Veckan från Gregorius Magnus

Mer än hälften av riksdagsledamöterna som slutade efter valet i höstas försörjs fortfarande av riksdagen. En granskning som Svt har gjort visar att 77 av 122 tidigare riksdagsledamöter fortfarande nu ...

Av: Gregor Flakierski | 12 juni, 2011
Veckans titt i hyllan

Håller Vilhelm Moberg på att bli ett varumärke?

Håller Vilhelm Moberg på att bli en bortglömd författare? I hans rika författarskap har de stora romanerna allt mer kommit att dominera. Inte minst utvandrarsviten riskerar idag att bli ett ...

Av: Mikael Löwegren | 03 november, 2011
Essäer om litteratur & böcker

Whilde Stefan. Foto: Samuel Dante

Anteckningar om shoppingbordeller, bortgjordhet, D-vitamin och Einsteins mirakel

En ny månadskrönika av Stefan Whilde som berättar i 4 punkter om mycket och om inget.

Av: Stefan Whilde | 01 mars, 2015
Stefan Whilde

Tre tusendelar

Vi har lagt ytterligare ett OS till handlingarna, 2012 i London. Rätteligen ska också Wales och Skottland nämnas, de olika sporterna har varit utspridda över olika delar av Storbritannien. Eller ...

Av: Per-Inge Planefors | 14 augusti, 2012
Gästkrönikör

Tid, liv og virkelighetstydninger



altI «Refleksjoner om identiteten til eksisterende (foreliggende) identiteter» tar jeg opp følgende ting av aporetisk art: At eksisterende entiteter forandrer seg over tid og at eksisteremde entiteter har en tendens til å falle ut av tiden. Det betyr at hendelsen å falle ut av tiden, og forklaringen av den, er knyttet opp til så vel ordinær kausalitet som andre typer av forklaringer, og disse, andre forklaringer, har jeg denotert med termen ekstraforklaringer. I det siste tifelle trekkes det inn «'supra-naturale'» forklaringer, mens i det første tilfelle beveger en seg ut fra tanken at den naturlige verden er det eneste verden som fins, og at andre forklaringer enn vitenskapelige forklaringer, er pseudo-forklaringer. «'Pseudo-forklaringer'» har således samme form som vitenskapelige forklaringer, eller at det synes som om det settes fram en vitenskapelige forklaring; det er ikke standpunktet mitt at nevnte framstilling holder stikk

Uttrykt i vitenskapelig sjargong: at pseudo-forklaringer av fenomomen er slike framstillinger som gir seg ut for å forklare, uten at de forklarer noe som helst.
I kristendommens filosofi, som ikke trenger å være med henvisning til kristendommens ortodoksi, dens dogmer og doktringer, er diktumet at Gud eksisterer grunnleggende betydning, og at det gis folk som ut fra indre overbevisning tror at Gud eksisterer, skjønt den enkeltes stilling til om Gud eksisterer eller ikke, ikke er avgjørende for at det en tror på også eksisterer: ekstraforklaringer gis det uavhengig av hvordan det er bestilt med det enkelte menneske, om det tror på Gud eller ikke.
I mer presis forstand er ekstraforklaringer basert på tanken at Gud er en a-temporal størrelse, en størrelse som antas å ha makt til å gripe inn i den naturlige verden, uten at det dermed følger som konsekvens fra at det gis en slik a-temporal makt, at interveneringen som finner sted er med henvisning til at kausalitetskategorien er eller blir satt ut av kraft, eller at den bent ut er skjøvet til side; kausalitetskategorien er fremdeles operativ, i den forstand at den gis side om side med ekstraforklaringer, forklaringer som skyldes at det gis en guddommelig makt, og som griper inn, når det er påkrevet.

I nevnte forstand er Guds funksjonelle rolle, en rolle som bare Gud formodes å rå over, og som antas å virke uavhengig av temporalt strukturerte fenomenologiske opplevelser og sansninger, og uavhengig av den naturlige kausaliteten, og at en av Guds funksjonelle roller er å se til at hver eneste eksisterende entitet blir gjeninnsatt i tidsdimensjonene, og at dets naturlige, fenomenologiske sammenheng blir gjenoprettet, som følge av Guds inngripen i det naturlige forløpet av hendelser i verden.
Det sistnevnte betyr også at Guds intervenerende makt eller kraft, er uavhengig av om hva for kausalitetskategorier det er om: Singulære årsaker, universell kausalitet, formålskausalitet eller funksjonalistiske forklaringer.

Å tenke langsetter nevnte bane er fruktbart av flere andre grunner. Tesen er her: at hver eneste eksisterende entitet er til på den måten at dets eksistens er kausalt selvstendig og uavhengig av hver eneste annen eksisterende entitet. Det vil si at det gis en relasjon av non - kausal art mellom eksisterende entiteter. I praksis betyr det at mitt liv er selvstendig og uavhengig av ditt liv, og omvendt, ditt liv er selvstendig og uavhengig av mitt liv, og det betyr: i kausalistisk forstand.
Språklig opprydding er på sin plass: Det å falle ut av tiden, for et kortere eller lengre tidsrom, har ikke den samme semantiske betydning som å falle ut eksistensen/ livet- at en opphører å være i live; den som faller ut av livet/eksistensen faller helt klart ut av tidsdimensjonene: relasjonene mellom tid og liv er asymmetriske: kausaliteten, grunnene, a-temporal inngripen(religiøse forklaringer, i sær innen kristendommen) virker fra liv til tid, skjønt det gis ingen slik, opplagt, relasjon den andre veien: fra tid til liv.
Det sistnevnte betyr at hvis den eksisterende entiteten x faller ut livet, så er det nødvendigvis slik at x faller ut av tiden, det vil si i termer av vår felles tidsramme, som er kalendertid og klokketid: Når det jordiske livet til den eksisterende etitetet x er over, er det tilmålte livet til den eksisterende entiteten over: vitae humanum est vitae et moriturius.
Sett ut fra en absolutt konsepsjon, der det er med henvisning til at individet x ikke lenger er i live, eller at indivdet x ikke er blant og mellom de levende lenger, betyr det språklige uttrykket ett og det samme som at døden representerer den ytterste grense, i det det ikke gis en vei tilbake til livet: hendelsen er uomstøtelig.
Således er begrepet om å falle ut av tiden, det logiske sidestykket til å falle inn i tiden, eller å komme tilbake til tiden igjen: jeg ser ikke at det gis alvorlige innsigelser overfor å hevde at det siste er en rimelig framstilling av begrepet, for om det er mulig å falle ut av tiden, for kortere eller lengre tid, så som når en er opptatt av å gjøre et eller annet, om det er av den lette sorten eller om det er langt større ting som opptar en, er dette slik at at tiden går sin gang, uten at en reflekterer over det.
I alle fall, det er hva jeg tenker om disse ting.
Standpunktet mitt er: at det gis signifikante forskjeller mellom tid som lineær og irreversible progresjon på den ene side og liv/eksistens på den annen side, og realitetstydninger, på den tredje side.
Jeg leverte også et par eksempler til belysning av standpunktet jeg argumenterte for.
Skjønt interpretative aktiviteter er bygd inn i menneskers selvforståelse, er det ikke slik at realitetsbegrepet er ekvivalent med de tydninger som gis av realiteten, for realitetstydninger har det i seg at de kan være sanne eller usanne; å tale om realiteten - det som er virkelig og sant - i termer av sant eller usant, synes å tøye begrepet om realiteten og det begrepet er om, så langt at det ikke lenger bærer - at det blir tømt for betydning og mening.

La meg belyse hva jeg mener med at realiteten ikke er ekvivalent med våre tydninger av den; skjønt eksemplet mitt kan synes langt fra relasjonen mellom tidsbegrepet og realitetsbegrepet, mener jeg at det slettes ikke er så dumt å starte opp med et slikt eksempel, et eksempel jeg har blitt gjort oppmerksom på gjennom min lærer og gode venn Jakob Meløe, som nå er EméritusProfessor i Filosofi. Kjennskap til hendelsen jeg skal bringe videre har jeg mottatt som 3. håndskunnskap, det vil si at Jakob Meløe selv har fått høre om den på annenhånd, og det var denne personen som var tilstede da den engelske filosof G. E. M. Anscombe(1919-2001), kjent under navnet Elisabeth Anscombe, snakket om følgende ting overfor studentene sine:. Anscombe tok utgangspunkt i dette faktum: når en rett kjepp stikkes ned i vann, ser kjeppen bøyd ut, og at kjeppen trer fram for iakttakeren som om den er bøyd, har å gjøre med optiske betingelser og iakttakerens/iaktakernes perseptuelle og kognitive evner. Kjeppen, på sin side, kan være bøyd eller rett, og, kjeppens tilstand, slik den faktisk er, har i seg selv ingen verdens ting å gjøre med nevnte (trivielle) eksperiment.
Hvilke forventninger hadde studentene til det som skulle skje, og hvorfor? Anscombe hadde med seg en kjepp, og det stod en glasskolbe fylt med vann til hennes disposisjon, slik at studentene kunne iaktta kjeppen etter at den var stukket ned i vannet. Vel, hva skjedde? Svaret er rett fram: at kjeppen Anscombe trakk opp av glasskolben var en bøyd kjepp! For en overraskelse!
Studentene var høyt begavede, unge og lovende mennesker, som hadde startet opp med deres videre karriere henimot en doktorgrad i filosofi, og således visste de så vel om både eksperiment og fysiske lover, optiske bedrag og om oss selv som iaktakere, utstyrt med helt alminnelige perseptuelle og kognitive evner. Alt dette var i orden som det var, eller en må formode at det var slik med dem. Imidlertid, Anscombe var ikke bare et høyt begavet menneske; hun var nyskapende
og original: Elisabeth Anscome visste hva studentene visste; hva studentene, i dette tilfelle, ikke visste, var ikke bare at hun antok at de hadde nevnte viten, og at hun av den grunn, som så mange andre lærere før henne, skulle sette dem på prøve, eller at hun skulle teste dem, i den hensikt å forsikre seg om at de var verdige til videre utdanning, utdanning utover magister/mesternivå. De tok feil. Anscombe var ikke ute etter å få stadfestet deres evner til å tilegne seg kunnskaper fra bøker eller manualer; hun var opptatt av å bidra til at de lærte seg å tenke og resonnere uavhengig og selvstendig i forhold til den type kunnskap og viten en får gjennom lesing av bøker og å inngå i sammenhenger, der det ble utført eksperiment!

Ja, eksemplet skulle vise at relasjonen mellom «skinn» og «virkelighet» ikke alltid er entydig, eller at det er rett fram, i alle fall om en kun støtter seg på kunnskapen en har fått gjennom lærerens forklaringer, boklig lesning og påfølgende eksperiment.
En lærdom en kan trekke fra dette eksemplet, er at en har, om mulig, å forvisse seg om at eksperimentbetingelsene er oppfylt, noe studentene uten tvil holdt for sant. Ett annet poeng er at det gis tilfelle, der sansene ikke forleder oss til å tro at de fører oss vill; Anscombe visst hva hun gjorde, og hun stolte på at kjeppen hun hadde plukket ut og som hun på forhånd hadde stukket ned i vann, var en bøyd kjepp, og at det ikke var en rett kjepp hun hadde funnet og tatt med seg: Om Anscombe hadde brakt med seg to kjepper, der den ene var rett og den ene var bøyd, og hun hadde sagt til studentene sine: Hva skjer med disse to kjepper når jeg stikker dem ned i vann, eller hva skjer med den bøyde og hva skjer med den som er rett, så ville hele opplegget hennes ha blitt spolert siden det ganske raskt hadde blitt svart at uanhengig av kjeppenes beskaffenhet, så gis det visse invariante, fysiske, lover, og det er disse, optiske lover som forårsaker at det skjer et optisk bedrag hos en hvilken som helst sansemottaker. Eller noe i den retning. Det er ikke det samme som å ha formulert en intensjon, som en bringer videre til noen annen enn seg selv, for da vet en hva en bringer videre, og grunnen til det er at det er bare en selv som er i stand til å vite hva den går ut på. Det er utgangspunktet, det er det alminnelige ved intensjoner og det å intendere intensjoner: at de er førstepersonsavhengige.
Her kommer et annet eksempel. Du har et landkart, og på dette landkartet gis det et sted, som er avmerket med et + , som du tyder som «et kors», og, følgelig, går du ut fra at korset markerer en kirke(tegforklaringene angir at kirker og gravlunder markeres med et slikt tegn); i realiteten er det en plass, tett inntil et veikryss, der det en gang i tiden, sannsynligvis, har vært et gudshus - et bedehus.
Til ytterligere belysning av eksemplet, kan det være på sin plass å si at folk som er lokalkjent har i alminnelighet kunnskap om slikt som en selv ikke vet noe om, og om du selv får overlevert et slikt stykke kunnskap, som en som er kjent på det aktuelle stedet har(hva slags sted det er nå, eventuelt, hva som har vært der før i tiden), er du selv i besittelse av en kunnskap som gjør at du ikke lenger undres over om det er en kirke eller ikke. Et alternativ er at du undersøker ved selvsyn, at du tar deg fram til stedet.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Her kommet et annet eksempel: Du har forestillinger, slik det er alminnelig å ha, om hvordan barndommen din var; forestillingen din er ikke identisk med hvordan det var å være deg da du var barn, selv om minnet ditt er svært godt: Å reise tibake til barndommen, er enten en billedlig uttrykksmåte eller så er det en talemåte om folk «som går i barndommen», det vil si eldre mennesker, som forventes å være mer opptatt av det som var før enn det som er i dag. Ja, eldre mennesker skal være vendt henimot «gamledager», snarere enn å gjøre seg bekymringen om framtiden og hva den kommer til å romme, tatt i betraktning verdenssituasjonen i dag.
Det er jo slik at mennesker har imaginasjon og minne, og således kan en, i kraft av imaginasjon og minne, legge ut på (imaginative) reiser tilbake til det som var gjennom kapasiteten til å minnes: Hva angår meg selv, har jeg ervervet meg kunnskapen at den beste måten å kalle fram ting fra barndom-og ungdomsår, er å oppsøke steder og plasser en tumlet omkring på da en vokste opp. Ja, kanskje er det beste av alt å flytte tilbake til stedet en bodde og levde mens en vokste opp, uten at dette utsagn, med nødvendighet, betyr huset en vokste opp i.
På den annen side, et menneske som har bodd på samme sted gjennom hele sitt liv, har et annet forhold til stedet enn den som har levd og virket andre steder i verden: For meg betyr det at den som ønsker og vil lære å kjenne sitt eget sted i verden, har å bryte opp og reise ut i verden, for så, etter en tid, å vende tilbake til stedet hvor du kom fra.
Det foregående er om fortrolig nærhet versus en viss avstand, der begrepet om avstand ikke er ekvivalent med geografisk distanse, for hva det er om, er tidslig fundert avstand, som springer ut av to formidlende ledd - menneskelig eksistens, i betydningen menneskelig liv. Skemaet ser slik ut:

Tid - menneskelig liv - verden.


Skjemaet svarer ikke helt til Martin Heidegger og hans konsepsjon, for hos Heidegger gis Sein zum Tode, der det er Dasein som treffes av en slik karakteristikk at tilstedeværelsen alt allerede er i verden på den måten at dets eksistens, som geworfen, bare er på vei henimot dets opphør, for dets eksistensmodus qua Dasein tvinger så å si fram en bevegelse, der Dasein's dødelighetskår er medreflektert for Das Sein des Daseins.
Jeg vet ikke riktig om det jeg bringer til torgs, er en form for å tenke om tilstedeværelsen i termer av «den hjemkomne sønn», som er en parabel som ikke bare ble utnyttet av dikterene Arne Garborg, for det er en parabel som gis i den allmenne kulturen, i så vel gresk mytologi som innenfor kristendommen. Den greske dikteren Homer kjente til denne parabelen, og Platon leste Homer, tross eller på grunn av krangelen mellom diktning og filosofi, eller at diktning gjerne har blitt forbigått i taushet av en rekke filosofer. Odyssevs, helten i Homer's epos, vendte tilbake til Itaca og sin Penelope, skjønt han fikk ingen god hjemkomst på hjemstedet, men ble henvist til en forhutret, ynkelig tilværelse. Sålangt myten, og den greske mytologi, som ikke er filosofi.
Ja, Herakleitus måtte ha kjent til en slik pendelbevegelse, for han skriver at veien opp og veien ned, er en og den samme. På liknnende vis får en også servert en form for parabel hos Platon, for erkjenningsveien i idélæren hans er ikke bare anvist på skuen av ideene og deres enhet; Platon er også opptatt av at filosofen har å vende tibake til sanseverden, slik at frisettingsarbeidet kan komme i gang - at de som satt vendt mot muren i hulen, eller grotten, og som kun så skygger som flagret forbi på veggen foran dem, skulle kunne få viten om realiteten selv gjennom å rasjonal opplysning.
Å ankueliggjøre formidling av kunnskap og viten på nevnte måte, er ingen rett fram ting, for folk flest er skeptiske til å bli belært, i sær om det hevdes at de kun relaterer seg til skinnet, det som synes å være virkelig og sant, uten at det virkelig forholder seg slik sansene belærer dem.

I alle fall, det foregående er et sentralt aspekt, et aspekt som ingen som har tatt Platons filosofiske tanker på alvor, kan styre unna, uten at forståelsen av hva Platon er ute etter også glipper - fordamper.
Den tyske dikteren Goethe var også opptatt av oppbrudd, reise og tibakekomst i sine skrifter, som for eksempel i boken WanderJahre, som er en dannelsesroman, der helten må ut i verden for å samle kunnskaper og få erfaring, og først da kan han vende hjem igjen, og ta fatt på livsverket sitt, hva det nå mer presist måtte dreie seg om.
Den kinesiske profeten Confucius reiste også mye omkring innen han ble forkynner av en rigid sosiallære, som er om strenghet i tenkning og livsføring, ensretting og underordning, og hvor det alltid er slik at det er noen som tenker for deg, slik at du skal slippe å måtte befatte deg med hårde ting, ting som gir deg mye hodebry - hodepine.
Uavhengig av spørsmålet om resultatet som oppstår fra å reise omkring ute i verden, er positivt eller negativt, eller en blanding av begge deler, kan en formulere det på den måten at fortrolig nærhet, som kategori, er av en slik art at den trenger til formidling, og denne formidlingen har en viss retning, som er ut over en selv og det egne livet, ut i verden, skjønt uten at en stanser opp, for det kan bety graven og døden, og tilbake til seg selv igjen, i det bevegelsen, som en dobbelt-bevegelse, har i seg et fornyelsespotensiale, som forlanger at subjektet/agenten for bevegelsen, har å hente inn ved at hun absorberer det hun møter på sin vei ute i verden. Dermed er det slik at den foregående bevegelse er en slik bevegelse som først oppnår en viss begripelighet gjennom å oppfatte den som en meta-bevegelse, en meta-bevegelse som inkluderer heller enn å eksludere den umiddelbare dialektikken mellom individ og samfunn, samfunn og individ, idet dialektikken medreflekteres som et moment i bevegelsen fra agenten og utover agenten og tilbake til agenten igjen. Alternativt uttrykt: sosialisering og enkulturering foranlediger så vel å bli til innenfor en språklig realitet som anvisthet på den sosiale, kulturelle og den historiske realitet, der realitetene det er tale om er «gamle», det vi si «av alder», idet disse ting strømmer ut fra fortiden og inn i nåtiden.

Med andre ord: det er ikke hva vi selv tenker eller tror om realiteten, som avgjør eller bestemmer, at realiteten har de og de egenskapene eller ikke, og ikke annerledes, for det som er virkelig og sant, er at det forholder seg omvendt: det er realiteten(selv) som gir føring til hva vi tenker og tror, sier og mener om hva den er.
Jeg går nå over til å ytre noe om Ideen om Homo Viator, Det vandrende menneske, en forestilling som, helt klart, har sine fordeler og ulemper, beroende av mål og formål. Den har også fått en fornyet aktualitet, især med tanke på at vår felles verden er en verden i hurtig bevegelse og forandring. Spørsmålet jeg tar opp har også å gjøre med mening,livsmening: Om jeg er medlem av organisasjonen «Leger uten grenser», er den intenderte intensjonen at statlige grenser,venner eller fiender, er uten betydning: det som er viktig er at hjelpen kommer til dem som trenger medisinsk hjelp. Sakens ulemper, og de er ikke til å knipse av, er at det ikke bare foranlediger et svært urolig liv, for like ubehagelig er all den frustrasjon som slike oppdarag foranlediger: Fra det faktum at i vår tid gis det kriseområder nærmest overalt, og at krisene nærmest står i kø, til at straks situasjonen har roet seg der en er, gis det bare en vei framover, og veien er ikke enkel, for den innebærer at en har å foreta valg mellom steder hvor en skal reise. I mange tilfelle er det også slik at midlene en trenger for å komme igang med selve arbeidet, som amputasjoner, operasjoner, lar vente på seg, og grunnene kan være krig og uro i nærliggende områder, ja, til og med helt i nærheten av stedene en har feltbaser, slik at selve bergingsarbeidet blokkeres av den grunn: Jeg overdriver ikke, snarere tvert i mot. Det gis også tilfelle hvor hjelpesendinger har blitt sluppet ned fra fly og at den har truffet en potensiell hjelpemottaker, slik at hun døde momentant.

altI «Refleksjoner om identiteten til eksisterende (foreliggende) identiteter» tar jeg opp følgende ting av aporetisk art: At eksisterende entiteter forandrer seg over tid og at eksisteremde entiteter har en tendens til å falle ut av tiden. Det betyr at hendelsen å falle ut av tiden, og forklaringen av den, er knyttet opp til så vel ordinær kausalitet som andre typer av forklaringer, og disse, andre forklaringer, har jeg denotert med termen ekstraforklaringer. I det siste tifelle trekkes det inn «'supra-naturale'» forklaringer, mens i det første tilfelle beveger en seg ut fra tanken at den naturlige verden er det eneste verden som fins, og at andre forklaringer enn vitenskapelige forklaringer, er pseudo-forklaringer. «'Pseudo-forklaringer'» har således samme form som vitenskapelige forklaringer, eller at det synes som om det settes fram en vitenskapelige forklaring; det er ikke standpunktet mitt at nevnte framstilling holder stikk

Uttrykt i vitenskapelig sjargong: at pseudo-forklaringer av fenomomen er slike framstillinger som gir seg ut for å forklare, uten at de forklarer noe som helst.
I kristendommens filosofi, som ikke trenger å være med henvisning til kristendommens ortodoksi, dens dogmer og doktringer, er diktumet at Gud eksisterer grunnleggende betydning, og at det gis folk som ut fra indre overbevisning tror at Gud eksisterer, skjønt den enkeltes stilling til om Gud eksisterer eller ikke, ikke er avgjørende for at det en tror på også eksisterer: ekstraforklaringer gis det uavhengig av hvordan det er bestilt med det enkelte menneske, om det tror på Gud eller ikke.
I mer presis forstand er ekstraforklaringer basert på tanken at Gud er en a-temporal størrelse, en størrelse som antas å ha makt til å gripe inn i den naturlige verden, uten at det dermed følger som konsekvens fra at det gis en slik a-temporal makt, at interveneringen som finner sted er med henvisning til at kausalitetskategorien er eller blir satt ut av kraft, eller at den bent ut er skjøvet til side; kausalitetskategorien er fremdeles operativ, i den forstand at den gis side om side med ekstraforklaringer, forklaringer som skyldes at det gis en guddommelig makt, og som griper inn, når det er påkrevet.

I nevnte forstand er Guds funksjonelle rolle, en rolle som bare Gud formodes å rå over, og som antas å virke uavhengig av temporalt strukturerte fenomenologiske opplevelser og sansninger, og uavhengig av den naturlige kausaliteten, og at en av Guds funksjonelle roller er å se til at hver eneste eksisterende entitet blir gjeninnsatt i tidsdimensjonene, og at dets naturlige, fenomenologiske sammenheng blir gjenoprettet, som følge av Guds inngripen i det naturlige forløpet av hendelser i verden.
Det sistnevnte betyr også at Guds intervenerende makt eller kraft, er uavhengig av om hva for kausalitetskategorier det er om: Singulære årsaker, universell kausalitet, formålskausalitet eller funksjonalistiske forklaringer.

Å tenke langsetter nevnte bane er fruktbart av flere andre grunner. Tesen er her: at hver eneste eksisterende entitet er til på den måten at dets eksistens er kausalt selvstendig og uavhengig av hver eneste annen eksisterende entitet. Det vil si at det gis en relasjon av non - kausal art mellom eksisterende entiteter. I praksis betyr det at mitt liv er selvstendig og uavhengig av ditt liv, og omvendt, ditt liv er selvstendig og uavhengig av mitt liv, og det betyr: i kausalistisk forstand.
Språklig opprydding er på sin plass: Det å falle ut av tiden, for et kortere eller lengre tidsrom, har ikke den samme semantiske betydning som å falle ut eksistensen/ livet- at en opphører å være i live; den som faller ut av livet/eksistensen faller helt klart ut av tidsdimensjonene: relasjonene mellom tid og liv er asymmetriske: kausaliteten, grunnene, a-temporal inngripen(religiøse forklaringer, i sær innen kristendommen) virker fra liv til tid, skjønt det gis ingen slik, opplagt, relasjon den andre veien: fra tid til liv.
Det sistnevnte betyr at hvis den eksisterende entiteten x faller ut livet, så er det nødvendigvis slik at x faller ut av tiden, det vil si i termer av vår felles tidsramme, som er kalendertid og klokketid: Når det jordiske livet til den eksisterende etitetet x er over, er det tilmålte livet til den eksisterende entiteten over: vitae humanum est vitae et moriturius.
Sett ut fra en absolutt konsepsjon, der det er med henvisning til at individet x ikke lenger er i live, eller at indivdet x ikke er blant og mellom de levende lenger, betyr det språklige uttrykket ett og det samme som at døden representerer den ytterste grense, i det det ikke gis en vei tilbake til livet: hendelsen er uomstøtelig.
Således er begrepet om å falle ut av tiden, det logiske sidestykket til å falle inn i tiden, eller å komme tilbake til tiden igjen: jeg ser ikke at det gis alvorlige innsigelser overfor å hevde at det siste er en rimelig framstilling av begrepet, for om det er mulig å falle ut av tiden, for kortere eller lengre tid, så som når en er opptatt av å gjøre et eller annet, om det er av den lette sorten eller om det er langt større ting som opptar en, er dette slik at at tiden går sin gang, uten at en reflekterer over det.
I alle fall, det er hva jeg tenker om disse ting.
Standpunktet mitt er: at det gis signifikante forskjeller mellom tid som lineær og irreversible progresjon på den ene side og liv/eksistens på den annen side, og realitetstydninger, på den tredje side.
Jeg leverte også et par eksempler til belysning av standpunktet jeg argumenterte for.
Skjønt interpretative aktiviteter er bygd inn i menneskers selvforståelse, er det ikke slik at realitetsbegrepet er ekvivalent med de tydninger som gis av realiteten, for realitetstydninger har det i seg at de kan være sanne eller usanne; å tale om realiteten - det som er virkelig og sant - i termer av sant eller usant, synes å tøye begrepet om realiteten og det begrepet er om, så langt at det ikke lenger bærer - at det blir tømt for betydning og mening.

La meg belyse hva jeg mener med at realiteten ikke er ekvivalent med våre tydninger av den; skjønt eksemplet mitt kan synes langt fra relasjonen mellom tidsbegrepet og realitetsbegrepet, mener jeg at det slettes ikke er så dumt å starte opp med et slikt eksempel, et eksempel jeg har blitt gjort oppmerksom på gjennom min lærer og gode venn Jakob Meløe, som nå er EméritusProfessor i Filosofi. Kjennskap til hendelsen jeg skal bringe videre har jeg mottatt som 3. håndskunnskap, det vil si at Jakob Meløe selv har fått høre om den på annenhånd, og det var denne personen som var tilstede da den engelske filosof G. E. M. Anscombe(1919-2001), kjent under navnet Elisabeth Anscombe, snakket om følgende ting overfor studentene sine:. Anscombe tok utgangspunkt i dette faktum: når en rett kjepp stikkes ned i vann, ser kjeppen bøyd ut, og at kjeppen trer fram for iakttakeren som om den er bøyd, har å gjøre med optiske betingelser og iakttakerens/iaktakernes perseptuelle og kognitive evner. Kjeppen, på sin side, kan være bøyd eller rett, og, kjeppens tilstand, slik den faktisk er, har i seg selv ingen verdens ting å gjøre med nevnte (trivielle) eksperiment.
Hvilke forventninger hadde studentene til det som skulle skje, og hvorfor? Anscombe hadde med seg en kjepp, og det stod en glasskolbe fylt med vann til hennes disposisjon, slik at studentene kunne iaktta kjeppen etter at den var stukket ned i vannet. Vel, hva skjedde? Svaret er rett fram: at kjeppen Anscombe trakk opp av glasskolben var en bøyd kjepp! For en overraskelse!
Studentene var høyt begavede, unge og lovende mennesker, som hadde startet opp med deres videre karriere henimot en doktorgrad i filosofi, og således visste de så vel om både eksperiment og fysiske lover, optiske bedrag og om oss selv som iaktakere, utstyrt med helt alminnelige perseptuelle og kognitive evner. Alt dette var i orden som det var, eller en må formode at det var slik med dem. Imidlertid, Anscombe var ikke bare et høyt begavet menneske; hun var nyskapende
og original: Elisabeth Anscome visste hva studentene visste; hva studentene, i dette tilfelle, ikke visste, var ikke bare at hun antok at de hadde nevnte viten, og at hun av den grunn, som så mange andre lærere før henne, skulle sette dem på prøve, eller at hun skulle teste dem, i den hensikt å forsikre seg om at de var verdige til videre utdanning, utdanning utover magister/mesternivå. De tok feil. Anscombe var ikke ute etter å få stadfestet deres evner til å tilegne seg kunnskaper fra bøker eller manualer; hun var opptatt av å bidra til at de lærte seg å tenke og resonnere uavhengig og selvstendig i forhold til den type kunnskap og viten en får gjennom lesing av bøker og å inngå i sammenhenger, der det ble utført eksperiment!

Ja, eksemplet skulle vise at relasjonen mellom «skinn» og «virkelighet» ikke alltid er entydig, eller at det er rett fram, i alle fall om en kun støtter seg på kunnskapen en har fått gjennom lærerens forklaringer, boklig lesning og påfølgende eksperiment.
En lærdom en kan trekke fra dette eksemplet, er at en har, om mulig, å forvisse seg om at eksperimentbetingelsene er oppfylt, noe studentene uten tvil holdt for sant. Ett annet poeng er at det gis tilfelle, der sansene ikke forleder oss til å tro at de fører oss vill; Anscombe visst hva hun gjorde, og hun stolte på at kjeppen hun hadde plukket ut og som hun på forhånd hadde stukket ned i vann, var en bøyd kjepp, og at det ikke var en rett kjepp hun hadde funnet og tatt med seg: Om Anscombe hadde brakt med seg to kjepper, der den ene var rett og den ene var bøyd, og hun hadde sagt til studentene sine: Hva skjer med disse to kjepper når jeg stikker dem ned i vann, eller hva skjer med den bøyde og hva skjer med den som er rett, så ville hele opplegget hennes ha blitt spolert siden det ganske raskt hadde blitt svart at uanhengig av kjeppenes beskaffenhet, så gis det visse invariante, fysiske, lover, og det er disse, optiske lover som forårsaker at det skjer et optisk bedrag hos en hvilken som helst sansemottaker. Eller noe i den retning. Det er ikke det samme som å ha formulert en intensjon, som en bringer videre til noen annen enn seg selv, for da vet en hva en bringer videre, og grunnen til det er at det er bare en selv som er i stand til å vite hva den går ut på. Det er utgangspunktet, det er det alminnelige ved intensjoner og det å intendere intensjoner: at de er førstepersonsavhengige.
Her kommer et annet eksempel. Du har et landkart, og på dette landkartet gis det et sted, som er avmerket med et + , som du tyder som «et kors», og, følgelig, går du ut fra at korset markerer en kirke(tegforklaringene angir at kirker og gravlunder markeres med et slikt tegn); i realiteten er det en plass, tett inntil et veikryss, der det en gang i tiden, sannsynligvis, har vært et gudshus - et bedehus.
Til ytterligere belysning av eksemplet, kan det være på sin plass å si at folk som er lokalkjent har i alminnelighet kunnskap om slikt som en selv ikke vet noe om, og om du selv får overlevert et slikt stykke kunnskap, som en som er kjent på det aktuelle stedet har(hva slags sted det er nå, eventuelt, hva som har vært der før i tiden), er du selv i besittelse av en kunnskap som gjør at du ikke lenger undres over om det er en kirke eller ikke. Et alternativ er at du undersøker ved selvsyn, at du tar deg fram til stedet.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Her kommet et annet eksempel: Du har forestillinger, slik det er alminnelig å ha, om hvordan barndommen din var; forestillingen din er ikke identisk med hvordan det var å være deg da du var barn, selv om minnet ditt er svært godt: Å reise tibake til barndommen, er enten en billedlig uttrykksmåte eller så er det en talemåte om folk «som går i barndommen», det vil si eldre mennesker, som forventes å være mer opptatt av det som var før enn det som er i dag. Ja, eldre mennesker skal være vendt henimot «gamledager», snarere enn å gjøre seg bekymringen om framtiden og hva den kommer til å romme, tatt i betraktning verdenssituasjonen i dag.
Det er jo slik at mennesker har imaginasjon og minne, og således kan en, i kraft av imaginasjon og minne, legge ut på (imaginative) reiser tilbake til det som var gjennom kapasiteten til å minnes: Hva angår meg selv, har jeg ervervet meg kunnskapen at den beste måten å kalle fram ting fra barndom-og ungdomsår, er å oppsøke steder og plasser en tumlet omkring på da en vokste opp. Ja, kanskje er det beste av alt å flytte tilbake til stedet en bodde og levde mens en vokste opp, uten at dette utsagn, med nødvendighet, betyr huset en vokste opp i.
På den annen side, et menneske som har bodd på samme sted gjennom hele sitt liv, har et annet forhold til stedet enn den som har levd og virket andre steder i verden: For meg betyr det at den som ønsker og vil lære å kjenne sitt eget sted i verden, har å bryte opp og reise ut i verden, for så, etter en tid, å vende tilbake til stedet hvor du kom fra.
Det foregående er om fortrolig nærhet versus en viss avstand, der begrepet om avstand ikke er ekvivalent med geografisk distanse, for hva det er om, er tidslig fundert avstand, som springer ut av to formidlende ledd - menneskelig eksistens, i betydningen menneskelig liv. Skemaet ser slik ut:

Tid - menneskelig liv - verden.


Skjemaet svarer ikke helt til Martin Heidegger og hans konsepsjon, for hos Heidegger gis Sein zum Tode, der det er Dasein som treffes av en slik karakteristikk at tilstedeværelsen alt allerede er i verden på den måten at dets eksistens, som geworfen, bare er på vei henimot dets opphør, for dets eksistensmodus qua Dasein tvinger så å si fram en bevegelse, der Dasein's dødelighetskår er medreflektert for Das Sein des Daseins.
Jeg vet ikke riktig om det jeg bringer til torgs, er en form for å tenke om tilstedeværelsen i termer av «den hjemkomne sønn», som er en parabel som ikke bare ble utnyttet av dikterene Arne Garborg, for det er en parabel som gis i den allmenne kulturen, i så vel gresk mytologi som innenfor kristendommen. Den greske dikteren Homer kjente til denne parabelen, og Platon leste Homer, tross eller på grunn av krangelen mellom diktning og filosofi, eller at diktning gjerne har blitt forbigått i taushet av en rekke filosofer. Odyssevs, helten i Homer's epos, vendte tilbake til Itaca og sin Penelope, skjønt han fikk ingen god hjemkomst på hjemstedet, men ble henvist til en forhutret, ynkelig tilværelse. Sålangt myten, og den greske mytologi, som ikke er filosofi.
Ja, Herakleitus måtte ha kjent til en slik pendelbevegelse, for han skriver at veien opp og veien ned, er en og den samme. På liknnende vis får en også servert en form for parabel hos Platon, for erkjenningsveien i idélæren hans er ikke bare anvist på skuen av ideene og deres enhet; Platon er også opptatt av at filosofen har å vende tibake til sanseverden, slik at frisettingsarbeidet kan komme i gang - at de som satt vendt mot muren i hulen, eller grotten, og som kun så skygger som flagret forbi på veggen foran dem, skulle kunne få viten om realiteten selv gjennom å rasjonal opplysning.
Å ankueliggjøre formidling av kunnskap og viten på nevnte måte, er ingen rett fram ting, for folk flest er skeptiske til å bli belært, i sær om det hevdes at de kun relaterer seg til skinnet, det som synes å være virkelig og sant, uten at det virkelig forholder seg slik sansene belærer dem.

I alle fall, det foregående er et sentralt aspekt, et aspekt som ingen som har tatt Platons filosofiske tanker på alvor, kan styre unna, uten at forståelsen av hva Platon er ute etter også glipper - fordamper.
Den tyske dikteren Goethe var også opptatt av oppbrudd, reise og tibakekomst i sine skrifter, som for eksempel i boken WanderJahre, som er en dannelsesroman, der helten må ut i verden for å samle kunnskaper og få erfaring, og først da kan han vende hjem igjen, og ta fatt på livsverket sitt, hva det nå mer presist måtte dreie seg om.
Den kinesiske profeten Confucius reiste også mye omkring innen han ble forkynner av en rigid sosiallære, som er om strenghet i tenkning og livsføring, ensretting og underordning, og hvor det alltid er slik at det er noen som tenker for deg, slik at du skal slippe å måtte befatte deg med hårde ting, ting som gir deg mye hodebry - hodepine.
Uavhengig av spørsmålet om resultatet som oppstår fra å reise omkring ute i verden, er positivt eller negativt, eller en blanding av begge deler, kan en formulere det på den måten at fortrolig nærhet, som kategori, er av en slik art at den trenger til formidling, og denne formidlingen har en viss retning, som er ut over en selv og det egne livet, ut i verden, skjønt uten at en stanser opp, for det kan bety graven og døden, og tilbake til seg selv igjen, i det bevegelsen, som en dobbelt-bevegelse, har i seg et fornyelsespotensiale, som forlanger at subjektet/agenten for bevegelsen, har å hente inn ved at hun absorberer det hun møter på sin vei ute i verden. Dermed er det slik at den foregående bevegelse er en slik bevegelse som først oppnår en viss begripelighet gjennom å oppfatte den som en meta-bevegelse, en meta-bevegelse som inkluderer heller enn å eksludere den umiddelbare dialektikken mellom individ og samfunn, samfunn og individ, idet dialektikken medreflekteres som et moment i bevegelsen fra agenten og utover agenten og tilbake til agenten igjen. Alternativt uttrykt: sosialisering og enkulturering foranlediger så vel å bli til innenfor en språklig realitet som anvisthet på den sosiale, kulturelle og den historiske realitet, der realitetene det er tale om er «gamle», det vi si «av alder», idet disse ting strømmer ut fra fortiden og inn i nåtiden.

Med andre ord: det er ikke hva vi selv tenker eller tror om realiteten, som avgjør eller bestemmer, at realiteten har de og de egenskapene eller ikke, og ikke annerledes, for det som er virkelig og sant, er at det forholder seg omvendt: det er realiteten(selv) som gir føring til hva vi tenker og tror, sier og mener om hva den er.
Jeg går nå over til å ytre noe om Ideen om Homo Viator, Det vandrende menneske, en forestilling som, helt klart, har sine fordeler og ulemper, beroende av mål og formål. Den har også fått en fornyet aktualitet, især med tanke på at vår felles verden er en verden i hurtig bevegelse og forandring. Spørsmålet jeg tar opp har også å gjøre med mening,livsmening: Om jeg er medlem av organisasjonen «Leger uten grenser», er den intenderte intensjonen at statlige grenser,venner eller fiender, er uten betydning: det som er viktig er at hjelpen kommer til dem som trenger medisinsk hjelp. Sakens ulemper, og de er ikke til å knipse av, er at det ikke bare foranlediger et svært urolig liv, for like ubehagelig er all den frustrasjon som slike oppdarag foranlediger: Fra det faktum at i vår tid gis det kriseområder nærmest overalt, og at krisene nærmest står i kø, til at straks situasjonen har roet seg der en er, gis det bare en vei framover, og veien er ikke enkel, for den innebærer at en har å foreta valg mellom steder hvor en skal reise. I mange tilfelle er det også slik at midlene en trenger for å komme igang med selve arbeidet, som amputasjoner, operasjoner, lar vente på seg, og grunnene kan være krig og uro i nærliggende områder, ja, til og med helt i nærheten av stedene en har feltbaser, slik at selve bergingsarbeidet blokkeres av den grunn: Jeg overdriver ikke, snarere tvert i mot. Det gis også tilfelle hvor hjelpesendinger har blitt sluppet ned fra fly og at den har truffet en potensiell hjelpemottaker, slik at hun døde momentant.

Sida 2

Skal en dermed renonsere på all akutt bistand? Ikke i det hele tatt! Det som er overordentlig viktig, er at en tenker igjennom hva for idealistiske formål en skal sette seg, og det betyr, i en verden i stor forandring, at en prøver å være forutseende.
Enkelte steder, så som i midtøsten og i Afganistan, er det slik at det alltids er noen som forbanner det som gjøres av hjelpeorganisasjoner av alle kolører, på grunn av at det er den forhatte fienden som får hjelp, det vil si at det er folk en aller helst hadde sett forsvinne fra jordens overflate.
En sender utviklingshjelp via en organisasjon, og en får litt bedre samvittighet, skjønt hjelpen når aldri fram til mottakeren, som døde av underernæring, eller ble massakrert av en terrorist, i det hun oppholdt seg på et sted hun ikke skulle ha vært da det smalt.
Det jeg har skrevet om over - at hva realiteten er, er ikke beroende av hva en tenker at den er - betyr ikke at det er uviktig hva vi tror om realiteten, for når vi erverver oss viten om hva den er, så betyr det at vi også kommer til å tro at realiteten faktisk er i samsvar med den ervervede viten: det ville jo være svært selvmotsigende å hevde at jeg vet at Bolivia er et land i Sør-Amerika, samtidig benekter at jeg tror at Bolivia er et land i Sør- Amerika. På den annen side, våre troer er forenelig med at en rekke av de troer vi holder for å være sanne, faktisk er usanne, skjønt ikke at hver eneste en av dem er usanne, for om en forfølger et slikt synspunkt på begrepet om sannhet, vil det bryte sammen ved at en vikler seg inn i selvmotsigelser; Aristoteles var en av dem som argumenterte for at begrepet om sannhet har fortrinn fram begrepet om usannhet: Det synes også å være på sin rette plass å hevde at alle slags folk som tror at en eller annen postmodernisme er en holbar strategi, og som mener at begrepet om sannhet ikke er annet enn hva en kan diskutere seg fram til, eller at det beror på en form for «konsensus» eller samtykke, med henblikk på hva en skal holde for sant, har forflyttet seg svært langt vekk fra en allmenn diskurs, en diskurs som tåler etterprøving, gjentenking.


Selv om det forholder seg slik jeg har nevnt, hva angår relasjonen mellom tro og viten, rokker ikke ved at vi mennesker går rundt med en hel del troer, som kan være sanne eller usanne, men også slike vi ikke er i posisjon til å finne ut av på grunn av det er slike ting som er uavgjørbare, sett i relasjon til at vi lever her og nå, og at en del av det vi prøver å finne ut av er om en realitet som for lengst er over og uopprettelig tapt for nåtidsmennesker ved at det enten er slik at den etterstrebende gjenstand befinner seg svært langt tilbake i tid eller at de ikke fins folk i dag som minnes hvordan det faktisk var, eller at ingen dokumentasjon er tilgjengelig om det, og at sannsynligheten for at dokumenter skulle dukke opp, er lik null.
For å gripe tilbake til det jeg nevnte innledningsvis: at tid, eksistens/ og virkelighetstolkninger ikke er ett og det samme: at måten en tyder et visst tidsrom, som for eksempel samtiden, har verken å gjøre med virkelighetstydningene eller med tiden en lever i, for det mangler et sentral ledd, et ledd som bygger bro mellom tiden og realitetetstolkningen: menneskelig eksistens/ menneskelig liv:I motsetning til begreper som tid og eksistens, gis det begrepet om liv, i betydningen menneskelig og u-menneskelig liv, selv om det er riktig at i en viss forstand av begreper som eksistens og liv, er det adekvat å argumentere for at begge disse to begrep er slike begrep som kan byttes ut med hverandre, uten at betydningsinnholdet endres av den grunn mens tidsbegrepet ikke tåler en slik utskifting av begrep, uten at begrepet bryter sammen, det vil si at det blir uten mening.
Et alternativt standpunkt er å anta at tid og tidserfaringer kun er tilgjengelig for oss mennesker gjennom vårt fysiske sanseapparat - de fysisk, gitte, sansene: En rimelig innsigelse over et slikt stamdpunkt, er at det derigjennom blir svært besværlig å forstå hva som skulle danne basis for en mer global tidsforståelse, det vil si som en helhet, der helheten er mer enn summen av hver enkelt sanseopplevelse eller at en slik helhet er enn annen enn totaliteten av hver enkelt livserfaring, som en samling av opplevelser og erfaringer et menneske får over tid.
Det foregående impliserer også simultane sanseopplevelser, altså slike hendelser som innbefatter at to sanseopplevelser er samtidige for vår temporalt strukturerte bevissthet: jeg hører deg snakke, samtidig som jeg nyter maten jeg spiser.
En tredje vinkling inn til problematatikken, er å mene at selv om tiden som sådan, det vil si som en størrelse som syntetiserer nåtid, fortid og framtid, er en størrelse som kun er tilgjengelig for den menneskelig bevissthet, som en fenomenologisk strukturert bevissthet, er det likevel slik at helheten som tidslige erfaringer består av, ikke er reduserbare til summen av dets enkelt komponenter, og dette på tross av eller på grunn av, at hver enkelt komponent settes lik en strøm av sanseopplevelser, der det gis en tråd som forbinder de ulike strømmer av sanseopplevelser, eller at det gis «overlappende» strømmer, som angir sammenhenger som binder mylderet av strømmer sammen, skjønt de er separate komponenter.

Tankegangen er at så vel nåtiden som fortiden og framtiden etablerer helhetlige størrelser, og at det å dele disse helheter inn i mindre deler, er å blokkere for forståelsen av hva tid og erfaring er om.
Med andre ord: om alt som er å uttrykke om tid og tidserfaringer har å gå veien om de enkelte sanseopplevelser og livserfaringer, slik at det gir liten eller ingen mening til utsagn om tid og tidsdimensjoner som helhetlige og enhetlige størrelser, der nåtiden er annerledes enn fortiden(det forgangne) og framtiden, som det som ennå ikke har funnet sted, er annerledes enn nåtiden, står en overfor en forestilling om tid og erfaringer med tid og tidsdimensjonene som ikke er til å skjelne fra konsepsjonen om tid og tidsdimensjonene som en strøm av hendelser: At tid og tidsdimensjoner fins, er innlysende; å sette tid og tidserfaringer på samme linje som sanseopplevelser og livserfaringer, og å hevde at de sistnevnte er identisk med tid og tidserfaringer, er vel mer enn tvilsomt, for selv om du merker deg at tiden har førløpt ved at du ser at du har fått rynker i pannen og rundt øynene, at det verker i kroppen, at tennene er i ferd med å falle ut, at huset holder på å råtne og at barna nå har blitt voksne, er verken hver enkelt av disse endringer eller summen av dem, identisk med tid og tidserfaringer.
Disse fenomenologiske beskrivelser er ikke slike beskrivelser eller framstillinger, som baserer seg på tolkninger: at barna dine har blitt voksne, at de har flyttet ut av huset, er ting som springer ut av eksistensen som forankret i livet selv: det er ikke tidene som har forandret seg eller at tidene skifter: virkeligheten er en formidlet virkelighet, og det er eksistensen selv eller livet selv, som bygger bro mellom tiden, på den ene side, og realiteten, på den annen side.
Verken tiden som sådan eller realiteten i seg selv, er størrelser vi mennesker er i stand til å begripe, og det er ikke bare det forhold at begge størrelsene er abstrakte størrelser, for det som kaller fram vår bekymrethet med henblikk på hva dette skulle kunne betyr, er en vel begrunnet mistanke om at menneskenes opplevelser og erfaringer, og deres eksistens og eksistensmodi, trer fram som irrelevante størrelser.
Jeg vil uttrykke det slik at karakteristikken som settes fram, om en holder den opp i mot en absolutt karakteristikk, er på forhånd dømt til å lide nederlag ved at mennesker er begrensede tilstedeværelser, og fra begrensede tilstedeværelsers ståsted gis det ikke et ståsted som er slik at det fanger opp i seg hvert eneste ståsted, inkludert ens eget ståsted i verden: om hver eneste grense som grenserfaringer er slike at de, i prinsippet, kan overvinnes, er de slettes ikke er grenser, eller at hver eneste grense opphører å eksistere som grenseerfaring.
Å gi en nærmere karakteristikk av eksisterende entiteter og deres videre eksistens i tiden, har som nødvendig forutsetning at en får plassert den aktuelle entiteten på en spatio-temporal akse og at en også innhenter relevante opplysninger om hva for konkrete omstendigheter denne entiteten hadde å relatere seg til, om hun ville det eller ikke.

Det foregående er slettes ikke en tilstrekkelig forutsetning for å gi en fyldestgjørende framstilling av en eksisterende entitets eksisstensvilkår, og hva som ble gjort ut av det, for det gis så mange ukjente variabler, som, uten tvil, er av en slik beskaffenhet at de langt på vei determiner og influerer hva den aktuelle entiteten gjør eller ikke gjør, og, ikke minst, hva for sammenhenger det er mellom tidsaspektet, på den ene side og den singulære, eksisterende entitetens virkelighetsfortolkning, på den annen side.
Dermed er det åpnet opp for å trekke et skille mellom realiteten og interpretasjoner av realiteten, der det er slik at interpretasjoner av realiteten skal kunne tilskrives sannhetsverdiene sann eller usann mens realiteten beror på hva for formål vi har med å dele den inn på visse måter og ikke på andre måter, som for eksempel at det å beskrive en entitet som et fjell eller som en ås, at en person er skallet eller ikke, beror ikke på om interpretasjonene, i streng logisk forstand, er sanne eller usanne, men på hva vi ønsker og vil framheve om realiteten og som ikke faller sammen med den konvensjonelle måten en går fram på innenfor logikken og logisk teori..
Den første antakelsen min eller tesen, om en vil, er at hver eneste realitetsinterpretasjon er en kompleks funksjon av forhold av tidsfundert art, uten at det dermed er tatt stilling til realitetsinterpretasjonenes sannhet, respektivt, usannhet: I en viss forstand er det foregående om ideologi, det vil si i den grad disse forblir uprøvde med med henblikk på deres faktiske gehalt, som et mer eller mindre lukket system av ideer om hva realiteten er.
Dermed er den neste antakelsen min at selve forekomsten av en pluralitet av ulike og divergerende realitetsfortolkninger ikke er slik at de prejudiserer eller at de favoriserer, en bestemt fortolkning som den absolutte, definitivt, rette eller sanne fortolkning av realiteten: Om en skriver ut den foregående formulering i eksplisitt form, foranlediger dette å hevde at det gis kun en tydning av realiteten, at det slettes ikke dreier seg om at denne selv er en tydning blant og mellom flere mulige tydninger, for den er intendert som et utsagn som overskrider eller utelukker hvert eneste utsagn av metateoretisk art, det vi si at utsagnet selv er en tydning eller at det er en tydning av andre tydninger; et slikt utsagn sikter altså henimot å være optimalt korrekt ved at det ikke tåler andre tydninger enn seg selv.
Den intenderte konsepsjonen sikter således henimot at det gis fullkomne og perfekte tydninger av naturen, så vel den ytre som den indre natur, og at det likeledes er mulig å danne seg en fullkommen og perfekt teori om verden og livet i verden, og verdens liv i oss, det vil si våre troer, våre forestillinger om den, og som er slik at hver og en som trekker dette i tvil, er en et villfarent menneske, som trenger korrigering eller terapi, slik at hun må belæres om tingens sanne og virkelig tilstand(ja, en kan også mene at selve korrigeringen og terapien, er en del av denne belæring).
I det siste tilfelle, er det snakk om en form for omskolering, slik at ens forestillingsverden blir tilpasset det stedet hvor en er og de preferanser og interesser som er dominerende der.

For det tredje, det antas også at bestridelsen eller benektingen, av at det gis en pluralitet av virkelighetstydninger også bestrider at det gis kun en og bare en måte å tolke hva som menes med menneskeliv, og ikke bare menneskeliv, for her er det tale om det best tenkelige liv for oss mennesker: poenget er at ut fra den absolutte konsepsjon gis det kun en tolkning av hva som menes med frihet, rettferdighet og framskritt, toleranse og anstendighet, og at, dette synes helt opplagt, det praktiske og sosiale liv er alltid å foretrekke framfor et teoretisk og intellektuelt eller kontemplativt liv: om det oppstår en kollisjon eller en tvist om hva for liv som er det beste liv, er det alltid slik at sosiale og politiske liv bør ha fortrinn framfor teori og teoretisk refleksjon.
For det fjerde, at blokkeringer, eller strategier, og dette reflekterer mitt eget ståsted og min mening, som har som eksplisitt mål å utelukke at det gis rivaliserende, konkurrerende og alternative realitetsfortolkninger er en re-innføring av et despotisk orientert demokrati, som tar i bruk alle tenkelige og utenkelige midler for å eksportere (virkelighets)tolkningene sine til flest mulige mennesker siden de som er satt til å styre også har å styre på vegne av de som ikke styrer, for dette er hva et representativt demokratisk styresett betyr: at velgerne, i og med at de har valgt dem som skal sitte ved makten og med makten, har delegert denne makten til dem som til enhver tid har blitt gitt fullmakt til å ta hånd om sakene til befokningen som helhet.
For å uttrykke det mildt: Det foregående er dogmatikk.
Følgende moment er sentrale for å forstå hva som, rimeligvis, ligger til grunn for ulike virkelighetstydninger. For det første, at tydningene av realiteten, i regelen, beror på tidspunktet en entitet blir satt inn i verden, hvor dette finner sted, hva de mer konkrete omstendighetene er i oppvekstårene, sammen med de grunnleggende impulser som virker inn på den aktuelle x mens utdannings- og danningsforløpet pågår. For det andre, resultatet er at det oppstår realitetsfortolkninger som er slik at de ikke bare divergerer mellom individ og gruppe av individ, som vokser opp innenfor ulike tidsrom, men det gis også betydelige forskjeller blant og mellom individ som har blitt satt inn i verden innenfor samme tidsrom.

Alternativt formulert: Det betyr ikke det samme å være 30 år i 2010 som det betydde å være 30 år i 1980; verdenssituasjonen er en annen i dag enn var for tretti år siden. En uttrykker også dette poeng gjennom å si at tidene skifter, at den sosiale og kulturelle verden har skiftet karakter i løpet av de årene som har forløpt.
Om det foregående, i store trekk, er riktig, reiser dette visse vansker, som hva angår det å leve i hver sin tid, skjønt det er vår felles verden og det er en felles tid en lever innenfor, og dette er om virkelighettolkninger, som, på den annen side, genererer forståelsesvansker mellom generasjonene, det vil si kommunikasjonsproblem: Slike vansker, kommunikasjonsblokkeringer, er barrierer mellom unge mennesker og mennesker som ikke er så unge lenger, og det er ikke til å kimse av, eller ta lett på.
Mennesker som er født rundt 1980 kan gå så langt som å hevde at den som er født i 1950 har falt ut av tiden, eller at disse foreliggende entiteter lever deres liv ut fra de impulser, ideer, idealer og verdier de ervervet seg dengang, men at slike ting passer svært dårlig inn med verden av i dag, altså verdenssituasjonen i 2010. Naturligvis, det er ikke opplagt at det er en slik tett forbindelse mellom foreldregenerasjon og deres barn; det som er virkelig og sant om framstillingen av relasjonene mellom foreldregenerasjonen og deres barn, er vel at det foregående er en stilisering av hva som ideelt sett skulle finne sted, gitt at det å overføre ideer, idealer, verdier og normer fra en generasjon til en annen er standarden for hva som er godt og bra for mennesker overalt i verden: I den virkelige verden er det hele annerledes, for etablering av fondet av ideer, idealer, verdier og normer, finner gjerne sted i møte med andre mennesker som blir ens venner, eller at det har å gjøre med mylderet av livets kontingente ting, at historiens gang verken er gjenstand for erkjennelse eller at den er fullt ut fornuftig: Menneskene er ikke til i den beste av alle verdener, eller at det er mulig å frambringe en perfekt verden med bare vakre og gode liv, hva nå dette enn skulle bety. Det er heller ikke slik at hver eneste forelder snakker med sine barn om hva som menes med rettferdighet, framskritt og utvikling, toleranse og anstendige liv, om demokrati, utdanning, frihet, likeverd og streben etter lykke.
Før jeg går videre, trengs det noe ord om hva som, rent allment, kjennetegner generasjoner, som for eksempel krigsgenerasjonen versus etterkrigsgenerasjonen. Jeg gjør oppmerksom på at det kan finnes «gråsoner» eller at det gis overlappende kategoriseringer, som er slik at noe individ står «med et ben i førkrigsgenerasjonen og det annet ben i etterkrigsgenerasjonen».

Med «krigsgenerasjon» skal det forstås at utbrudd av krig og krigshandlinger, eller at et helt land hungrer og lider på grunn av den totale usikkerhet og uvisshet, det kaos som hersker, skjøt okkupanter prøver alltid å få til en ny orden, inntil det inntrer våpenhvile og at freden erklæres, markerer om en person tilhører den ene eller den annen generasjon.
Dermed mener jeg at hver eneste person, som enten ble unnfanget før krigshandlingene brøt ut eller som ble født mens krigen pågikk, eller som ble satt inn i veden i det samme kalenderår som markerer krigens siste år, er en person som tilhører krigsgenerasjonen: Selv er jeg født midt i desember, 1946, og av den grunn er tilhørigheten min etterkrigsgenerasjonen.
I min egen generasjon, og jeg er født den siste måned i1946, er det langt fra slik at majoriteten av de individ den omfatter, også er opptatt av den allmenne kulturen: Er det således korrekt å trekke slutningen at majoriteten av individ innenfor min egen generasjonen levde og at de fremdeles lever utemfor tiden eller at de rett og slett har falt ut av eksistensen? Svaret er både og, både ja og nei. Motsier jeg meg selv? Vel, i vanlig forstand er svaret rett fram: En og den samme entitet kan ikke tilkomme så vel sannhetsverdien sann som sannhetsverdier usann, det vil si i samme henseende og med hensyn til en og den samme egenskap, som en tilskriver en viss proposisjon, og det betyr om en tolker begrepsordet proposisjon som en størrelse innenfor konvensjonell logikk.
Likevel, det peker på noe som er problematisk, nemlig i relasjon til ideer om demokrati, utdanning, kunnskap, og det å være orientert med henblikk på hva som teller for oss mennesker.
Flertallet av individ i min egen generasjon levde uten for tiden, i den forstand at de overhodet ikke relaterte seg til tidens tarvelighet, som bestod av og i den stadig eskalerende konformismen og uniformeringen, konsumet og kommersialiseringen, varesamfunnet, og, idet hele tatt, som en anonymisering av livet, at individet i stadig større og større grad var blitt til et siffer, en sum, en utgiftspost i det bruttonasjonale regnskapet, at jakten etter penger, makt og folk, bestående av dynamiske og fremadstormende, unge menn og kvinner, som nå øynet sin gyldne sjanse til å svinge seg opp i diverse hierarkier og maktposisjoner, dominerte tiden. Det betyr at de aller fleste i min generasjon var blinde for det som rørte seg i tiden av svært negative ting. Der er en også i dag - om ikke langt verre enn det var dengang jeg var ung.
Hva jeg har tatt opp ovenfor, er om tid i betydningen gode eller dårlige tider, det vil si om hva for betingelser som har å være tilstede for at skal kunne tale om årvåkne og kritisk innstilte ungdommer som ikke bare er ute etter å ha det mest mulig gøy, at skolegang og videre studier er en ting, og at fritid og det å leve spennende ved å leve det søte liv, der sosial selskapelig er det som teller mest.

Ett sentralt spørsmål i forbindelse med de negative effekter av globaliseringen, det vil si med henblikk på at noen mennesker tjener kolossalt mye penger og har et helt annet liv enn amdre mennesker, og at det gis en stadig økende forslumming av byer og landsbygda, og at polariseringen mellom økonomisk rike og økonomisk fattige mennesker har ført til en stor kløft, en kløft som ingen utgjevningspolitkk synes å være i stand til å endre, og en av grunnene er at stat, fylker og kommuner og næringsfolk, bank- og finansfolk har blitt medspillere på samme lag - at offentligheten og næringslivet arbeider tett sammen. Slag ordene er at samfunnutvikling og næringslivsutvikling er to sider av samme mynt. Eventuelt at offentligheten «legger til rette» for at næringslivet skal kunne få utfolde seg i «full» frihet.
Før het det at næringsdrivende hadde å legge bånd på seg, slik at fellesveldet fikk sitt: nå heter det at ansvar for fellesskapet er det offentliges ansvar. Et rimelig synspunkt er at både næringsdrivende og folk som er ansatt i det offenlige, er borgere i samme samfunn/stat, og om hver eneste borger tikommer visse rettigheter og visse plikter, og så vel frihet som ansvar, følger det at ingen er unndratt verken rettighet, plikter, frihet eller ansvar. Spørsmålet er bare: hva for grunnprinnsipper skal ligge til grunn for tildeling av den konkrete frihet og det konkrete ansvar, sammen med fordeler og ulemper, hva angår rettigheter og ansvar?
Allerede Aristoteles viste til at for store ulikheter i et samfunn skaper svært store vansker, vansker som skyldes at folk som ikke har gjort noe urettferdig blir påført store ulemper, i form av dårlige liv, liv som kunne ha vært helt annerledes om en hadde brukt mer tid og krefter på å endre institusjoner som er årsaken til elendigheten.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.).

Appendiks til essayet TID, i Tidningen Kulturen, 19.oktober, 2010.
La oss markere de opprinnelige egenskapene hos den foreliggende entiteten (x) med tegnet (e) for egenskaper, og med (f),  (g), (h) og (i) , som betegner de respektive egenskaper, hva angår personligheten, hukommelsen, kunnskaper og livserfaringer. At det har funnet sted en forandring på tidspunktet T*, markes med at den aktuelle entiteten(x*), som følger som konsekvens fra den inntrufne forandring, nå har følgende (e): (f*),(g*), (h*), og (i*).
Markeringene er åpne hva angår kvalitative vurderinger, som bedre eller dårligere i relasjon til det tidligere tidspunktet, om personligheten har blitt mer fleksibel eller mer rigid, om hukommelsen er svekket eller styrket, om kunnskapene har tiltatt eller om de har avtatt og om livserfaringene er til berikelse eller til skade for den aktuelle entiteten: imidlertid, hva som framheves er at det har funnet sted en signifikantt forandring.
Forfatteren.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.



Ur arkivet

view_module reorder

Kulturmarxismen och staten

Kulturmarxism är ett ord som ständigt återkommer hos personer som intresserar sig för relationen mellan vänstern, den vänstervridna liberalismen och de senaste årtiondenas politiska utveckling. En utveckling som i allt ...

Av: Anton Stigermark | Agora - filosofiska essäer | 24 april, 2014

Rebellerna förstör Syriens kultur

Ända sedan konflikten i Syrien bröt ut har jag pekat på wahhabismens inflytande i rebellrörelsen. I början var det få som lyssnade och många som tvivlade. Dessutom var och är ...

Av: Mohamed Omar | Gästkrönikör | 11 januari, 2014

Jeremiah Karlsson

Akvariecaféet

En ny novell av författaren Jeremiah Karlsson

Av: Jeremiah Karlsson | Utopiska geografier | 23 november, 2017

Orientalism – västs syn på Öst

Foto: Simon Amarcord TEMA ÖST-VÄST Idéhistorikern Mohammad Fazlhashemi beskriver hur den västerländska självbilden vuxit fram i kontrast till ett, mer eller mindre, konstruerat Öst. Resor till fjärran länder i syfte att upptäcka ...

Av: Mohammad Fazlhashemi | Essäer om samhället | 30 april, 2008

Takfresk i Camera degli Sposi, detalj

Det är bara att lyssna i tystnad

Femhundratio år efter Andrea Mantegnas död - ett litet porträtt genom några av konstnärens verk. Den 13 september 1506 dog en av renässansen mest betydande konstnärer: Andrea Mantegna. Vem var ...

Av: Guido Zeccola | Konstens porträtt | 06 januari, 2016

Nätet. Foto: Sunna Nordgren

Papper eller skärm?

Ett fotografi från ett fullsatt persontåg på 1950-talet visar hur varenda passagerare läser dagstidningen. Bilden har nyligen spridits på så kallade sociala medier – under den ironiska titeln ”All den ...

Av: Tidningen Kulturen | Björn Gustavsson | 10 september, 2015

Elvis Graceland - i Danmark

Danmark har fått sitt eget Graceland. På en åker vid södra infarten till staden Randers på Jylland, knappt 15 mil söder om Fredrikshavn, har en kopia av Elvis Presleys legendariska ...

Av: Johan Werkmäster | Kulturreportage | 19 Maj, 2011

Andalusien, i toleransens namn

Foto: Anne Edelstam Den mest befolkade av Spaniens regioner med Sevilla som huvudstad, vackert belägen i den södra delen av landet, är ett smycke i morisk arkitektur sedan dess arabiska ...

Av: Anne Edelstam | Resereportage | 30 november, 2008

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.