Magritte

Från Tabu till Psykporr

Utanför Pressbyrån hänger redan dagens sömniga löpsedlar. De lockar inte. Tonläget är uppskruvat och har sedan långt tid tillbaka trubbat av sinnena och därmed placerat de vrålande orden i kategorin: ...

Av: Crister Enander | 21 oktober, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Jenny Berggren Keljevic. foto:Privat

Alkohol som blir galenskap

Glassmaskinen hade choklad och vanilj smak att välja mellan, strutarna var små och krispiga, jag tog min första smaktugga och tittade ut över den trafikerade gatan. Det luktade Belgrad, det ...

Av: Jenny Berggren Keljevic | 13 april, 2015
Utopiska geografier

Let the stars call you

Let the stars call you where I am overwhelmed inside whispering the soul closer singing spirits flying in and out through me and you

Av: Hebriana Alainentalo | 20 juli, 2009
Utopiska geografier

Olle Ljungström under Forever Young-turnén 2010. Foto: Cecilia Ekströmer/ Wikimedia Commons, 2010.

Olle Ljungström

Det har varit bitterljuvt att lyssna på kassetten: ljuvt eftersom det har varit fint att få återuppleva intervjutillfället, bittert eftersom jag hela tiden har haft i bakhuvudet att personen jag ...

Av: Thomas Renhult | 01 augusti, 2016
Musikens porträtt

Refleksjoner om identiteten til eksisterende entiteter



altEksisterende entiteter har en spatio-temporal akse som forutsetning og betingelse for deres tilstedværen i verden, samtidig som hver eneste eksisterende entitet har å bli lokalisert langsetter en slik spatio-temporal akse som mulige vilkår for å identifisere og re-identifisere den aktuelle entiteten, entiteten x, som den samme x. Imidlertid, dette reiser visse problem, for eksisterende entiteter forandrer seg både over tid og de har en tendens til å falle ut av tiden eller ut av eksistensen.

Å falle ut av tiden, kan bety flere ting, som for eksempel hvis den foreliggende entiteten, x, på en bestemt dag i året, la oss si lørdag, den 9. januar, 2010, merker seg at klokka er 21. 50, og at neste gang x ser på  klokka, viser den  22.05(vi antar at det fremdeles er den 9. januar, 2010), gir det god mening til ytringen at x falt ut av tiden mellom tidspunktet 21.50 og 22.05, det vil si at x fulgte ikke tidens gang i de femten minuttene som forløp fra det ene tidspunktet til det annet. Vel å merke: at minuttene forløp uten at han tok notis av det.

Det gis også andre tilfelle, der det ikke er helt opplagt om den mest adekvate beskrivelsen er å falle ut av tiden, slik som når et menneske sover, og at det får seg en «god natts søvn», la oss si en sju til åtte timer. Er det slik at det aktuelle menneske har falt ut av tiden eller er det heller slik at det har falt ut av eksistensen?

I alle fall, hva angår eksemplet med de ulike tidspunkt, klokketidseksemplet, er  det alminnelige  at personer er opptatt av helt andre ting enn å fiksere blikket på klokka, og at de merker seg at det gis visse bevegelser, som at kortviseren flytter på seg og, etter en stund, flytter langviseren på seg, for de kan også lese en avis, et magasin, eller at de leser gjennom hva de selv har skrevet, eventuelt, at de fortsetter å arbeide med en tekst, en artikkel, et essay, en helt bok.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Skjønt det gis en definitiv beskrivelse: at den som dør, faller både ut av tiden og ut av eksistensen, gitt at referansen er klokketiden og at eksistensen betyr sam-eksistensen.

altLikevel, jeg har mine tvil, for det kan tenkes at hva det siste er om, er  at det verken er i relasjon til vår sekulære tid eller vår sam-eksistens; liknende vansker dukker således opp i relasjon til spørsnålet om kausaliteten som virkende faktor i opprettelse, bevarelse og videreføring av foreliggende entiteter, og her er det med referanse til så vel psykiske årsaker/grunner som psyko-somatiske og andre grunner enn slike som faller inn under kategorien psyko-somatikk: hos mennesker gis også det en kan beskrive i termer av det å relatere seg selv til totaliteten av de relasjoner en står innenfor, og her er det ikke bare om kausalitet i alminnelig forstand.

Uansett hvordan en betrakter konvensjonelle oppfatninger om kausalitetet, så har kausaliteten den   presise egenskap at selve entiteten kausaliteten virker inn på foranlediger at entitetet gjennomgår en eller flere forandringer, og i og med at den foreliggende entiteten blir gjenstand for eller underlagt, kausal determinasjon og influering, og det sistnevnte hører med til hvert eneste begrep om kausalitet, uavhengig av om det er med referanse til psykisk eller fysisk/somatisk kausalitet, så betyr de forandringer som inntreffer med entiteten at identiteten dens står på spill.

 

Jeg vender straks tilbake til kausalitetsspørsmålet.

En kan også vandre følgende rute for å komme fram til det jeg har snakket om over: med støtte i livserfaringer belæres en om at eksisterende entiteter er til på den måten at de foruten å være til hic et nunc, her og nå, har de også eksistert i fortiden og at de likeledes forventes å være til som eksisterende entiteter innover i en åpen og uviss framtid. Begrepsmessig gjennomtenkning av hva som menes med , stadfester at nevnte lokalisering av foreliggende objekt i tiden og rommet er virkelig og sann: at mennesker, for så vidt som de er foreliggende entiteter, her eller der på en spatio-temporal akse. Om et menneske har en fast bopel, et husvære, er dette husværet dets terminus, for å låne et språklig uttrykk fra den amerikanske filosof Stanley Rosen.

Med andre ord: singulariteten hos mennesker er bundet opp til at de eksisterer spatio-temporalt.

Naturligvis, om en legger rommets tre dimensjoner til grunn(bredde, høyde og dybde) diskursen, så gis det seks dimensjoner: tidens tre aspekt, fortid, nåtid og framtid, samt de nevnte egenskaper ved rommet, eller romsligheten - at tre dimensjoner alt allerede er forutsatt som betingelse for i det hele tatt å kunne referere til romlige størrelser, som hus og bygninger; den siste konsepsjonen har ingen relevans for Refleksjonen om identiteten til foreliggende entiteter. Grunnen til det er at det å identifisere en entitet, i den betydning og mening som avgrenses i hærværende tekst, er at det er å lokalisere entiteten langsetter en spatial-temporal matrise, som mulig betingelse for i det hele tatt å kunne referere til eksisterende entiteter: entiteter som, i prinsippet, ikke kan lokaliseres ad en slik matrise, har en a-spatial og a-temporal tilstedeværen, noe som er særdeles relevant med henblikk på guddommelige entiteter, som ikke er til stede i rommet og tiden slik folk er det.

En kan også uttrykke det foregående på den måten at mennesker(folk) er eksisterende entiteter forut for at det gis noen som tenker over og om hva det betyr at mennesker er spatio-temporalt foreliggende entiteter, og derfor er mennesker ikke slike entiteter, som i en viss forstand, ikke oppstår litt etter litt, slik det er med tekster, essays og bøker, og andre artifakter, som helt klar ikke foreligger som objekt eksisterer forut for at de blir identifisert og re-identifisert som dette, bestemte foreliggende objekt. Det sistnevnte har sin gyldighet selv om det bestemte objekt blir til ut fra en forutfattet idé om hvordan de skal se ut når det er ferdig, eller at det blir til underveis gjennom  at en endrer på et påbegynt verk: I herværende sammenheng er det om oss selv som foreliggende objekt, som fins til i fire dimensjoner, og dette reiser, som jeg har nevnt over, visse vamsker med henblikk på fastleggelse av objektets identitet over tid: eksisterende entiteter har en tendens i seg til ikke bare å forandre seg over tid men de har har også en tendens til å falle ut av eksistensen.

Før jeg går videre, skal jeg snakke om begrepet om eksistens og det begrepet er om. Eksistensbegrepet, når referensen er mennesker, betyr ikke bare at et menneske er til i rent faktisk forstand, for menneskelig(og umenneskelig) eksistens har en langt videre betydning og mening enn om den rene overlevelsesevne, som synes å være gitt, i den forstand, at den er begripelig som    «instinkt» - at overlevelse hører med til levende organismers utrustning.

altDet er noe helt annet å tenke på mennesker i termer av bevissthet og selvbevissthet, for til begreper som bevissthet og selvbevissthet svarer det begrep som gir livet en viss retning og at det likeledes får tyngde, mål og formål, mening.

Det å ta opp hva det foregående er om, er svært omfattende, og det fordrer mer enn bare en artikkel å gi fyldestgjørende beskrivelser av fenomenet.

Bevissthet og selvbevissthet innbefatter at mennesker er klar over at de også gis som foreliggende entitet i verden mellom og blant andre mennesker, som også er klar over at de selv og andre gis som spatio-temporalt foreliggende entitet, som eksisterer i nåtid, har en viss fortid og med en ubestemt men åpen framtid; personen A vet også andre vet at en selv vet om at en gis som foreliggende entitet for seg selv og andre mennesker. På den annen side, konsepsjonen om mennesker som foreliggende entitet er dermed ikke bare om menneskelige personer som aktive entiteter, for dette impliserer en ikke så liten grad av lidelse eller passivitet(i denne forstand er mennesker «pasienter», vel å merke at dette ikke blir forstått i rene medisinske termer): kåret hvert eneste mennesker ekisterer under er slik at hvert eneste menneskes ønsker og vilje er uten innvirkning på at de er tilstede som eksisterende entiteter; ingen mennesker avgjør om eksistensen er konstituert på den måten den faktisk er, det vil si at et hvilket som helst menneske gis som en spatio-temporal størrelse, der det er slik at de har en tendens i seg til å falle ut av eksistensen: Rent praktisk betyr det at spatio-temporale entiteter eksisterer på tidspunktet T mens på tidspunktet T*, som er et senere tidspunkt enn T, har den aktuelle entiteten opphørt å eksistere: Jeg skynder meg med å føye til at tidsrommet det er tale om, er uten betydning for resonnementets holdbarhet, det vil si om tidsspennet mellom T og T* er relativt kort eller ganske langt.

Nedenunder følger enkelte betraktninger om det jeg har skrevet om over, i sær hva angår religiøse sammenhenger, som har å gjøre med foreliggende entiteters kontinuitet og dermed deres identitet som singulære entitet i rommet og tiden.

Det turde framstå som en truisme at forestillinger om bevaring av skapte objekt over tid har en sterk posisjon innenfor diverse religioner, ja, så å si hver eneste en av de store verdensreligionene tar høyde for at det dennesidige livet ikke er det eneste livet. At det forholder seg slik, har å gjøre med  konsepsjonen om 'evig liv', eller som relasjonen mellom det omskiftelige og forgjengelige livet vi faktisk lever, som er om det endelige livet, som tar slutt, og det uendelige livet, som har en annen karakter enn det, selv om en stides om hva det mer presist er som utgjør det uendelige livet, i religiøs mening, som et liv etter livet.

Den danske filosof Løgstrup, har argumentert for at singulære entiteter, som eksisterende, har en kapasitet til å yte motstand overfor dets iboende tendens til å opphøre å eksistere, eller at de faller ut av eksistensen, i den ontiske tomhet - intetheten; et langt mer relevant punkt, er at ut fra kristendommen gis det allment utbredt oppfattelse om skapelsen, som går ut på Gud kommer inn som creatio e(x) nihilo (skapelse og gjenskapelse ut fra ingenting), hvis grunnkonsepsjon i alminnelighet forestilles som en uopphørlig, vedvarende, skapelse, gjenskapelse, gjenopprettelse og bevaring av de(t) singulære entiteter; i et religiøst perspektiv er det jo problematisk at singulære entiteter fortsetter å være til i rommet og tiden, skjønt de antas å ha blitt til på et gitt tidspunkt i tidsrekkefølgen og på et visst lokaliserbart sted.

Dernest er det slik at hvert eneste foreliggende entitet, menneske Arne, for eksempel, foreligger i tiden og rommet på den måten at hans eksistensmodi er kausalt selvstendig og uavhengig i relasjon til hvert eneste annet foreliggende objekt. Denne tilstand holder stikk om referansen er entiteten som helhet, eller om det kun dreier seg om temporale deler av en og den samme entiteten.

Det ovennevnte reiser dilemma så vel for skapelse - og gjenskapelseskonsepsjonen som for kausaliteten som forklaringsteori/modell: Med henblikk på creatio e(x) nihilo, er det, altså, slik at om det er tilfelle at det aktuelle objektet fortsatt er til på et visst tidspunkt, tidspunktet T, er gjenskapelse, gjenoppretting og videre bevaring, overflødig, for det foreligger allerede, og dermed er hver eneste berging av det noe som ikke trenger finne sted. På den annen side, om objektet  har opphørt å eksistere på tidspunktet T*, er gjenoppretting/gjenskapelse nødvendig, skjønt problematisk. Hovedgrunnen er at en kan spørre seg om den gjenskapte entitet, altså entiteten  som blir til på et senere tidspunkt enn T*, tidspunktet da objektet X opphørte å eksistere, eller som falt ut av tiden, er et simulacrum, et dublikat, eller om det er kvalitativt identisk med det som fantes forut for T*, på tidspunktet T. Det er også slik at om X på tidspunktet T* fortsatt eksisterer, så kan en spørre seg om meningen, eller poenget, om en vil, med en guddommelig inngripen, for X eksisterer jo fremdeles, slik det gjorde på tidspunktet T, eller at det er identisk med den X som eksisterte da., og en gjenoppretting, eller gjenskapelse, av et objekt som fortsatt eksisterer, gir ikke særskilt god mening.

altLiknende vansker som de som er skissert over, tårner seg opp når en forklarer dette i lys av kausalitetskategorien, for i alminnelighet tenkes kausaliteten å fungere slik at den determinerer og innvirker på den  foreliggende entiteten på den måten at det som oppstår, under en slik forutsetning, for at den i det hele tatt skal kunne tre i kraft, er at den foreliggende entitetet endres. Dermed er det også slik et det er besværlig å tale om ett og det samme objekt gjennom en slik kausalprosess. Det som kompliserer det hele, er tidspunktet T*, tidspunkt hvor X har opphørt å eksistere, for på dette tidspunktet, e(x) hypothesis, gis ikke lenger det aktuelle objekt som kausaliteten kan virke inn på, entiteten fins ikke lenger!): en supplerende forklaring er at den guddommelig inngripen skjer så raskt at entiteten ikke rekker å falle ut av tiden innen det er berget fra den absolutte tilintetgjørelse.

Uavhengig av om en holder den supplerende forklaring for rimelig eller ikke, følger det at en  får store vansker med å se  at det dreier seg om en og den  samme entitet, det vil si plausibilteten til antakelsen av at entiteten gjennomgår endringer over tid.

altEksisterende entiteter har en spatio-temporal akse som forutsetning og betingelse for deres tilstedværen i verden, samtidig som hver eneste eksisterende entitet har å bli lokalisert langsetter en slik spatio-temporal akse som mulige vilkår for å identifisere og re-identifisere den aktuelle entiteten, entiteten x, som den samme x. Imidlertid, dette reiser visse problem, for eksisterende entiteter forandrer seg både over tid og de har en tendens til å falle ut av tiden eller ut av eksistensen.

Å falle ut av tiden, kan bety flere ting, som for eksempel hvis den foreliggende entiteten, x, på en bestemt dag i året, la oss si lørdag, den 9. januar, 2010, merker seg at klokka er 21. 50, og at neste gang x ser på  klokka, viser den  22.05(vi antar at det fremdeles er den 9. januar, 2010), gir det god mening til ytringen at x falt ut av tiden mellom tidspunktet 21.50 og 22.05, det vil si at x fulgte ikke tidens gang i de femten minuttene som forløp fra det ene tidspunktet til det annet. Vel å merke: at minuttene forløp uten at han tok notis av det.

Det gis også andre tilfelle, der det ikke er helt opplagt om den mest adekvate beskrivelsen er å falle ut av tiden, slik som når et menneske sover, og at det får seg en «god natts søvn», la oss si en sju til åtte timer. Er det slik at det aktuelle menneske har falt ut av tiden eller er det heller slik at det har falt ut av eksistensen?

I alle fall, hva angår eksemplet med de ulike tidspunkt, klokketidseksemplet, er  det alminnelige  at personer er opptatt av helt andre ting enn å fiksere blikket på klokka, og at de merker seg at det gis visse bevegelser, som at kortviseren flytter på seg og, etter en stund, flytter langviseren på seg, for de kan også lese en avis, et magasin, eller at de leser gjennom hva de selv har skrevet, eventuelt, at de fortsetter å arbeide med en tekst, en artikkel, et essay, en helt bok.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Skjønt det gis en definitiv beskrivelse: at den som dør, faller både ut av tiden og ut av eksistensen, gitt at referansen er klokketiden og at eksistensen betyr sam-eksistensen.

altLikevel, jeg har mine tvil, for det kan tenkes at hva det siste er om, er  at det verken er i relasjon til vår sekulære tid eller vår sam-eksistens; liknende vansker dukker således opp i relasjon til spørsnålet om kausaliteten som virkende faktor i opprettelse, bevarelse og videreføring av foreliggende entiteter, og her er det med referanse til så vel psykiske årsaker/grunner som psyko-somatiske og andre grunner enn slike som faller inn under kategorien psyko-somatikk: hos mennesker gis også det en kan beskrive i termer av det å relatere seg selv til totaliteten av de relasjoner en står innenfor, og her er det ikke bare om kausalitet i alminnelig forstand.

Uansett hvordan en betrakter konvensjonelle oppfatninger om kausalitetet, så har kausaliteten den   presise egenskap at selve entiteten kausaliteten virker inn på foranlediger at entitetet gjennomgår en eller flere forandringer, og i og med at den foreliggende entiteten blir gjenstand for eller underlagt, kausal determinasjon og influering, og det sistnevnte hører med til hvert eneste begrep om kausalitet, uavhengig av om det er med referanse til psykisk eller fysisk/somatisk kausalitet, så betyr de forandringer som inntreffer med entiteten at identiteten dens står på spill.

 

Jeg vender straks tilbake til kausalitetsspørsmålet.

En kan også vandre følgende rute for å komme fram til det jeg har snakket om over: med støtte i livserfaringer belæres en om at eksisterende entiteter er til på den måten at de foruten å være til hic et nunc, her og nå, har de også eksistert i fortiden og at de likeledes forventes å være til som eksisterende entiteter innover i en åpen og uviss framtid. Begrepsmessig gjennomtenkning av hva som menes med , stadfester at nevnte lokalisering av foreliggende objekt i tiden og rommet er virkelig og sann: at mennesker, for så vidt som de er foreliggende entiteter, her eller der på en spatio-temporal akse. Om et menneske har en fast bopel, et husvære, er dette husværet dets terminus, for å låne et språklig uttrykk fra den amerikanske filosof Stanley Rosen.

Med andre ord: singulariteten hos mennesker er bundet opp til at de eksisterer spatio-temporalt.

Naturligvis, om en legger rommets tre dimensjoner til grunn(bredde, høyde og dybde) diskursen, så gis det seks dimensjoner: tidens tre aspekt, fortid, nåtid og framtid, samt de nevnte egenskaper ved rommet, eller romsligheten - at tre dimensjoner alt allerede er forutsatt som betingelse for i det hele tatt å kunne referere til romlige størrelser, som hus og bygninger; den siste konsepsjonen har ingen relevans for Refleksjonen om identiteten til foreliggende entiteter. Grunnen til det er at det å identifisere en entitet, i den betydning og mening som avgrenses i hærværende tekst, er at det er å lokalisere entiteten langsetter en spatial-temporal matrise, som mulig betingelse for i det hele tatt å kunne referere til eksisterende entiteter: entiteter som, i prinsippet, ikke kan lokaliseres ad en slik matrise, har en a-spatial og a-temporal tilstedeværen, noe som er særdeles relevant med henblikk på guddommelige entiteter, som ikke er til stede i rommet og tiden slik folk er det.

En kan også uttrykke det foregående på den måten at mennesker(folk) er eksisterende entiteter forut for at det gis noen som tenker over og om hva det betyr at mennesker er spatio-temporalt foreliggende entiteter, og derfor er mennesker ikke slike entiteter, som i en viss forstand, ikke oppstår litt etter litt, slik det er med tekster, essays og bøker, og andre artifakter, som helt klar ikke foreligger som objekt eksisterer forut for at de blir identifisert og re-identifisert som dette, bestemte foreliggende objekt. Det sistnevnte har sin gyldighet selv om det bestemte objekt blir til ut fra en forutfattet idé om hvordan de skal se ut når det er ferdig, eller at det blir til underveis gjennom  at en endrer på et påbegynt verk: I herværende sammenheng er det om oss selv som foreliggende objekt, som fins til i fire dimensjoner, og dette reiser, som jeg har nevnt over, visse vamsker med henblikk på fastleggelse av objektets identitet over tid: eksisterende entiteter har en tendens i seg til ikke bare å forandre seg over tid men de har har også en tendens til å falle ut av eksistensen.

Før jeg går videre, skal jeg snakke om begrepet om eksistens og det begrepet er om. Eksistensbegrepet, når referensen er mennesker, betyr ikke bare at et menneske er til i rent faktisk forstand, for menneskelig(og umenneskelig) eksistens har en langt videre betydning og mening enn om den rene overlevelsesevne, som synes å være gitt, i den forstand, at den er begripelig som    «instinkt» - at overlevelse hører med til levende organismers utrustning.

altDet er noe helt annet å tenke på mennesker i termer av bevissthet og selvbevissthet, for til begreper som bevissthet og selvbevissthet svarer det begrep som gir livet en viss retning og at det likeledes får tyngde, mål og formål, mening.

Det å ta opp hva det foregående er om, er svært omfattende, og det fordrer mer enn bare en artikkel å gi fyldestgjørende beskrivelser av fenomenet.

Bevissthet og selvbevissthet innbefatter at mennesker er klar over at de også gis som foreliggende entitet i verden mellom og blant andre mennesker, som også er klar over at de selv og andre gis som spatio-temporalt foreliggende entitet, som eksisterer i nåtid, har en viss fortid og med en ubestemt men åpen framtid; personen A vet også andre vet at en selv vet om at en gis som foreliggende entitet for seg selv og andre mennesker. På den annen side, konsepsjonen om mennesker som foreliggende entitet er dermed ikke bare om menneskelige personer som aktive entiteter, for dette impliserer en ikke så liten grad av lidelse eller passivitet(i denne forstand er mennesker «pasienter», vel å merke at dette ikke blir forstått i rene medisinske termer): kåret hvert eneste mennesker ekisterer under er slik at hvert eneste menneskes ønsker og vilje er uten innvirkning på at de er tilstede som eksisterende entiteter; ingen mennesker avgjør om eksistensen er konstituert på den måten den faktisk er, det vil si at et hvilket som helst menneske gis som en spatio-temporal størrelse, der det er slik at de har en tendens i seg til å falle ut av eksistensen: Rent praktisk betyr det at spatio-temporale entiteter eksisterer på tidspunktet T mens på tidspunktet T*, som er et senere tidspunkt enn T, har den aktuelle entiteten opphørt å eksistere: Jeg skynder meg med å føye til at tidsrommet det er tale om, er uten betydning for resonnementets holdbarhet, det vil si om tidsspennet mellom T og T* er relativt kort eller ganske langt.

Nedenunder følger enkelte betraktninger om det jeg har skrevet om over, i sær hva angår religiøse sammenhenger, som har å gjøre med foreliggende entiteters kontinuitet og dermed deres identitet som singulære entitet i rommet og tiden.

Det turde framstå som en truisme at forestillinger om bevaring av skapte objekt over tid har en sterk posisjon innenfor diverse religioner, ja, så å si hver eneste en av de store verdensreligionene tar høyde for at det dennesidige livet ikke er det eneste livet. At det forholder seg slik, har å gjøre med  konsepsjonen om 'evig liv', eller som relasjonen mellom det omskiftelige og forgjengelige livet vi faktisk lever, som er om det endelige livet, som tar slutt, og det uendelige livet, som har en annen karakter enn det, selv om en stides om hva det mer presist er som utgjør det uendelige livet, i religiøs mening, som et liv etter livet.

Den danske filosof Løgstrup, har argumentert for at singulære entiteter, som eksisterende, har en kapasitet til å yte motstand overfor dets iboende tendens til å opphøre å eksistere, eller at de faller ut av eksistensen, i den ontiske tomhet - intetheten; et langt mer relevant punkt, er at ut fra kristendommen gis det allment utbredt oppfattelse om skapelsen, som går ut på Gud kommer inn som creatio e(x) nihilo (skapelse og gjenskapelse ut fra ingenting), hvis grunnkonsepsjon i alminnelighet forestilles som en uopphørlig, vedvarende, skapelse, gjenskapelse, gjenopprettelse og bevaring av de(t) singulære entiteter; i et religiøst perspektiv er det jo problematisk at singulære entiteter fortsetter å være til i rommet og tiden, skjønt de antas å ha blitt til på et gitt tidspunkt i tidsrekkefølgen og på et visst lokaliserbart sted.

Dernest er det slik at hvert eneste foreliggende entitet, menneske Arne, for eksempel, foreligger i tiden og rommet på den måten at hans eksistensmodi er kausalt selvstendig og uavhengig i relasjon til hvert eneste annet foreliggende objekt. Denne tilstand holder stikk om referansen er entiteten som helhet, eller om det kun dreier seg om temporale deler av en og den samme entiteten.

Det ovennevnte reiser dilemma så vel for skapelse - og gjenskapelseskonsepsjonen som for kausaliteten som forklaringsteori/modell: Med henblikk på creatio e(x) nihilo, er det, altså, slik at om det er tilfelle at det aktuelle objektet fortsatt er til på et visst tidspunkt, tidspunktet T, er gjenskapelse, gjenoppretting og videre bevaring, overflødig, for det foreligger allerede, og dermed er hver eneste berging av det noe som ikke trenger finne sted. På den annen side, om objektet  har opphørt å eksistere på tidspunktet T*, er gjenoppretting/gjenskapelse nødvendig, skjønt problematisk. Hovedgrunnen er at en kan spørre seg om den gjenskapte entitet, altså entiteten  som blir til på et senere tidspunkt enn T*, tidspunktet da objektet X opphørte å eksistere, eller som falt ut av tiden, er et simulacrum, et dublikat, eller om det er kvalitativt identisk med det som fantes forut for T*, på tidspunktet T. Det er også slik at om X på tidspunktet T* fortsatt eksisterer, så kan en spørre seg om meningen, eller poenget, om en vil, med en guddommelig inngripen, for X eksisterer jo fremdeles, slik det gjorde på tidspunktet T, eller at det er identisk med den X som eksisterte da., og en gjenoppretting, eller gjenskapelse, av et objekt som fortsatt eksisterer, gir ikke særskilt god mening.

altLiknende vansker som de som er skissert over, tårner seg opp når en forklarer dette i lys av kausalitetskategorien, for i alminnelighet tenkes kausaliteten å fungere slik at den determinerer og innvirker på den  foreliggende entiteten på den måten at det som oppstår, under en slik forutsetning, for at den i det hele tatt skal kunne tre i kraft, er at den foreliggende entitetet endres. Dermed er det også slik et det er besværlig å tale om ett og det samme objekt gjennom en slik kausalprosess. Det som kompliserer det hele, er tidspunktet T*, tidspunkt hvor X har opphørt å eksistere, for på dette tidspunktet, e(x) hypothesis, gis ikke lenger det aktuelle objekt som kausaliteten kan virke inn på, entiteten fins ikke lenger!): en supplerende forklaring er at den guddommelig inngripen skjer så raskt at entiteten ikke rekker å falle ut av tiden innen det er berget fra den absolutte tilintetgjørelse.

Uavhengig av om en holder den supplerende forklaring for rimelig eller ikke, følger det at en  får store vansker med å se  at det dreier seg om en og den  samme entitet, det vil si plausibilteten til antakelsen av at entiteten gjennomgår endringer over tid.

Sida 2

Ett  eksempel som belyser dette, er mengden av identiske celler i en gitt biologisk organisme, for eksempel Arnes, for disse gjennomgår store endringer over tid, slik at noen dør og andre fornyes, og etter en viss tid er antallet av de opprinelige cellene som organismen bestod døde, samtidig som at store mengder har blitt regenert og atter nye utviklet. slik at en knapt nok kan tale om en og den samme organisme.

Dilemmaet en står overfor fordeler seg ut fra tankegangen over både på den ene side som den andre siden av hornet: Enten er det slik at Gud gjennom skapelseshendelsen initierer et forløp som hindrer at foreliggende entiteter opphører å eksistere, eller så er det slik at Gud berger entitetene fra å opphøre å eksistere ved gjenskapelse av den opprinnelige tilstand: I forgrunnen spøker tanken om simulacrum, numerisk identitet, siden det er klart tilfelle at hver eneste eksisterende  entitet har en tendens i seg til opphøre å være til på et visst tidspunkt, selv om det ikke er gitt på forhånd når dette skal finne sted.

Som nevnt ovenfor, i kausalitetens medium er det rimelig klart at objektet blir endret i kraft av årsaks-virkningsforhold, og derfor kan det heller ikke være tale om kvalitativ bevaring av entiteten, en tilstand som er så stabil at det er med referanse til en og den samme entitet, det vil si som helheten av dets egenskaper men heller ikke dets temporale deler(som endrer seg over tid).

En løsning, om det er en løsning, er å føre inn tanken om at Gud gis innenfor en a-temporal modus, og at Gud, på mirakuløst vis, griper inn i hendelsesforløpet og dermed berger det fra den store fortapelsen, tilintetgjørelsen.

Således gis en løsning om en kan støtte seg på nevnte sensus divinicus, og «støtte seg på», betyr i denne sammenheng at en kan feste sin lit til at det gis såvel skapelse som gjenskapelse, gjenoppretting og bevaring, skjønt det forlanger av oss mennesker at en tror at det gis noe mer og annet enn kausalitet.

Med det sistnevnte mener jeg at dersom en godkjenner at det eneste som gis, er naturkausalitet, levner ikke dette særskilt stor rom for religiøs tro, skjønt denne fortsetter å virke, på tross av eller på grunn av de argument en støtter seg på når en refererer til en eller annen konsepsjon som har naturkausaliteten som eneste faktor som bidrar til at våre liv kan henge sammen over tid(i ovennevnte forstand). Likevel, det kan gis andre forklaringer enn de en støter på innenfor empirisk basert vitenskap, som foranlediger at en finner at tanken om naturkausalitet ikke er fullt ut tilfredsstillende som forklaringskategori: En av disse andre oppfattelser, som fungerer som grunn og grunnlag, er å hevde at det hos mennesker gis en sakral sans, en indre forankret trosvisshet, og at det er slik er ikke noe en bare kan avvise ut fra empirisk vitenskap, for forskningsområdet for slikt, er lite tilgjengelig på basis av vitenskapelige teorier, hypoteser og de metodologiske apparat som vitenskapelig forskning støtter seg på.

Det jeg skriver om har ikke karakteren av at en bare kan tilbakevise forekomsten av en sakral sans, ut fra tanken om at en i forveien har ført inn selve termen og dens funkjonelle roller, i den forstand at det er et påhitt som blir satt fram for å berge forestillingen om a-temporale krefter og makter, som holder oss oppe og bærer oss fram gjennom vårt liv i verden, inntil døden inntreffer, uten at det dermed er sagt og ment noe som helst om det gis en fortsettelse på det en kan beskrive og tolke som «interrimlivet», som er livet mellom fødselen og døden. Ja, som en serie av stasjoner, ankomster og avreiser, mellom livets begynnelse i livmorens trygghet og til det hele er over, slik en kjenner til.

Naturligvis, ut fra et metafysisk perspektiv, er livet ikke over med at en dør døden, skjønt ingen er i stand til å gjennomleve den, for i et slikt perspektiv, er tro, håp og sannhet i kjærlighet, en virksom kraft og styrke ved at «døden har ikke det siste ordet i det som teller mye for mennesker».

Dermed er det påkrevet at når en viser hen til en kraft, det guddommelig, som på mirakuløst vis griper inn i hendelsesforløpet, slik det er framlagt over, er om det dennesidige livet, og om det skal kunne være et universelt prinsipp, eller en makt som virker overalt i universet, så har det som vilkår at det også er operativt etter at vårt jordiske liv er over. Grunnen er: at enten er dette et universelt prinsipp eller så er det slik at en konstruerer et prinsipp for å berge forutsetningene og det som antas å følge fra disse. Om det er det sistnevnte, er det liten eller ingen grunn til å feste lit til det; om det er det førstnevnte som er operativt, så synes det å følge at det gis alternative forklaringer til de forklaringer som settes fram gjennom empirisk vitenskap, der forskere helt sikker finner det svært vanskelig å slippe taket i at forskning har å være empirisk fundert, og at den som påberoper seg å ytre noe om menneskenes verden uten å ha gått veien om teorier, hypoteser, data, eksperiment og den øvrige masse av velbekrefte oppfatninger om hva realiteten er, også har å gi slipp på hedersbetegnelsen forsker.

altI alle fall er det slik at problematikken jeg har tatt opp, er at den knytter an til så vel religion som religionsfilosofiske forklaringer og begrunnelser, som er om de ytterste, siste og høyeste, eventuelt, de dypeste og innerste forklaringer vedrørende eksisterende entiteter, sammen med en helt annerledes teori om temporale eksistens, nemlig naturkausalitet, der vinklingen er at supra-naturale forklaringer forklarer ingenting, for de forutsetter de ting som skal demonstreres/bevises.

Naturligvis, det gis ulike slags forklaringer, så som årsaksforklaringer og funksjonalistiske forklaringer; uten å avvike fra erfaringsbasert orientering, endrer ingen av de nevnte forklaringer på at det dreier seg om naturlige forklaringer, og ikke at en trekker inn en guddommelig sans, eller en guddommelig a-temporal inngripen i det kausale forløp.

Det som kompliserer det hele, er konsepsjoner om relasjoner mellom det psykiske og det fysiske, sammen med ulike konsepsjoner om det menneskelige intellekt; om en i kraft av ens intellekt er i stand til å erkjenne at det gis forhold som er utenfor erfaringsvitenskapenes områder, i den mening at det gis andre grunner å føre i marken for tematikken enn hva moderne vitenskaper er kapable til å ta hånd om, ut fra deres begrepsapparat og på grunnlag av deres teorier, hypoteser, data, tester og metodologiske forutsetnnger og betingelser om sin egen virksomhet, så vel som en empirisk forankret tolkning av realiteten.

Begrepet om eksistens har også andre aspekt enn de jeg har sagt noe om, for det betyr også å komme seg fram, stige ut av sin lukkethet, avsondrethet, eventuelt sin symbiotiske eksistens, og for å kunne gjøre det, er det nødvendig at en hevder seg selv som et selv, der det relevante begrepsordet for dette er 'selvhevdelse'. Eventuelt, at en setter seg selv som et selv, i dets dobbelte betydning, som et fenomenologisk selv for seg selv og for andre, og i en mer offentlig/personlig forstand, som et prosjekt, som det er mulig for mennesker å finne ut av, skjønt de ikke har noen personlig kontakt med den aktuelle personen, annet enn gjennom hennes verk(musikk, malerkunst, skrifter, for eksempel).

På grunnlag av den kollektive hukommelse, som virkningshistorie, har vi mennesker kjennskap til kategorien 'streben', og denne kategorien strømmer ut fra den greske filosofen Aristoteles, og på gresk er begrepsordet for streben Orexis: I de manges ører blir denne kategorien, som er et uttrykk for hvordan mennesker forstår og forklarer deres liv i verden, forvekslet med betydninger som peker i retning av «streberi», «havesyke», «misunnelse», eller simpelthen det å være bedre enn andre mennesker - i alle livssammenhenger. Det er ikke slik jeg anvender termen, og en sentral grunn til det, er at begrepet om selvhevdelse er nærmest uatskillelig fra våre kår, eller bedre: Kåret vårt, til tross for eller på grunn av de mange ulikheter som gis rundt på jorda.

Ja, en kan mene at det er om å finne fram til et sted, som er ens eget sted i verden, og som er ditt eget sted, og bare ditt eget: Dette benevner jeg med frihet, for da er et menneske til for sin egen skyld, og det en gjør gjøres ikke med henblikk på noen annen enn en selv, der de som står en nærmest er dine barn, ektefellen/samboer/livsledsager, i motsetning til venner, kolleger eller medborgere. Eventuelt at du er ensom, i betydningen at den som er deg nærmest er deg selv og din egen eksistens/ditt eget liv. Begrepet om ensom, skal her forstås som det å være alene ved at ingen kan tre inn på min egen plass, uten at det dermed endrer betydningen til min egen plass, som nå er opptatt av en annen enn meg selv, og hvor er jeg da når det er en annen der enn meg? Jeg mener: hvordan skal en plass, som er opptatt kunne romme en annen enn den som faktisk okkuperer plassen? Her virker det som språket går på høygir, for om jeg tilføyer meg selv et sår, så er vel det en og den samme entitet som tilføyer såret og som blir tilføyet såret, eller er det slik at det er to: den som er aktiv, agenten(den som griper inn) og den som er pasienten, (den som det blir gjort noe med, den som lider under at det er noen som er aktivt inngripende)?

I denne sammenheng, er det på sin rette plass å nevne at det er om «livsbekrefting som uendelig lidenskap», og at den sies å være «uendelig», reiser spørsmål som er problematiske med henblikk på ett, eller flere, definitive svar: At mennesker er moriturus, betyr at hver og en av oss mennesker har å dø, og ikke bare at mennesker er mortals - dødelige.

Ett svar er å tenke på bestemmelsen «endelig-uendelig» som en forskjell mellom at våre liv er talte, skjønt ingen kjenner dagen og timen for livets opphør og dødens definitive inntreden, på den ene side, og at en tenker seg at det gis likevel en form for fortsettelse i form av etterlatenskaper, verker, spor, etter de som har vandret og levd en stakket stund på jorden.

altDet er også dette som gjerne blir beskrevet i termer av udødeliggjøring gjennom verk, som for eksempel statuer, monument, eller bøker, ja, også ved noe så prosaisk som at en person, i levende live, eller i ettertid, har fått en gatestump oppkalt etter seg. I parentes bemerket, det er viktig å styre unna en viss betydning av begrepet om eksistens, som Søren Kierkegaard var en av bidragsyterne til: Kierkegaard mente at hva det kom an på, var ikke bare det å eksistere men det å være en eksisterende, og det er først som eksisterende at livet får retning, mål og mening.

Dette er en uklar tolkning av betegnelsen «eksistens» ved at begrepsordet får sin betydning og mening for oss mennesker gjennom det å stå fram, det å komme seg fram, ut over den «nakne» hevdelsen at noe kun er til, det vil si at blant og mellom totaliteten av alt som er,  så som gater og biler,  kaianalegg og båter, flysplasser og fly, bygninger, hus, plasser og folk, fins du og jeg: Ingenting er blott og bart eksistens for oss mennesker, for det som er, er gjennomtrukket av betydningsbærende entiteter og meningsstiftende aktiviteter og virksomheter, der listen over gjenstander som fins kun er til å skille fra det verdigjennomtrukne og meningsstiftende aspekt via et analytisk grep,

Jeg går nå over til å sette fram enkelte betraktninger som vil bidra til å kaste lys over det jeg har snakket om over. Jeg starter med Martin Heidegger, sier noe om Løgstrup, Van Gogh, for så å vende tilbake til Heidegger, via Hegel.

Jeg tar også opp spørsmålet om forfatterens død, i dens mangetydige skikkelse, det vil si at det er langt fra sikkert at «forfatterens død» er et entydig uttrykk.

Dermed er den polare retning satt for talen om livet-døden; her er jeg på livets side, og den filosofiske konsepsjonen min er svært langt fra Sein zum Tode(Heidegger); jeg foretrekker utsettelsen framfor dødssnakket hos Heidegger, og jeg gjør det upåvirket av de ord og vendinger han gjør bruk av for å rettferdiggjøre at det har noe for seg å tale om Væren til døden, som om livet er om å kjempe en forgjeves kamp mot krefter ingen mennesker har styring på, eller at gjennom en slik kamp stiger det fram en skikkelse, som satte alt inn på  å holde døden på god avstand.

Den danske teologen Løgstrup tenkte seg menneskelig eksistens som det å sette seg opp i mot døden, og om han mente det som en form for utsettelse av døden, er høyst uklart.

Det er heller ikke opplagt at Skoene hos billedkunstneren Van Gogh skal tydes slik en nødvendigvis trenger å trekke inn døden som foranstående realitet, for å kunne fatte hva for budskap som søkes formidlet: Det er jo riktig at bondelivet, rent allment, var nært knyttet til livssykluser, som liv og død, for eksempel at forut for slakterier, foregikk slikt på gården.

På den annen side, høsten og alt det som kan eller ikke kan ledsages av den, er ikke i første rekke knyttet til døden, men til en vekst og modning, fylde, liv, om høsten er god og grøden er stor: At noe må dø, for at noe annet skal kunne vokse fram, er vel en biologisk prosess, og ikke noe som har å gjøre med biografisk liv, som er noe annet enn invariante forløp i naturen.

Hegel, for eksempel, var svært opptatt av at i all forandring er det noe oppstår og noe som forgår, og, for å uttrykke det ganske kortfattet, konstruerte han et helt system ut av dette, nemlig dialektikken mellom tese og antitese, samt syntese, der utviklingen tenkes slik at enhver tese bringes så langt at den slår om i sin motsetning. For Hegel var det slik at at også synteser, inntil en viss grad, som har å gjøre med hva han selv betraktet som kuliminering av sitt eget system, slo om i sin motsetning: Dette er det rene våset: At straks en har tenkt væren til sin yttergrense, dukker tanken om ikke-væren opp, som, på den annen side, setter det hele i bevegelse - som utvikling, bevegelse, forandring.

Sida 3

Ja, Hegel anvendte tankegangen sin på verdenshistorien og dens gang, og når en leser hva som har blitt nedtegnet av folk som var tilstede på hans historiefilosofiske utlegninger, så skjønner en temmelig raskt at her er det tale om stiliserte bilder, som et galleri av bilder, uten vilje til å undersøke realiteten i det hele tatt: Det er hybris, det er tungetaleri, det er forutinntatthet, og altfor store pretensjoner til hva som, rimeligvis, kan rommes i et system, for noe blir utblendet, og det som blir utblendet, er nettopp den konkrete realitet, som Hegel bryskt avfeier som abstrakte forestillinger, i den forstand at de ikke betenker en helhetlig framstilling av realiteten som fornuftig, eventuelt, at en leser det slik at realiteten ikke er i overenstemmelse med ideen, og derfor er det fornuftig å strebe etter å få til det. Hegel var jo også en varm beundrer av den franske revolusjon, sammen med at han også hadde sans for Napoleon Bonaparte: Den franske revolusjon var en ren terroraksjon, i verksatt av folk som hadde tapt alle proposjoner, der vett og forstand var som blåst ut av deres hjerte, sinn, ånd: Juristen Robespierre var en rendyrket terrorist, som mente at gode formål kunne oppnåd gjennom dårlige midler, det vil si halshugging, mord.

Napoleon var en maktbesatt person, som ikke skydde noen midler for å realisere sine onde begjær, og, slik en vet, han stod ikke under en som fulgte mer enn hundre år etter ham, nemlig, Hitler, gjennom å bruke en velkjent taktikk: Den brente jords taktikk.

Heidegger stammet fra en bondeslekt, og han gikk aldri trøtt og lei av å påminne sine tilhørere og leser om at bondens liv er det store livet som alt vender tilbake til gjennom livssyklusene, skjønt han strebet etter å bringe det hele opp på et «høyere» nivå, der talen er om VÆREN, og verken om de værendes væren eller om de foreliggende tingene som sådan.

Dette er og blir en blindvei i filosofi, og blindveier har dette over seg, at de fører ingen steds hen, det vil si at tilbaketrekking er den eneste utvei, om en da ikke foretrekker selvmordet fram livet.

Det betyr ikke at døden og det at hver og en av oss har «å dø døden», er noe som en hilser blidt på, slik en hilser på en innbudt gjest, for døden er en svært ubuden gjest, og tross eller på grunn av all den kunnskap som fins om forfallsforløp hos hvert eneste levende individ, løper døden fremdeles omkring i gatene.

Dermed er det ikke uttrykt noe som helst om dette er en tilstrekkelig grunn for å kunne tale og skrive om temporalt foreliggende entiteter: Foreliggende entiteter og deres identitet over tid, reiser visse vansker med henblikk på om i hva forstand en kan tilskrive egenskapen det å være den samme x, det vil si hva angår fortiden og hva som var tilfelle da, og når en knytter dette opp mot hva denne x er nå og hva den vil, eller kommer til å være i framtiden.

Innen jeg tar opp nevnte spørsmål, vil jeg belyse hva jeg har innledet med, nemlig i forhold til et visst skjema: Nødvendig-tilstrekkelig årsak/grunn.

altDen første tanke som faller meg inn, er at  det ikke er opplagt at skjemaet nødvendig-tilstrekkelig er relevant for å hevde at det gis foreliggende entiteter, for om en legger visse skjema til grunn for resonnementet, er det kun  slike entiteter som er mer eller mindre konstant tilstede i den mediale verden som også med rette kan beskrives i slike termer: De aller fleste av oss kjenner til diktumet,  «publish, or die»; det vil si at en forfatter må komme ut med en bok hvert eneste år, og, i motsatt fall, om dette ikke skjer, så kan en gå ut fra at det dreier seg om forfatterens død som forfatter.

Ett annet aspekt, er at bokskriving ikke er noe som forfatteren bare gjør; det er svært mange decennier siden manuskript og trykt og utgitt bok ikke faller sammen som ett og det samme objekt, og her viser jeg til bokskriving som bokindustrielt foretagende hvor det gjerne har vært så mange personer som har endret på manus at det kun er forfatterens navn som har blitt tilbake av det opprinnelige manuskript. I alle fall, det var heller regelen enn unntaket at de store amerikanske forfatterens vei fra utkast, idé, eller forslag til bok, gjennomgikk svært store endringer innen verket så dagens lys: Således er det rimelig å tale om forfatterens død, der bøker er entiteter som sirkulerer på markedet, altså som gjenstand for kjøp og salg, det vil si på linje med postkort, servietter, stearinlys, pynt.

Derfor er verken det å være tilstede som vare på markedet eller det å få trykt og publisert bøker, et tilstrekkelig kriterium på at en også har å gjøre med intenderte intensjoner, hvis opprinnelse er forankret hos den aktuelle forfatteren ved at den publiserte teksten kan gi uttrykk for betydninger og meninger som står forfatteren meget fjernt, ja, som hun overhodet ikke er villig til å tilslutte seg.

Det foregående har også å gjøre med personlighet, minne og livserfaringer ved at den enkelte personlighet kan ha i seg elementer som peker i retning av at hun er usikker på hva som er den «rette» formuleringen, eller, i det hele tatt, at hun ikke er helt på det rene med hva for intensjoner hun intenderer å kommunisere; minnet er ikke ufeilbarlig hos mennesker, og således kan det være tilfelle at hun ikke husker hva hun opprinnelig nedtegnet, gitt at hun ikke disponerer over det relevante manuskript; partikulære livserfaringer kan jo også få noen til å tro at andre personer vet bedre enn en selv om de ting som det forventes av en forfatter at hun skal rette seg inn etter, slik at teksten ikke bryter alt for mye av det som er i tiden av tanke- og følelsesstrømninger.

Uansett hva en mener om de nevnte ting, blir sluttproduktet - boken - en annet enn den som ble ført i penn av forfatteren selv.

I den grad det kan argumenteres for at slikt er tilfelle at en viss bok er helt annen enn den forfatteren intenderte med den, og på grunn av de anførte ting, er det riktig å mene at forfatteren selv, som forfatter, har falt ut av tiden eller eksistensen.

Å falle ut av tiden

Hva skal det tjene til å skrive om «å falle ut av tiden» siden det å følge med på det som skjer utenfor oss selv, i den mediale verden, er det som i alminnelighet teller som å leve i tiden?

Imidlertid, jeg betrakter et slikt spørsmål på andre måter enn simpelthen å lese aviser, lytte på radio eller sitte og se på tv, for vanskeligheten består ikke i og hva som menes med «å holde seg orientert» med henblikk på hva som formidles gjennom mediene av store og små hendelser, uansett hva for betydning og mening dette mer presist måtte ha eller ikke ha for oss mennesker, men det som er i fokus er hva en skal forstå med «å falle ut av tiden».

På den annen side, de aller fleste av oss er vel fortrolige med språklige uttrykk som «å falle ut av en sosial rolle», som har som betingelse at det gis visse standarder eller mål, for hva som er akseptable måter å te seg på, hva som er avvik fra gjeldende standarder. I denne sammenheng trenger vi ikke bekymre oss om hva  slags mål eller standarder det er snakk om, det vil si om de er av en svært konvensjonell art eller om de sosiale «atferdskodekser» er av en langt mer fleksibel karakter, for hva det er tale om å få bragt på begrep, er «å falle ut av tiden».

Ut fra alminnelig språkbruk forholder det seg slik at hvert eneste menneske som er i live, er et menneske som lever i tiden og innenfor tidsdimensjonene, selv om dette ikke foranlediger at en kan hevde om folk som har blitt senile, som er demente, som er i koma, eller at personer som er så sterkt skadet at deres hukommelse ikke lenger er intakt, også lever i tiden slik vi som verken er senile, demente, i koma eller har fått store irreversible hjerneskader gjør det.

Det kan synes som hele tanken om å falle ut av tiden er som å  å ytre at noe er tilfelle, for deretter å slå seg selv for munnen: likevel, la  oss tenke langsetter en slik bane som det å avvike fra visse standarder, som for eksempel at det er forskjell på det å være våken og det å sove, at vi kan være orientert med henblikk på tidspunkter, som timer, minutter, sekunder, på grunn av det gis klokker, og at liv for oss mennesker betyr selektiv oppmerksomhet.

Her følger mitt første eksempel på at å falle ut av tiden har en viss betydning: Når en person sover, kan en beskrive dette i termer av «å falle ut av tiden», for hos personer som sover, er den indre verden, i form av av en strøm av skiftende persepsjoner, annerledes enn hos dem som er våkne, og på grunn av at slike ting har en universell gyldighet, uavhengig av når, hvor og under hvilke betingelser de ellers inntreffer, gjelder de også for en hvilken som helst x(person).

Her er mitt annet eksempel, som viser hen til at dypere studier, i et eller annet emnet, forlanger at studiene ikke bare finner sted over et ganske langt tidsrom, for det er også slik at selve   fordypningen i stoffet, struktureringen av det og arbeidet med det, har som  konsekvens at den aktuelle personen ikke er i stand til både  å samle seg om studiene sine, som er, har en å gå ut fra, dersom annet ikke er opplyst, en heltidsbeskjeftigelse, og, på den annen side, å følge med på hva som rører seg i tiden: «Rører seg i tiden» kan her bety «ute i det større samfunn, ute i verden».

En slik person har også falt ut av tiden.

Det gir også andre eksempler, som kaster lys over hva som menes med å falle ut av tiden, som for eksempel at vi befinner oss midt inne i et kortere eller lenger resonnement, og at det hele stanser opp for vi har en tendens til å miste oversikten i resonnementets enkelte skritt og steg: vi faller ut av tiden. Et langt mer alvorlig tilfelle av det å falle ut av tiden, er peroner som har fått store hjerneskader og som er av en slik art at så vel korttidshukommelsen som hukommelsesfunksjonen forøvrig, det vil si etter at den forferdelige hendelsen fant sted,  har blitt brutt sammen: personens minne fungerer bare normalt over et tidsrom av noen ganske få minutter, og så blir hun kastet tilbake til den tiden da skaden fant sted, som kan befinne seg mange år tilbake i hennes biografi.

Slike ting er forenelig med at personen har intakte minner om livet sitt forut for den forferdelige hendelsen . Folk som mister bevisstheten, for kortere eller lenger periode, faller også ut av tiden.Imidlertid, spørsmål en bør stille, er ikke bare om vårt bevisste liv i betydningen fra vi våkner om morgenen og til vi sovner om kvelden, for like viktig synes det å være betenke hva for omfang vårt bevisste liv bør ha for at vi i det hele tatt skal kunne tenke på at det gis kontinuitet, og dermed en viss personlig identitet, om ikke bare for en stakket stund som en dag i vårt liv, men med henblikk på et langt lenger tidsspenn enn det.

 

 

Appendiks

I hva forstand er det riktig å hevde om folk, som har svært rutiniserte og monotone yrkesliv, at slike folk har falt ut av tiden, idet det er utenforliggende ting som i det hele tatt bevirker at de holder ut?

Folk som driver med transport av mennesker, for eksempel bussjåfører, har et liv som består i og av å passe rutetidene og ta på passasjerer, som kjøper billett og får billett, og som åpner bussens dører, slik at folk kan stige av der de skal stige av, det vil si at de gir signal til bussjåføren om at de skal ut av bussen: bussjåføryrket er ikke et sosialt yrke siden ikke trenger å være glad i å ha mennesker rundt seg hele dagen, slik de som er sosialt anlagt gjerne vil ha det, og når de, av en eller annen grunn, ikke kan ha folk rundt seg det meste av dagen, så vantrives de svært mye.

Således er spørsmålet ikke om det er slik at bussjåfører har falt ut av det sosiale liv, for det er nokså sikkert at dette stemmer for folk som kjører buss, år etter år: er det også slik at de har falt ut av tiden? I tilfelle det er slik at de har falt ut av tiden, hva er det som gjør at en slik beskrivelse passer på denne yrkesgruppe eller noen personer innenfor denne yrkesgruppe?

Er det tilstrekkelig at et monotont og rutinisert liv gjerne fører med seg at en også blir søvngjenger, skjønt de, under en viss beskrivelse, er våkne om dagen, for da passer de ruten og rutetidene, åpner dører og lukker dører, passer på at passasjerene betaler, og når det er tid for det, så legger de seg, slik at de får seg litt søvn, som er nettopp hva alle mennesker gjør?

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder
 On Kawara på Twitter

Bloggar på avigan och twitterkonst

Det finns miljontals bloggar runt om i världen fyllda med politiska åsikter, existentiella funderingar, skvaller, vardagsnoteringar, sex och spam, så varför skulle inte även världens mest kända New Media-konstnärer, Joan ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 26 februari, 2016

Individ-perspektiv, genus-perspektiv, klass-perspektiv

Jag föddes med ett individ-perspektiv och har behållit det perspektivet genom åren. Det betyder att jag alltid varit välkomnande och accepterande mot mina medmänniskor. Jag har aldrig avvisat någon på ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 04 mars, 2013

Terrorism

Terrorismen har nått Sverige, och landet har förlorat sin oskuld. Visserligen har terror drabbat Sverige förut, och det åtskilliga gånger, men då var utfördes inte dåden av en förvirrad muslim ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 16 januari, 2011

Om Frans G. Bengtssons essäer

Frans G. Bengtsson roman ”Röde Orm” ska ges ut i en nyutgåva. Det sa Lars Lönnroth i en streckare (SvB) 9/2  i år. Vilket förlag det gäller nämndes inte men ...

Av: Lennart Svensson | Essäer om litteratur & böcker | 07 mars, 2012

Är Kolumbusdagen värd att firas?

Världen våndas under deras förtryck som vill den väl (Rabindranath Tagore) Kolumbusdagen firas i USA sedan år 1937 den andra måndagen i oktober till minne av Kristoffer Kolumbus ankomst till Amerika ...

Av: Nina Michael | Reportage om politik & samhälle | 12 oktober, 2013

BRYT

En person jag känner har varit utbränd och sjukskriven i många år. Nu har regeringen ändrat reglerna för fas 3, vilket drabbar henne. Efter att ha gått på vad hon ...

Av: Jessica Johansson | Jessica Johansson | 16 juni, 2011

Den svarta romantiken hos Guy Debord

Guy Debord är en tidsinställd bomb, svår att desarmera. Men försök har gjorts och görs – att neutralisera och urvattna honom, att estetiserande förneka hans originalitet. Verkningslöst. Debord förblir dynamit som ...

Av: Michael Löwy | Övriga porträtt | 14 december, 2013

Intervju med den katolska biskopen Anders Arborelius

På Götgatan i Stockholm i en gammal byggnad nära den katolska domkyrkan ligger den katolska biskopens ämbete, kontor och bostad.Att tala om katolicism väcker fortfarande uppseende i Sverige. Men i ...

Av: Guido Zeccola | Övriga porträtt | 09 september, 2011

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.