Fortolkningskunstens betydning for utforskningen av mennesker

Fortolkningskunsten er både verktøy og medium for forståelse av oss selv og vårt liv i verden. Anvendelsen av verktøyet skjer med henblikk på samhandling mellom mennesker, som også er mulig ...

Av: Thor Olav Olsen | 15 april, 2010
Agora - filosofiska essäer

Bild: Tarja Salmi-Jacobson

I greve Draculas fotspår. Del 1

Tarja Salmi-Jacobsons reportage i två delar om Draculas födelseort Sighisoara.

Av: Tarja Salmi-Jacobson | 11 januari, 2016
Resereportage

Björn Gustavsson

Björn Gustavsson är i farten igen

Kulturhösten i Stockholm: här några av höjdpunkterna (det vill säga mina höjdpunkter: inga objektiva höjdpunkter…). Det kommer att handla om alltifrån konst till opera och film.

Av: Björn Gustavsson | 29 december, 2015
Björn Gustavsson

Wilhelm Sesemann – en spegel av Europas förvirrade situation

  I vår nordiska filosofihistoria finns ett mycket perifert namn, som dock i en europeisk kontext intar en beaktansvärd ställning, nämligen Wilhelm Sesemann. Hans anknytning till det svenska är egentligen mycket ...

Av: Michael Wirth | 12 november, 2011
Essäer

Tiden



 


altI Tid er emnene jeg tar opp knyttet til fenomenologiske meditasjoner over livet, i lys av at vi mennesker lever livet i tidens medium. Mer presist uttrykt: At problematikken er bundet opp til hva de betyr å leve i tiden og hvor jeg skriver om hva det betyr å falle ut av tiden, om å vinne tid, om tapt tid og tid som gjenvunnet tid.
Således betyr å leve i tidens medium en rekke ulike ting, og i herværende skrift fortsetter jeg med å utarbeide tidsbegrepet, idet jeg fokuserer på hva som menes med å leve i pakt med tiden, i strid med tiden, ute av takt med tiden, på tvers av tiden, å sette seg opp mot tiden, og å leve under tiden.

Jeg vil også ta opp spørsmål om hva som er lagt ned og inn i språklige uttrykk som å innfinne seg i rett tid, eller at det og det skjer til rett tid.
Sentralt i spørreretningen min, er om det å ha ett og bare ett liv i tiden, betyr å leve livet med tiden eller i mot tiden. Jeg har mine tvil om det. En av grunnene til at språklige uttrykk som «å leve med tiden» eller «å leve i mot tiden», er lite informative uttrykk, så vel kognitivt som konativt sett, er at et visst tidsrom, som du lever i, kan synes å være en god tid å leve i, eller den kan synes å være en dyster og vond tid; slikt er irrelevant, for hva det kommer an på, er ikke om tiden flyter lett og enkelt av sted mens livet synes å rase sammen rundt deg og i deg: det som er overordentlig viktig, er hva du gjør ut av din tid og ditt liv. For at det skal kunne få relevans, er at påkrevet av deg at du tar tak i livet ditt- at du tar det opp.
Hva angår, ideer, tanker og tankemønstre, som preger og former en hel epoke i et land eller en hel verdensdel, så pleier en i alminnelighet å betegne det med epokens tidsånd: Ideen om at det til en epoke svarer en viss ånd, er svært dekkende, for beskrivelser og vurderinger som treffer 1800-tallet i europeisk kulturhistorie, skjønt ikke hele dette århundret. Det trenger å bli forklart. Det hadde seg nemlig slik at i årene rundt 1800, både før og etter overgangen fra det forutgående århundre, vrimlet det av ord og uttrykk som konnoterte det åndelige liv, i motsetning til et rendyrket intellektuelt liv, frisatt fra drømmer og sværmerier; opplysningstiden med dens sterke betoning av fornuft og viten, og som avskydde alt som smakte av blinde drifter og sterke lidenskaper, som, bent ut, representerte kaos og «over-tro».
Jeg tyder det foregående, det vil si «åndsliv», som en viss innstilling eller holdning, til livet, tiden eller verden. Et godt eksempel er at i perioden fram til den første verdenskrig sirkulerte det positive ideer og tanker om om hva som er mulig å få til i framtiden, og denne framskrittstroen omfattet   hvert eneste område i menneskelivet. Tanken var at verden og menneskenes liv i den, tross alt som pekte i andre retninger, stadig vekk gikk framover, som for eksempel med hensyn til den sosiale velferd, sosialøkonomiske spørsmål, rasjonal organisering av samfunnet, og at vitenskap, vitenskapelig forskning, teknikk og teknologi skulle kunne komme utdannelsen og arbeidslivet til gode: At politikken skulle bli mer langt mer rasjonell enn før, kulturen skulle spres til alle mennesker, og derigjennom stod tiden i framskrittets tegn. Imidlertid, skuddet i Sarajevo og det som fulgte etter det - krig og lidelser - representerte det definitive nullpunkt ved at nå fikk menneskene erfare forferdelige ting: avmenneskeliggjøringen -  det fullstendige kaos, som er krigens brutale ansikt, idet at den rammer så vel soldater som ikke-stridende, det vil si barn, unge, voksne og gamle, kvinner og menn, men også store deler av den materielle verden ble ødelagt.
Etter et kort mellomspill fulgte den annen verdenskrig, og da den var over, stod unnevnelig mange mennesker overfor å gjenreise tilstedeværelsen fra et nullpunkt; skjønt tiden fra 1945 og fram til skrivende stund har en styrt unna at millioner av mennesker springer i strupen på hverandre ved at en har funnet fram til diverse ordninger som skal garantere at slikt ikke kan skje en gang til, er det likevel flere og flere som kjenner det på kroppen at  «at det er dystre tider» - at det er vulgærmaterialismen som dominerer, og at de rike land fortsetter å berike seg selv, uten tanke på andre deler av verden, som ikke bare er langt dårligere stilt enn oss, for til tanken om dystre tider svarer det tanker om at de rike landene vrir seg unna ansvaret for tingenes tilstand, eller at de fattige og utarmede land ikke har blitt fattige og utarmed på grunn av egen vanskjøtsel eller at de ikke har vært i stand til så styre seg selv.
I det foregående er det også bygd inn tanker om alternative styreformer, det vil si at det representative demokrati ikke er den eneste styringsform, for det gis også selvforvaltning, selvstyre, der det er menneskene selv som avgjør hva som trenger til reguleringer, og ikke at dette finner sted i sentrale, statlige organer, som befinner seg fjernt fra menneskenes hverdagsliv.
En kan formulere det jeg har snakket om at på sett og vis er representative demokratier en måte å gi fra seg sin egen makt ved at en delegerer til andre å styre på egne vegne, i ens eget sted, som, i streng forstand, der hvor en selv skulle ha vært er plassen tom, for den er gitt over til representantene.
Sett i nevnte perspektiv, vil tilhengere av status quo, det representative demokrati, mene at tiden er bra, skjønt det ennå gis mye å gjøre, mens folk som tror og mener at repreresentative styresett for lengst har vist seg å være utilstrekkelige ved at det ekskluderer store grupper av mennesker fra å ta hånd om sitt eget liv, betrakter tiden som er vond tid, hva angår å kunne fatte avgjørelser med henblikk på radikal endring for folk flest. Med andre ord:  det gis også orienteringer eller positurer, som er slik at en tar avstand fra det som rører seg i tiden, en lovpriser tiden, fordømme tiden, stiller seg likegyldig til tiden, har et avslappet forhold til tiden eller et anstrengt forhold til den: det gis også ulike andre orienteringer, som er om å vandre i sin tid ved at en holder seg orientert om det som skjer og at en engasjer seg i det. Med andre ord: at en har et engasjert forhold til tiden.


 


altI Tid er emnene jeg tar opp knyttet til fenomenologiske meditasjoner over livet, i lys av at vi mennesker lever livet i tidens medium. Mer presist uttrykt: At problematikken er bundet opp til hva de betyr å leve i tiden og hvor jeg skriver om hva det betyr å falle ut av tiden, om å vinne tid, om tapt tid og tid som gjenvunnet tid.
Således betyr å leve i tidens medium en rekke ulike ting, og i herværende skrift fortsetter jeg med å utarbeide tidsbegrepet, idet jeg fokuserer på hva som menes med å leve i pakt med tiden, i strid med tiden, ute av takt med tiden, på tvers av tiden, å sette seg opp mot tiden, og å leve under tiden.

Jeg vil også ta opp spørsmål om hva som er lagt ned og inn i språklige uttrykk som å innfinne seg i rett tid, eller at det og det skjer til rett tid.
Sentralt i spørreretningen min, er om det å ha ett og bare ett liv i tiden, betyr å leve livet med tiden eller i mot tiden. Jeg har mine tvil om det. En av grunnene til at språklige uttrykk som «å leve med tiden» eller «å leve i mot tiden», er lite informative uttrykk, så vel kognitivt som konativt sett, er at et visst tidsrom, som du lever i, kan synes å være en god tid å leve i, eller den kan synes å være en dyster og vond tid; slikt er irrelevant, for hva det kommer an på, er ikke om tiden flyter lett og enkelt av sted mens livet synes å rase sammen rundt deg og i deg: det som er overordentlig viktig, er hva du gjør ut av din tid og ditt liv. For at det skal kunne få relevans, er at påkrevet av deg at du tar tak i livet ditt- at du tar det opp.
Hva angår, ideer, tanker og tankemønstre, som preger og former en hel epoke i et land eller en hel verdensdel, så pleier en i alminnelighet å betegne det med epokens tidsånd: Ideen om at det til en epoke svarer en viss ånd, er svært dekkende, for beskrivelser og vurderinger som treffer 1800-tallet i europeisk kulturhistorie, skjønt ikke hele dette århundret. Det trenger å bli forklart. Det hadde seg nemlig slik at i årene rundt 1800, både før og etter overgangen fra det forutgående århundre, vrimlet det av ord og uttrykk som konnoterte det åndelige liv, i motsetning til et rendyrket intellektuelt liv, frisatt fra drømmer og sværmerier; opplysningstiden med dens sterke betoning av fornuft og viten, og som avskydde alt som smakte av blinde drifter og sterke lidenskaper, som, bent ut, representerte kaos og «over-tro».
Jeg tyder det foregående, det vil si «åndsliv», som en viss innstilling eller holdning, til livet, tiden eller verden. Et godt eksempel er at i perioden fram til den første verdenskrig sirkulerte det positive ideer og tanker om om hva som er mulig å få til i framtiden, og denne framskrittstroen omfattet   hvert eneste område i menneskelivet. Tanken var at verden og menneskenes liv i den, tross alt som pekte i andre retninger, stadig vekk gikk framover, som for eksempel med hensyn til den sosiale velferd, sosialøkonomiske spørsmål, rasjonal organisering av samfunnet, og at vitenskap, vitenskapelig forskning, teknikk og teknologi skulle kunne komme utdannelsen og arbeidslivet til gode: At politikken skulle bli mer langt mer rasjonell enn før, kulturen skulle spres til alle mennesker, og derigjennom stod tiden i framskrittets tegn. Imidlertid, skuddet i Sarajevo og det som fulgte etter det - krig og lidelser - representerte det definitive nullpunkt ved at nå fikk menneskene erfare forferdelige ting: avmenneskeliggjøringen -  det fullstendige kaos, som er krigens brutale ansikt, idet at den rammer så vel soldater som ikke-stridende, det vil si barn, unge, voksne og gamle, kvinner og menn, men også store deler av den materielle verden ble ødelagt.
Etter et kort mellomspill fulgte den annen verdenskrig, og da den var over, stod unnevnelig mange mennesker overfor å gjenreise tilstedeværelsen fra et nullpunkt; skjønt tiden fra 1945 og fram til skrivende stund har en styrt unna at millioner av mennesker springer i strupen på hverandre ved at en har funnet fram til diverse ordninger som skal garantere at slikt ikke kan skje en gang til, er det likevel flere og flere som kjenner det på kroppen at  «at det er dystre tider» - at det er vulgærmaterialismen som dominerer, og at de rike land fortsetter å berike seg selv, uten tanke på andre deler av verden, som ikke bare er langt dårligere stilt enn oss, for til tanken om dystre tider svarer det tanker om at de rike landene vrir seg unna ansvaret for tingenes tilstand, eller at de fattige og utarmede land ikke har blitt fattige og utarmed på grunn av egen vanskjøtsel eller at de ikke har vært i stand til så styre seg selv.
I det foregående er det også bygd inn tanker om alternative styreformer, det vil si at det representative demokrati ikke er den eneste styringsform, for det gis også selvforvaltning, selvstyre, der det er menneskene selv som avgjør hva som trenger til reguleringer, og ikke at dette finner sted i sentrale, statlige organer, som befinner seg fjernt fra menneskenes hverdagsliv.
En kan formulere det jeg har snakket om at på sett og vis er representative demokratier en måte å gi fra seg sin egen makt ved at en delegerer til andre å styre på egne vegne, i ens eget sted, som, i streng forstand, der hvor en selv skulle ha vært er plassen tom, for den er gitt over til representantene.
Sett i nevnte perspektiv, vil tilhengere av status quo, det representative demokrati, mene at tiden er bra, skjønt det ennå gis mye å gjøre, mens folk som tror og mener at repreresentative styresett for lengst har vist seg å være utilstrekkelige ved at det ekskluderer store grupper av mennesker fra å ta hånd om sitt eget liv, betrakter tiden som er vond tid, hva angår å kunne fatte avgjørelser med henblikk på radikal endring for folk flest. Med andre ord:  det gis også orienteringer eller positurer, som er slik at en tar avstand fra det som rører seg i tiden, en lovpriser tiden, fordømme tiden, stiller seg likegyldig til tiden, har et avslappet forhold til tiden eller et anstrengt forhold til den: det gis også ulike andre orienteringer, som er om å vandre i sin tid ved at en holder seg orientert om det som skjer og at en engasjer seg i det. Med andre ord: at en har et engasjert forhold til tiden.


Sida 2

Om det gir god mening å hevde om foreliggende entiteter at de har en tendens til å falle ut av tiden, så er det ingen ting i veien med å mene at foreliggende entiteter har en eksistensmodus som er i pakt med tiden eller at eksistensmodusen til foreliggende entiteter er slik at den er på høyde med tiden.
På den annen side, om eksistensmodusen er i pakt med tiden eller at den er på høyde med tiden, synes det likeledes rimelig å tale om at eksisterende entiteter har en eksistensmodus som er under tiden eller at eksistensmodusen er ute av takt med tiden: å eksistere i pakt med tiden er kjenne tiden på pulsen, ja, att en kjenner den på kroppen,, helt inn under huden.
Dette er, muligens, slik at å leve i pakt med tiden er som å rette seg inn etter en faktisk dansepartner, med en viktig forskjell,, det er tidens dansebevegelser som er i sving.
Om tilstedeværelsen er slik at  den tilsstedeværende entitet lever på høyde med tiden, er det vel også mulig å leve i forkant av tiden, idet en ikke bare lever slik at en narraterer om det som har hendt i fortiden, men en lever forut for seg selv, i den mening at en følger det som finner sted gjennom å narratere om det, og det betyr at en ikke bare forteller om de sosiale roller en lever ut men at de sosialt og kulturelt formidlede roller svinger med i det en narraterer.
Hva angår det kapitalistiske systemet som styrer i dag, trenger en knapt nok å ha lest eller å ha studert Karl Marx, som, forøvrig, mente at kaptitalismens fall skulle tilskyndes, oppmuntres, for å forstå at pengesystemet til stadighet bryter sammen, for så å berges på nytt av forretningsførere og politikere og statsfolk, som bekjenner seg til kapitalismen, som for lengst er statsstyrt kapitalisme, så vel i vest som i øst, syd som i nord, ja, hele kloden rundt.
Et eksempel som illustrerer kapitalistisk orientering, er at om jeg kjøper en vare av deg, og betaler deg det varen koster, så får jeg en vare og du penger, som du kan avbenytte til dine formål slik jeg gjør bruk av varen til mine formål, om jeg trenger det. På den annen side, om jeg har to pærer, og du har ingen, og jeg gir deg den ene pærer, samtidig som jeg beholder en av pærene, har vi begge en pære hver: jeg har en pære mindre enn før.
I motsetning til det foregående, er det slik at om jeg viderebringer en idé til deg, så mister jeg ikke en idé mens du får det jeg taper, for det som er tilfelle, er at det har ført til en berikelse i verden ved at du, i tillegg til at du hadde dine ideer forut for hendelsen, nå har en idé til og jeg, på min side, kan glede meg over at jeg kan glede en annen enn meg selv.
En kan også tenke seg at en forstår det slik at det som i alminnelighet beskrives i termer av «å være på høyde med tiden» eller at en er i tiden, i 2010, ikke er så svært forskjellig fra det å være på høyde med tiden i 1980, ja, sogar i 1970: det gis ting som, naturligvis, har endret seg i løpet av dette tidsrom, som for eksempel at mobiltelefonen har blitt allmenn og utbredt, internett har blitt etablert, informasjonen går raskere, befolkningen på kloden har økt.


Naturligvis, selv har en har blitt eldre, mange har falt bort, nye har kommet til; verden og verdenssituasjonen var besværlig da som nå, livet i informasjonssamfunn er svært uoversiktelig, nå som da: det var svært mange kriser, konflikter og kriger før, slik som terrorismen, som herjet i Europa i flere år; krigen i Vietnam varte fra 1945 til langt ut på 1970-tallet, og borgerkrigen som raste i Nord-Irlaad, var ikke bare en vond splittelse med krigshandlinger mellom protestanter og katolikkeer, for den var også en alvorlig tvist mellom UK og Nord-Irland, en tvist som dreide seg om politisk makt mellom et krigsherjer Nord-Irland(Belfast) og en post-kolonial orientering fra UK's side: ja, Falklandskrigen har en friskt i minne, som var en form for imperialistisk og kolonial krampetrekning, i regi av UK.                                                  
I Spania, helt i nord, strever Baskerne og ETA ennå med sine ting, og for det får de liten eller ingen forståelse eller synpati. Konfliktene og de voldelige sammenstøt i Midtøsten, mellom Palestinere og Israel, har ennå ikke funnet en løsning, og det er heller ingenting som peker i retning av et opphør av aggresjon og krigføring fra noen av de involverte parter.
Sør- Amerika er et svært urolig kontinent med store sosiale og politiske motsetninger og spenninger, forfølgelser og henrettelser av annerledestenkende, dessuten uendelig stor fattigdom og slum, i og rundt de store metropolene. Relasjonene mellom Mexico og USA har knapt nok blitt bedre enn før, snarere tvert om: ut fra de opplysninger en får fra pålitelig hold, har grensene mellom de to land blitt mer og mer lukket, og det betyr at den som tar seg over får dobelt straff: brudd på loven om å oppholde seg på fremmed jord og brudd på immigrantlover.
Tar en et blikk på den akademiske verden og livet på bedrifter ute i samfunnet, var det konflikter og uro dengang som nå, ekemplifisert gjennom studentmisnøye på universitet og høyskoler og arbeidskonflikter i den moderne, IT-industri.
Da jeg var ung var det mange helt vanlige ungdommer, men også intellektuelle, som ruset seg, og noen gikk til grunne, det var folk som vendte ryggen til det vulgære og materalistisk orienterte samfunnet, som ville prøve en annen vei en statusjag og prestisjefylte liv, i form av kollektive samlivsformer, som var økonomisk forankret eller ikke: Ja, før i tiden var det også folk som hyldet Amerika, eller som tok avstand fra Amerika, der de sistnevnte betonet landets flate kultur mens de førstnevnte mente at i Amerika er alt stort og flott, også på det kulturelle området. I alle fall forholder det seg ennå på den måten at den amerikanske drømmen lever videre, en drøm en verden hvor det lykkelige liv er basert på konsumgoder. Mottoet er: Jo mer du forbruker, desto mer er du. Det turde være heved over enhver tvil at et slikt liv foranlediger overflatiske ting, eller alt det som utgjøres av det om er tomt og hult og hvor en danser og spretter rundt med sedler og mynter i hånden, ikledd det siste moteskriket, som for lengst er passé.


Sida 3

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

For å skrive det eksplisitt: Kulturindustrien ble ikke akkurat oppfunnet i går; den var i full gang på sytti- og åttitallet, ja, lenge før det, slik Horkheimer og Adorno Bemjamin og Fromm, og mange, mange flere enn dem har skrevet om: underholdningsindustrien levde fett, da som nå, og ingen skal vel være så forblindet at dette har avtatt eller at å ha det mest mulig moro er flott og at de som tror at latteren har blitt et fast innslag i medieverden i de aller siste årene, forregner seg mye, for humor og humorister, der hva som får en til å le slettes ikke er demokratisk fordelt i en populasjon av folk, dominerte også i andre tidsepoker enn den vi lever i nå, i alle fall om en legger Karnevalslitteraturen til grunn for sin framstilling av humor og dens frisettende rolle fra repressive styresett, slik en finner det hos den store dikteren Rabelais.
Tiden og massemediene
Det sosiale kappløpet begynte for ganske mange år siden, som for eksempel at Shakespeare var en av dem som noterte seg at tiden for lengst var blitt slik at mangt og mye hadde falt av hengslene; tid var blitt til kvantifiserbar tid, målbar tid, klokketid; Shakespeare's iakttakelse var forut for eksistensen av aviser, radio, tv og internett, skjønt ikke før oppfinnelsen av og utbredelsen av trykkekunsten, utstrakt krig og krigføring, som ble igangsatt, organisert og omsatt til realitet på grunnlag av en krigersk engelsk stat, en stat hvis representanter så på seg selv som et folk som skulle bringe sivilisasjonens bekvemligheter og kulturen frukter ut til folk og folkegrupper som var uten den fornødne finesse som preget den engelske lord, den engelske gentleman. Engelskmennene omtalte seg selv i termer av at deres rike var så enormt at solen aldri gikk ned.
Med oppfinnelsen av trykkekunsten, fulgte etablering av avishus og aviser, og via de nye transportmidler som jernbanen og dampbåten, ble  ulik type av informasjon spredt utover i verden, så vel som at den også ble sendt ut fra de mange steder hvor engelskmenn hadde fått fotfeste og hvor de bygde opp sine kolonier.   
Mekamiseringen, industraliseringen og innføringen av nye transportmidlene, som endre hele sensibiliteten for mange mennesker, fant sted England, som det første land i Europa, og dette skjedde lenge før det kom i gang på kontinentet, skjønt på Hegel's tid(1770-1831) hadde det nye mediet - avisen - for lengst blitt til en integrert del av hverdagslivet, i alle fall for de høyere klasser. Dermed kunne en lese om det som hendte utenfor sitt eget land. Det var opplysningstid, og opplysningstidens ansvarshavende avisredaktører advarte sine lesere om hva de kunne risikere å lese, idet de hadde en varsomhetsplakat som heading overfor innkomne nyheter fra utlandet;  moderniteten er uten grenser for hva som skal trykkes av stoff. Det kan ha å gjøre med  den enorme konkurransen aviser har fått fra andre medier, i sær internett, men også radio og fjernsyn: Tiden i aviser er den sekulære, lineære konsepsjon, en konsepsjon som er fullstendig renset for sakral forståelse, for tiden ankueliggjøres som  punkt langsetter matematisk trukne linjer, der nyhetsstoffet blir tilført utenfra, fra det som hender der ute, ute i den sosiale verden - i den helt nære, mindre nære og den verden som er svært langt vekk fra stedet hvor vi til enhver tid er eller bor.
Således er avisenes tid gjennomsyret av den ateistiske tidsoppfatning, i alle fall en konsepsjon som er uforenelig med det religiøse språk og religiøse uttrykksformer i det hele tatt. Verdt å merke seg, hva angår den mediaverdenen, er at Hegel var en av de første mediafilosofene i Tyskland: det har også blitt skrevet om Hegel at da han fikk nyss om at den nye verden(Amerika) var bebodd av skarer av ville folk, var han ikke sen med å uttrykke sin attityde og holdning til denne informasjonen ved at han mente at de ville stammefolk, de innfødte eller indianerne, straks måtte stifte kjennskap til sivilisasjones velsignelse gjennom å la seg døpe: hos den germanske filosof var det lite å spore av noe som tydet på en viss sans eller en intellektuell og moralsk aktelse,. for andre levemåter og kulturer, for det som var annerledes og forskjellig fra  hans egen, arrogante og hvite samfunnskultur.
Mediaverden er tomheten og intetheten satt i system, for så vidt som det er riktig å tale om system, idet «system» betyr «at det gis en orden, ordning»; hva angår en slik støyende taushet, som er massemedienes alfa og omega, der et arsenal av kjendiser stadig vekk uttaler seg om alt og ingenting - mest om ingenting: det er uten betydning om hva som er tema - politikk, mat, sport eller underholdning, det hele sauses sammen i en uspiselig grøt, og tomhetsapostlene, som får betalt for toskeskapen sin, fosser i vei med deres tanketomme skanderinger. I alle fall, dette er hovedtendensen: at tanketomheten har blitt til den store landeplagen; hvorfor serveres det så mye av den slags snikk-snakk, eller «snakket», som Heidegger tydet fenomenet, og som er en tilstand med rett mye geskjeftighet, uten at det skjer noe som helst - bare lutter prat.

Ja, hva springer slikt snakk ut av, hva bunner det i? Vel, en vinkling inn til snakket, er at det er om folk som er svært glad i seg selv, som ønsker og vil bare en ting: å få mest mulig oppmerksomhet, så ofte som mulig, uansett hva det er om, bare de får oppmerksomheten rettet om deres «saker», som er deres egen person, det politiske partiet de er medlem av og som de søker å fremme gjennom  taleflommen, ordremsene, ordgyteriet.
Er det foregående uttrykk for intellektuell arroganse fra min side? Nei, det er det ikke, skjønt det er et intellektuelt menneske som er målbærer av det sagte; idag gis det høyt utdannede folk som torgfører oppfattelser om at for å kunne kjenne hvordan det står til med oss selv, er vi henvist til å konsultere mediaverdenen, som jeg knyttter til seksti-tallets bok «Mediet er budskapet», en bok skrevet av Marshall McLuhan, og som har tittelen Mennesket og media(Norsk utgave, 1968), som opprinnelig ble utgitt i 1964).

Sida 4

McLuhan er opptatt av at det fins ulike typer av medier, som tale og skrift, telefon, radio, film og fjernsym, og, i vår tid: internett, der det sistnevnte mediet ikke fantes den gang boken ble skrevet.
McLuhans hovedtese er at idag har hele verden blitt til en landsby, som blir knyttet sammen til en enhetlig størrelse i kraft av de nye mediene, eller Informasjonsteknologien, nettet, som noen vil hevde i 2010: om en skal anvende en fortersket trope, kan en mene at på Hume's tid og Hume selv, lå nede på gulvet og kravlet under tastaturet på datidens tastatur(regnemaskin, kommunikasjonsverktøet); Descartes satt på stolen sin og hamret løs på tastaturet sitt mens folk som er utstyrt med bredbåndstelefoni, kommuniserer med andre bredbåndstelefoniabonnenter, uansett hvor de befinner seg på kloden, bare de er tilkoblet nettet. I en viss forstand likner det sistnevnte på Hegel og Hegels konsepsjon om den absolutt ånd, skjønt det som er tilfelle er at et mylder av subjektiviteter kommer i kontakt med andre subjektiviteter, noe som slettes ikke er å beklage, i den grad og utstrekning en har vesentlige ting å meddele hverandre.
Det synes trivielt å nevne at en ikke har tilgang til hvert eneste it-nett, og i den forstand gis det store murer mellom og blant folk; poenget mitt er ikke å benekte at slikt er tilfelle, for det er det; hva jeg er opptatt av nå, er at til det spåklige uttrykket «å følge med», svarer det så mange ulike ting: mediaverden ernærer seg ved store og fete oppslag, der alt og ingenting blir til kriser, katastrofer og katastrofeliknende tilstander. En ting er også at mediene appellerer til menneskenes dårlige samvittighet og at de har å hjelpe alle de som trenger hjelp, skjønt hva hjelper det når mesteparten av overføringer går med til drifsutgifter, administrasjon og utbetaling av lønn til hjelperne.
Spørsmålet er også om hjelpen når fram til den eller de som trenger å bli avhjulpet fra den nakne nød, ja, om midlene når fram til personene som hungrer og lider?
For å sette det på spissen: det gis faktiske situasjoner, der den som er mottaker av katastrofehjelp dør, som når mat og drikke blir sluppet ned fra fly hvor det gis personer som blir truffet an boksen eller hjelpeforsyningen, slik at livet ikke er til å berge. Slike tilfelle forekommer, og det er slettes ikke ment som innsigelser overfor å avhjelpe nøden i verden, bare  at gode intensjoner ikke er noen som helst garanti for at det gis en sammenheng mellom intenderte instensjoner og der faktiske konsekvenser, som har en tendens til å vise seg som det stikk motsatte av det som var ment.
I noen steder av verden, er det også slik at de ulykker som rammer store deler av en gitt populasjon, om det er konvensjonell krig eller borgerkrig, om det skyldes naturkatasrofer, som flom,tørke, brann, jordskjelv eller vulkanutbrudd, er ikke spesielt relevant, for de som rammes er gjerne en del av av et langt større juridiksjonsormråde, der noen har et langt større ansvarenn i andre verdensdeler, det vil si at de hjelpeorganer og den kriseberedskap, som fins, har å se til at betingelsene for livet som leves, der og da, er slik at de som sitter med og ved makten har plikt til å ile til for å dempe og avhjelpe den verste nøden,
I slike tilfelle er det også åpnet opp for at den enkelte giveren undres på hva som er nok å gi, hva som er lite eller for lite, eller om hun ønsker og vil hjelpe så det monner siden krisen er enormt stor, så har hun også å gi en stor sum, en pengesum som er langt mer enn hennes beskjedne pensjon eller inntekt, tillater.

Telekratene i telekratiet, som er medieverdenens primus motor, har fått mye  makt over folk, især når en betenker at det som sendes ut gjennom fjernsyn går rett inn i det sentrale, autonome, nervestystem, slik at den rasjonale del av oss selv, i større eller mindre grad, blir sjaltet ut, og at  den spontane, humanistiske impuls, slippes løs, men til liten eller ingen nytte for den som virkelig trenger til hjelp, og, i enkelte tilfelle, til stor skade for en selv.
Selvsagt, det er høyst omstridt i hvilken grad og omfang fjernsyn determinerer og influerer menneskenes atferd, og dette har ikke bare å gjøre med selve forestillingen om hva som teller som atferd, det har like mye å gjøre med om fjernsynet som medium har så mye i seg at det er i stand til å kalle tillive kristiske refleksjoner hos seeren, det vil si motforestillinger overfor å utføre eller ikke, en viss handling, en viss aktivitet eller ikke.
Propaganda bygger på gjentakelser av ord og fraser; framstillingen av realiteten, det vil si det en framstiller av den, er ofte vinklet, tendensiøs. Gitt at det har noe for seg at fraser og bilder, som til stadighet blir vist og kommentert på fjernsynsskjermen, uavhengig av deres troverdighet, har en tendens i seg til å bli trodd eller tatt for god fisk, desto hyppiger frasene opptrer og visse bilder blir vist. Det er videre slik at studier av budskapets opptakelse i sinnet hos menneskene, skjer uavhengig om tidsrommet er svært kort eller relativt lang, det vil si at slike faktorer er uten betydning for om budskapet lages hos seeren og lytteren: Reklameverdens «hemmelighet» er at gjentakelser av fraser og bilder, som kun varer en så kort stund at den våkne bevissthet har store vansker med å oppfatte hva som blir sagt eller hva for bilder som blir vist, er kongsveien til konsum, skjønt det er mange makthavere som har benyttet seg av slikt med henblikk på makt og kontroll over publikum, seerne, og i tidligere tider var kino, film og filmlærretet, sammen med lyd, det rette mediet for indoktrinering, hjernvask. Et megetsigende eksempel på det siste, er at mens folk ble drept under den første verdenskrig, slik det skjedde på begge sider av den franske og tyske grense, spesielt i og rundt Verdun, var filmindustrien svært raske med å produsere heroisering av krigens redsler gjennom å vise hærer av marsjerende soldater, filmframvisninger som gav store penger i kassa, i det folk strømmet til for å oppleve scener fra den virkelige verden, der ute, utenfor dem selv. Det var kynisme satt i system; under krig kreperer folk; andre folk, som var i sikkerhet,  tjente seg søkkriike på den som kjempet på slagmarka, i en meningsløs krig, der bror drepte bror.
La meg få parafrasere den greske filosof Heraklit,  en filosof som også er kjent for følgende utsagn: «at krig er alle tings far»: at å være i bevegelse og å være i ro., er ett og det samme, for «alt som er, og som er i bevegelse og forandring, flyter over i alt annet, som også er i bevegelse og forandring, og om alle ting og alt som er, er i bevegelse og forandring, er ingenting i bevegelse og forandring, for bevegelse og forandring, fordrer at det gis noe som er i ro, og om alt flyter, er ingen ting i ro, og da gis det heller ikke bevegelse og forandring. Å ta opp igjen det som alt er sagt, er unødvendig, for det er alt sagt. Således er det likegyldig om en mener at bevegelse er ett og det samme som å være i ro, eller omvendt, at å være i ro er å være i bevegelse.
Den som fatter dypden i de ord som har blitt sagt, er vis - har oppnådd visdom».
Heraklit eller Herakleitus, var ute etter et fast punkt, som han slettes ikke fant - ut fra sine forutsetninger og betingelser, fra måten han tenkte og resonnerte om bevegelse, forandring og det å være i ro, det vil si: ikke-bevegelse, eller en tilstand av ro, som en negasjon av å være i bevegelse.
I steden øynet Heraklit paradokser overalt, for straks han gikk i gang med å tenke en tanke til bunns, så slo den over til sin motsetning: hvor det tidligere hadde vært liv, var det nå død; menneske du hadde ført en samtale med i går, svarte ikke når du henvente deg til henne: den store tauheten hadde inntruffet.

Sida 5

Mens Heraklit ropte ut at alt som er forgår, blir til intet, hevdet Parmenides at ingenting forgår, og at alt som er, er, og at ikke-væren er ikke, for hvordan kan det som ikke lenger er, ha væren eller være noe som er? Således forsvinner ingenting, men alt blir som det er, slik en kule med dens faste mål og senter, som bevarer seg uendret til hvert eneste tidspunkt, og framover i og for all tid.
Hva skal en tro og mene om Heraklit og Parmenides, hva angår krigens redsler, der det som er helt sikkert er at folk, av kjøtt og blod, dør, kreperer? Har døden ingen realitet? Jo, det har den, for den eller de som ikke lenger er, er ikke lenger her blant og mellom oss, som lever: døden har så mange ulike ansikt, og den kan etterlate lite eller ingenting av det som, for et øyeblikk siden, var et helt liv, med tro, håp og dørmmer, skuffelser, motgang, og nytt håp. Skjønt det som er tilfelle, er at  etterlatenskapen bare er en forbrent, forkullet og død kropp.
Medieverdenen er til overmål fylt av bilder av døde mennesker, eller av mennesker på flukt fra dødbringende farer, om det er krig, tørke, hungersnød, jordskjelv, brann eller flom, og mennesker på flukt, er resultatet det samme: at de dystre sider ved jordelivet, ugjestmildheten; brutaliteten, den utilslørte kynisme trer åpent fram - på skjermen: Om vi selv har blitt til  misantrop, uten at vi selv skjønner at det er hva vi er, så sier vi: å så godt vi har det, og vi er svært glad for at vi ikke er som dem vi ser på fjernsyn, der det vises scener av folk som plyndrer og dreper.
Eller om vi betaler fjernsynsabonnementet, og at vi følger med det som skjer, så tenker vi, kanskje: denne gang skal jeg gi mer enn siste gang. Så kan vi speile i vår egen godhet, og vi lever med god samvittighet, i hvertfall til neste krisehjelpinnsamlingsaksjon står for døren
Jeg holder det følgende for å være virkelig og sant: å skrive dikt(poesi, lyrikk, prosalyrikk) eller å studere filosofi(vitenskapsfilosofi, filosofihistorie, metafysikk) er å leve kontemplativt, og å leve kontemplativt, er kultur, og kultur er livskultur, for en hvilken som helst kultur har å ha så mye liv i seg at den bærer oss av sted, at den holder oss oppe, idet den gir oss mot, som livsmot.
Om den som har et kontemplativt liv, ja, at den som skriver dikt eller studerer filosofi, er ensom eller ikke, er uten betydning; hovedsaken er at hun avstår fra å ta del i den allmenne fordummingen: konsumkulturen: da  jeg var svært ung, skrev jeg dikt, som jeg fikk trykt i en rekke aviser i Norge, dikt jeg fikk betalt for, og pengene jeg mottok for diktene jeg hadde skrevet,  trengte jeg til det mest nødtørftigste.
Uten blygsel slås det fast at å være til som menneske, er å få mest mulig medieprodusert oppmerksomhet rundt seg selv, og at å være til som menneske, er å være en del av det som rører seg i tiden, og at det som er i tiden, er å  å vise seg fram i mediene, på fjernsynsskjermen eller at en er på lufta, i en eller annen radiokanal, ja, også i dagspressen.
Naturligvis, bokbransjen er også en del av medieverdenen, og en bør, aller helst, få gitt ut minst en bok i året, slik at publikum ikke glemmer at du fins og at du selv ikke går rundt og undres over om du har blitt død som forfatter: riktignok er det slik at å leve er å skrive, skjønt den som leser det hun selv har nedtegnet, skiriver ikke, for om det er slik at å lese er å skrive, så klarer en ikke å arbeide seg gjennom en tekst innen den har blitt transformert til skrift.
I en viss forstand er livskultur mot-kultur, som er mot-språk, språk som går på tvers av mediekultur og mediespråk: det er forskjell på den offentlige kultur, og hva for vurderinger og tydninger som gjelder der, og hva de samme folk, som skriver i og for et lesende publikum, selv mener om det de selv har skrevet eller sagt om skrivnde folk, for i det offentlige rom, er det om at at en bok skal gi avkastning - den skal selge, og om anmelderen av boken skriver nedlatende om den, kan hun ikke regne med å få honorar for å skrive på slike måter som bidrar til at boken ikke selger: I det minste, om bokomtalen eller anmeldelsen ikke er udelt positiv, så bør den skrives på en slik måte at leseren blir nyfiken på å finne ut av hva som faktisk står i boken.
I en omtale av en bok, kan det likeledes hete at forfatteren av boken er en av verdens mest kjente filosofer: Ved nærmere ettersyn viser det seg at den aktuelle personen overhodet ikke er filosof; selv om vedkommende har interesse for filosofiske emner, gjør ikke dette henne til filosof.
Med andre ord: Det fins mennesker som ønsker og vil smykke seg med tittelen 'filosof', uten at de er det, eller at det gis andre mennesker som ønsker og vil at den og den skal presenteres som filosof. Begge deler er mulig. Filosofi i geuin forstand nyter liten eller ingen prestisje i vår tid, ja, med mindre en skriver slik at det gjør et mektig inntrykk på vitenskapsutøvere, for eksempel fysikere.
Jeg mener ikke at empirisk vitenskap er noe tull, snarere tvert i mot, og for å kunne fungere som filosof trenger en også å kjenne til livets realiteter, uten at en dermed kan vise hen til at en er vitenskapsutøver.
Tiden er ekstremt materialistisk orientert, for ute i samfunnet er det om å ha en svært høy gasje, som, antas det, vil gjøre livet mer bekvemt enn om en er uten gasje eller at gasjen er lav.
Høy gasje skal eller må eller bør en ha og få, uansett om en fortjener det eller ikke; den alminnelige kvinne og mann får greie seg så godt som mulig, for hun får jo ribbe og bacon og lutefisk til Julaften, og etter Julen er omme og en har ønsket hverandre et godt nytt år, kan en fortsette med det en gjorde det forrige året, idet en å kjøper bananer og appelsin: hva klager hun så over? Husk: at innklageren  trenger slettes ikke å være bedre enn den det klages på, og, ikke, minst, de som er økonimisk rike har jo også sitt å slite med: den alminnelige kvinne og mann, med barn, er så heldige i dag, at de kan være tilstede på i studio, og at det som skjer blir vist på tv.
Hensynsfullhet eller høflighet er ingen dygd som har høy prestisje i vår tid; det virker som det er slik at jo mer nedrig du er, desto bedre, jo mer troverdig er du, for da «signaliserer» du at det du har måttet utføre av arbeide nå, idet du har blitt oppholdt så lenge, er noe  du aller helst ha skulle sluppet. Hvem har ikke hørt om eller lest at 'jeg er et opptatt menneske, som har så svært mange jern i ilden, så dette arbeide skulle jeg ha blitt spart for'.
Slikt er arroganse
Eventuelt, det gis så mange mennesker som tror at de har oppfunnet kruttet, skjønt det de presterer er den rene obskuritet, og den som har godkjent dette menneske som et seriøst menneske, er ikke mindre obskur: det gis nesten ikke grenser for hva enkelte mennesker kan tillate seg av fornærmelig ytringer. De vet også at de ikke rammes av straffeloven for å ytre de mest ubehagelig ting, og om det skulle skje at den fornærmede reiser sak, så er det ikke opplagt at det vil bli tatt ut stevning, med mindre den det gjelder har blitt truet på livet: det er kynikeren som uttaler seg, og som sitter godt der han sitter, for det er gjerne en mann som er stygg i munnen, skjønt det gis unntak fra det.
Er det tidens travelhet som gjør at noen har det så travelt at det meste som kommer ut av munnen deres, eller som blir ført i penn, ikke holder minimumspålitelighet, hva angår enkle kjensgjerninger eller saklige vurderinger? Eller er det at tiden er ond, og at denne ondskap smitter over på den som lever for mye i tiden, som forflytter seg på bølgetoppene, som, stort sett, driver med «Philosophy Light», det vil si at tingene de skriver om har ingen verdens ting å gjøre med filosofiske emner og filosofiske tanker i det hele tatt?
Å leve i tidens medium, er likeledes å ha som fast innstilling at for å få tid til å gjøre noe som helst utover vanebaserte hendelser og aktiviteter, er det slik at en har å avsette tid, og den som avsetter tid, er også en som tar seg tid til dette eller hint: Å leve i tidens medium er også å velge ut hva for ting en vil fylle livet sitt med. Ja, for noen menneskers vedkommende er det også om hvem som «fortjener» at de får oppmerksomhet. Poenget er: det er slettes ikke helt sikkert at det å la være å rette oppmerksomheten henimot dem som blir forbigått i stillhet, er det beste resepten når en skal gi en rimelig god vurdering av andres arbeider.
Ett annet aspekt ved begrepet om tid, er å ta opp spørsmålet om «samme tid», det vil si med henblikk på «sameksistens» i tidsflommen, som noen mennesker beskriver og tolker i termer av «tidsklemma» - at tid og tidsbruk har blitt prekær, siden det er noe en har for mye av eller for lite av, især det sistnevnte: Tiden du og jeg lever i, er en svært travel tid, skjønt hva er det som gjør at tiden er travel; det kan ikke ha å gjøre med klokka og klokker, for døgnet hadde verken mer eller mindre enn 24 timer før i tide, la oss si for hundre år siden. Således synes det å bunne i andre forhold enn tid og tidsforløpet, som ut fra at kalenderen og klokketiden ikke er en annen enn for  den som vokste opp i 60-årene eller ved overgangen fra det 20.  til det 21. århundret.
Spørsmålet mitt er: hva betyr det for to singulære mennesker eller grupper av singulære mennesker, å leve i samme tid, og her er det om det en bringer med seg gjennom å bli født og vokse opp i en viss tid og i en viss verden: å oppnå en grep om hva det foranlediger, er stoff for en annen artikkel enn den herværende.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder
Filip Jers, foto Lars Löfvendahl

En virtuos på harmonika

Det har regnat priser över Filip Jers, nu senast Jazzkatten, där han fick pris som årets musiker och för inte så länge sedan pris för Årets album i folkmusik vid ...

Av: Bo Bjelvehammar | Musikens porträtt | 30 oktober, 2016

Refleksjoner om identiteten til eksisterende entiteter

Eksisterende entiteter har en spatio-temporal akse som forutsetning og betingelse for deres tilstedværen i verden, samtidig som hver eneste eksisterende entitet har å bli lokalisert langsetter en slik spatio-temporal akse ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 25 april, 2010

Carsten Palmer Schale

Carsten Schale - 16 dikter (till TD)

Carsten Palmer Schale är främst dr. i sociologi och forskare och författare i filosofi, men har under de senaste 25 åren sysslat alltmer med skönlitteratur (där han också har universitetsutbildning) ...

Av: Carsten Palmer Schale | Utopiska geografier | 14 september, 2015

Drängsmarks såg – en bit levande kultur

Gamla industribyggnader och maskiner rymmer en kunskap om verkligheten. Ja, de kan till och med vara vackra för den som har blicken. Arbete, och minnen efter arbete, det är en ...

Av: Signe Rudberg | Essäer | 30 april, 2008

Litteraturens resa in i det underbara. Intervju med Dante Maffìa

Dante Maffìa är en italiensk författare från Kalabrien i Syditalien. Han har skrivit många böcker: romaner, diktsamlingar, essäer. Böckerna publiceras på italienska men i bland även på kalabresiska, ett vackert ...

Av: Iacopo Vannicelli | Litteraturens porträtt | 06 december, 2013

Foto: Tarja Salmi-Jacobson

I greve Draculas fotspår. Del 2

Andra delen av Tarja Salmi-Jacobsons reportage om greven Dracula.

Av: Tarja Salmi-Jacobson | Resereportage | 13 januari, 2016

Det Finlandssvenska dilemmat

I relationen mellan Finland och Sverige har en uttunning skett till följd av skeenden som idag är både okända och förnekade av båda parter. I medvetande dröjer en känsla av ...

Av: Oliver Parland | Kulturreportage | 24 september, 2013

Ringen i örat

Hundings “hydda” med Hunding själv på plats. Foto: Bayreuther Festspiel Ringen i örat - med Wagner i Bayreuth. Kapten Wagner – jo, han heter faktiskt så – slussar mig ner genom molnbankarna till ...

Av: Ulf Stenberg | Kulturreportage | 11 september, 2007

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.