Erotiskkrönika 03

an saminbandet drogs mig mera bestånd i emedan ut jag poet har trädnovellet trä som stod dåtid tillbaka befann mig ock vid ett styloinkwood av träden jag (2) mig bönfalldess ...

Av: Stefan Hammarén | 22 juli, 2010
Stefan Hammarén

Samurajkaraktärens givne arvinge, Keigo Kasuya, talar om sin senaste rollprestation i filmen Caterpillar.

  När det gäller regiansvarig för "Caterpillar" är det Kôji Wakamatsu (född 1936) började att regissera 1963 har idag gjort över 100 filmer (första titeln var "Hageshii onnatachi"). Förutom att ha ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | 02 februari, 2011
Filmens porträtt

Livet er om det vi trenger

Forord   Artikkelen min danner innledning til Livet med filosofi, der jeg allerede har planlagt at prosjektet skal bestå av følgende artikler, som jeg har gitt disse navn: Biologisk liv, Biografisk liv ...

Av: Thor Olav Olsen | 19 maj, 2014
Agora - filosofiska essäer

Mike Builds a Shelter (1983), rekonstruktion av Michael Smith and Paul Slocum

Mike Builds a Shelter - världen första art game?

Dataspelet Mike Builds a Shelter (1983) är kanske världen första dataspel som använts i en konstinstallation. Det är också ett tidsdokument från kalla krigets dagar, och för några av oss ...

Av: Mathias Jansson | 05 augusti, 2015
Essäer om konst

Moral og moralske verdier



altRent allment er det slik at folk som arbeider med moral og teorier om moral, er opptatt av at det gis et rimelig klart skille mellom moral på den ene side og etikk på den annen side; realiteten er mer kompleks enn som så at en kan beskrive den i termer av moralkategorier og kategorier for etikk: synspunktet mitt er at nevnte grenseoppgang er uten betydning for hva den filosofiske diskursen er om når den er om moral, og det betyr at standpunktet jeg er ute etter å kastelys over, er at begrepet 'moralitet' er dekkende for så vel 'moral' som teorier om moral, det vil si det en betegner med «etikk».

 

En kan uttrykke det foregående gjennom å trekke et skille mellom folk som hevder at det å befatte seg med moral og moralske spørsmål foranlediger at en allerede har inntatt et visst standpunkt, på den ene side, og folk som hevder at det en driver med når en driver med moral og moralske spørsmål, er at en kun driver med analytisk oppryddingsarbeid, e.g. at en analyserer moralske begrep,  uten at en derigjennom anbefaler at i situasjonen s  bør en utføre handlingen h, og at en anbefaler at h bør utføres i situasjonen s, er på  grunn av det å gjøre h i situasjonen s er å gjøre godt, mens å utelate eller å gjøre h1 istedenfor h i situasjonen s, er å forvolde det som er ondt: Moraliteten er om den grunnleggende forskjellen mellom godt og ondt, rett og galt.

Distinksjon mellom rett og galt, godt og ondt, gis uten hensyn til at det opp gjennom årene ha blitt utviklet et mylder av ulike teorier om moral, så som sinnelagsetikk, deontologisk etikk, konsekvensetikk, situasjonsetikk, eudaimonistisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensorientert utilitarianisme. Det gis også folk som skiller mellom verdslig orientert etikk og teologisk etikk.
For å gi et eksempel på hva jeg mer presist mener: Tilstanden som betegnes med 'slavehold' og 'det å ha slaver', har som nødvendig forutsetning at det gis en grunn og et grunnlag som foranlediger at slaveri ikke bare er galt her og nå, for det er galt overalt, til alle tider og på hvert eneste sted, under hver eneste omstendighet. Først når en har nådd fram til et slikt standpunkt, kan en tale om en holdbar moral. I alle fall, det er et standpunkt som jeg ikke har noen som helst betenkeligheter med å tilslutte meg, og den som har en annen oppfattelse enn det, står fritt til å være uenig med meg.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Jeg beskriver også det foregående i termer av en form for 'antropologisk metafysikk', uten at jeg mener at andre enn meg trenger å bruke nevnte terminologi.
Videre er det slik at det å konseptualisere moral og moralske anliggende i termer av en antropologisk metafysikk har også å både å gjøre med de begrep og de språklige uttrykk som faller inn under moralsk vurdering og moralske dommer, og det betyr med henblikk på deres relasjonen til realiteten.
Dermed klassifiseres moralske vurderinger og moralske dommer som kognitive eller non-kognitive, beroende av om de moralske ytringer, vurderinger og dommer felles med referanse til størrelser utenfor selve det vokabular som etablerer det moralske vokabular. Ja, det tales så vel om naturalisme og  non-naturalisme som super-naturalisme. Jeg vender tilbake til disse ting.

I alle fall, den meste av nåtidsfilosofien sliter enormt med å godkjenne at det gis en slik grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt, skjønt uten at det gis en grenseoppgang mellom det som er godt og det som er ondt, er utsiktene til inter-personal, objektiv og saklig grunngiving av moraliteten svært små. Således er seriøse refleksjoner om moraliteten anvist på moralitetens objektivitet, for moraliteten er overalt, og den griper dypere inn i vårt liv enn det en ved første øyekast skulle tro at den gjør. Sterke ord? Ja, det er sterke ord, og en trenger slike sterke ord, for moraliteten er om det hårdeste av alt som er hårdt: singulære menneskeliv, som er om mulighetsbetingelser for moralsk anstendige liv.

I alminnelighet viser diskursen  om moraliteten hen til at den er om «verdsettinger, vurderinger, verdier og (moralske) dommer»; spørsmålet er bare hva det foregående foranlediger at en søker å redusere moraliteten til ting som har å gjøre med menneskenes subjektive fornemmelser om distinksjonen mellom godt og ondt, eller at en betrakter det hele i lys av ulike kulturer. Eventuelt, at en refererer til modernitetskulturen som et liberalt, pluralistisk univers, med  et mangfold av ulike synspunkter om moraliteten. Ett eksempel på dette, finner en hos den canadiske filosofi Charles Taylor, en filosof som arbeider ufortrødent med å betone at det å leve innenfor et pluralistisk og liberalt univers, altså et univers med et mylder av trosoppfattelser og hvor toleranseterskelen for avikende troer og meninger synes å være høy, innebærer det blir uriktig å argumentere for at det gis en og bare en realitet, en realitet som også er slik at denne realitet teller som den høyeste, ytterste og siste realiteten,  eller at det er om det som er dypest og innerst inne i oss selv, og som gjør oss til moralske personer.

Det Taylor synes å trekke i tvil, er at erkjenningen av den høyeste realitet er identisk med det å ha erkjent distinksjonen mellom godt og ondt, og at en, følgelig, idet en ut fra sin natur, velger den høyeste realitet og det gode, som er en og samme ting, og at en deretter streber etter å leve opp til denne innsikten gjennom sin egen praksis.

Skjønt Taylor er opptatt av det gode, som pluralistiske goder, svarende til at i 'modernitetskulturen' er det slik at det å tale om en og bare en høyeste realitet, er slikt som har å bli avvist som fordomsfull, ja, repressivitet, om det blir omsatt i det praktiske liv, synes dermed å være svært anstøtelige tanker for ham som filosof.
Em kan mene at religion og teologi, eller fenomen som har å gjøre med religionsfilosofi, og som er om det sakrale, om det gode som det høyeste gode, er fenomen som har å bli tematisert som fenomen, som er uavhengig av ulike konsepsjoner om moralitet, i betydningen at det er om den grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt. Imidlertid, om det er slik, så er det tale om to former for godt og ondt: den ene for moraliteten, som en særegen diskurs, og den andre for religion og religionsfilosofiske anliggender. Alternativt, at moraliteteten ikke er om det gode og det onde, men at den dreier seg om noe annet enn det, som for eksempel «riktighetsnormer» eller diskursiv etikk, der formal betingelser er det vesentlige, og ikke hva for substansielle forestillinger en har om det gode.  Det siste har vel også blitt torgført som prosedyral etikk, der det er om måten en resonnerer på om moralske anliggender, som virkelig teller, og ikke en viss moralsk maksime.

Hva angår moralteorier, er det rimelig å anta at den som holder seg til en viss moralteori, som hun foreskriver for andre, gjør ikke det på grunn av at hun er overbevist om at det hun således anbefaler som høyverdig liv for andre enn seg selv, er virkelig og sann, for det er de andre som trenger å ha noe fast og trygt å holde seg til, og alternativet til det, er det hele ender med elendighet - et usedelig liv: selv trenger hun verken råd, veileding eller moralske forskrifter. Det er de andre som trenger det! På stedet hvor jeg kommer fra, beskrev en det foregående i termer av «dobbeltmoral»- at en foreskriver for andre det en selv ikke trenger. Et annet begrepsord for den samme innstilling, er formyndermoral, som det er så mye av i dag, og det er det som ligger til grunn for det språklige uttrykket «moralens voktere», som også gis på andre livsområder, som for eksempel innenfor filosofi og litteratur, der en viss måte å drive på med filosofi og litteratur er «korrekt» mens andre måter er lite passende, eller rett ut «uriktige».

altRent allment er det slik at folk som arbeider med moral og teorier om moral, er opptatt av at det gis et rimelig klart skille mellom moral på den ene side og etikk på den annen side; realiteten er mer kompleks enn som så at en kan beskrive den i termer av moralkategorier og kategorier for etikk: synspunktet mitt er at nevnte grenseoppgang er uten betydning for hva den filosofiske diskursen er om når den er om moral, og det betyr at standpunktet jeg er ute etter å kastelys over, er at begrepet 'moralitet' er dekkende for så vel 'moral' som teorier om moral, det vil si det en betegner med «etikk».

 

En kan uttrykke det foregående gjennom å trekke et skille mellom folk som hevder at det å befatte seg med moral og moralske spørsmål foranlediger at en allerede har inntatt et visst standpunkt, på den ene side, og folk som hevder at det en driver med når en driver med moral og moralske spørsmål, er at en kun driver med analytisk oppryddingsarbeid, e.g. at en analyserer moralske begrep,  uten at en derigjennom anbefaler at i situasjonen s  bør en utføre handlingen h, og at en anbefaler at h bør utføres i situasjonen s, er på  grunn av det å gjøre h i situasjonen s er å gjøre godt, mens å utelate eller å gjøre h1 istedenfor h i situasjonen s, er å forvolde det som er ondt: Moraliteten er om den grunnleggende forskjellen mellom godt og ondt, rett og galt.

Distinksjon mellom rett og galt, godt og ondt, gis uten hensyn til at det opp gjennom årene ha blitt utviklet et mylder av ulike teorier om moral, så som sinnelagsetikk, deontologisk etikk, konsekvensetikk, situasjonsetikk, eudaimonistisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensorientert utilitarianisme. Det gis også folk som skiller mellom verdslig orientert etikk og teologisk etikk.
For å gi et eksempel på hva jeg mer presist mener: Tilstanden som betegnes med 'slavehold' og 'det å ha slaver', har som nødvendig forutsetning at det gis en grunn og et grunnlag som foranlediger at slaveri ikke bare er galt her og nå, for det er galt overalt, til alle tider og på hvert eneste sted, under hver eneste omstendighet. Først når en har nådd fram til et slikt standpunkt, kan en tale om en holdbar moral. I alle fall, det er et standpunkt som jeg ikke har noen som helst betenkeligheter med å tilslutte meg, og den som har en annen oppfattelse enn det, står fritt til å være uenig med meg.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Jeg beskriver også det foregående i termer av en form for 'antropologisk metafysikk', uten at jeg mener at andre enn meg trenger å bruke nevnte terminologi.
Videre er det slik at det å konseptualisere moral og moralske anliggende i termer av en antropologisk metafysikk har også å både å gjøre med de begrep og de språklige uttrykk som faller inn under moralsk vurdering og moralske dommer, og det betyr med henblikk på deres relasjonen til realiteten.
Dermed klassifiseres moralske vurderinger og moralske dommer som kognitive eller non-kognitive, beroende av om de moralske ytringer, vurderinger og dommer felles med referanse til størrelser utenfor selve det vokabular som etablerer det moralske vokabular. Ja, det tales så vel om naturalisme og  non-naturalisme som super-naturalisme. Jeg vender tilbake til disse ting.

I alle fall, den meste av nåtidsfilosofien sliter enormt med å godkjenne at det gis en slik grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt, skjønt uten at det gis en grenseoppgang mellom det som er godt og det som er ondt, er utsiktene til inter-personal, objektiv og saklig grunngiving av moraliteten svært små. Således er seriøse refleksjoner om moraliteten anvist på moralitetens objektivitet, for moraliteten er overalt, og den griper dypere inn i vårt liv enn det en ved første øyekast skulle tro at den gjør. Sterke ord? Ja, det er sterke ord, og en trenger slike sterke ord, for moraliteten er om det hårdeste av alt som er hårdt: singulære menneskeliv, som er om mulighetsbetingelser for moralsk anstendige liv.

I alminnelighet viser diskursen  om moraliteten hen til at den er om «verdsettinger, vurderinger, verdier og (moralske) dommer»; spørsmålet er bare hva det foregående foranlediger at en søker å redusere moraliteten til ting som har å gjøre med menneskenes subjektive fornemmelser om distinksjonen mellom godt og ondt, eller at en betrakter det hele i lys av ulike kulturer. Eventuelt, at en refererer til modernitetskulturen som et liberalt, pluralistisk univers, med  et mangfold av ulike synspunkter om moraliteten. Ett eksempel på dette, finner en hos den canadiske filosofi Charles Taylor, en filosof som arbeider ufortrødent med å betone at det å leve innenfor et pluralistisk og liberalt univers, altså et univers med et mylder av trosoppfattelser og hvor toleranseterskelen for avikende troer og meninger synes å være høy, innebærer det blir uriktig å argumentere for at det gis en og bare en realitet, en realitet som også er slik at denne realitet teller som den høyeste, ytterste og siste realiteten,  eller at det er om det som er dypest og innerst inne i oss selv, og som gjør oss til moralske personer.

Det Taylor synes å trekke i tvil, er at erkjenningen av den høyeste realitet er identisk med det å ha erkjent distinksjonen mellom godt og ondt, og at en, følgelig, idet en ut fra sin natur, velger den høyeste realitet og det gode, som er en og samme ting, og at en deretter streber etter å leve opp til denne innsikten gjennom sin egen praksis.

Skjønt Taylor er opptatt av det gode, som pluralistiske goder, svarende til at i 'modernitetskulturen' er det slik at det å tale om en og bare en høyeste realitet, er slikt som har å bli avvist som fordomsfull, ja, repressivitet, om det blir omsatt i det praktiske liv, synes dermed å være svært anstøtelige tanker for ham som filosof.
Em kan mene at religion og teologi, eller fenomen som har å gjøre med religionsfilosofi, og som er om det sakrale, om det gode som det høyeste gode, er fenomen som har å bli tematisert som fenomen, som er uavhengig av ulike konsepsjoner om moralitet, i betydningen at det er om den grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt. Imidlertid, om det er slik, så er det tale om to former for godt og ondt: den ene for moraliteten, som en særegen diskurs, og den andre for religion og religionsfilosofiske anliggender. Alternativt, at moraliteteten ikke er om det gode og det onde, men at den dreier seg om noe annet enn det, som for eksempel «riktighetsnormer» eller diskursiv etikk, der formal betingelser er det vesentlige, og ikke hva for substansielle forestillinger en har om det gode.  Det siste har vel også blitt torgført som prosedyral etikk, der det er om måten en resonnerer på om moralske anliggender, som virkelig teller, og ikke en viss moralsk maksime.

Hva angår moralteorier, er det rimelig å anta at den som holder seg til en viss moralteori, som hun foreskriver for andre, gjør ikke det på grunn av at hun er overbevist om at det hun således anbefaler som høyverdig liv for andre enn seg selv, er virkelig og sann, for det er de andre som trenger å ha noe fast og trygt å holde seg til, og alternativet til det, er det hele ender med elendighet - et usedelig liv: selv trenger hun verken råd, veileding eller moralske forskrifter. Det er de andre som trenger det! På stedet hvor jeg kommer fra, beskrev en det foregående i termer av «dobbeltmoral»- at en foreskriver for andre det en selv ikke trenger. Et annet begrepsord for den samme innstilling, er formyndermoral, som det er så mye av i dag, og det er det som ligger til grunn for det språklige uttrykket «moralens voktere», som også gis på andre livsområder, som for eksempel innenfor filosofi og litteratur, der en viss måte å drive på med filosofi og litteratur er «korrekt» mens andre måter er lite passende, eller rett ut «uriktige».

Sida 2

Imidlertid, gitt at mellom alt som fins, er det slik at moral fins og at verdier fins, og at moral uten verdier er en bissar tanke, så er referansen til realiteten - den moralske realiteten - allerede bygd inn i diskursen om moraliteten. Således holder jeg følgende tese for sann: at det gis en indre sammenheng mellom begrepet om realiteten og begrepet om sannhet, slik at det å sette fram beskrivelser av realiteten, samtidig som en  hevder at beskrivelsene ikke er fundert i begrepet om sannhet, er ett og det samme som å hevde svært problematiske ting: Grunnen er at det en holder for virkelig også faller sammen med det en holder for sant. Det foregående betyr ikke, slik jeg har skrevet om i andre sammenhenger, at det er hva hvert enkelt menneske tenker om realiteten som også etablerer hva den er, hva som er virkelig og sant om den. Det siste betyr at realiteten har forrang framfor hva vi tenker om den, uten at dette foranlediger at det er irrelevant hva for troer vi har om realiteten, og grunnen til det er at straks en har oppnådd erkjenning av den, så tror en også at det en dermed har fått viten om, er virkelig og sant. Uttrykt med andre ord: en bør, i det minste, saumfare noen av de troene en baserer livet i verden på, det vil si de forutsetninger og betingelser som ligger til grunn for ens tenkning og refleksjoner om verden, og ens eget liv i verden.

Det foregående åpner opp for kritiske spørsmål til folks som arbeider ut fra ulike konsepsjoner om moral men som i fortsettelsen nettopp ignorerer saker som har å gjøre med realiteten og moralske verdier, og det vil si at det som folk flest ønsker og vil ta vare på, blir utblendet, eller at en argumenterer for at moralske verdier ikke fins annet enn som subjektive forestillinger, fornemmelser, sentiment, holdninger og følelser: at det er de sistnevnte ting som projiseres inn i realiteten utenfor oss selv, så som samfunnskroppen og kulturen, som omslutter oss og som vi lever innenfor. Ut fra konsepsjonen om moralske verdier som projisertbaserte størrelser, er all framstilling av verdier ikke annet enn «verdi-prat». Legg merke til at det ikke er den generelle termen «nihilisme» som er i fokus for oppmerksomheten: det som står på spill er hvert eneste forsøk på å begrunne at verdier fins, eller at det gis en grunn og et grunnlag for hevde at moralske verdier fins, det vil si på lik linje med alt annet som fins, så som bord og stoler, katter og hunder. Dermed er det skeptikeren som er på ferde, og det er slettes ikke småting en radikal skeptiker er opptatt av å torpedere, så som opposisjonen mellom tro og fornuft; om troen skrider fram som før gjennom å ha som forutsetning at verdier fins, så trekkes fornuften inn som det avgjørende moment som river grunnlaget vekk fra den som tror: en kan hevde at fornuften blir til en amokløper, går løs på seg selv og dens egne forutsetninger.

På den annen side, om hele moderniteten bygger på tanken at naturen og verden ikke foreskriver lover for oss men at det er omvendt: at i lys av opplysningtradisjonen er det fornuftsubjektet som sitter i førersetet og som foreskriver naturen og verden og menneskene i verden hva for lovmessigheter som skal gjelde som universelle lovmessigheter, så synes hele tanken om verdinihilismen å føye seg inn i en verdslig orientering, en verdslig orientering som ikke har noe som helst å gjøre med tanken om sakralitet - at hele tilstedeværelsen er gjennomsyret av det guddommelige.

Dermed gis det en tvetydighet i selve betegnelsen «nihilist», som kan bety at det viser hen til religion og det religiøse språket, eller at det er om innenverdslige anliggender, som er om makt, herredømme, kontroll og sikkerhet, og forsvaret av egne interesser overfor andre mennesker, mennesker som formodes å true status qua gjennom ikke å føye seg inn i den gitte maktstrukturen, skjønt de har ikke gjort noe galt, eller at de ikke har forbrutt seg over en eneste lov.
En av dem som inntok et  verdinihilistisk standpunkt, var den svenske filosof Per Arvid Ingemar Hedenius(1908-1982), som var professor i praktisk filosofi ved Uppsala Universitet fra 1947-1973. mens  den engelske filosof Sir Alfred Jules Ayer(1910-1989), på sin side, kategoriserte moral, moralske verdier og moralske dommer under overskriften: affektive-emosjonelle manifestasjoner, eller som «rene følelsesutbrudd», uten kognitiv relevans og adekvathet.  Både Hedenius og Ayer må holdes unna den amerikanske filosof Charles Leslie Stevenson(1908-1979), som førte til torgs en emosjonsbasert teori om moraliteten(Ethics and Language, 1944).
I alminnelighet er referansen til moralske verdier om følgende forhold: holdninger, karakter/personlighet; troer, fakta, begjær, intensjoner/motiv og konsekvenser, det vil si at det viser hen til hva en person gjør eller lar være å gjøre, sammen med det som å antas å følge som konsekvens fra det en gjør eller det unnlater å gjøre, når en skulle eller burde ha gjort noe

For å illustrere noe av det jeg har nevnt over, så er affektkontroll godt og bra, for ubendig raseri er ikke bare dårlig, men det har i seg at en mister kontrollen over seg selv, og da med referanse til noen annen enn seg selv, som, bokstavelig forstand rammes av raseriet. Dermed åpner dette også for å tale om misbilligelse/billigelse, ris og ros:, som for eksempel at personen x utfører en handling som forlanger mer enn en til vanlig kan forlange av en person, så er det adekvat med ros mens personer som har gått langt ut over det som er rimelig reaksjoner på andres måter å føre seg, eller som opptrer aggressivt og voldelig overfor andre mennesker, møtes med  sterk bebreidelse, fordømmelse, eventuelt, at det faller en rettslig dom med tilhørende straff. Merk at om personer som oppfører seg i samsvar med hva de allerede har forpliktet seg på, eller det en i alminnelighet holder for et menneskes plikt å gjøre, er det ikke på sin plass å rose vedkommende på grunnlag av det: at foreldre gir barna sine en god oppdragelse, er deres plikt, og en roser ingen foreldre for at de har gjort det som hver eneste forelder, inter alia, har å gjøre.

Hva angår entiteten 'en persons karakter eller hennes karakteristiske særdrag', er vurderingene med  med referanse til om den er moralsk god,  om den er slett, eller at den er fordervet. Eventuelt at en har å gjøre med en karakteristikk som er myntet på hele personen, og i et slikt tilfelle, er talen om en fordervet eller en fullstendig ødelagt person: tankegangen kan være at det som er tilfelle, er at det er så alvorlig at det er uopprettelig - at utsikter til endring er lik null, eller at sannsynligheten for at det skal kunne skje en vending henimot en bedre tilstand, er langt mindre enn sannsynlighetene for at dette skal inntreffe.

Et annet aspekt ved nevnte tilfelle, der det er tale om fullstendig ødelagte personer, er at det gjerne er slik at det er høyst uklart hva som vektlegges mest: om det gjelder viljen hos den aktuelle personer, om det gjelder sinnelaget, om det er om hjerneskader av uopprettelig art, eller hva det enn er en påberoper seg for å stille en slik diagnose. Ja, det synes som at empiriske undersøkelser er på sin rette plass for å kunne finne ut av det. Om så er tilfelle, har en forlatt området for moraliteten og forflyttet seg over i en eller annen gren av naturvitenskapene, så som psykologi, psykiatri, patologi, nevrologi.

På samme måte kan en tale om ondsinnete begjær, eller motiv, og at konsekvensene som følger er moralsk fordømmelsesverdige.
Listen for moralske verdier er lang, skjønt den er ikke uendelig lang, slik det heller ikke er slik at den anvendes om løst og fast, som for eksempel at en sier til samboeren/ektefellen sin at i dag vil jeg prise og lovprise deg for dine moralske egenskaper, og at en starter og avslutter lovprisningen sin med at en får servert god mat hver dag: Matlaging og servering av den er ikke relevant for moralske vurderinger, selv om det helt sikkert er slik at om noen forgifter en  matrett,  og deretter plasserer den på bordet, og at den som spiser er svigermor, er relevansen for moral ganske rett fram:

Både  selve utformingen av intensjonen, og det å ha intensjonen, en intensjon en intenderer å sette ut i livet, er så avskyelig at til og med at tanken at slike tanker dukker opp som aktualiserbare intensjoner, er fryktelig.
Jeg går nå over til å si litt om en viss tydning av konsepsjonen om kritisk rasjonalitet, det vil si en  konepsjonen hvor moralske verdier trekkes inn som tillegg, etter at at en har overveiet og avveiet hva som taler for respektivt hva som taler i mot en viss gjøren eller avstå fra den selvsamme gjøren.  
Gitt at det gis situasjoner, der det ikke er innlysende hva en bør gjøre, og at en søker etter å finne dette ut via kritiske resonnement, det vil si en form for kritisk rasjonalitet, i den mening at referansen til moralske verdier kommer inn som et tillegg i forhold til avveining og overveielser som er relaterert til en beslutning.

Sida 3

Det foregående synes å være en umulig situasjon, og tankegangen er slik: Det gis ganske klare begrensninger med henblikk på rekkevidden for idéen om kritisk rasjonalitet siden referansen er moralske begrep og moralske verdier, for ut fra ren rasjonalitet er det svært problematisk å forbinde noe som helst som har å gjøre med moral og etikk, som er bundet opp til hvordan menneskene ordner deres liv, og dette er om moralitet og praktisk rasjonalitet eller om verdirasjonalitet, og ikke utelukkende om hvordan verden er konstituert - hva dens minste bestandeler består i og av. Det vil si at moraliteten er om hva et menneske bør gjøre i en viss situasjon, og hva som er det beste handlingsalternativet, som for eksempel om et menneske kommer best ut i det lange løp om hun baserer livet sitt på verdier og normer med referanse til sitt eget liv eller om det aller beste er å forfølge maksimer som hvert eneste menneske kan utføre, altså uten at det inngår en referanse til seg selv og det egne livet, dets egne preferanser og interesser.
Vi betegner det siste som A-moral mens det førstnevnte beskriver vi i termer av E-moral: A-moral = altruistisk moral eventuelt: allmenn nyttemoral. E-moral = egoistisk moral, eventuelt, Ego-sentrert moral.

Ett av de spørsmål som stiger fram, er om selve enkeltheten, eller at det er lett og ubesværet å ta steget over fra selv-relatering til en allmenn nyttemoral om det kan argumentes for at hver eneste en vil kunne trekke veksler på en slik overgang fra E-moral til A-moral, inkludert en selv. Med andre ord: om det er slik at A-moralen i seg selv og ut fra seg selv, er overlegent bedre enn hver eneste annen type av moral, og da i sær den jeg har betegnet som E-moral. Jeg har mine tvil.
Ett alternativt synspunkt på  at moral og moralske overveielser, avgjørelser og dommer enten er med referanse til en selv eller til allmenn nyttemoral, er å hevde at hensynet til andre moralske agenter alt allerede er bygd inn i det egne synspunktet og begrunnelser for synspunktet på hva moralitet er om. Tankegangen er, kort formulert, at hensynstaken til andres preferanser, interesser, verdier, er bygd inn i den enkelte agents tenking og handling ved at om en unnlater å gjøre det, foranlediger dette at en svekker mulighetene til selv å opptre som en rasjonell aktør. Med andre ord, en konsekvent ego moralitetet er ut fra nevnte tankegang, en form for selvundergravende virksomhet.. En talsmann for dette er samfunnsviteren Jon Elster. Jeg går ikke nærmere inn på dette alternativet i denne paragrafen.

Dermed er det ikke helt opplagt at moralitet og rasjonalitet er ett og det samme - at moralitet og rasjonalitet konvergerer - det vil si at grensene for moraliteten også er grensene for rasjonaliteten, eller omvendt: at rasjonalitet og moralitet faller sammen: ut fra rasjonaliteten alene er det fullt ut mulig at allmenne verdier og normer, det vil si det som er nyttig for enhver også er godt og bra med hensyn til våre egne subjektive interesser og verdier, og heller ikke at det gis en nødvendighet i det at om en aktør forfølger sine egne interesser, så vil dette også tjene og befordre de allmennene interesser. Det er heller ikke opplagt at om en trekker inn begreper som 'station and duties', det vil si at pliktmessig handling er i min egen interesse som aktør, for dette beror jo på hvorhen jeg er stasjonert(om jeg er kommandant i en arbeidsleir, der jeg har visse plikter som kommandant) og at de spesifikke plikter(og rettigheter) jeg dermed har blir utledet fra hvor jeg befinner meg innenfor en partikulær samfunnskropp. Tankegangen synes å være at jeg gjør eller lar være å gjøre, det som er meg pålagt å gjøre fra de står over meg i makthierarkiet. Et annet synspunkt er at jeg tror om meg selv at jeg, på grunn av min posisjon, er unndratt alminnelige måter å relatere meg til det som er opplagt for de aller fleste mennesker.

En kan tenke videre om disse ting jeg har snakket om så langt, for det er slettes ikke fri fantasi å mene at det gis personer som betrakter det på den måten at de globale utsiktene til at menneskeheten skal kunne forsones med seg selv, er så ubetydelige at en like gjerne kan se vekk fra at dette vil komme til å inntreffe i det hele tatt. På grunn av at menneskenes streben, globalt sett, blir undergravet av deres fiendtlige handlinger overfor seg selv som art, så er det aller beste for menneskene at en gjør bruk av atombomben, det vil si at en gjør kort prosess. Naturligvis, nevnte tankegang er amoralsk, for mennesker har en iboende trang i seg til kontinuitet i livsutfoldelsen eller at de foretrekker å fortsette å leve, selv om utsiktene til varig lykke, ikke er til stede, og heller ikke at subjektet er det samme subjektet som det var for femti år siden: at den som skriver bokstaven «a» er den som skar seg i fingeren med tollekniv i året 1953 ikke er den samme person som det er i dag, 57 år senere: hver og en av oss kommer for sent tilbake til fortiden, og sålede gis det gis ingen vei tilbake til barndommen slik den var da du levde den ut, om det var det du gjorde.

Det foregående betyr ikke at «livets verdi» reduseres henimot null.
Utover de ting jeg har nevnt over, fins det uavhengige og gode grunner til å avstå fra å fjerne menneskelig liv, i sær det å påføre andre mennesker store lidelser, som i seg selv er moralsk galt.

Med andre ord: den selvpåførte død er ingen utvei ut av en besværlig situasjon siden den koliderer med menneskene naturlige moralske sans, forstått som en indre trang til å foretrekke livet framfor døden: Dermed kan en formulere de opplagte svakheter ved ideen om kritisk rasjonalitet i den forstand at den kutter over den grenen en selv sitter på ved at en ikke finner fram til et grunnlag for den egne tenking og handling - at det som blir tilbake er en uendelig avgrunn, det vil si at en taper av syne betingelser og forutsetninger for å kunne nå fram til en indre forankret trosvisshet om livet og verden og verdimessige og normative forhold.
Grunnene til at en slik ekstrem innstilling kan tre fram som klanderverdig, er at det er svære mye en bare ha å godta uten at en dermed kan føre bevis eller demonstrere av logisk- empirisk vei at det er slik at ikke alt som gis er tilgjengelig for etterprøving ad diskursiv art.

Selv om det er slik at mennesker gjør svært mye ondt overfor hverandre, på måter som jeg har nevnt over, og at sannsynligheten er stor for at dette kommer til å forstsette innover i framtiden, så kan en ikke ad statistisk vei argumentere for at det ikke vil komme en tid da slikt blir sterkt redusert.
Tankegangen hviler på at en ikke kan utlede setninger om framtiden fra empiriske forhold mellom fenomen, som er kontigente: hver eneste probalistiske prognose om globale forhold, er ikke bare høyst usikre, for det er utelatt noe svært vesentlig fra slike beregninger: menneskene og deres interesser og preferanser.   
Indre trosvissheter/forbindtligheter.

Det gis en dimensjon i alt menneskeliv, som er om indre trosvissheter eller forbindtligheter, og denne dimensjonen er av en slik art at en argumenterer ikke for deres holdbarhet via logisk-empiriske argument: det et forholder seg tvert om ved at tradisjonell argumentative analyser har som vilkår og betingelse at på et punkt i rekken av sanne og holdbare premisser, har en å stanse opp, med mindre en ikke skal havne i en uendelig regress.
Om moral og moralske verdier er slik at de kan ikke etterprøves via den spekulative fornuft, betyr dette ikke at de ikke har deres egen fornuft, for når en feller en moralsk dom - at visse akter og det som følger fra dem er slike som faller utenfor området for anstendighet i relasjon til andre mennesker - uansett om disse andre er personer som står en nær eller om de er fremmede mennesker, mennesker en ikke kjenner, er dette ikke begrep en henter ut fra lufta, så å si, eller at de ikke er knyttet tett opp til begrep om hva som er tolerabelt blant og mellom mennesker ved at disse akter er så avskyelige, så forferdelige, at en finner ikke andre dekkende ord for å uttrykke hva en mener.

Andre typer av verdier enn de som har blitt omtalt så langt.  
Det jeg har skrevet om verdier så langt i framstillingen er en rent formal bestemmelse av verdier og verdideal, og om en ønsker og vil gi en dyper og mer innholdsmessig framstilling av disse, det vil si mer konkret, i hvert enkelt tilfelle, og ut fra en videre og mer omfattende sammenheng, som begrepet dukker opp i og gjør seg gjeldende for det enkelte menneske eller en gruppe av singulære individ, som forfølger felles preferanser og interesser, så har en å trekke inn andre distinksjoner enn det som har blitt gjort.  I praksis betyr det at en skjelner mellom ytre og indre verdier, verdier som forfølges som mål i seg selv, og som er foreliggende verdier, egenverdier, og slike verdier som er knyttet til veien fram til et gitt mål, og som en anvender for å kunne oppnå målet: instrumentelle verdier.

Referansen for objekt som er gjenstand for vurdering, verdsetting, kan også deles inn etter deres eksistensmodi, det vil si om de gis i det fysiske, materielle rom, som i en viss mening er utenfor   menneskekroppen, skjønt ikke utenfor menneskenes bevissthet, hva det nå måtte menes med at erkjennelsens gjenstanstander er utenfor menneskenes bevissthet: Ja, om en er platonist, det vil si at en leser Platon ut fra en viss lesemåte, der erkjenningsgjenstandene har en slik status at de er unndratt vår erkjennelse ved at de gis i en ideal verden - idéenes verden - så kan en vel prøve å argumenter for at det gis en slik ideal verden og at det også gis gjenstander i en slik verden og som er av en slik art at ingen mennesker noen gang er i stand til å erkjenne disse gjenstander.
En kan likeledes tenke på de objekt som er gjenstand for vurdering befinner seg i det psykiske rommet, det vil si i den verdsettende personens sinn.
Ut fra en slik teori/modell for erkjenningsgjenstander kan en tenke seg at disse er forestillbare som  ørsmå bilder, størrelser som inneholder informasjon om en selv og den ytre verden.

En kan franstille et slikt synspunkt som en form for «erkjenningsteoretisk gjenstandsteori», det vil si at erkjennelsesobjektete blir til «gjenstander i og for bevisttheten»: Ved å granske disse nærmere, skal en, ut fra teorien, kunne få kunnskap om den ytre verden og om vår egen, indre verden. Etter mitt syn er den nevnte oppfattelse en underlig tolkning av hvordan vi mennesker oppnår tilgang til oss selv, andre mennesker og våre liv i verden.Wittgenstein skriver da også et sted i Philosophische Untersuchungen at et bilde har holdt oss fanget.

Sida 4

En ikke ubetydelig vanskelighet som oppstår i tilknytning til gjenstandsfilosofi, slik jeg har lag presentert den over, er om en heller til en eller annen utgave av «representasjonsteorier om gjenstander», for spørsmålet er om hva for relasjoner som gjelder mellom det som representerer og det representasjoner representerer, det vil si de gjenstander de antas å henvise til, eller de gjenstander de er om: Det trenger så absolutt ikke være slik at disse ting faller sammen, eller at det er identitet mellom de nevnte ting: Identiteten er her både om bevissthetens egne gjenstander som gjenstander som er «der ute, utenfor oss selv»-i den ytre fysiske, materielle verden.

Det kan likeledes være tale om tvetydige eksistensmodi, som for eksempel alt det som beskrives i termer av «produkt av menneskelige intensjoner/motiver og handlinger», så som avhandlinger, bøker, artikler, filosofiske essays. En bør også merke seg at det jeg som kommer til syne i rent fiktive (romaner, noveller, dikt) tekster hvor ord og begrep for en jeg-forteller forekommer, slettes ikke er identisk eller ekvivalent med den som konstruerte eller førte inn en slik jeg - person, selv om det er slik at i tekster hvor en gjør eksplisitt bruk av ordet og begrepet jeg, er sammenfall mellom den som ytrer «jeg» og den personen denne ytringen refererer til det som er mest alminnelig.

Begrepet om verdi viser likeledes hen til responsen vår,  eller gjenklangen møtet vårt med den ytre realitet kaller fram i oss selv, ja, også ved at det viser hen til møte vårt med oss selv og det som er i oss selv - på godt og ondt: Psykoanalytikeren Sigmund Freud(1856-1939) var aldeles ikke på ville veier gjennom de systematiske kartlegginger han foretok av bevisstheten og bevisshetslivet hos mennesker, der han arbeidet ut fra en teori om den menneskelige bevissthet, idet han mente at det ikke bare er den dagklare bevissthet som styrer oss mennesker: det gis så vel før-bevissthet som underbevissthet og også dypere sjikt enn de øvrige tre nivå, som utgjøres av de dypeste sjikt av den menneskelig bevissthet. Freud arbeidet også ut fra en teori om at bevissthetens innhold blir manifest på svært mange ulike måter som for eksempel i form av spøk, vitser, forsnakkelser, ordspill, ordtak; fortielser, glemsel, fortrengninger, forskyvninger

Sentralt i tenkningen til Freud er hans tredeling av bevissthetslivet i ego, alter-ego og libido, som rent filosofisk er vanskelig å få et klart grep om, og grunnene til det er legio, mellom annet at Freud's psykoanalytiske teori har som forutsetning og betingelse at det gis ett og bare ett menneskebilde: det individualistisk orienterte jeg-menneske, og at i bunn og grunn er kultur og alt som er av kultur, et ferniss, staffasje, dekorativt, flott, skjønt bedragerisk. De nevnte ting vender Freud stadig vekk tilbake til i sine skrifter, og det er en klar svakhet i hans synspunkter at han blir svært ensidig, idet han ikke synes å ha noen som helst tro på bindingkraften i den allmenne kulturen. En mulig forklaringstese er at Freud levde i en svært polarisert tid, en tid med svære sosiale, kulturelle og politiske motsetninger og spenninger.

Freud hadde også svært sterke meninger om seksualiteten og dens betydning.
Imidlertid, en av Freuds overbevisninger, og som han fikk stadfestet en rekke ganger, at i dypet av menneskenes dagklare bevissthet gis det mange vonde ting, og at det alminnelige er at disse ting blir holdt på plass gjennom sosialisering og innlemmelsen av allment akseptere kulturverdier og sosiale normer. Det betyr at formalisme og konvensjoner ikke bare er av det onde, for de spiller visse funksjonelle roller for mennesker ved at det gjerne gir samkvem mellom mennesker en mykere form. Et annet aspekt ved Freuds teorier er at han mente at under de mange sosiale konvensjoner og det kulturelle ferniss, konvensjonelt liv, fantes det villeste av alle ville skapninger. Det er en annen historie.

Når sant skal sies, var Freud ikke den første som viste til at underbevissheten hos mennesker gis, og at det underbevisste kommer til uttrykk på mange vis, så som i form av forsnakkelser, vitser, spøk. En lesevennlig holdning til Freud, er at han prøvde seg på en systematisk framstilling av den menneskelige bevissthet og den menneskeskapte kultur, skjønt datagrunnlaget for å trekke konklusjoner i mange tilfelle var svært spinkelt - mangelfullt. Dessuten opererte Freud med lite konsistente begrep ved at uansett hva intervjuobjektet mente om seg selv, så var hennes eller hans holdninger og atferd en bekreftelse av den psykoanalytiske teori, som for eksempel, om fiendeforholdet mellom far og sønn med henblikk på mors gunst.

Freud hentet også mye av grunnlaget for teorien sin fra oldtidens forestillingsverden, en verden av myter og sagn, hvis vitenskapsfilosofiske verdi ikke er vår egen, skjønt denne forestillingsverden er en del av den moderne verdens fortid - det som var før oss og i den forstand ikke er noe som er forenlig med hva som teller som innsikt og viten i dag om realitetens struktur.
Poenget mitt er at det på ingen måte er slik at all opphoping av tankegod fra fortiden er ting en skal ta bokstavelig, for det gis rekker av falske tankebilder, og om en overtar disse uten et kritisk blikk på deres form og innhold, så blir en ganske hurtig til en svært uopplyst og fordomsfull person, som baserer sine tanker på illusjoner - blendverk.

Når sant skal sies, så hadde Sigmund Freud en svært selsom oppfattelse om relasjonene mellom mennesker og kultur og kulturverdier, for i bunn og grunn er mennesker ikke annet enn forfinede villdyr, som har blitt utsatt for sosialisering og kultur: om en skraper vekk fernisset, det vil si ut fra en freudiansk sjargong, seder og skikker, etikkette og konvensjoner, totem og tabu, som altså kommer fra sosialiseringen og kulturen, så trer menneskene fram som hva de i sannhet er: ulver, rene villdyr.

For det første, det å skrive og snakke slik som Freud gjorde, er å føre inn troper, bilder, metaforer, hyperbol: verken i bokstavelig er overført betydning er mennesker ulver, selv om det gis mennesker som oppfører seg som om de ikke hadde hørt om moral eller om kultur, det vil si at de er svært brutale, hensynsløse, og at de gjerne er uten moralsk og intellektuell samvittighet, der begrepet om samvittigheter gis med referanse til moralske verdier, for eksempel en viss distanse i forhold til andre menneskers integritet og at en framviser en såpass minimal aktelse for andre mennesker at en ikke flyr i strupen på dem eller kvitter seg med dem som om de er ekle insekter eller fluer: slikt er svært avvikende atferd mellom og blant mennesker, og det er iikke egnet til å bygge en holdbar teori om menneskenes natur, uansett om en går fram på den måten at en tar utgangspunkt i visse data eller forekomster av hendelser, forekomster av hendelser som viser til og som en tror og mener at hypotesene en framsetter hviler på som stener på marka eller hus og bygninger på betonggrunn.

Rent allment om verdibegrepet og dets anvendelses områder.   
I den moderne verden har mange ord og begrep for lengst fått spesielle betydninger. Især har det gått ille med ord og språklige uttrykk for begrepet om verdi, for det er mer enn en stund siden det har nedfelt seg språklige uttrykk som setter begrepet om verdi identisk eller ekvivalent med de alle tingene mennesker(produsenter) produsere(framstiller, og  utfallet av en produksjonsprosess er produktet - som verdi.

Om en tar nevnte tankegang et skritt videre ved at en trekker inn produsenten(korporasjonen, selskapet, bedriften), som quasi individ(Geral Motors, Gasprom), kan en hevde at det ikke bare er slik at General Motors eller Gasprom, frambringer produkter(leverer biler; petrolium, gass, olje, bensin): Foretak som Geral Motors eller Gasprom antas å kunne produsere og re-produsere seg selv som foretak.

De nevnte eksempler kan synes å være trivielle, banale som eksempler. I realiteten er de ikke det, for de kan anvendes til å kaste lys over det som i allminnelighet menes med verdi.

Det kan argumentes godt for at i vanlig forstand er verdier ikke blant den slags ting som er gjenstand for produksjon, for forut for tanken om framstilling av ting av betydning for mennesker(så som biler, petrolium) gis det menneskelig personer, og disse har i kraft av det å være menneskelige personer, en foreliggende verdi(betydning), som er av uendelig art og, som har verdi i seg selv, det vil si at menneskelige personer har, som Kant så trefende formulerte dette, en egenverdi, skjønt Kan gikk seg bort i byen ved at han førte inn et skarpt og tydelig skille mellom «mennesket i seg selv», på den ene side, og «mennesket for oss», på den annen side.
Distinksjonen jeg har trukket opp over, er et skille som har gylighet uansett eller som er uavhengig  av de aktuelle menneskenes nyttesverdi for en bedrift, em korporasjon, en forening, et selskap og en instititusjon, ja, også i relasjonen som gjelder mellom menneskelige personer og samfunnet/staten som sådan. Det forholder seg også slik at vurderinger eller verdsettinger, der det er om å finne ut av hva noe er verdt, og dette kan også betegne som taksering, er det med referanse til et objekt - verdiobjektet.

En kan mene at verdiobjekt har som minimum betingelse at det gis allmenne eller universelle målestokker, standarder, normer, for hva for objekt som kan tilkjennes betydning - verdi. Dette trenger ikke alltid stemme, for det gis uendelig mange eksempler på objekt som er svært verdifulle for visse personer, men slettes ikke for andre mennesker, som for eksempel et skrivebord, som er ditt eller mitt, hennes eller hans skrivebord og som det er knyttet mange minner til.

Verdier kommer inn på mange vis, for eksempel rundt det vi mennesker gjør og har fore, og her kan en plassere disse forut for det en akter å gjøre eller forut for at en går igang med å realisere en intensjon(våre begjær kan være onde). De kan knyttes til intendering av intensjoner, og de kan knyttes til selve omsettingen av intensjoner, og de kan likeledes knyttes til det som oppstår som et resulatat av selve aktualiseringen av intensjonen, som dens tilsiktete konsekvens eller som utilsiktete konsekvenser men like vel som konsekvenser en burde ha forutsett, om en hadde stoppet opp og tenkt seg om før en utformet intensjonen og aktualiserte den gjennom sett av diverse akter. Ett tenkt eksempel ville være barnebarnet som vil sikre seg arven etter bestemoren, og som mener at den beste måten han kan få dette til på, er å lage en passe dose med blåsyre, som kan røres ut i maten til den forhatte bestemorens kveldsmåltid. Om slikt har hendt i det reelle liv eller ikke, er irrelevant for de ting jeg snakker om.

Hva angår verdiers status, som den slags type av objekt som ikke er beroende av overveielser og beslutninger med henblikk på om verdiobjektet fins som verdiobjekt, det vil si at deres betydning er selvstendig og uavhenging av hva vi mennesker sier og mener om verdiobjektet er tilfelle eller ikke, har en slik tankegang som nødvendig vilkår at det er ikke er hva subjektet tenker og sier som er avgjørende for om noe stemmer eller ikke, for om noe stemmer eller ikke, er rotfestet i realiteten selv eller hva den er og hvordan den er beskaffen - dens bonitet.

Alternativt formulert: Om det er slik at det er realiteten selv som er avgjørende for om visse verdiobjekt gis, altså at verdier som verdier gis uavhengig og selvstendig i relasjon til om et menneske - som person - er istand til å utføre visse handlinger og faktisk tar i bruk sin kapasitetet for aktiv inngripen eller ikke, for personer som singulære og konkret eksisterende sinn og kropp, har eller tilkommer en verdi i seg selv, en foreliggende verdi og har en egenverdi, som ikke er beroende av om beskrivelsen er om en aktør som iverksetter sekvenser av handlinger, der termer som verdsetting, vurdering, verdier og dommer inngår, eller som er medimplisert i hva peronen tenker og gjør overfor den foreliggende verdi, som er et annet menneske enn hva en selv er.

I relasjon til et menneskelig liv, kan en dermed hevde at et liv for et menneske er å gi det hun har å gi, og om det fins en mottaker; er det er godt å bra at noen er i stand til å gi og at det fins mottakere som er åpne for det giveren har å gi. Således fins det relasjoner mellom mennesker hvor det ene parten - personen - som inngår i en konkret relasjon er fysisk ufør og således ikke i stand til å ta del i hverdagslige aktiviteter. Imidlertid, den som er i en slik posisjon at hun kan være til nytte og glede for et annet menneske, kan prise seg lykkelig, selv om det nok kan kjennes tungt i blant at det å være til for en annens skyld går ut på at den andre ikke er i stand til å yte noe som helst tilbake, annet enn i form av sin egen tilstedeværelse, og hvor ord som takk ikke  faller så lett fra munnen.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder
Alex Gino tillsammans med författarkollegan Sara Lövestam Foto Belinda Graham

Be Who You Are!

Författaren Alex Gino är varm, mysig och trevlig, har en vinnande New York dialekt och ett öppet sätt. Det är svårt att tänka sig Alex förbannad. Men det var tydligen ...

Av: Belinda Graham | Reportage om politik & samhälle | 27 oktober, 2016

gudar

att leva litteratur

Denna text bygger på tankar och reflektioner kring poesi, där även ett urval av min egen lyrik tagit plats i ett försök att sammankoppla dem med texten och kan, som ...

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 29 juli, 2015

Om gränsen mellan ditt och mitt, och hit och dit

Man skulle kunna påstå att Europa drabbats av gränsvärk. Om det är fråga om fantomsmärtor eller om de avskaffade nationsgränserna, likt en skrämd salamanders avlagda svans, växer tillbaka, återstår att ...

Av: Johan Arnborg | Essäer om samhället | 09 augusti, 2016

Pantheon i Rom

Sommarens esoteriska betydelser

Året, med dess olika årstider, har hermetiska betydelser som binds till solståndet och dagjämningarna och ger den moderna människan möjlighet att stärka banden mellan den individuella själen och världens ande, mellan det ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om religionen | 12 juni, 2017

Beredning av kaffe i en enkel restaurang i Gondar, Etiopien. Foto Tarja Salmi-Jacobson

Kaffe, gudarnas dryck från Etiopien

Det berättas att en etiopisk vallpojke på 900-talet skulle ha upptäckt att när hans getter åt kaffebuskens bär och blad blev de alltid pigga samma kväll. Kaldi, som pojken hette ...

Av: Tarja Salmi-Jacobson | Kulturreportage | 12 april, 2016

Leone, Natalia och vintern i Abruzzo

Tretton mil öster om Rom - vid foten av bergsmassivet Gran Sasso - ligger det oansenliga samhället Pizzoli, som under fasciståren förvandlades till deportationsort för "subversiva element". Efter Italiens inträde ...

Av: Johan Werkmäster | Essäer om litteratur & böcker | 21 juni, 2013

Kajsa Dahlbergs Ett eget rum

Om förebilder

Det finns ett radioprogram som heter ”Sommar i P1”. I det kan man få veta allt det senaste inom politiska modetrender. År 2015 var det på modet att underordna programmets ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 04 oktober, 2015

Trygve Bång

Att skriva lättsamt är en krävande konst

”En onyttig bok” kallade Trygve Bång sin första bok, med underrubriken ”Danska äventyr med en odygdig gosse.” Den kom 1995 och har en spefull knatte i kortbyxor på framsidan, säkert ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om litteratur & böcker | 31 oktober, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.