Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Samisk kultur kommersialiseras inom turismen i finska Lappland

Det är en jäkla lång väg från Helsingfors, längre än till Teneriffa! (Nils Aslak Valkeapää (ur hans bok Terveisiä Lapista sv. Hälsningar från Lappland 1971) I samband med att jag arbetar för ...

Av: Nina Michael | 05 november, 2013
Kulturreportage

Bo Setterlind

Bo Setterlind på Nya Zeeland

Den 24 augusti 1973 fyllde Bo Setterlind femtio år. Inför födelsedagen blev han intervjuad i pressen. Bland annat av K. A. Adrups artikel i Dagens Nyheter framgick att han tänkte ...

Av: Ivo Holmqvist | 11 december, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Person, karakter og samfunn. Del I

Innledning Artikkelen min er både om å leve for seg selv òg leve sammen med andre, det vil si i samfunn med folk som er annerledes enn oss selv. Like nedenfor mangler ...

Av: Thor Olav Olsen | 16 december, 2013
Agora - filosofiska essäer

Pol Pot, Turing och Chomsky

'Pol Pots leende' gavs ut 2006. Nu finns den tillgänglig på både holländska och engelska. Peter Fröberg Idling har skrivit en lika medryckande som hemsk bok om Kambodja. Först Sihanouk ...

Av: Niklas Anderberg | 11 september, 2009
Essäer om litteratur & böcker

Livsfilosofen Arthur Schopenhauer og natursvermeren Martin Heidegger: et forsøk på samlesning av to tyske tenkere



 

Arthur SchopenhauerArthur Schopenhauer(1778-1860) var en svært allsidig filosof; det samme kan ikke sies om Martin Heidegger(1889-1976). Schopenhauer var levende opptatt av vitenskapene, mens Heidegger var en typisk naturromantisk sverrmer, og hvis språklige form er obskurantismen på sitt aller verste, e.g. at hos Heidegger gis det uendelig mye kling klang.

Schopenhauer var etiker, og han kjente meget vel til forskjellen mellom godt og ondt, rett og galt, især i forhold til alle de værende som lider, uten at de forstår hvorfor de lider, nemlig dyrene. Hos Heidegger blir etikk til «Mit-Dasein»; «Mit-Dasein» betyr ikke «mit-gefühl», medfølelse eller medlidenhet: Martin Heidegger var støvsugd for alt som hadde å gjøre med etikk og medfølelse.

Foruten at «det værendes væren», e.g. VÆREN og TID, er sentrale ord hos Heidegger, så gis det andre ting hos ham, som for eksempel at han skriver om språk og diktning(poesi). I tiden etter den andre verdenskrig er Heidegger opptatt av relasjonene mellom TID og VÆREN, uten at denne omsnuingen av interesseretningen bidrar til at det kommer inn økt klarhet i tenkningen hans.

Dermed har jeg foregrepet artikkelens susjett, nemlig Schopenhauers og Heideggers diamentralt motsatte verdsettinger av verden og livet. Jeg starter opp med visse fraser hos Heidegger, for så å vende meg til Schopenhauer og grunntrekkene i filosofien hans.

Blant og mellom de fraser jeg finner svært underlig hos Heidegger, er termen «Dasein», en term som synes å stå for og bringe til uttrykk en kjønnsnøytral beskrivelse av 'mennesket' og en viss tydning av «mennesket i sin alminnelighet»: hos Heidegger heter det at det hører med til Daseins værensmåte 'at det bekymrer seg om «Das Sein des Daseins»'. Imidlertid, når en verken vet hva 'Da-sein' betyr eller hvem 'Da – sein' bekymrer seg om, hvordan er en i stand til å ytre seg på meningfylt måter om hva det i det hele tatt går ut på – hva det skal forstås med 'at det hører med til Daseins væremåte at det bekymrer seg om «Das Sein des Daseins'»? Svaret er og blir i det uvisse, og ingen jager tåken vekk med mer av det samme, e.g. ved å lage mer tåke, og som nettopp er det en finner mye av hos Heidegger.

Således vrimler det av kunstferdige ord og uttrykk hos Heidegger, og, foruten de jeg alt allerede har nevnt, så støter en på «Das Man», en term som synes å vise hen til diverse «gjennomsnittlige levevis», eller at hva Heidegger prøver å utsi med termen, er at det er om en viss anonym tilstedeværelse, der hver og en gjør som hver eneste annen kvinne/mann gjør, det vil si at det er ingen som har en aktiv, selvstendig og uavhengig eksistensmodus: Das Man eksisterer som «flokkdyr» - massemennesket – beroende av massen for sin fortsatte eksistens. Gitt at det gis begrep som svarer til Heideggers 'Das Man', og at sosiale rollespill synes å gå relativt godt sammen med et slikt begrep, i alle fall et stykke på vei, så kommer jeg til å trekke veksler på en slik lesning, sammen med det Heidegger beskriver i termer av ulike 'stemninger', 'stemtheter' eller 'befintligheter', og som Heidegger, angiveligvis, trodde og mente var karakteristiske trekk/element ved Daseins væremåter.

Dermed har en fast grunn under føttene når en hevder at Heidegger ikke bare ytret seg om væren og tid, tiden, tidsligheten og de værende tings væren, i deres værensmessighet, hva nå slike obskure termer som Væren og Tidslighet måtte bety, gitt at de i det hele tatt har en eller annen intelligibel betydning. Det var heller ikke slik at den tyske tenkeren bare var opptatt av tøyet(verktøy: sytøy, seiltøy, hestetøy; kjøretøy(kjøredoning)), og hvor de mange ulike enkeltstående tøy blir verdsatt eller målt og veid ut fra deres tjenelighet, respektivt, utjenelighet, for et visst formåls skyld: Heidegger utforsket også Dasein qua Das Man.

For såvel Schopenhauer som Heidegger er den ytre natur et stort tema, hver på sin måte, og dermed synes opptattheten av naturen å bidra til at det gis fellestrekk mellom dem, eller at den felles opptattheten av naturen er det som forener de to som tenkere. Imidlertid, skinnet bedrar: hos Heidegger blir naturen og dens manifeste presens til selvinnkrøkt nytelse, mens hos Schopenhauer er medlidenhet med «naturens mange kreaturer» svært sentralt: Heideggers skrifter er ikke bare fri for alt som heter etikk og medfølelse/medlidenhet: Heidegger brydde seg ikke om etikk og det etiske, der det er den andre, den heteronome, den fremmede, og den som hungrer og lider, som står i fokus for oppmerksomheten, og som bidrar til at den filosofiske refleksjonen ikke forfaller til en ubehagelig og usmakelig oppvisning i flinkhet, og hvor ego-sentrismen sitter i førersetet.

I Schopenhauers filosofi har kunsten en spesiell plass og den spiller vesentlige funksjonelle roller vis à vis menneskenes tilstedeværelsen i verden og deler av verdens tilstedeværelse i menneskenes sinn og liv, e.g. at det er om tilstedeværelsens mål og formål, betydning og mening.

I samlesingen min av Arthur Schopenhauer og Martin Heidegger kommer jeg til å ta opp de moment jeg har nevnt over, og hvor jeg føyer til at samlesingen min er en høyst personlig framstilling av de respektive tenkernes filosofiske betraktninger, og, dessuten, at jeg står inne for det jeg tror og mener om det jeg skriver om Schopenhauer og Heidegger, antar jeg at leseren har fått med seg.

 

 

Arthur SchopenhauerArthur Schopenhauer(1778-1860) var en svært allsidig filosof; det samme kan ikke sies om Martin Heidegger(1889-1976). Schopenhauer var levende opptatt av vitenskapene, mens Heidegger var en typisk naturromantisk sverrmer, og hvis språklige form er obskurantismen på sitt aller verste, e.g. at hos Heidegger gis det uendelig mye kling klang.

Schopenhauer var etiker, og han kjente meget vel til forskjellen mellom godt og ondt, rett og galt, især i forhold til alle de værende som lider, uten at de forstår hvorfor de lider, nemlig dyrene. Hos Heidegger blir etikk til «Mit-Dasein»; «Mit-Dasein» betyr ikke «mit-gefühl», medfølelse eller medlidenhet: Martin Heidegger var støvsugd for alt som hadde å gjøre med etikk og medfølelse.

Foruten at «det værendes væren», e.g. VÆREN og TID, er sentrale ord hos Heidegger, så gis det andre ting hos ham, som for eksempel at han skriver om språk og diktning(poesi). I tiden etter den andre verdenskrig er Heidegger opptatt av relasjonene mellom TID og VÆREN, uten at denne omsnuingen av interesseretningen bidrar til at det kommer inn økt klarhet i tenkningen hans.

Dermed har jeg foregrepet artikkelens susjett, nemlig Schopenhauers og Heideggers diamentralt motsatte verdsettinger av verden og livet. Jeg starter opp med visse fraser hos Heidegger, for så å vende meg til Schopenhauer og grunntrekkene i filosofien hans.

Blant og mellom de fraser jeg finner svært underlig hos Heidegger, er termen «Dasein», en term som synes å stå for og bringe til uttrykk en kjønnsnøytral beskrivelse av 'mennesket' og en viss tydning av «mennesket i sin alminnelighet»: hos Heidegger heter det at det hører med til Daseins værensmåte 'at det bekymrer seg om «Das Sein des Daseins»'. Imidlertid, når en verken vet hva 'Da-sein' betyr eller hvem 'Da – sein' bekymrer seg om, hvordan er en i stand til å ytre seg på meningfylt måter om hva det i det hele tatt går ut på – hva det skal forstås med 'at det hører med til Daseins væremåte at det bekymrer seg om «Das Sein des Daseins'»? Svaret er og blir i det uvisse, og ingen jager tåken vekk med mer av det samme, e.g. ved å lage mer tåke, og som nettopp er det en finner mye av hos Heidegger.

Således vrimler det av kunstferdige ord og uttrykk hos Heidegger, og, foruten de jeg alt allerede har nevnt, så støter en på «Das Man», en term som synes å vise hen til diverse «gjennomsnittlige levevis», eller at hva Heidegger prøver å utsi med termen, er at det er om en viss anonym tilstedeværelse, der hver og en gjør som hver eneste annen kvinne/mann gjør, det vil si at det er ingen som har en aktiv, selvstendig og uavhengig eksistensmodus: Das Man eksisterer som «flokkdyr» - massemennesket – beroende av massen for sin fortsatte eksistens. Gitt at det gis begrep som svarer til Heideggers 'Das Man', og at sosiale rollespill synes å gå relativt godt sammen med et slikt begrep, i alle fall et stykke på vei, så kommer jeg til å trekke veksler på en slik lesning, sammen med det Heidegger beskriver i termer av ulike 'stemninger', 'stemtheter' eller 'befintligheter', og som Heidegger, angiveligvis, trodde og mente var karakteristiske trekk/element ved Daseins væremåter.

Dermed har en fast grunn under føttene når en hevder at Heidegger ikke bare ytret seg om væren og tid, tiden, tidsligheten og de værende tings væren, i deres værensmessighet, hva nå slike obskure termer som Væren og Tidslighet måtte bety, gitt at de i det hele tatt har en eller annen intelligibel betydning. Det var heller ikke slik at den tyske tenkeren bare var opptatt av tøyet(verktøy: sytøy, seiltøy, hestetøy; kjøretøy(kjøredoning)), og hvor de mange ulike enkeltstående tøy blir verdsatt eller målt og veid ut fra deres tjenelighet, respektivt, utjenelighet, for et visst formåls skyld: Heidegger utforsket også Dasein qua Das Man.

For såvel Schopenhauer som Heidegger er den ytre natur et stort tema, hver på sin måte, og dermed synes opptattheten av naturen å bidra til at det gis fellestrekk mellom dem, eller at den felles opptattheten av naturen er det som forener de to som tenkere. Imidlertid, skinnet bedrar: hos Heidegger blir naturen og dens manifeste presens til selvinnkrøkt nytelse, mens hos Schopenhauer er medlidenhet med «naturens mange kreaturer» svært sentralt: Heideggers skrifter er ikke bare fri for alt som heter etikk og medfølelse/medlidenhet: Heidegger brydde seg ikke om etikk og det etiske, der det er den andre, den heteronome, den fremmede, og den som hungrer og lider, som står i fokus for oppmerksomheten, og som bidrar til at den filosofiske refleksjonen ikke forfaller til en ubehagelig og usmakelig oppvisning i flinkhet, og hvor ego-sentrismen sitter i førersetet.

I Schopenhauers filosofi har kunsten en spesiell plass og den spiller vesentlige funksjonelle roller vis à vis menneskenes tilstedeværelsen i verden og deler av verdens tilstedeværelse i menneskenes sinn og liv, e.g. at det er om tilstedeværelsens mål og formål, betydning og mening.

I samlesingen min av Arthur Schopenhauer og Martin Heidegger kommer jeg til å ta opp de moment jeg har nevnt over, og hvor jeg føyer til at samlesingen min er en høyst personlig framstilling av de respektive tenkernes filosofiske betraktninger, og, dessuten, at jeg står inne for det jeg tror og mener om det jeg skriver om Schopenhauer og Heidegger, antar jeg at leseren har fått med seg.

 

Sida 2

Arthur Schopenhauer og hans forståelse av uforstyrrelighet.

Hva angår deres respektive filosofiske perspektiv, eller, om en vil, filosofiske konsepsjon, så gis det en kolossal avgrunn mellom disse to tenkere; Schopenhauer var svært opptatt av asiatisk filosofi, og især ideen Maya og ideen Nirvana. Det er alminnelig å betrakte Schopenhauer som en «grinebiter», eller at Schopenhauers filosofi står for en meget var «pessimistisk» filosofi; begge beskrivelser og tydningene er ensidige, og dermed blir en ikke stand til å få med seg all den rikdommen og fylden som gis i Schopenhauers tenkning. Schopenhauer hadde likeledes et ikke ubetydelig engasjement for kunst og kunstens muligheter og anledninger for «sjelefred»: at det bare er kunsten og kunsteriske ytringsformer som har i seg potensialet for katharsis – forløsning og forvandling, en forløsning og forvandling som berører hele mennesket, og ikke at forvandlingen bare skjer på det intellektuelle plan, og at de øvrige deler av livet fortsetter som før, for her det om liv og lære, idé og realitet, og at spriket mellom de to ikke blir for stort. Eller: at intensjonen kan være god; konsekvensene som følger blir gjerne dårlige, og da hjelper det lite å påberope seg teorien.

For å forstå hva for betydning «maya», «nirvana» og «katarsis» har i Schopenhauers filosofi, er det nødvendig å klargjøre visse andre sentrale element i det filosofiske perspektivet hans, så som «'Die Welt als Wille und Vorstellung'», sammen med termer som «Wille», «Leben» og «Wille als Wille zum Leben, und immer mehr Leben».

I og med at en tar opp Schopenhauers idéer om vilje, viljen til og stadig mer liv, ryddes det også rom og plass for å vende tilbake til de øvrige idéer, så som maya, nirvana, katarsis, og kunstens rolle innenfor Schopenhauers livsfilosofi

I konvensjonelle tydninger av Schopenhauers filosofi er det allment og utbredt å forstå hans idé om viljen til liv, og stadig mer liv, som en ontologisering og kosmisk tydning av viljen som vilje, på den ene side, og liv i betydningen det instinkstyrte liv eller som en rent biologisk drift. I den forstand har viljen til liv, og stadig mer liv, blitt tydet som et svar på Kants Ding an Sich som – tingen – i – seg -selv. Om en slik tydning av begreper som vilje og liv er rimelig, så er det også rimelig å anta at Schopenhaers tydning var på line med Henri Bergson og hans «vitalisme», det vil si at det er om den siste rest av antatt non-kvantifiserbar natur, en forestilling som skal berge mennesket fra den materialistiske filosofens ubønnhørlige kjever.

Å spille Schopenhaer ut mot Kants postulat om tingen i seg seg selv, synes å være et dårlig forslag; Schopenhauer utviklet sin lære lenge etter at Kant formulerte sine tanker om distinksjonen mellom tingene slik de er for oss og slik naturen, verden og universet er i seg selv, uavhengig av begrep og kategorier og hans egen idé om det transcendentale egoet, der det trancendentale egoet er og blir et teoretisk postulat, og en a-historisk størrelse, over og utenfor hver eneste forandring av historisk, sosial og kulturell art. På nevnte vis er det ikke usant å hevde at hele det teoretiske erkjenningapparatet hos Kant kommer mellom oss selv og vår tilgang til realitetet, eller at hver eneste tilgang til å forstå og oss selv og livet vårt, natruren, verden og universum har å gå veien om den teoretiske apparatet hos Kant: Schopenhauer var helt sikkert ikke ukjent med skriftene til Kant. Desuten var Schopenhauer vel bevandret i datidens vitenskapelig forskning og refleksjoner rundt de ting vi mennesker har besværligheter med å få grep om. Således synes en slik innvendig over Schopenhauer og filosofiene hans å være på avveie.

Momentet med idéen om x, det ukjente, er likeledes omstridt, i den mening at det er uklart hva Kant selv har forstått med begrepet om tingen i seg selv: er det et grensebegrep, eller er det betingelser og forutsetninger for å danne oss begrep om ting som ting? Eventuelt. Om det er slik at Kant ikke var klar over at x kan bety at det er om det vi mennesker ennå ikke vet noe sikkert om, på den ene side, og det vi, av prinsippielle grunner, ikke kan vite noe som helst om, på den annen side?

Hos Kant heter det også at det er ikke lenger er slik at mennesker skrider hen til naturen for å lære om hva for kausalsammenhenger som gjelder ute i naturen; det er omvendt: at det er det teoretiske subjektet som foreskriver hva som i hele tatt skal telle som kausalitet, og det er dette som går under navnet «Den kopernikanske vendingen i Kants filosofi».

Tilbake til ideen «Die Welt als Wille und Vorstellung»: Schopenhauer hevdet ikke «at verden er vilje og forstilling siden det ville ha og få absurde komsekvenser: en sier ikke at en stein, et fjell eller et hav er ekvivalent med vilje og forestilling eller 'anskuelse' ved at ingen steiner, fjell eller hav har noen som helst idé om seg selv som hav, fjell eller stein!

Det er kun i kraft av våre egne forestillinger at verden trer fram som uopphørlige viljesakter, der betegnelsen og begrepet 'viljesakter', i streng forstand, treffer mennesker som mennesker ved at bare mennesker har et ego, som sete for bevissthet og tanker, tanker som melder seg for menneskene ved at det ytes motstand fra tingene, som har en materiell treghet i seg, et fysisk nærvær for vår sanser.

Den verden Schopenhauer levde i, var en urolig verden, en verden i stadig bevegelse og utvikling, forandring, og det var menneskenes begjærlighet etter mer liv som drev og trakk holdt bevegelsene og endringene ved lag: det sydet og bruset av «dampmolekyler», det vil si kvinner og menn som kopulerte og dermed bidro til nye generasjoner av kvinner og menn som, etterhvert, som de ble kjønnsmodne, selv kunne få barn.

En annen side var krigsdriveriet; menneskene kjempet om ressurser og erobringer av landområder: den lille korsikaner dukket opp og satte i gang med sine omfattende herjinger og ubarmhjertige ødeleggelser i Europa og langt inn i Russland: Keiser Napoleon Bonaparte, et menneske som selv dikteren Goethe fant sympatisk, tross Napoelons krigerånd, og som han kalte «Min Keiser».

Under Napoleon stod Europa i brann, en brann som svidde av gård og grunn, og som kostet unevnelige mange menneskeliv, og ditto krigssskadete mennesker: ingen vinner på å føre krig, som ikke er annet enn kollektivt organiserte mord, som forlanger oppbud av krigspropaganda og villigheten til å ofre seg for den store idéen, uansett hvor forrykt den enn er.

Det er på det foregående punktet at idéer som Maya og Nirvana kommer inn i Schopenhauers filosofi, for realiteten er så selvmotsigende, så fylt av paradokser, at det beste en kan gjøre er å se det hele som blendverk, blendverk som blir frambrakt av syke sinn i deres streben etter makt, ære og berømmelse – at de skal leve videre i andre menneskers sinn etter deres død, som de store nasjonalhelter, eller som store mennesker som førte oss små og svake sammen, slik at vi kunne bli sterke og nedkjempe fienden: tanken er at i og for seg selv, som atskilte mennesker, er vi små og avmektige; når vi slår oss sammen, organiserer oss, eller at det kunngjøres for oss at det er nødvendig å bygge opp et vern, en hær av soldater, så gjør vi det vi har fått beskjed om, og stiller oss til tjeneste – under ledelse av generaler, oberster; FN, Nato og Pentagon.

Erfaringen belærer menneskene om at krig og krigføring er slagmarker, og at dens utvetydige ansikt er død og grav, skjønt det som oftes ble den ukjente soldats grav – som er massegraver av ille tilredte og ugjenkjennelig kropper: her er lange rader av kors, men hvor er livet hen? En tydning av Schopenhauers konsepsjon er at den grad og utstrekning kretsløpet viljen til liv, og stadig mer liv, ikke blir brudt, for dette kretsløpet står for slette gjentakelser, mens bruddet med det onde kretsløpet står for avkall fra impulsladet aksjon eller sosial utagering, og hvor det munner ut i død og grav.

Schopenhauer hevder ikke at syklusen fødsel, liv og død kan og må brytes, men det han er ute etter er det som er i stand til å bryte og nedbryte voldsspiralen: at det har å komme noe i mellom som ser til at den umiddelbare drifsutslevelse i fiendtlighet,vold og krig blir brutt. En kan likeledes hevde at krigens idealitet, den skinn av å framstå som fagert og flott, tross eller på grunn av dens heslighet, er likt et slør som kastes over oss selv og som derigjenn hindrer oss i å se klart hva det er som står på spill, når menneskene er mer i de voldsomme lidenskapers vold enn at det er de selv som anstrenger seg for å ta kontoll over de uregjerlige lidenskapene.

Dersom en rent ukritisk hengir seg til den sosialt formidlete selvhevdelsestrangen, så er en, ifølge Schopenhauer i de sosiale instinkters vold, de sosiale dygdene som ære og troskap, innsatsvilje og offervilje er slik at deres moralsk motiverende kraft kan bibeholdes mens deres mål blir utnyttet i amoralitetens tjeneste; amoraliteten stiger ikke bare fram som krigens sanne ansikt, men den kommer også fram, i all dens gru, også i mer hjemlige egner, så som den asosiale kampen mellom ulike samfunnsklasser: målene er abstrakte idéer om frihet, likhet og brorskap; realiteten er en annen, for her hersker loven om ikke å fare hensynsfullt ad overfor klassefienden, ut fra frykten for at «saken» skal gå tapt: økt frihet, likhet og samhold for de arbeidende klasser, om det er de universitetsutdannete grupper av mennesker, det vil si ingeniører, leger, jurister, eller om det gjelder andre grupper i samfunnet, så som industriarbeidere, håndverkere, landarbeidere, fiskere.

I sikten til Schopenhauer gis individet en stokk og en gulrot, der gulrotem er festet til stokken, en stokk som individet bærer over akslene; de når aldri fram til gulroten, som er lokkemiddelet for å holde kretsløpet i gang, som er karrierismen, selvhevdelsestrangen, individualismen, og at hver og en er sin egen lykkes smed: det er sosialt formidlet ideologi – falsk bevissthet.

At Schopenhauer kan ses på som en notorisk misantrop, er ingen overdrivelse, og å hevde at det gis mennesker som er svært aggressive og selviske, synes å være en meget treffende observasjon fra Schopenhauers side; i den grad og utstrekning at aggressiv og selvisk atferd er utbredt innenfor en gitt populasjon av mennesker, er det begripelig at de som sitter med og ved makten er beredte til å møte voldelig framferd med voldelige svar på provokasjonen

«Nirvana» står for en sinnstilstand som kan tydes på ulike måter, fra en ekstatisk tilstand til en tilstand hvor all selvopptatthet og selvisk innkrøkthet er feiet vekk, en tilstand som har likhetstrekk med det en finner i zen-biddistisk orientering, der «jeg er du» og «du er jeg», eller at alle distinksjoner synes opphevet, så som skillet mellom høyt og lavt, fagert og gement, foran og bak, under og over; en befinner seg i livsstrømmen uten eller at de sanselige begjær får makten over en. Tilstanden kan også beskrives om at livet har fått en annen dreining ved at verken den umiddelbare fortid eller den fjernere fortid ikke framstår som en last en strever med å gjøre noe med uten å lykkes med det, idet det forgangne blir til det som er over – til det som er forbi.

Nirvana kan tolkes som «å tømme sinnet» for idéer og tanker, synpatier og aversjoner, hat og kjørlighet, lengsel og drøm, virkelighet og fantasi, helt til den ytre verden framstår som blendverk, skinn, bedrag: verken hus eller gater fins, og det er ikke lys og ikke mørke, det kalde og det varme fins ikke, like lite som lyst og smerte og gleder og lidelser.

For Arthur Schopenhauer var å leve et konvensjonelt liv ensbetydende med å være bundet til «livshjulet», eller at en hadde lenket seg til livets uendelige mange fortredligheter – dets viderverdigheter: botemiddelet overfor «livets hav av elendigheter, fant Schpoenhauer i kunsten og den kunstneriske gestalningen av livet, som han så på som nødvendig for å få en distanse til alt det som heftet til en kaotisk verden, der håpet om endringer til det bedre viste seg å være fullstendig grunnløst, og at det å klynge seg det bare førte til enda mer håpløshet.

I alminnelighet er det slik at kunsten har så mye i seg at den skal kunne løfte oss opp og ut av vår egen lille flik av verden, og at vi gjennom det å få blikket opp for andre før oss har slitt med å få tingene til å henge sammen, skal kunne få et annet syn på vårt eget liv: det heter at det er «å utvide vår egen horisont», eller at «erkjennelsens dører blir åpnet»(Aldous Huxley). Hverdagslivet kan gjerne framstå som en tredemølle; i slutten av uken gjør vi det rent og pent i huset, og den neste uke gjør vi det vi gjorde den forrige uke, og slik holder vi på, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. På den annen side, forfatteren holder på med forfatterskapet sitt: maleren lager bilder, og sangeren synger sine sanger. Fohåpentligvis er skriftene som strømmer ut fra forfatterens hånd og ånd ikke er de samme skriftene hun forfattet tidligere; tematikken og problematikken er den samme som før, formen hun gir stoffet har ikke endret seg, etter som årene har rent av sted, og skjønt skrivestilen har utkrystallisert seg med årene, slik at en kan hevde «'at det skrivende menneske er sin egen skrivestil», er det slik at det skrivende menneske ikke på noen som helst måte har svskaffet de negative tingene i verden, slike ting som sorg og savn og lidelse, men hun har funnet fram til måter hun kan relatere seg til alt virvarret i sitt eget liv og i verden rundt seg og som hun selv er en del av; livet hennes har forlengst fått en form, en struktur, eller en orden, som selve skrivearbeidene har bidratt til og som ikke fantes i livet hennes før hun fant fram til sin egen rytme og sin egen røst, en røst som er annerledes enn alle andre røster.

Å tenke er å skrive, og når du skriver er det bare deg selv og skrivingen din som fins; verden der ute, utenfor deg selv, har du satt parentes om, så lenge du arbeider med bokstavene, ordene, setningene og setningsmassen din: å skrive er en stille ting; det er ikke forbundet støy ved lesing, skjønt opplesning og resitering av det skrevne ord kan være like støyende som nyhetsopplesninger i tv eller radio.

Naturligvis, fjernsynet og radion, som støysendere, fantes ikke på Schopenhauers tid, men det var mye støy og larm i datidens tyske byer, i form av lydene fra vogner med hjul av jern og stål, trukket av jernskodde hester; på nærmeste gatehjørnet eller borte på torget, stod det avisselger, som, antakeligvis, var alt annet enn lavmælte når de ropte ut til de travle byborgerne, på deres vei til kontoret, at hos ham kunne de få kjøpt brennende ferske myheter fra den store verden der ute, utenfor Tyskland. I parentes bemerket var det slik at etter studier i Gøttingen og Berlin i 1820 levde Schopenhauer som privatdosent i Berlin, men i 1932 flyttet han over til Frankfurt a. M hvor han levde som privatlærd.

Derfor var det mange grunner til at Schopenhauer foretrakk det kontemplative liv framfor det travle liv, der det ble pisket opp mye støv og skitt, men det ble lite eller ingenting gjort av slike ting som kunne bidra til et mer humant liv enn det som møtte ham hver eneste dag, bare han stakk nesen ut for døren: skal en beskrive Arthur Schopenhauer som en tysk buddist eller en budistisk tysker, en som hadde mottatt sterke impulser fra asiatisk tenkning om vårt liv i verden, og som, i de aller fleste presentasjoner av ham blir sett på som en som svartmalte kåret vårt, og som hevdet at årsaken til all elendighet var menneskenes binding til den blinde vilje, som truet med å legge verden øde? Er det likeledes slik at Schopenhauer torgførte innstillingen at ikke-væren er bedre enn væren ved at straks den blinde viljen når sitt mål, oppstår det en flyktig fornemmelse av lyst, som fravær av ulyst men med påfølgende kjedsomhet ved at nye begjær oppstår, som fører til en uendelig bevegelse mellom lyst og lede? Det gis flere grunner til at en slik tydning av Schopenhauers filosofiske konsepsjon langsetter slike linjer og mønstre er en feilslått vinkling inn til forestillingsverdenen hans. For det første, at den verden vi lever i er ytterst fattig på filosofisk teori, i betydning omfattende teoriseringer og refleksjoner over «livet som gitt»: at naturalistiske forklaringer av verden er det eneste som er holdbart, og at filosofisk refleksjon enten ender i den rene dysterhet à la Schopenhauer eller i den rene tomhet, uten relevans for den faktiske verden, som er den forvaltede verden: i dag er det globaliseringen som sitter i førersettet for trurbokapitalismen, der selvrefleksjon snart blir til noe som er forbudt, eller som blir ansett som samfunnsfiendtlig virksomhet. At det har blitt slik med oss, er svært bekymringsfullt siden et helt menneskeliv trenger til mer enn det å jobbe og sjoppe, eller at en drar på ferietur til syden, eller en tur på hytta, eller hva en gjør, for å slippe unna å bli malt i stykker av globaliseringens forferdelige kjever.

Idag er rotteracet ikke mindre hardt enn på Schopenhauers tid, og det gis fremdeles store deler av en viss befolkning i et land som holder fast i konkurranseprinsippet, og at konkurranseprinsippet er et svært godt prinsipp, for det kan både føre til innovativitet og at den som får lite arbeider hardere for å få mer enn hun hadde før: det er irrasjonalitet satt i system siden det kun er de store og sterke bedrifter og konserner som har forutsetninger for å nyte godt av det; mellomstore og små bedrifter er uten de nødvendige ressurser for å kunne trekke veksler på konkurranseprinsippet.

For å ta et eksempel: Gasprom har ingen konkurrenter, og de kjøper seg inn hvor som helst, slik at franskmenn, som får store deler av energitilførselen sin fra Nord- Afrika, tror at de har styring på det; de glemmer at installasjonene og produksjonen som finner sted i N-Afrike og som blir viderebefordret til Frankriker, er i hendene på det russiske foretaket Gasprom.

Olje-og gassutvinning fantes ikke på Schopenhauers tid, men han kjente til prinsippet om at de gis store og sterke konserner som dikterer betingelsene for andre spillere, som ikke har så store ressurser.

Å henvise til ulik fordeling av ressurser og makt på jorden, er ikke det dummeste en kan befatte seg med, idet det kan ha en positiv langtidseffekt: at samarbeid over landegrensene er å foretrekke framfor den aggressive markedsliberalismen som er framherskende i dag, i form av regjeringer som opererer som finansfyrster eller som handelsministerier, og ikke annet enn det. Resten er ideologi.

Den største krigen som finner sted i dag er «gass og oljekrig», og utbygging av Pipe-lines, og det er ingen fredelig virksomhet, for den fører med seg fordriving av millioner av mennesker og krig og terrorisme i de berørte områder; verden ser ikke at store hærstyrker, på millioner og atter millioner av soldater, som står stilt overfor hverandre; vår verden er en annen verden enn for mer enn 60 år siden. Den er likeledes en annen enn den var på Schopenhauers tid, uten at en dermed kan trekke slutningen at Arthur Schopenhauer hadde kun et dystert sinn og at det kom til uttrykk som det absolutte svartsyn overfor menneskenes gang framover henimot en bedre og mer human verden enn før. Kanskje er det slik at veien framover har å gå via mer kunst og kultur, en tanke som fler enn Schopenhauer har vært inne på.

Følgelig mener jeg at det er en svært overflatisk lesning av Schopenhauer å forkaste det han har å meddele angående den moderne livsstil, og at en gjør samfunns-og kulturkritikken hans tannløse gjennom å poengtere at de viktigste bidragene sine gav Schopenhauer innenfor estetikk, og bare der.

Schopenhauers Tyskland var kun en opphopning av fyrstedømmer, og med en befolkning, der visse mennesker, så som filosofen Fichte holdt flammende taler til nasjonen om etableringen av nasjonen . Således eksisterte den tyske nasjon ikke i realiteten men kun som er framtidig visjon om at den snart ble til realitet, slik at det ble reelt mulig å snakke om og tenke om seg selv som ett folk.

Det var først under Bismarck at Tyskland ble til et rike, eller at det ble konstituert som en fullverdig nasjonalstat, slik det likeledes var tilfelle at moderniseringen av Tyskland ble initiert av Bismarck. Bismarck regnes som det tyske sosialdemokratiets grunnlegger. Det var i denne tiden at politikk og statsanliggender ble til teknikk og teknologisk-byråkratisk-administrativ håndtering av menneskelige anliggender; Hitlers Najonalsosalistiske program var, på mange måter, en realisering av det politiske langstidsprogrammet til Det Tyske Arbeiderparti.

Det sistnevnte utsagnet betyr ikke at dagens SPD er identisk med det opprinnelige APD.

Schopenhauer visste ingenting om det som ville finne sted så langt inn i framtiden, og det har ikke bare med det at det er vanskelig å tenke seg at det fins så klartseende mennesker; den tyngste grunnen er at historien forløper ikke langsetter lover og faste mønstre, slik at om en blir i stand til å oppnå kontroll på det som er hsitoriens drivkrefter, så kan en predikere hva som kommer til å skje innover i framtiden.

I datidens Tyskland var det å ha et liv som etablert filosof, slik som det var tilfelle for Kant og Hegel, en raritet; om en ser på filosofi fra et historisk synspunkt, det vil si i relasjon til samfunnet/statsmakten, så har filosofer vært godt skjærmet fra å bli forstyrret fra innput fra den ytre verden, og verken Kant eller Hegel var et unntak fra det. Å leve et liv med ryggen mot verden, er, mildt uttrykt, et dårlig utgangspunkt for å erverve seg livserfaringer, og både Kant og Hegel hadde elendige kunnskaper om den ytre verden; Kant trodde at det fantes fire menneskeraser, hvite mennesker, sorte, gule og røde mennesker mens Hegel hadde mottatt informasjon om at det levde villmenn borte i det nye landet – Amerika: den umiddelbare reaksjonen hans var en straks hadde å gå i gang med å disiplinere dem, slik at de ikke skulle komme til å destruere oppbyggingen og utviklingen av det nye, fagre landet.

Når Hegel la ut om menneskenes liv og historie, skjedde dette i en sterkt karikert form, på det viset at han lagde et album, eller et billedgalleri eller, om en vil, et titteskap over det som hadde skjedd og det som hadde blitt oppnådd rundt om i verden, fra tidlige tider og fram til hans egen tid.

At det forholdt seg på den måten at de hadde svært begrensede og begrenset kunnskap om verden, er en måte en kan prøve å forstå alt det underlige som strømmet ut av munnen deres: verken Kant eller Hegel kjente til livets mange og ulike aspekt, så som kjedsomhet og livslede, eller dets lyse og mørke sider, annet enn at de rådde over avisviten, eller som ting de tilfeldigvis hadde snappet opp fra andre; Kant, for eksempel, førte ikke dype samtaler med noen andre enn seg selv og han reiste ingen steder; Schopenhauer reiste mye, og han når han la ut på reise var det, fortrinnsvis, med jernbanen, men alltid med en revolver i veska, en megetsigende liten detalj som gir oss et utvetydig hint om at togrøverier hadde en viss utbredelse i det tysktalende område på den tiden da han levde.

Transformeringen av sensibiliteten.

Å forflytte seg med jernbanen er ikke bare å bli transportert fra et sted til et annet sted; transportmiddelet har også kommunikative ko-implikasjoner ved at selv reisen gjennom de skiftenede landskaper transformer menneskenes sensibilitet, slik at nye sansemåter avdekkes eller oppstår: at en oppdager skjønnheten i naturen, og hvordan den ekspansive industraliseringen og urbaniseringen bevirker at en får et helt annet syn på både natur og kultur, det som som har vært der hele tiden og det som er menneskelaget: en kan uttrykke det på den måten at gjennom å ta i bruk den nye teknologien fikk Schopenhauer erfaringer som var sperret for Kant(og Hegel,), erfaringer han kunne nyttiggjøre seg i sitt studérkammeret eller i sitt eget skriveverksted gjennom å flette det inn i arbeidene sine, men ikke i den forstand at erfaringene var eksterne kommentarer: det som var avgjørende var at de ble til integrerte element i sivilisasjonskritikken hans. Ja, togreiser og filosofiske refleksjoner over tiden og verden han levde i, ble for Schopenhauer til en dannelsesreise, der begrepet dannelsesreise har en helt annen betydning enn for landsmannen Goethe, som red rundt på hesteryggen og/eller i karjol; tempoet var således svært forskjellig fra den hesblesende epoke som fulgte etter Goethes tid og verden, i og med at Goethe levde og virket forut for den radikale transformasjonen av kognisjon og persepsjon som satte inn med overgangen til industri-og handelssamfunnet, som ble tuftet på vitenskapelige nyvinninger og teknologisk effektivitet.

Nytiden var selvmotsigende: rasjonalisering, tidsbesparelse og radikal tempooppskruing, på den ene side, og en usamtidighet i relasjon til mekanisk kroppsarbeid, på den annen side; i industraliseringssamfunnets første fase var det ikke på noen måte slik at forholdene de lavere klasser levde under skilte seg kvalitativt ad fra hva det var i andre land, så som i nabolandet Frankrike, der så vel steambåten som jernbanen hadde blitt tatt i bruk, i framskrittets tjeneste, men uten at den nye teknologien hadde fått positive ringvirker for de store mengder av folk med kroppsarbeid, et arbeid som uten tvil hadde et rent mekaniske preg, og hvor mennesker som var sysselsatt som laste-og lossearbeidere, rundt om i det tyske området, liknet langt mer på marionetter enn på virkelige, levende mennesker av kjøtt og blod.

Om en trekker inn erfaringene Schopenhauer fikk med seg og som kom til å prege ham som skrivende filosof, erfaringer som ikke var tilgjengelige for filosofer som Kant og Hegel, da livsformen ennå ikke hadde oppstått som livsform, synes dette å peke i retning av at Schopenhauer fikk et langt mer reflektert og nyansert forhold til sivilisasjonen enn begge de to forgjengerne hans.

I dette skriftet har jeg dermed gitt min egen begrunnelse for at synspunktet på Schopenhauer, som en uheldbredelig grinebiter, ikke griper langt nok, og at det er et svært overflatisk synspunkt på betydningen til det han drev med som sivilisasjons-og kulturkritiker, der Schopenhauer henter stoff fra Indisk filosofi, som han gjorde bruk av i kritikken sin av industraliseringens blinde raseri.

Sida 3

Den lange veien om den allmenne kulturen.

For å oppsummere det jeg har skrevet om over, var det slik at Schopenhauer hadde å vandre den lange omveien, som er den allmenne kulturens vei, for å nå fram til en viss form for sinnsmessig likevekt og balanse, sinnsro eller uforstyrrelighet: i den senere tid er det flere enn Schopenhauer, og jeg formoder at det var flere enn ham i samtiden hans, uten at jeg skal gå nærmere inn på det i denne sammenheng, som innså eller erkjente, at samfunnskulturer eksisterer ikke i vakum, skjønt det over tid oppstår motsetninger og spenninger, som bevirker at de store linjer i menneskenes kollektive liv og historie synes å bli utydelige, for ikke å si at den store glemselen truer med å la det meste synke ned i et uendelig stort tomrom, der de ulike kulturer kun eksisterer side om side, og hvor den fruktbare utvekslingen av idéer og tanker har stanset opp.

Schopenhauer utnyttet idéene om Maya og Nirvana i sin søken etter transformative prakisser – katharsis, som forøvrig er kjent fra det gamle Hellas og grekernes synspunkter på god eller ekte, litteratur og diktning – at den skal ha så mye i seg at den gir lise for kropp, sjel og ånd.

Nirvana tilstander er i dag, relativt, velkjente for forskere og andre som har stifte bekjentskap med 'fakirer' og yogier, en praksis som bevirker at den praktiserende utøveren blir i stand til å regulere åndedrett og kroppstemperatur, og at hun blir svært resistent overfor input fra omverdenen, så ssom kulde og varme, men også at terskelen for fysiske smerter blir langt høyere enn normalt.

Rent generelt er det likeledes slik at alt intellektuelt og kunsteriske skaping, som skal kunne få en betydning, har som grunnbetingelse at en så å si sjalter ut all den uro som kommer fra den ytre verden, og som treffer en med så stor kraft at en kan bli helt utslatt av det, så som hele tiden å måtte forholde seg til andres og egne plager og lidelser, så om sorger og savn, ulike tumulter, i form av terrorisme, borgerkriger, med påfølgende kriser, som for eksempel hungersnød, sykdom og død, eventuelt, at krisene som oppstår skyldes flom, tørke, jordskjelv eller vulkanutbrudd.

Filosofi har ikke å gjøre med avisviten eller faktakunnskap, men det å drive med filosofi er å være anvist på å forsøke å forstå hva vi mennesker driver på med, og å prøve å forstå hva vi selv mener med våre idíeer og begrep om oss selv og livet vårt, og, ikke minst, den verden vi lever i her og nå, samtidig som vi kaster blikket tilbake til hvordan verden var før, der det sistnevnte kan bidra til at vi oppnår et langt bedre grep på nåtiden enn om vi hadde latt være å oppta oss med andre livsformer enn de livsformer som fins i verden i dag.

Hvorvidt det å ta i bruk sentrale element fra asiatisk filosofi er et legitimt prosjekt når tematikken er utbregete vestlige livformer, med deres emfatiske vektlegging av store og tunge byråkratier, økt spesialisering og skarer av ekspertvitere i toppen av samfunnet/staten, som svar på de utfordringer modernitetsprosjektet setter for utdanning av folk til mylderet av yrker ute i jungelen, eller utenfor de statlige institusjoner, er et helt annet spørsmål: utilitarianisme eller konsekvensorientert utilitarianisme, er hva den framvoksende industraliseringen og urbaniseringen har som dets grunn og grunnlag, og det har sin validitet uavhengig av om programmet for utvikling og framskritt er orientert ut fra en «top-down» strukturert taktikk og strategi eller om organiseringen og strukturering finner sted på grunnlag av organisatoriske erfaringer og kunnskaper, erfaringer og kunnskaper som oppstår og oppstod nede i samfunnet: den vitenskapsbaserte kunnskapen og den teknologiske implementeringen av den innhentede kunnskapen, er i begge tilfelle sydd sammen over samme lest, eller ut fra de samme perimetre: at det er om erkjenningen av at det materielle grunnlaget for frihet, likhet og brorskap hviler på utviklingen av produksjonskreftene, som, på sin side, hviler på vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet: kunst og kultur blir til overbygningsfenomen, uten annen innvirkning på samfunnsutviklingen enn at lokomotivets skarpe fløytelyd kan skremme fugler og dyr, eller at en svever i villfarelsen at det er dampen fra lokomotivets vannkjeler som driver lokomotivet(historien) framover.

Alternativt uttrykt: om en er stokk reaksjonær forsvarer av status quo, eller om en er en radikal progressivist, er uten betydning: begge grunninnstillinger bygger på at en ikke trekker i tvil den materialistiske filosofi, som, den franske forfatteren Jean Paul Sartre karakteriserte som «vår tids filosofi»: Arthur Schopenhauers filosofi passer dårlig sammen med konvensjonelle tydninger av materialismen.

Martin Heidegger

 

Om Heidegger og Das Man(sosiale rollespill).

Det foregående bringer oss over til Martin Heidegger, en filosof som verken er lett å lese eller helt enkel å forstå. Derfor er det slettes ikke så dumt å starte opp med å forklare et selektivt utvalg av ord, uttrykk og vendinger som forekommer i skriftene hans, så som Dasein; Sorge; Das Man og Gelassenheit, og mange flere språklige utrykk. Tydningen og framstillingen av Heideggers filosofiske konsepsjon har hele tiden et presist siktemål, nemlig å bestemme om det i det hele tatt gis en affinitet mellom Heideggers filosofi, som fluktuerer og vakler mellom væren og non-væren, på den ene side, og sinnsro eller uforstyrrelighet, som er den stoiske idéen om og grunninnstillingen til livet, på den annen side.

Ut fra min lesning av Heidegger var han en ekstremt romantisk tenker; det som er langt verre enn det, er hans overdrevne opptatthet av døden, som «væren-henimot – døden»: dødsmetafysikken er det mest iøyenfallende trekk hos Heidegger, og resten er, for det meste, taushet. Imidlertid, nå er jeg langt utover den påfølgende teksten min, så konklusjonen min får vente til teksten min er skrevet.

Dasein og Das Man.

I bunn og grunn burde en relativt kortfattet forklaring av språk og språklighet hos Heidegger ha tatt utgangspunkt i termen «Dasein»; det får utstå til jeg har skrevet litt om Das Man, som er en hybrid språklig form – den språklige formen står verken for menn eller kvinner, og den er lite informativ hva angår det å være ung, middelaldrende eller gammel. Isteden synes det å være slik at den skal tjene til å poengtere en viss anonymitet: at det er om oss alle, eller om hver og en av oss, forsåvidt som du og jeg, hun eller han, eller de der borte, de andre, tilhører menneskeslekten. M. a., at det er om mennesker som ikke er konstant tilstede i mediene, eller at det er om det ansiktsløse, anomyme, menneske? Var Heideggers poeng med termen Dasein at han trodde og mente at den viser hen til at mennesker dekker seg til, for det som er tilfelle, er at de har noe å skjule? Verken det ene eller det andre er korrekt; det vil si at termen verken er om ansiktsløse mennesker eller om folk som dekker seg til: Heidegger var ute etter å få fram visse fellestrekk hos «massemennesket» eller mennesket som «flokkdyret». Om en har større sans for utrykket «den tause majoritet» enn massemennesket eller flokkdyret, så kan det sette en på sporet etter Heideggers hovedanliggende med «Das Man»: at Heidegger hadde en meget sterk aversjon overfor alt som smakte av satthet, konformisme, uniformisme, borgerlighet, trygghet. I det hele tatt hatet han alt som hadde å gjøre med moderniteten: glattpolertheten, motehysteriet, statusjag og all slags prestisje orientering. Kort sagt: det overflatiske livet i verden, der tingene er mannen: at jo mer du har elller besitter, desto mer er du, en selvfølelse som er en falsk selvfølelse, idet den bare speiler andres(antatte) beundring for alt det som er i din besittelse. I sikten til Heidegger er det moderne(gjennomsnittsmenneske, massemennesket, Das Man) en løk, uten en kjerne. Ja, om en skreller vekk pontifikaliene; nøkkelknippet til huset eller leiligheten, bilen, møblene, maleriene på veggene, bokreolen og bøkene i hyllene, radioen og telefonen, hundehuset og rasehunden, hushjelpen og kjøkkenutstyret; gjennomsnittsborgerens arbeid og yrke, veska med dokumentmappa og alle dokumentene i den, kontoret, sekretæren og kontordamene, og, ikke å forglemme, alle de langtekkelige møtene, der saker skal legges fram og drøftes, protokoller skal underskrives, åpning av møter og lukking av møter, alt i en evig runddans, uten annet mål og annen mening enn å få det hele overstått, ja, så er borgeren et intet – et ingenting.

La oss se på det foregående fra en annen vinkel: om vi kaller inn statistisk sentalbyrå og statistikere på teppet, er det slik at en opererer med «'gjennomsnittsmennesker'»: at i visse tidsavsnitt er det slik at kjernefamilien har 1, 5 barn mens til andre tider er det 1,9, ja, til og med 2, 0 barn; antallet autoer pr. husholdning varierer likeledes, som at det kan holde seg rundt 2.1 autoer for hver husholdning, men med en stigning, etter som årene går, og velstanden øker: om en er en riktig subtil statistiker og at en har sans for språksosiologi à la Bernstein og hans klassifiikatoriske inndelinger av språk og språkbruk i «restricted» and «extended» språk og språklighet, så kan en forsøke å få undersøkt hvordan dette fordeler seg innenfor en gitt populasjon av mennesker, og at en også foretar 'langtidsstudier' av implisitt språk og språklighet, sett i relasjon til den mer eksplisitte språkbruk.

Statistikeres kurver, diagrammer og skjema, er av betinget validitet, noe som har som konsekvens at en bommer på målskiven, som er virkelige mennesker, av kjøtt og blod, og som knapt nok passer inn med statistiske skema: gitt at en legger statistikernes regnekunst til grunn for vår egen virkelighetsopfatning, så ville det kunne føre til at standardene for livet vårt ble mer eller mindre normalt, i den grad og utstrekning vi makter å leve opp til eller at vi faller under det statistikerne foreskriver som alminnelige, eller gjennomsnittslige liv. Imidlertid, ville det føre til at vi får personlige liv, gitt at det er gjennomsnittligheten som styrer livet vår? Det er mer enn tvilsomt.

De moment jeg har løftet fram betyr ikke at det ikke fins konvensjonelle liv: at de aller fleste mennesker ønsker og vil leve helt alminnelige liv, som at de får seg en utdanning, og at de får seg en jobb, og at de ønsker og vil stifte en familie, og at de gjerne vil få barn, som de tar hånd om og som de oppdrar – etter fattig evne. Slikt er helt normalt, og slik har det også vært i mange, mange år. Naturligvis, vi som lever i dag, lever i anonymitetens virkefelt, og det betyr at varer, goder og tjenester, som sirkulerer på markedet, er standardiserte og masseproduserte varer, goder og tjenester, der det ene husværet, den ene bilen, den ene konsulenten eller manager, knapt nok er til å skjelne fra det andre husværet, bilen, konsulenten eller manageren; den som har en smule kjennskap til hvordan det var i begynnelsen av det 20. århundre, vet også at de tingene jeg har snakket om, gjaldt dengang Martin Heidegger arbeidet på og med boken Sein und Zeit.

Heidegger trodde, muligens, at idéen hans om Das Man gav et utfyllende tidsbilde av den moderne verden; en kan underes på om Heidegger tenkte følgende tanker i tiden etter 1918: at krigsoppgjøret innebar den verst mulige krenkelse av Tyskland som folk og som suveren stat? Dessuten: at ydmykelsen måtte hevnes? Eller var det annerledes: at det han ble møtt av på gater og veier ikke var kamprop, men tysk lunkenhet, og at det han iakttok var en febrilsk trang til å glemme krigens redsler, og at det å starte opp pånytt, gjennom å gjenreise landet var langt viktigere enn rop om hevn? Vi får aldri vite om det. Det som er helt sikkert, er at etter svært vonde tider, med sult og død, som skyldes krigen og krigsøkonomien, synes det å være en naturlov at negativiteten slår om i trangen til å kjenne positiviteten påny: at det totale kaos ikke blir slettet fra menneskenes minne, men at det utløser lengselen etter sikkerhet og trygghet men ikke bare som en vag drøm: en går i gang med å realisere lengselen: Heidegger hyllet krigens rus eller det å sprenge alminnelige menneskelige hensyn, ut fra ideen om å nå fram til en annen tilstand enn den borgerlige selvtilfredshet og selvforherligelse, som, sannsynligvis, for Heidegger stod for vrengebildet på liv – på kraft og styrke og bevegelse. I stedenfor borgerlig selvkjærlighet og selvtilfredshet, og som er om pyntelige livsformer, satte Heidegger menneskekroppens forherligelse: borgerlige livformer var fremmede for dyrking av menneskekroppen, som store og sterke og sunne kropper! Ja, vi kan si, i mangelen av en bedre måte å uttrykke Heideggers store tanke: Her trengs handling!

Heideggers syn på menneskesinnet.

Jeg går nå over til å se litt nærmere på Heideggers tydning og utlegging av det han forstod som menneskesinnet, og for at en skal kunne danne seg en oppfatning om hva det går ut på, har en å trekke inn alternerne sinnstilstander som stemhet eller befintlighet, sammen med termen og det språklige uttrykket stemninger, og som er tre -3-nøkkelord i Heideggers bok Sein und Zeit.

Ifølge Heidegger er en av Daseins(som, altså. er Heideggers term for mennesket) karakteristiske væremåter at det alltid er slik eller slik stemt; det er fylt av forventninger, det er fryktsomt, tilbakeholdende, det engster seg, og Daseins engstelse er ikke primært for dette eller hint: engstelsen er om totaliteten til «Daseins seinkönnen um weiter zu eksistieren». Således er Daseins væren orientert på den måten at es lebt immer im vorweg und um sich selbst. Det betyr ikke at Dasein lever alene; det som er problematisk i perspektivet til Heidegger, er spørmålet om hvordan det i det hele tatt er mulig for solipsistisk liknende mennesker å leve sammen i fellesskap, når hver og en av to individuele personer lever eller ekisterer ut fra at det primære er deres egen kapasitet til fortsatt å kunne være til i framtiden. Således har Heidegger liten eller ingen sans for å seg selv ut fra den andres perspektiv, og enda mindre sans for å se den andre fra hennes eget perspektiv: det er nå engang slik at moralsk tenkning og handling, i streng forstand, er vendt henimot den andre og den andres interesser og verdier(mål), og det er alfa og omega for moralitet, i betydning, moralsk orientering: at den moralske bevegelsesretningen innbegriper den andre som moralsk agent, eller som den som trenger din støtte og hjelp, men uten at den andres nød betyr at hennes status som moralsk agent har opphørt qua moralsk agent/forfatter. Med andre ord: det er en misforståelse å tro at tilskrivelse av status som moralsk agent innebærer selvtilstrekkelighet: mennesker er anvist på hverandre.

Vi kan formulere det slik at det moralske ansvaret er vårt eget moralske ansvar i den grad og utstrekning det moralske ansvaret inkluderer den andre som værende innenfor vårt eget ansvar: Kilden for vår egen moralske forpliktelse er alltid den andre, aldri oss selv.

I og med at det er den sårbare utsattheten hos den andre(som stømmer mot oss fra den andre) som er kilden til vår moralske forpliktelse overfor den andre, er den moralske forpliktelsens mål forut for min egen forståelse av meg selv som et subjekt i bevegelse henimot den andre; den andre er et sårbart subjekt for meg før jeg trer fram som et aktivt subjekt.

Det foregående er medlidenhetens språk; det er lite som tyder på at det var Heideggers forståelse av det moralske språket at med mindre medlidenhet er en av dens komponenter er det besværlig å forstå hva moral er om.

Dermed ser det ut til termen «Mit-sein», som, overflatisk sett, kan fungere som en moralsk komponent, er til liten hjelp når en prøver å forstå om filosofien hans er rik nok til at den gir plass for moralske størrelser. Derfor har en å nærme seg Mit-sein med følgende spørsmål: har Mit-sein så mye i seg at fenomenet kan stilles på samme linje som Medlidenhet eller Medfølelse? Jeg mener nei, og begrunnelsen for det er følgende resonnement: daseins væren vakler mellom å søke seg hen til kollektive strukture( sosiale og politiske strukturer) eller at det faller utenfor strukturene, som en anomalie, i kraft av det faktum at Daseins selvfølelse er sterkt beroende av dets bekreftelse eller underkjenning fra det sosiale feltet(mor, far, søsken; lærere og medelever; overordmede; føreren, det tyske folk): uten det sosiale og den sosiale dimensjonen som stimulans og kilde til moral, er daseins væren intet verdt. Det er høyst tvilsomt om Heideggers solipsistisk liknende idé om mit-dasein er i stand til å få fram at de moralsk begrep vi rår over og har, dypest sett, er beroende av at vi er sosio-kulturelle værender, og at tenkningen vår har å gå den lange omveien om den andre, for at vi i det hele tatt skal kunne komme på sporet av moraliteten.

Ut fra perspektivet til Heidegger, er det slik at når lasten blir for stor og tung, søker Dasein seg til strukturer som avlaster det som tynger, idet det dette bæres av upersonlige strukturer som fagforeninger, organisasjoner, institusjoner, samfunnet og staten: bare båten er stor nok, blir det lettere å ta seg fram, skjønt den kollektive væremåten bidrar til at Dasein får en inautentisk væremåte. Om vi tøyer det språklige apparatet til Heidegger, kan vi formulere det slik at Dasein jubler når tingene går bra; det blir nedstemt når det butter imot.

Det er allmennmenneskelig å bli lei seg når triste hendelser rammer en og at en blir glad når gledelige ting hender. Sammenliknet med en stoisk konsepsjon er det foregående svært ulikt, for her gjelder det å bevare sinnsroen uavhengig om gledelige eller triste hendelser inntreffer og hvor det nettopp er slik at det er en selv som blir rammet eller hjemsøkt av gledelige, respektivt, triste hendelser. Betyr dette at stoikeren også er en kald fisk, en hardhaus eller en hård neil, det vil si i forhold til en heideggeriansk konsepsjon, et menneske gir uttrykk for følelser, i motsetning til stoikeren som undertrykker det hun føler eller at hun holder dem tilbake? Eventuelt at hun er uten følelser eller at hun ikke riktig vet med seg selv hva hun føler ved de og de anledninger? Om det sistnevnte er tilfelle, så kvalifiserer heideggerianeren som «menneskelig», i motsetning til stoikeren, som heller virker som en grusom utgave av menneskeslekten!

Er konklusjon heller at stoikeren snarest mulig bør finne seg en psykolog eller psyko-terapeut, som henviser henne til en psykiater, som medisinerer henne? Heideggerianeren får en plass i solen, og blir holdt fram som et forbilde for den eller de som ennå ikke har lært seg å vise følelser; stoikeren blir til et skrekkeksempel på en som trenger medisinering, slik at følelseslivet skal bli normalt, gitt at prosjektet har blitt til en oppgave for effektive sosialingeniørkunst, eller for atferdsmodifiikasjoner.

I blant virker det som person og sosiale roller er ett og det samme og at bakom rollespillet gis det ingenting – bare mer av det samme.

Ut fra tydningen jeg har gitt av begrepet om stemthet, som ulike væremåter, passer det inn med væremåter innenfor visse kulturer, der det sanselige og spontane er framtredende framfor en langt mer rollepreget kultur og hvor den ytre framtreden ikke faller sammen med det som foregår i menneskenes indre – i deres sinn: i det ytre er personen A både høflig, hyggelig og hensynsfull – et sosialt eller jovialt menneske; når det kommer for seg selv, kan det tenke: huff, for et menneske jeg snakket med! Husk at sosiale rollespill er tillærte måter å føre seg på i sosiale situasjoner, og vi mennesker er eller mer eller mindre flinke til å gå inn i en sosial rolle, og som vi lever ut i livet vårt; å snakke om at vår opptreden, langt på vei, styres av tillærte rollespill, er ikke helt alminnelig, og det har i seg en tendens til at vår opptreden blir auomatisert eller «auomatisk».

En kan formulere dette slik at desto mer automatisk rollespillet vårt har blitt, og at vi fyller rollen vårt godt, jo vanskeligere kan det bli å snakke om at det fins en væremåte bakom rollen og rollespillet; en står overfor det indre liv som «epi-fenomen», det vil si at våre tanker og følelser blir uten innvirkning på det vi lever ut i handling: å få til det kunststykket at sosiale roller faller sammen med det å ha eller å være et autonomt selv, synes utopisk: om den sosiale dimensjonen blir det som teller mest i menneskelivet betyr det at orienteringen henimot andre mennesker ikke bare får en framskutt plass og rolle i det aktuelle samfunn, for det innebærer likeledes at subjektiviteten blir nedtont eller søkt eliminert, idet subjektiviteten kommer til å bli forvekslet eller framstillt som det som er subjektivt eller egoistisk.

Begrepet om stemthet kan tydes som «ulike væremåter», svarende til hvordan noen mennesker i visse kulturer oppfører seg – gitt de og de situasjoner. Alternativt: at stemthet kan tydes som kulturspesifikke føringer til tilbakevendende mønstre som involverer følelser og tanker og (umiddelbare) reaksjoner, som for eksempel at en ikke ønsker å høre navnet «edderkopp» bli nevnt, skjønt edderkopper er helt harmløse insekt.

Å dyrke befintligheter synes ikke å ha så mye i seg at de faller inn under begrepet om uforstyrrethet som en grunninnstilling overfor livet vårt i verden, til det er selve termen for uspesifikk, dessuten er det slik at altfor mye overlates til fornemmelser, affekter og følelser: det rasjonale elementet har forsvunnet på veien: ut fra stemthetslæren til Heidegger, føler en så mye om dette eller hint, eller at i kraft av Daseins ontisk- ontologiske eksistensialer er dets faktiske moduser – som kaster inn i verden, strukturert på den måten at Dasein fortsetter gjennom en stadig pågående kastende og utkastende væremåte, som gjør eller bevirker, at Dasein alltid befinner seg forut for seg selv.

Sosialiteten er alt allerede gitt som modus for Dasein, og i den grad og utstrekning Dasein lar institusjoner og foreninge, med deres program, overta dets fortløpende eksistens i tidens tre dimensjoner, og uten at Dasein har med-reflektert Daseins ontologiske-eksistensialer, blir dets eksistens til en fallen eksistens, idet Dasein eksisterer uegentlig – i motsetning til egentlig eksistens.

Som samfunnsmedlem gis det likeledes en væremåte, som reflekterer en fallen eksistensmodus: Das Man. Das Man er en upersonlig væremåte, idet Das Man er uttrykk for massemenneske, som ser de samme filmene som andre ser, leser de samme bøkene som andre leser.

Martin Heidegger og hans affinitet til uforstyrrelighet: Gelassenheit.

En av de filosofer som har prøvd seg på saker og ting som likner på stoisk uforstyrrelighet, er den tyske tenkeren Martin Heidegger; Heideggers primære mål var å kaste lys over «Værenshistorien», fra gresk filosof og fram til hans egen tid; det ble en farse eller et ufyllbyrdet prosjekt. Prosjektet han gikk i gang med var ikke bare å framstille det germanske folket vekst og utvikling som hele Europas historie eller som en legemliggjør av dens historie i det germanske folk: han hadde langt større og mer omfattende ambisjoner enn det: den universelle historiens vekst og utvikling.

I nevnte henseende liknet prosjektet hans på en annen germansk filosof, nemlig Hegel.

Om Heideggers prosjekt skal kunne leses som en form for oppsummering av den materialistiske filosofiens gang gjennom historien, skal være usagt; det er den rene tomhets profet som ytrer seg, i sær av mange av passasjene hans om tidens tidlighet, og andre neologismer, som det vrimler av i skriftene til Heidegger. Ett uttrykk som Heidegger yndet å støtte seg på var «besluttsomhet», som kan tydes som å forbli tro overfor sitt eget prosjekt, uavhengig om det er realiserbart eller ikke.

Et annet aspekt hos Heidegger, er at han foretar en form for beskrivelse av ulike væremåter, så som stemthet, befintlighet, stemninger: poenget mitt er her at om sikten inn til fenomen som uforstyrrelighet og likegyldighet følger langsetter stier og veier som den tyske filosof Martin Heidegger anviserte, taper en fenomenet av syne; stemninger, stemtheter eller befintligheter, er sinnsbevegelser som skifter, beroende av ulike situasjoner som den enkelte befinner seg i; en bekymrer seg for dette eller hint, kjenner en viss uro, som for eksempel når en har en flytur foran seg; straks en er ombord i flyet, er uroen over.

Det foregående har ingen ting å gjøre med den filosofiske grunninnstillingen uforstyrrelighet, der fenomenet likegyldighet inngår som en del av hva dette er om:

Herbert Marcuse(1898 – 1979) og One – Dimensional Man(1964).

Med fare for å bli a-historisk, er det mye i Schopenhauers filosofi som minner om Herbert Marcuse og det Marcuse skriver om boken One – Dimensional Man, en filosof som, ut fra min lesemåte er det en gal sammenlikning med Heidegger, har blitt beskrevet i termer av den anvendte Heidegger. Hva skriver så Marcuse om i One – Dimensional Man? Jo, i Marcuses perspektiv blir menneskeliv til programmerte liv, der singulære menneskers liv blir staket ut fra en blir satt inn i verden og fram til en avlider, en innstilling til livet som passer godt inn med en beskrivelse som går ut på den fullstendige 'instrumentaliseringen av livet', eller som det vitenskapeliggjorte, byråkratiske og administrative samfunnets orientering henimot en avskaffelse av livet: å hevde at Marcuses bok ble til alminnelig lesning for 'hippier' og hippiebevegelsen, er en hyperbol, skjønt det nok var en del intellektuelt orienterte mennesker som fordypet seg i bøkene fra Marcuses hånd, og jeg var en av dem som leste One – Dimensional Man fra perm til perm.

Det er helt sikkert mer i samsvar med realiteten at Det endimenjonale mennesket, som boken kom til å hete i norsk oversettelse, ble til mer og annet enn en bok til å fornøye seg med og ved: det som stemmer var at den ble til en bok en kunne fordype seg i, det vil si at den var myntet på unge mennesker som prøvde å danne seg et overblikk over samfunns-og kulturutviklingen fra enkle levesett til komplekse livsformer, der praksisser for enkle livsformer ble overlevert fra generasjon til generasjon via en kroppsbasert og muntlig kommunikasjon, og hvor sønnene ble opplært av fedrende, og fedrene fra sine foreldre, slik at den samlede sum av ferdigheter endret seg svært lite, skjønt tidspennet inkluderte hundrevis av år. Et annet og markant aspekt ved livet før oss, var den spesielle forbindelsen til den ytre naturen, for eksempel floder og selve havet, som, antakeligvis, framstod for datidens menneskene som sinnbilde på «livets ubønnhørlige bevegelse henimot døden», eventuelt, som en ekstraforklaringen, at religionen kommer inn som et vederkvegende moment, idet troen på skaperen og sønnen og den hellige ånd trer fram som «at dødens makt er brudt», og at den som tror på det skal få evig liv. Det siste synes å høre til dogmatikken ved at Gudsriket og dets eksistens ikke beror på om hva for troer enkeltmennesker har om det siden det er geistligheten som først er i stand til å dømme om slike ting – på en objektiv, saklig måte, det vil si ut fra religionens ortoksi og utleggeing av de til enhver tid gjeldende doktriner: alt dette får en ny vending med etableringen av den vitenskapelige fornuft og dennes anvendelse i form av teknologisk «know-how»: traderte livsformer blir foreldete livsformer, livsformer som bygget på falske oppfatninger om tingene og forholdene mellom tingene.

Til slutt, at jeg fordypet meg i Marcuses bøker og skrifter mens jeg ennå var ganske ung av år, har jeg ikke tatt skade av. Det forholder seg snarere tvertimot: at jeg vokste litt på å gjøre det.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen. Forsker i metafilosofi

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

 

Ur arkivet


Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 206

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_alt in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 227

Notice: Undefined property: stdClass::$image_intro_caption in /home/209431.cloudwaysapps.com/xcrkkdnsen/public_html/templates/gk_technews/html/mod_news_pro_gk5/com_content/view.php on line 229
view_module reorder
Helene Cixous. Foto: Olivier Roller

Att skriva sig till frigörelse

’Det började med språket. Det vi blev och det vi gjorde genom språket. Det vi gjorde varandra. Det vi gjorde verkligt. Materialet vi byggde våra tankar och vår längtan av.’ ...

Av: Ida Thunström | Essäer om litteratur & böcker | 13 augusti, 2017

Med pagoder avses både tempel och stupor

Den burmanska Pagankulturen och kungariket .

Sydostasiens fastland var uppdelat i stamområden och mindre furstendömen som ständigt förde fälttåg mot de kringliggande grannområdena. Redan under 800-talet invandrade burmaner norrifrån och gjorde Pagan till en huvudstad, som ...

Av: Tarja Salmi-Jacobson. Text och bild | Essäer om religionen | 18 april, 2015

Omöjlig intervju med Aleister Crowley – del 2 av 666; att uppfylla sig…

De omöjliga intervjuerna är en artikelserie där huvudrollen spelas av de döda. Döda författare, bildkonstnärer, filosofer, poeter, regissörer, musiker, tonsättare, skådespelare, men också historiska personligheter, mytomspunna gestalter, gudar och släktingar ...

Av: Johan von Fritz, Freke Räihä | Essäer | 09 augusti, 2012

Vad hände Wolf Solent?

  Vad hände Wolf Solent? Ny fattning av ett Ibsentema Av den engelsk-walesiske författaren John Cowper Powys (1872-1963) har på svenska under senare år utgivits Wolf Solent och essäerna i Kulturens mening ...

Av: Gunnar Lundin | Essäer om litteratur & böcker | 18 september, 2007

De döda författarnas skog

Jag slår av motorn, stiger ur bilen och lyssnar till den stora stillheten i de döda författarnas skog, hör vinden prassla i cedrar och kastanjer, ser den svepa vidare i ...

Av: Johan Werkmäster | Essäer om litteratur & böcker | 21 april, 2010

Sakralben

De som saknar ett ben, de som har mer än ett ben, mer än två ben, de som har för mycket av det goda   Halskota, bröstkota, ländkota, korskota, svanskota   De som har förtröstan, de som har ...

Av: Lisa Gålmark | Utopiska geografier | 22 februari, 2010

Mot en tillgängligare litteratur!

I spåren av den ökande, ja – fortfarande ökande – digitaliseringen av vår litterära skattkammare så vände sig redaktör Räihä till eboksförlaget Pupill för en kort pratstund, över mail såklart; ...

Av: Freke Räihä | Kulturreportage | 08 november, 2011

Peter Englund. Foto: Wikipedia

Litteraturkrönika i mars

Efter de mastodontiska dagboksvolymerna häromåret med djungeltäta textmassor återkommer Lars Norén med en hårt komprimerad lyrik à la 70-talets dagboksdikter; den nya volymen Fragment (Bonniers) påminner om vilken betydande poet ...

Av: Björn Gustavsson | Björn Gustavsson | 26 mars, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.