Fotograf: Eva Green

Hur många har varit på La Palma? Handen upp!

Nja... Troligen skulle det synas ganska få uppsträckta händer... Kanarieöarna är för många svenskar fortfarande synonymt med Gran Canaria och Teneriffa. Visserligen har Lanzarote och Fuerteventura börjat locka alltfler – ...

Av: Björn Gustavsson | 13 december, 2016
Resereportage

Werner Bergengruen - den siste reaktionären.

För drygt femtio år sedan inbjöds Werner Bergengruen att föreläsa för studenterna i Lund, Stockholm, Uppsala och Göteborg (den gången var tyska ännu det andra främmande språk de flesta lärde ...

Av: Ivo Holmqvist | 04 oktober, 2016
Litteraturens porträtt

Tiden, människans största illusion

Vad är tid? Den danske författaren Peter Høeg ställde frågan i ”De kanske lämpade”, men är inte ensam om att försöka reda ut begreppen. Marcel Aymé skriver i novellsamlingen ”Mannen ...

Av: Stefan Whilde | 03 maj, 2012
Stefan Whilde

Henri de Monfried

   Henri de Monfried Henri de Monfried - från pirat till poet Här uppstår poesin av sig självt, allt du behöver göra för att frammana den i konsten är att ge upp inför drömmarna. - ...

Av: Mohamed Omar | 11 januari, 2007
Essäer om litteratur & böcker

Fortolkningskunstens betydning for utforskningen av mennesker



altFortolkningskunsten er både verktøy og medium for forståelse av oss selv og vårt liv i verden. Anvendelsen av verktøyet skjer med henblikk på samhandling mellom mennesker, som også er mulig vilkår for utveksling av kunnskaper og erfaring. I alminnelig forstand har fortolkningskunsten  blitt knyttet opp til forståelse av ulike typer av tekster, så som lovtekster, diktverk, prekener, salmer og mange andre skriftlige overleveringer, i sær politiske taler, der talen er nedtegnet på forhånd.

Ut fra ståstedet mitt har fortolkningskunsten, som autentisk og genuin menneskelig ytelse, et langt videre virkefelt enn de rene skriftlige overleveringer, for,  som verktøy og medium, bidrar den til at en får bedre grep om hva mennesker mener med det de sier og med det de gjør, og hvorfor mennesker snakker og tenker som de gjør, enn om en hadde vært uten den. Alternativt formulert: anvendelsen av fortolkningskunsten på oss selv og vårt liv innebærer dermed økt forståelse av hva som menes med(hva for tankeinnhold det har) menneskeværen er - hva det går ut på å ha ett liv å leve og ett liv å føre. Av disse grunner mener jeg at selve fortolkningskunsten bør knyttes til utforskningen av mennesker som mennesker, der det som er felles og allment kommer til uttrykk, og ikke bare at fortolkningskunsten blir bunder opp til begrepet om mennesket som mennesket, sui generis, det vil si at i det siste tilfelle er det med referanse til menneskeslekten, menneske som art, eller at det er om specia differentsia, det vil si at det er om alt det som skiller oss fra hverandre som enkeltindivid, som eksemplarer av menneskeslekten eller menneskeheten.

Med den sistnevnte formuleringen mener jeg at fortolkningskunsten ikke bare bør knyttes sammen med den tradisjonelle kulturen og til fagfilosofi; det som er sentralt, vesentlig og viktig er hva for slags filosofi den blir knyttet til, og den bør således knyttes opp der den hører mest hjemme, nemlig antropologisk filosofi eller, som jeg fortrekker å beskrive  det som, til antropologisk metafysikk. Og det betyr at metafysikk som spørsmål om det som er, for så vidt som det er, på uløselig vis er vevd sammen med den menneskelige betydningen til våre teorier om oss selv, andre, naturen, den sosiale og kulturelle verden og til livet selv, for uten det antropologiske element, at våre teorier og refleksjoner treffer oss og rører ved oss, er dette noe som finner sted eksternt i forhold til oss selv som mennesker, det vil si at det bør være et samsvar mellom det vi gjør og de ideer, tanker og begrep vi har om oss selv, og som vi danner oss om oss selv, i lys av erfaringen og kunnskapen vi rår over og på grunnlag av nye kunnskaper og erfaringer.

Om en kobler beskrivelser og tydninger(fortolkninger) av menneske fra vår felles forklaringer av hva menneskeværen er om, tenderer dette i retning av å gi en altfor mekanisk og unyansert oppfatning, for ikke alt kan tilbakeføres på naturvitenskapelig tenkning, hvilket betyr å se helt vekk fra vår egen subjektivitet: at vi mennesker relaterer oss til våre inklinasjoner, tendenser og disposisjoner, drifter og lidenskaper: å forklare oss selv og vårt liv i termer av naturvitenskapelig orientering, er å oppfatte oss selv som kompliserte maskiner, og et slikt prosjekt likner mye på det å konstruere svært intrikate regnemaskiner, regnemaskiner som vi selv ikke forstår noe som helst av, verken om det er bygd inn visse aksiomer, teoremer, prinsipper i maskinen, eller hvordan de fungerer, og, langt mindre, hva for output som er resultat fra å gjøre bruk av teknologi som ingen mennesker er i stand til å fatte poenget med.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Følgelig, om en har sans for regnemaskin tropen, bør en alltid ha i bakhode at det er mennesker som konstruerer maskiner, og ikke omvendt, at en anvender maskiner med det for øye å finne ut av hva mennesker er, slik at en ikke kjenner en altfor stor dragning henimot en svært underlige tanke: at en skal kunne utføre visse beregninger, og i kraft av å gjøre det, skal en også kunne hevde noe definitivt om hva vi mennesker er - hvordan vi mennesker er beskafne, hva som er vår essens.

Dermed åpner ståstedet mitt også opp for tale og mot - tale, egentlig sam - tale, enten det finner sted som noe en gjør for seg selv eller sammen med andre, uten at det her gis et enten - eller men heller et både og.

Grunnene er at den fruktbare tale finner sted sammen med andre mennesker, der begge samtalepartnere trekker veksel på utveksling av tanker, erfaringer, ideer, som er slik at dette befordrer og fremmer de involverte menneskers liv. Sagt med andre ord: mennesker er slike levedyr som tenker og taler, mener og virker, handler, legger planer og utformer prosjekt, som de streber etter å aktualisere, og som ikke bare snakker ut fra deres aktiviteter og virksomheter men som i like stort mon snakker og skriver om deres aktiviteter og virksomheter, hva de nå mer konkret er.

Det faktum at mennesker tenker og taler, mener og handler, er kjennetegn som gjør at vi er annerledes enn andre levende organismer, som for eksempel katter eller trær. En kunne kanskje hevde at hva det er om for mennesker, er at de er "grensebarna"; at de alt allerede har tatt skrittet ut over "muren" som skiller dem fra alle andre levedyr, eller at de søker andre utveier enn andre levende organismer ved at de graver seg under murene: andre pattedyr forblir innenfor de enklaver eller innhegninger, som er satt for dem mens menneskene står fritt til selv å avgjøre hva de skal gjøre ut av deres kår, som er menneskenes universelle kår. Således lever jeg talende og tenkende, menende og handlende ved at jeg er anvist på det menneskelige fra første stund av og at jeg streber etter å virkeliggjøre det som er lagt ned og inn i meg fra jeg ble satt inn i livet og i verden. Med andre ord, all form for utforskning av oss mennesker som, i det store og hele, begrenser utforskningen sin til å omfatte slike størrelser som arv og miljø, jordoppvarming, genetikk og omgivelser, griper altfor kort når det gjelder hva menneskene er, sammen med de muligheter menneskene har til å nå ut over de skranker som gis for dem, som et gitt språk, en gitt familie, slekt, et bestemt samfunn, en viss kultur med tilhørende lokale seder og skikker, tradisjoner og konvensjoner, sammen med den historie disse saker og ting har. Vel å merke: et fullstendig brudd med alt det som representerer fortiden og dets betydning og mening i våre liv og for våre liv, så vel i forhold til fortiden selv, til nåtiden og til framtiden, og det betyr hele livet vårt, at fortiden kun betyr noe absolutt annet, et stort tomrom, en blindvei, en ørken, noe fullstendig fremmed og ukjent i relasjon til identiteten vår i nåtiden, og fortellingen vi holder fram for oss selv og andre om disse ting, er vel knapt nok begripelig for noen mennesker, selv om det kan forekomme som en stor fristelse, noen ganger, å legge alt det som hører ens egen fortid til bak seg, i et eneste jafs.

Ja, dette har gyldighet også i de tilfelle hvor ingenting finner sted i det ytre, fysisk beskrivbare livet hos menneskene siden måtene de relaterer seg til hele deres tilstedeværen er av avgjørende betydning for i det hele tatt å kunne forklare, forstå og begripe hva menneskeliv er om, i relasjon til alt annet liv i universet. Så langt en kjenner til.

Mennesker er spørrende organismer, organismer som er utstyrt med språk og bevissthet, og som ikke bare tar opp bestemte spørsmål og bestreber seg på å besvare dem; de er likeledes et spørsmål for seg selv i kraft av det at undringen vår er opprinnelsen til all genuin filosofi, til all vår streben etter kunnskap om oss selv som handlende tilstedeværem og som skapere av mening.

Uten å hevde at det er særskilt originalt uttrykt, for det er sagt av mange før meg - blant annet filosofen Aristoteles - er mennesker anlagt på det å ta opp spørsmål som angår alle de ting som er, eller som dreier seg om alt mellom himmel og jord, mellom fødsel og død. Utover dette tar mennesker også opp spørsmålet om hva en skal gjøre med alt det som fins i verden.

Selv om den filosofiske konsepsjonen min i hovedsak medfører spørsmål som viser til hva jeg beskriver i termer av praktisk metafysikk, dvs. som en viss type filosofi, en radikal filosofi(der ordet og begrepet radikal henger sammen med ordet og begrepet om det å gå til roten, ned til fjellgrunnen, klippegrunnen, så å si), er det også slik at den hermeneutiske dimensjon trer fram i skikkelse av praktisk hermeneutikk, og det betyr som det å rehabilitere hermeneutikken, for i dag blir den svært stemoderlig behandlet, som om den praktiske hermeneutikken skulle være en uekte mor av fortolkningskunsten.

altEtt sentralt utgangspunkt for dette, er begrepet om og fenomenet om det å ta opp sitt eget liv, og derigjennom oppnå et bedre grep om livet. Det betyr ett og det samme som det å relatere det til livssituasjonen sin egen livssituasjon.

Ja, hva er spesielt med livssituasjoner? Er det ikke slik at også livssituasjoner lar seg bringe på et vitenskapelig begrep, og at en dermed betrakter dette fra et eksternt perspektiv - utenfra?

Å gå fram på den måten at en setter dette begrepet på samme linje som et hvilket som helst fysisk objekt som gis utenfor oss selv, er å misforstå hva livssituasjoner er om, for her kommer det allerede fra starten normative begrep, som viser hen til at i alminnelighet er det slik at for å kunne få et liv, som også er ditt eget liv, er det riktig og nødvendige å relatere seg på den måten at en engasjerer seg og involverer seg i livet, og som på den annen side viser hen til at mennesker er både følende og fornemmende, forstandige og fornuftige levedyr. Alternativt formulert: et liv for et menneske er bundet opp til at begrepet om livsutfoldelse, eller til det vi gjør og det vi har fore - til mylderet av planer og prosjekt, hvorav et peker seg ut som et grunnprosjekt.

altFortolkningskunsten er både verktøy og medium for forståelse av oss selv og vårt liv i verden. Anvendelsen av verktøyet skjer med henblikk på samhandling mellom mennesker, som også er mulig vilkår for utveksling av kunnskaper og erfaring. I alminnelig forstand har fortolkningskunsten  blitt knyttet opp til forståelse av ulike typer av tekster, så som lovtekster, diktverk, prekener, salmer og mange andre skriftlige overleveringer, i sær politiske taler, der talen er nedtegnet på forhånd.

Ut fra ståstedet mitt har fortolkningskunsten, som autentisk og genuin menneskelig ytelse, et langt videre virkefelt enn de rene skriftlige overleveringer, for,  som verktøy og medium, bidrar den til at en får bedre grep om hva mennesker mener med det de sier og med det de gjør, og hvorfor mennesker snakker og tenker som de gjør, enn om en hadde vært uten den. Alternativt formulert: anvendelsen av fortolkningskunsten på oss selv og vårt liv innebærer dermed økt forståelse av hva som menes med(hva for tankeinnhold det har) menneskeværen er - hva det går ut på å ha ett liv å leve og ett liv å føre. Av disse grunner mener jeg at selve fortolkningskunsten bør knyttes til utforskningen av mennesker som mennesker, der det som er felles og allment kommer til uttrykk, og ikke bare at fortolkningskunsten blir bunder opp til begrepet om mennesket som mennesket, sui generis, det vil si at i det siste tilfelle er det med referanse til menneskeslekten, menneske som art, eller at det er om specia differentsia, det vil si at det er om alt det som skiller oss fra hverandre som enkeltindivid, som eksemplarer av menneskeslekten eller menneskeheten.

Med den sistnevnte formuleringen mener jeg at fortolkningskunsten ikke bare bør knyttes sammen med den tradisjonelle kulturen og til fagfilosofi; det som er sentralt, vesentlig og viktig er hva for slags filosofi den blir knyttet til, og den bør således knyttes opp der den hører mest hjemme, nemlig antropologisk filosofi eller, som jeg fortrekker å beskrive  det som, til antropologisk metafysikk. Og det betyr at metafysikk som spørsmål om det som er, for så vidt som det er, på uløselig vis er vevd sammen med den menneskelige betydningen til våre teorier om oss selv, andre, naturen, den sosiale og kulturelle verden og til livet selv, for uten det antropologiske element, at våre teorier og refleksjoner treffer oss og rører ved oss, er dette noe som finner sted eksternt i forhold til oss selv som mennesker, det vil si at det bør være et samsvar mellom det vi gjør og de ideer, tanker og begrep vi har om oss selv, og som vi danner oss om oss selv, i lys av erfaringen og kunnskapen vi rår over og på grunnlag av nye kunnskaper og erfaringer.

Om en kobler beskrivelser og tydninger(fortolkninger) av menneske fra vår felles forklaringer av hva menneskeværen er om, tenderer dette i retning av å gi en altfor mekanisk og unyansert oppfatning, for ikke alt kan tilbakeføres på naturvitenskapelig tenkning, hvilket betyr å se helt vekk fra vår egen subjektivitet: at vi mennesker relaterer oss til våre inklinasjoner, tendenser og disposisjoner, drifter og lidenskaper: å forklare oss selv og vårt liv i termer av naturvitenskapelig orientering, er å oppfatte oss selv som kompliserte maskiner, og et slikt prosjekt likner mye på det å konstruere svært intrikate regnemaskiner, regnemaskiner som vi selv ikke forstår noe som helst av, verken om det er bygd inn visse aksiomer, teoremer, prinsipper i maskinen, eller hvordan de fungerer, og, langt mindre, hva for output som er resultat fra å gjøre bruk av teknologi som ingen mennesker er i stand til å fatte poenget med.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Følgelig, om en har sans for regnemaskin tropen, bør en alltid ha i bakhode at det er mennesker som konstruerer maskiner, og ikke omvendt, at en anvender maskiner med det for øye å finne ut av hva mennesker er, slik at en ikke kjenner en altfor stor dragning henimot en svært underlige tanke: at en skal kunne utføre visse beregninger, og i kraft av å gjøre det, skal en også kunne hevde noe definitivt om hva vi mennesker er - hvordan vi mennesker er beskafne, hva som er vår essens.

Dermed åpner ståstedet mitt også opp for tale og mot - tale, egentlig sam - tale, enten det finner sted som noe en gjør for seg selv eller sammen med andre, uten at det her gis et enten - eller men heller et både og.

Grunnene er at den fruktbare tale finner sted sammen med andre mennesker, der begge samtalepartnere trekker veksel på utveksling av tanker, erfaringer, ideer, som er slik at dette befordrer og fremmer de involverte menneskers liv. Sagt med andre ord: mennesker er slike levedyr som tenker og taler, mener og virker, handler, legger planer og utformer prosjekt, som de streber etter å aktualisere, og som ikke bare snakker ut fra deres aktiviteter og virksomheter men som i like stort mon snakker og skriver om deres aktiviteter og virksomheter, hva de nå mer konkret er.

Det faktum at mennesker tenker og taler, mener og handler, er kjennetegn som gjør at vi er annerledes enn andre levende organismer, som for eksempel katter eller trær. En kunne kanskje hevde at hva det er om for mennesker, er at de er "grensebarna"; at de alt allerede har tatt skrittet ut over "muren" som skiller dem fra alle andre levedyr, eller at de søker andre utveier enn andre levende organismer ved at de graver seg under murene: andre pattedyr forblir innenfor de enklaver eller innhegninger, som er satt for dem mens menneskene står fritt til selv å avgjøre hva de skal gjøre ut av deres kår, som er menneskenes universelle kår. Således lever jeg talende og tenkende, menende og handlende ved at jeg er anvist på det menneskelige fra første stund av og at jeg streber etter å virkeliggjøre det som er lagt ned og inn i meg fra jeg ble satt inn i livet og i verden. Med andre ord, all form for utforskning av oss mennesker som, i det store og hele, begrenser utforskningen sin til å omfatte slike størrelser som arv og miljø, jordoppvarming, genetikk og omgivelser, griper altfor kort når det gjelder hva menneskene er, sammen med de muligheter menneskene har til å nå ut over de skranker som gis for dem, som et gitt språk, en gitt familie, slekt, et bestemt samfunn, en viss kultur med tilhørende lokale seder og skikker, tradisjoner og konvensjoner, sammen med den historie disse saker og ting har. Vel å merke: et fullstendig brudd med alt det som representerer fortiden og dets betydning og mening i våre liv og for våre liv, så vel i forhold til fortiden selv, til nåtiden og til framtiden, og det betyr hele livet vårt, at fortiden kun betyr noe absolutt annet, et stort tomrom, en blindvei, en ørken, noe fullstendig fremmed og ukjent i relasjon til identiteten vår i nåtiden, og fortellingen vi holder fram for oss selv og andre om disse ting, er vel knapt nok begripelig for noen mennesker, selv om det kan forekomme som en stor fristelse, noen ganger, å legge alt det som hører ens egen fortid til bak seg, i et eneste jafs.

Ja, dette har gyldighet også i de tilfelle hvor ingenting finner sted i det ytre, fysisk beskrivbare livet hos menneskene siden måtene de relaterer seg til hele deres tilstedeværen er av avgjørende betydning for i det hele tatt å kunne forklare, forstå og begripe hva menneskeliv er om, i relasjon til alt annet liv i universet. Så langt en kjenner til.

Mennesker er spørrende organismer, organismer som er utstyrt med språk og bevissthet, og som ikke bare tar opp bestemte spørsmål og bestreber seg på å besvare dem; de er likeledes et spørsmål for seg selv i kraft av det at undringen vår er opprinnelsen til all genuin filosofi, til all vår streben etter kunnskap om oss selv som handlende tilstedeværem og som skapere av mening.

Uten å hevde at det er særskilt originalt uttrykt, for det er sagt av mange før meg - blant annet filosofen Aristoteles - er mennesker anlagt på det å ta opp spørsmål som angår alle de ting som er, eller som dreier seg om alt mellom himmel og jord, mellom fødsel og død. Utover dette tar mennesker også opp spørsmålet om hva en skal gjøre med alt det som fins i verden.

Selv om den filosofiske konsepsjonen min i hovedsak medfører spørsmål som viser til hva jeg beskriver i termer av praktisk metafysikk, dvs. som en viss type filosofi, en radikal filosofi(der ordet og begrepet radikal henger sammen med ordet og begrepet om det å gå til roten, ned til fjellgrunnen, klippegrunnen, så å si), er det også slik at den hermeneutiske dimensjon trer fram i skikkelse av praktisk hermeneutikk, og det betyr som det å rehabilitere hermeneutikken, for i dag blir den svært stemoderlig behandlet, som om den praktiske hermeneutikken skulle være en uekte mor av fortolkningskunsten.

altEtt sentralt utgangspunkt for dette, er begrepet om og fenomenet om det å ta opp sitt eget liv, og derigjennom oppnå et bedre grep om livet. Det betyr ett og det samme som det å relatere det til livssituasjonen sin egen livssituasjon.

Ja, hva er spesielt med livssituasjoner? Er det ikke slik at også livssituasjoner lar seg bringe på et vitenskapelig begrep, og at en dermed betrakter dette fra et eksternt perspektiv - utenfra?

Å gå fram på den måten at en setter dette begrepet på samme linje som et hvilket som helst fysisk objekt som gis utenfor oss selv, er å misforstå hva livssituasjoner er om, for her kommer det allerede fra starten normative begrep, som viser hen til at i alminnelighet er det slik at for å kunne få et liv, som også er ditt eget liv, er det riktig og nødvendige å relatere seg på den måten at en engasjerer seg og involverer seg i livet, og som på den annen side viser hen til at mennesker er både følende og fornemmende, forstandige og fornuftige levedyr. Alternativt formulert: et liv for et menneske er bundet opp til at begrepet om livsutfoldelse, eller til det vi gjør og det vi har fore - til mylderet av planer og prosjekt, hvorav et peker seg ut som et grunnprosjekt.

Sida 2

Praksis, dannelse og visdom i kontrast til begrep som produksjon og produksjonskunnskap

Dermed er våre grunnprosjekt bundet opp til våre gjøremål og våre forehavender, så vel på kort sikt som på lang sikt, på det settet at grunnprosjektet taper karakteren av å være et grunnprosjekt med mindre dette prosjektet blir innlemmet og tatt opp og inn i våre liv ved at det aktualiseres gjennom vår praksis. Begrepene våre om hva vi er og hvem vi er, er således rotfestet i vår praksis i den forstand at de i første og siste instans er til stede for oss som reelle begrep om oss selv ved at de springer ut av og følger fra vår praksis.

Dette betyr at det er i møtet med realiteten at hvert eneste menneske oppnår begreper om seg selv som et selv, og ikke at dette blir til hinsides vår relatering: at det er den "rene" fornuft, i Kants forstand, som tar seg av et slikt intellektuelt arbeid.

Den overordnende sammenhengen for diskursen min er livet i verden, og tema/problemstillingen min er å vise hva for reelle muligheter som fins for at mennesker skal kunne leve anstendige, autentiske og genuine liv. Begrepet om anstendige liv viser til begreper som visdom og dannelse, noe som på sin side viser til begrep som selvstyre og selvforvaltning. Begrepet om visdom og det begrepet er om, sakene selv, viser til begrepet om praksis, der begrepet om visdom finner sitt sted ved at det viser til begrepet om betydning og mening.

De to sistnevnte fenomen er  ikke av den slags ting som kan føres tilbake til leksikalsk og lingvistiske størrelser: en kan ha studert seg til døde, hva angår lingvistikk, uten å ha fattet det minste av hva det er om når det vises hen til begrep som betydning og mening: en kan ikke lese seg til slikt i bøker, selv om dette er i stand til å sette et menneske på et riktig og nødvendig spor, og som bidrar til at en finner ut av dette på egen hånd, og ikke som noe en har lest seg til.

Betydningen til begrepet om praksis og begrepet om visdom trer fram gjennom å kontrastere det til begreper som produksjon og produksjonskunnskap. I det sistnevnte tilfellet er det tale om visse regler og visse prosedyrer, som styrer måten mennesker oppnår visse forut gitte mål, dvs. gjennom å anvende visse midler når en fram til et visst resultat. Det samme poenget kan bli formulert ved at en tar i bruk den instrumentelle fornuft formålsrasjonelle prosedyrer. Og her gjelder det at det gis regler, og reglene regulerer eller foreskriver måten en skal gå fram på for å oppnå et nærmere angitt mål. Derigjennom er formålsrasjonaliteten anvist på årsak og virkning i den forstand at gjennom å få en viss styring på årsakene som midler frambringer en også virkningen som mål. Og det vet menneskene meget om siden de har produsert våpen som er i stand til å utslette alt liv på jorda og ved at en rekke mennesker blander seg inn der de skulle ha vist så vel klokskap som visdom gjennom å holde seg unna, eller ved at de forlegger deres aktiviteter til andre steder enn til de steder som helt sikkert er slik at de forvolder mer skade enn nytte, for det gis alltid mennesker som i utgangspunktet vurderer hvert enkelt liv så lavt at det å sette livet sitt på spill er noe som hører med til det som utgjør "livets lov": at en tar livet av seg selv og av andre på grunnlag av en ide' som verken kan aktualiseres her eller noe annet sted.

I skarp motsetning til å prøve å bygge opp liv som er tuftet på abstrakte ideer, og det er uten betydning om disse springer ut av og følger fra den humanistiske impuls - trangen til å hjelpe folk som er i nød, og det betyr at en tror at en beskytter folk fra nød gjennom at dette oppildner andre mennesker til økt vold, flere mord og langt flere likvideringer av fiender, så forholder det seg helt annerledes hver gang et menneske relaterer seg til den konkrete livssituasjonen det står i eller en situasjon en tenker og handler innenfor og ut fra. I en verden med så mye naken nød som den verden vi lever i, er det helt klart at en rekke mennesker foretrekker å overleve framfor å sulte i hjel: det gis steder der du kan gi et menneske et gevær, og dette menneske får mat og drikke så lenge det har et gevær og så lenge det anvender geværet, det vil si at det skyter på dem som anses som fiender: det er dette som går under navnet moderne krig, og den kan ingen vinne, den kan ikke nedkjempes gjennom økt militær innsats, for det gis millioner og atter av millioner som gjerne vil ha et gevær, slik at de også kan få spise og drikke.

altHva jeg snakker er om en normstyrt aktiv inngripen i en helhetlig situasjon, og hvor det er slik at det er personen selv som har å avgjøre hvordan hun skal anvende normen på den konkrete situasjonen. Det betyr at det beror på personen selv hvordan hun skal vurdere hva som bør gjøres, eller hva hun har å gjøre, gitt hennes egen tolkning og fortolkning av sitt eget liv med henblikk på livet hun har levd fram til nå, slik hun lever det nå og de planer og prosjekt hun har for framtiden. Her er altså (fronesis, dommen)det gode skjønnet, dømmekraften, innsikten i og forståelsen av den egne livssituasjon, sammen med at applikasjonen av denne dømmekraften på hva som virkelig teller for henne, avgjørende for måten å relatere seg til seg selv og til livet sitt.

Om en har som utgangspunkt at praktisk hermeneutikk, i det minste, har tre sentrale element, nemlig interpretasjonen, eksposisjonen og applikasjonen, så følger det visse konsekvenser for hvordan en skal begripe relasjonen mellom praksis, fronesis(klokskap, mening) og dannelse.  På den annen side, det er fullt ut rimelig å anta at både det formidlende elementet innenfor praktisk hermeneutikk og de to andre element bør kunne begripes som en fortelling, eller en beretning om det egne livet, om hva som menes med det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre.

Grunnene er at gjennom det å oppnå erfaringer, ferdigheter og kunnskaper, oppnår en også en økt oppmerksomhet om hva som virkelig teller i ens eget liv, og hva som, strengt tatt, også teller i andres liv, gitt ens preferanser, interesser og verdier, ens verdsettinger, vurderinger og dommer.

Uttrykt med andre ord, så er det slik at begrepet om hermeneutikk som praktisk hermeneutikk, at fortolkningskunsten har stor betydning for våre liv, også går rett inn i moderne diskusjoner om hermeneutikkens gyldighetsområde. Innenfor campus er det i dag svært utbredt å ta hensyn til de to første moment(interpretasjon og eksposisjon); det sistnevne forbigås i taushet ved her synes majoriteten av forskere og lærere innenfor universitetssammenhenger å være av den oppfatning at det sistnevnte beror på såkalte "rasjonelle valg." Det beror på en misforståelse av hva praktisk hermeneutikk i første og siste rekke er om ved at det alltid er praktisk-teoretisk fornuftig å ta opp spørsmålet om det fins ytterste og høyeste, innerste og dypeste prinsipper, verdier og normer, som også er slik at jeg har å legge disse til grunn for hele livet mitt. Dette burde kunne gjøres gjeldende for hvert eneste levedyr, som har språk, som rår over ord og begrep, og som er i stand til å anvende forstand og fornuft med henblikk på seg selv og sitt eget liv.

Jeg kan, for eksempel, alltid ta opp spørsmålet om hvordan jeg skal forholde meg til sofister, til stoikere, til kynikere, til epikureere; eller til hele den filosofiske overleveringen fra den tidligste filosofi og vitenskapsfilosofi, den tidligste politiske filosofi, den eldre etikk, nyere og senere etikk og fram til skrivende stund. Det er ingen ting som taler i mot at det er urimelig, eller at det bør forkastes, eller avvises.

Ved at begreper som instrumentell fornuft eller formålsrasjonalitet har deres mål utenfor seg selv, eller som det vi forfølger for noe annet sin skyld, er det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre alltid noe vi etterstreber for dets egen skyld og ikke med henblikk på eksterne mål, som på sin side gjerne blir til midler for å oppnå videre mål, ad absurdum(om en da ikke sikter til at døden og graven setter et definitivt punktum for videre prosjekt, noe som er utvilsomt helt sant).

Det synes ganske innlysende at en teleologisk praksis ikke oppfyller tanken om aktiviteter og virksomheter, som har deres mål i seg selv ved at det hele tiden gis videre mål, og som en streber etter å oppnå. Derfor synes begrepet om finalitet å være et langt mer fruktbart begrep ved at det viser til aktivitet og virksomheter, som nettopp har deres mål innenfor seg selv. Dikterens hovedoppgave er jo å skrive gode dikt, slik filosofi består i og av det å tenke godt og innsiktsfullt, for filosofer har bundet seg til tenkning som livsform, nemlig en filosofisk livsform, at en dermed hevder at det fins en og bare en filosofisk livsform, som fungerer som standard og norm for enhver filosofisk livsform, det ville bety at en setter fram en doktrinær innstilling til alt filosofisk liv om en også tror at det gis en og kun en korrekt filosofisk livsform, og at det gis ingenting utenfor den.

Således er det slik at begrepet om praksis ikke ett og det samme som produksjonskunnskap, og den mening mennesker skaper gjennom deres handlinger, er ikke ett og det samme som produksjon av mening, eller noe som kan kalles "meningsproduksjon". I det hele synes det å være slik at i teknologisk-vitenskapelige samfunn har det oppstått  visse måte å tenke på og snakke om våre egne liv, og som også er svært besværlig å fatte: hva skulle det bety å produsere eller å frambringe, mening. Gitt at begrepet om etikk og begrepet om mening henger sammen, og at  om det er slik at uten mening ingen etikk, og uten etikk ingen mening. Ingen ville vel kunne hevde at det fins eksperter på produksjon av etikk og på produksjon av mening. Det måtte bety noe i retning av at det fins livseksperter, personer som er eksperter på det menneskelige livet, og som en konsulterer når det er noe en undres over, noe en ikke finner ut av, verken gjennom samtale, eller for seg selv.

Det synes også å gjelde fullt ut at det er lite fruktbart å betrakte estetikk og det estetiske som noe som er produsert, som "estetisk" produksjon; ordet og begrepet om estetikk og det estetiske er om form og struktur, om helhetlige former, om det skjønne, det vakre. Å hevde at et helt liv er vakkert selv om det har i seg en kvadratsentimeter av det heslige, er vel å tøye begrepet om det estetiske i retning av det hule og det useriøse siden begrepet om et vakkert liv neppe tåler å bli kvantifisert på nevnte måte(Jf. Leibniz og hans tanke om at denne verden er den best mulige av alle verden). Nå vel; i denne kontekst er referansen menneskelige liv, lykkelige og ulykkelige liv og ikke om verden, for den er slik den er, uavhengig av hva du og jeg måtte tro, tenke og mene om den.

altFor å illustrere hva som jeg har i tankene, jeg utgangspunkt i begrepet om livssituasjon, som alltid er en konkret situasjon, og som forlanger tydning.

Til begrepet om livssituasjon svarer det at noe ustabilt, noe unnvikende og noe som skifter over tid og i rommet. Således er livssituasjoner ikke noe forut gitt, slik en stilling og en posisjon er det: hva som er bestemmende for begrepet om livssituasjon og det begrepet er om, eller hva det viser hen, avhenger av mye annet, så som tidligere kunnskaper, ferdigheter og erfaringer.

Tankegangen er at når jeg tar opp livssituasjonen min, så kommer jeg ikke så å si inn i den med tomme hender: det er med referanse til at jeg har levd en stund i livet at jeg i det hele tatt kan tenke og tale om det å ta opp situasjonen min. Det som er riktig her, er vel å mene at en er i stand til å ta opp ens egen livssituasjon ved at en har forholdt seg til den på tidligere tidspunkt i ens egen biografi, uten å mene at det en gjør i det bestemte tilfelle er identisk med det en gjorde før, eller vise versa, at det en gjorde tidligere er ett og det samme som det en gjør på et senere tidspunkt. Det som er problematisk er ikke bare hva som skulle telle som det å gjøre det samme; det som gjør det helt vanvittig å tenke i slike baner er at hver eneste livssituasjon er en unik livssituasjon, og unike situasjoner mangler ekvivalenser, eller strenge definisjoner. Det betyr at semantikken synes å famle omkring i tomme luften, eller at det hele går på tomgang(synonymer, eller definisjoner hjelper oss ikke ved at det å bytte ut et ord og et begrep med et annet er nettopp å foretrekke de ordene og det begrepet de står for med det en hadde på forhånd). Det er dessuten relativt enkelt å si seg uenig i hver eneste definisjon ved at en alltids kan finne andre definisjoner, eller ved at en føyer til eller trekker fra noe i selve definisjonen.

Det å synliggjøre betraktningene over, innebærer at det å holde fram at menneskenes erkjennelsesaktiviteter har deres basis i våre subjektive interesser og verdier, preferanser, temperament, eller våre inklinasjoner, tendenser og disposisjoner, som er det som driver og trekker oss mennesker innover i framtiden og som også bidrar til at vi mennesker i det hele tatt fatter noen som helst interesse for historie, at vi leser for å forstå, for å tilegne oss kunnskaper om det forgangne. Med en alternativ formulering kan en hevde at det er våre subjektive interesser og verdier som styrer oss snarere enn omvendt ved at det er disse fenomen som gjør at vi holder ut motgang og tilbakeslag, uavhengig av om det rent materielt går bra eller dårlig med oss, om det fører til vår lykke eller vår ulykke, om det er gunstig eller ugunstig for oss, om de målene vi har satt som våre egne formål, synes nære eller fjerne.

Sida 3

Følelser og fornuft

Dermed er vurderinger, verdsettinger, verdier og dommer brakt inn som tema ut fra en drøftelse av relasjonene mellom følelser(emosjoner) og fornuft ved at disse fenomen synes å slik at uten følelser kommer vi mennesker ikke av sted, men blir stående på stedet hvil, i ro, ubevegelige, så å si. På den annen side hører forstand og fornuft med som motkrefter til det konative(sterke, uregjerlige, drifter, følelser, som sitter så fast at vi har store vansker med styre dem) ved oss selv.

Uten å ta stilling til en tvist mellom en tolkning av Hume kontra Kant, om det er forstanden og fornuften som styrer eller om det er våre følelser(som i nevnte mening skal begripes som et enten eller), så er det etter mitt syn rimelig å hevde at både følelser og forstand og fornuft bør og må være til stede for at mennesker i det hele tatt skal kunne sette seg selv i fart og i bevegelse, for å kunne aktualisere, eller realisere sine prosjekt, eller sine grunnprosjekt.

Til grunn for nevnte utlegning av menneskelig liv holder jeg det som følger for å være sant. Alt liv forlanger en avbalansering av relasjonene mellom det å være i bevegelse og det å være i ro, mellom arbeid og hvile, mellom det å hvile og det å arbeide. Dernest holder jeg det for sant at menneskelig og u-menneskelig liv folder seg ut og folder seg inn i et dynamisk(krefter som trekker i ulike retninger) felt som utgjøres av så vel en bakover rettet orientering som en bevegelse henimot livet innover i framtiden, der vårt sete hele tiden er livet hic et nunc, eller her og nå(og som ikke er et liv i og for øyeblikket, eller et impulsstyrt liv). Av den grunn at tilværelsen vår har disse karakteristiske drag, er det ytterst tvilsom å gi seg i kast med å velge mellom dem ved at noen sverger til de ene framfor de to andre; livet hos menneskene ko-impliserer det som var, det som er og det tilkommende. Det er allikevel slik at framtiden er vår reelle mulighet qua vår mottakelige åpenhet innenfor det som er. Det betyr i den utstrekning og i den grad vi gjør oss selv åpne for det som er, var og er i ferd med å bli til.

Å holde fortiden levende i minnet, er jo det å kalle fram det som en gang var og som ikke lenger er; det at noe stiger fram for sinnet vårt, og det å gi det en viss form, som uttrykk for det som var, er ikke en gjenspeiling av det forgangne. Det som er tilfelle er at vi alltid kommer for sent og at vi likeledes kommer for tidlig fram. Med det mener jeg at det gis ingen umiddelbar vei tilbake til det som var, verken i ditt eget liv eller inn i noen annens; å skrive om fortiden er dermed både konstruksjon, de-konstruksjon og re-konstruksjon. Det har sin gyldighet om jeg går i gang med å skrive om mitt eget liv i fortiden så vel som når jeg skal framstille et liv, eller fragmenter av et liv, som tilhørte noen annen enn meg selv. At vi alltid kommer for sent til fortiden betyr at alt det som har hendt oss siden den gang har satt sitt umiskjennelige preg på oss og at når vi saumfarer fortiden vår, så langt det går, så følger våre liv i nåtiden og det livet vi antar at vi har i framtiden også med i vår oppsporing av livet vårt. Det er ingen ond sirkel, men det er mulige vilkår for i det hele tatt for å ha et liv å føre at det består av den slags dynamiske relasjoner, at livet i denne mening er noe som hele tiden unndrar seg for oss. Det betyr at det er ikke til å få fatt på og tak i om vi nærmer oss det gjennom den objektiverende, naturvitenskapelige holdning hvor en betrakter livet som et selvstendig og uavhengig objekt, et objekt som skal kunne studeres uten innblanding fra subjektet, den som utforsker objektet og objektområdet. Dermed er vi mennesker anvist på tilblivelse, på skaping av mening.

Det er som aktivt inngripende levedyr at vi, i ordets dobbelte betydning, er skapere av mening, både som helhetssyn, som en visjon, et livssyn, og ved at de enkelte moment, de enkelte segment, som våre liv består av og i, knyttes sammen i kraft av at vi er skapere av mening: det er disse to fenomen som holder våre liv sammen, der det ene har å gjøre med helheten og det annet er om den indre sammenheng mellom mylderet av deler, som utgjør våre liv.

Lar vi være å ta i betraktning at det er slik at vi gjennom våre handlinger bringer et tankeinnhold(mening) i våre liv, og at det holdes sammen av en skjør tråd, som knytter de enkelte deler sammen til en helhet, så framstår våre liv som en serie, eller som sekvenser av fysiske hendelser. Naturvitenskapene og de vitenskaper som opererer med tanken om objektiv kunnskap om tildragelse, er opptatt av å bestemme hendelsens utside snarere enn dens innside, eller som enheten av deres utside og deres innside, som nettopp konstituerer begreper som formål, mening og intensjon. Derigjennom er det slik at antropologisk teori undersøker våre handlingers mening og våre intensjoner

Betraktet fra menneskenes subjektivt opplevde side, er det derfor avgjørende at vår intellektuelle og følende aktivitet er å foretrekke framfor uvirksomhet, der det sistnevnte innebærer at vi lar være å gjøre noe som helst med henblikk på livssituasjonen vår.  Selv om det nøkternt sett er slik at all vår møye, alt vårt slit, ikke endrer en tøddel på vår stilling i verden, når betraktningen kommer fra utsiden, fra uhildede observatører, betyr det så langt i fra at vår opplevelse og vår erfaring av hva som er godt og bra for oss selv og for andre, dermed mister deres betydning og mening.

altGitt grunnformuleringen at det å virke på sitt beste er å foretrekke framfor det å la være å ta i bruk ens egne talenter, ens egen begavelse, og at det er slik at følelser kommer inn i menneskeliv i den forstand at uten følelser(emosjoner) blir en stående på stedet hvil ved at forstand og fornuft er verktøy som trenger å bli knyttet til våre sterkeste følelser, så er også redsel og håp bygd inn i våre liv på den måten at vi trenger å kjenne det slik at vår møye betyr noe med henblikk på om vi derigjennom befordrer og fremmer noe som er bedre enn den situasjonen vi er i, eller om alt vårt strev kun innebærer at alt blir ved det samme, eller at det bent ut er slik at det hele blir til noe dårligere enn før.

Det hele kan også formuleres i retning av praktisk visdom eller det gode skjønnet, dømmekraft, som hører med til begrepet om dannelse og dannethet, eller det å være et dannet menneske, og ikke bare i betydning av det å være et utdannet menneske. Disse begrep, som synes å være ganske obsolete i samtiden, er ideal som vi mennesker strekker oss henimot, og som vi i større eller mindre grad lykkes med å leve opp til. Det sistnevnte er om det å kunne fungere innenfor en jobb, eller en stilling, mens det førstnevnte er om det å forholde seg til seg selv og til sitt eget liv: at en relaterer seg til sine pasjoner og til sine emosjoner. Visdom består i å besinne seg på ens egne troer og håp, ens lidenskaper og ens drifter ved at en holder det opp overfor det virkelige liv, eller at en tar i betraktning hele ens forståelseshorisont og prøver den overfor det som faktisk er tilfelle. I menneskelige anliggender betyr dette at det en støtter seg på som belegg for hva en i en konkret situasjon holder det for sant å mene om situasjonen, også må tolkes: det er ikke som innenfor naturvitenskap, der en regner data for å være mer pålitelig, eller langt sikrere enn hypotesen; nei også det en støtter seg på og som en legger til grunn for hele ens tolkning, utlegning og eventuell inngripen i situasjonen, er selv gjenstand for vårt subjektive skjønn: om vi mener at i forståelsen er det "forståtte" på avstand, eller at innholdet i det vi forstår når vi forstår noe, for så vidt som det er tale om forståelse i det hele tatt, beror på hva for kunnskaper, ferdigheter og erfaringer vi bringer med oss inn i situasjonen vi befinner oss innenfor, er vår innsikt i vår egen situasjon noe begrenset, nemlig med henvisning til våre forhåndskunnskaper, våre ferdigheter og tidligere erfaringer.enn vår egen.

Sida 4

Om å tenke på og snakke om oss selv og våre liv i termer av kall og skjebne, lodd og bestemmelse

Å tenke på og snakke om våre liv i termer av ord som "kall" og "skjebne" og "lodd" og "bestemmelse", synes å være gammeldags, eller som tanker og forestillinger som hører en helt annet tid til enn vår egen. I herværende filosofiske essay prøver jeg å vise at det så langt fra er tilfelle, selv om en rekke tidsdiagnoser synes å peke i retning av tanken om at det å gå fra den ene jobben til den andre kommer like lett og naturlig som å puste og å ta til seg føde og drikke. Således synes det at grunnprosjekt, i min betydning av ordet, dvs. livslange prosjekt, eller visse typer av oppgaver, som varer livet i gjennom straks en har fundert på hva som menes med til spørsmål om relasjonene mellom menneskeliv, hva det innebærer å ha tanker og å handle, er fullstendig utidsmessige saker ved at det meste av det som skjer på hvert eneste saksområde endrer seg så raskt at det hele er om komme seg i gjennom fra dag til dag.

Ingen mennesker oppnår alt, eller får alt, slik det helt sikkert også er at ingen velger alt i livet.    Likevel, en dag oppdager du at du står overfor et avgjørende valg: enten binder du deg til det overflatiske og lettvinte liv, til all slags komfort, eller til det søte og utsvevende liv som det heter, eller så vier du det til det som forlanger mye mer av deg ved at du knytter det opp mot skriving og lesing, lesing og skriving, dvs. til filosofisk-litterære studier.

Nå vel, jeg overdriver min sak, og den settes på spissen for at jeg skal få fram poenget mitt: at i livet, i det virkelige liv, synes det heller å være et både og, noe som slettes ikke er ensbetydende med at hva det hele går ut på er å la dagene rulle og gå uten at slike spørsmål som har å gjøre med mål og mening med det hele noensinne dukker opp. Jeg vender tilbake til disse saker.

Det som er tilfelle er at den dimensjonen vi mennesker kaller "menneskelivet" har mange aspekt, som for eksempel hva som menes med logikk og logiske argument, og det som svært ofte blir regnet med som tilhørende humanvitenskap, dvs. studier av litteratur, kunst og diktning. Dessuten det jeg allerede har nevnt, nemlig hva som menes med tanker og handlinger. Når referansen er utdanning og studier, er det også høyst relevant å ta det hele et skritt videre ved at det, som nevnt, fins vitenskaper og forskning, sammen med den praktiske anvendelse av den, noe jeg holder for en sammenblanding av distinksjoner og begreper, nemlig teknologi. I perspektivet mitt gjelder det at det fins en og bare en vitenskap, nemlig naturvitenskap. De øvrige disipliner kaller seg vitenskaper uten å være det. Grunnene er, muligens, at med framveksten av naturvitenskapene som selvstendige fag og disipliner med deres egne teorier, metodologi og deres egen historie(så som matematikk, fysikk, mekanikk, kjemi, biologi, geologi og astronomi), kom de øvrige disipliner i sterk forlegenhet med henblikk på så vel rigiditet, faglig integritet, eksakthet, presisjon, forklaringsstyrke, sikkerhet, og, ikke minst, med henblikk på målbarhet og lovmessighet, dvs. med henblikk på prediksjon, etterprøving, verifikasjon/falsifikasjon, dessuten i relasjon til deres praktisk-tekniske utnyttelse og anvendbarhet i form av ulike typer av(human)teknologisk design. Det betyr: disipliner som har å gjøre med relasjoner mellom individ og samfunn, samfunn og kultur, språk og litteratur, slik at nevnte relasjoner, som dreier seg om kropp og sjel, ånd og legeme, sakket kraftig akterut ved at de ikke maktet å holde tritt med det naturvitenskapelige språket.

Alt dette fikk skjebnesvangre konsekvenser, for i dag synes det å være slik at kritikken av subjektivismen innenfor psykologien, som mellom annet ble torgført av Husserl, har medført at den nærmest er å betrakte som en gren av naturvitenskapen(e), der hypotetisk-deduktiv metode så å si rår grunnen alene ved at hermeneutikk og fenomenologi, for å nevne et par skoleretninger, holdes atskilt fra det rent vitenskapelige. Naturligvis, konsepsjonen om menneskelivet har i seg flere dimensjoner enn de jeg har vist til over. Det fins folk som beskriver de aspekt ved menneskelivet, som jeg har i tankene, i termer av verdi-sfærer, eller systemlogikker. Eksempler på slike verdi-sfærer/systemlogikker er: produksjonen, markedet, fritiden, mediene, politikken,  idretten og sporten, kulturen(det er ikke er helt opplagt at ordene og begrepene verdi-sfærer og systemlogikk er ekvivalente begrep, at de står for nøyaktig det samme: de peker allikevel i retning av at innenfor den kulturale moderniteten fins det klart atskilte skott, vegger eller murer).

altDen angelsachsiske filosofen Stuart Hampshire har skrevet mye innsiktsfullt om livet i det moderne. Uten å hevde at det følgende er en nøyaktig oversettelse av hans mening(i filosofi gjelder det ikke om å adlyde, men det hele er om å anvende hva andre har sagt og ikke sagt, for ens egne, konstruktive formåls skyld), så skjelner Hampshire mellom det akademisk pregete liv og det mer livlige liv, eller livet slik det framstår i lys av våre umiddelbare drifter og lidenskaper, våre vitale interesser og verdier. Det førstnevnte er, naturlig nok, mer temperert enn det sistnevnte, som i det store og hele dreier seg om følelser og om standpunkter en alt allerede har inntatt, ut fra et visst program, og som en så å si setter alt inn på å forsvare gjennom ulike verbale og non-verbale strategier.

Innenfor den sistnevnte dimensjonen er det således aldri tale om streng logisk argumentasjon i alminnelig mening av begrepet om argumentasjon: det blir sjelden eller aldri tatt opp spørsmål vedrørende selve målene, for de er det konsensus om, de står fast(vi er alle i samme båt, som det heter). Derfor går ikke tvisten mellom de stridene parter på selve standpunktformuleringene(som for eksempel følgende slagord, eller demagogisk fraseologi, som helt sikker er uten et klart innhold: at demokrati er å foretrekke framfor diktatur; overgangen fra et totalitært styresett til et demokratisk styresett, kommer til å bli lang og hard; den amerikanske drømmen er noe vi alle drømmer om), uenigheten er om virkemidlene for å oppnå de forut gitte målene(som i alle tilfelle er og blir skjulte for den vanlige kvinne og mann, siden det ikke er noe en snakker om, for vi er jo, i bunn og grunn enige om det meste, og det man er enig om, heter det, t trenger en jo ikke starte en lang og hard diskusjon om.

Jeg har et annet perspektiv på disse ting jeg har snakket om over, for meningsbryting er ofte langt mer fruktbar, filosofisk og allmenneskelig sett enn tanken om konsensus/enighet. Begrunnelsen min er slik: til hvert eneste forslag som blir holdt fram, uansett om en fikserer forslaget gjennom visse kjennetegn, eller beskrivelser, er det i prinsippet alltid mulig å kritisere de kriteriene for enighet som blir lagt til grunn for utsagn om at en tilslutter seg et visst standpunkt og den begrunnelse som blir satt fram for standpunktet. Derigjennom er begrepet om konsensus en problematisk størrelse å håndtere med henblikk på økt mellommenneskelig forståelse, verken den som er om oss selv og våre egne liv og den som er om den såkalte "intersubjektive" forståelse. For når alt kommer til alt, hva det hele går ut på er ikke å bli forstått; langt viktigere er det å prøve å forstå ved at i en slik formulering ligger det at det alltid er mer å hente fram fra dypet i oss selv, at forståelse skjer med henblikk på fordypet og økt, eller utvidet forståelse.

Samtiden synes å ha liten eller ingen sans for de nevnte saker og ting ved at travelheten og larmen som omgir oss fra morgen til kveld, så å si pisker oss framover fra det ene til det annet, uten tanke på at innsikt og forståelse forlanger tid og konsentrasjon, at vi trenger å stanse opp ved at vi tenker etter og over hva meningen med det hele er.

I perspektivet mitt er filosofi ingen vitenskap ved at den har langt flere likhetstrekk med lidenskapelighet enn med det å systematisere våre erfaringer om oss selv og vår felles verden. Jeg er tilbøyelig til å mene at filosofi er mye mer om alt det vi ikke vet enn det vi vet, der det sistnevnte er hva naturvitenskapene steller med. Derfor er filosofi bundet opp til, eller beroende av måten en lever livet sitt, eller som en særegen livsform. Det vil si at ved at det gir god mening å tale om så vel filosofisk(e) liv som filosofiske livsformer. Og, naturligvis, u-filosofiske liv og non-filosofiske livsformer.

Således er det å ha en visjon om menneskelivet ett og det samme som å tale om og tenke på menneskeliv i termer av en rekke livshelheter, der hvert enkelt liv etablerer og konstituerer en slik livshelhet. Dermed synes det å være slik at heller enn å sammenligne filosofi med vitenskap er det langt mer fruktbart å trekke forbindelseslinjer til det som knytter den til kunst, kultur, etikk og religion.

Tenking og tale

Mennesker har språk og de rår over begrep. Ord og språk er mulige vilkår for tenking og tale, lesing og skriving, tanke og handling. Det gjelder så vel slike tankeaktiviteter, der den ene tanke avløses av den andre, som ledsages av en tredje, osv., uten at det gis noen, i streng forstand, logiske bånd mellom de separate tanker. Bare slik tenking som er knyttet sammen i kraft av deres logiske form alene, og bare der konklusjonen er bygd inn i premissene forutsetningene, er det i det hele tatt tale om tankeformer som faller inn under logisk tenking. I denne mening er logikken et verktøy menneskene har utviklet for å oppdage og styre unna tankemessige fallgruver, eller tankemessig svikt.

Det førstnevnte hører inn under assosiativ tenking, mens det annet er et emne for logisk teori og for logiske resonnement, uansett om det viser til formallogisk tenking, eller til mer holdbare argument, hvor de enkelte premissenes sannhet/usannhet gjøres eksplisitt.

I denne sammenheng er det ikke om logikk, eller om logisk teori, med det er om sammenhengen mellom tenking og tale.

I kraft av språkligheten er mennesker anvist på betydning og på mening. Pace Vico begriper mennesker bare det de selv har gjort eller bare det vi selv har skapt. Sant og virkelig er det mennesker selv har gjort; vår tanke og vår tale kommer fra oss selv og ikke fra noen andre(Gud, demoner) enn oss selv.

Siden det uten tvil er slik at mennesker stadig vekk involverer seg i tankeaktiviteter og taleaktiviteter, og siden det for mennesker er slik at de kun fatter betydningen og meningen til det selv gjør og har fore, er det dermed bare det som er sant og virkelig for mennesker det de selv har gjort og det de selv har fullbrakt. Menneskelig tale er å uttrykke mening, og forståelse er å fatte mening.

Den ytre natur, som inkluderer umælende dyr(dyr uten tale), er for oss stumme dyr: om vi taler til dem, eller henvender oss til dem, får vi ingen ord tilbake til oss selv. I den forstand er den øvrige natur utilgjengelig for mennesker.

Språklige tegn(tegnsystemet) er menneskers instrument, som de gjør bruk av når de handler: tegnene er ikke det som skaper betydning og mening.

I språket fins det en hel del ord, nominaler, substantiver(egennavn og fellesnavn) som viser til objekt utenfor oss selv. I mitt visuelle felt fins visse ting, for eksempel en bokhylle. I bokhyllen min fins bøker. Jeg vet hva ordet "bokhylle" betyr, og jeg vet også hva ordet "bok" betyr. Det fins også en rekke andre substantiv i språket vårt: fjell, ås, elv, eng, hav; hus, bygning, gate, folk, by. Det fins også verbaler, så som å lese og å skrive, å svømme og å løpe, å tenke og å tale, å skrive og å lese.  I språket fins visse substantiv, slik som egennavn, eller ord for, navn på personer, eller individ. Et eksempel er navnet(egennavnet, substantivet) "Per". Om jeg i en nærmere bestemt sammenheng, ytrer ordene "Per leser", viser jeg en rekke saker: at jeg behersker grammatikk, at jeg er norsk, at jeg snakker ut fra og i bestemt dialekt, osv. De nevnte saker har å gjøre med hva som er implisitt, eller det som hører med til det å være kompetent språkbruker og det å begripe det som er bygd inn i det å kunne artikulere hva for saker som hører inn under området for disse ting: både den som taler og den som lytter vet om disse saker, og de vet også om at den andre vet om det.

Selvfølgelig, det er også undersøkelser som er om andre typer av språk, som er knyttet til grupper, sjikt, lag eller klasser i et samfunn, så vel implisitte snakkemåter og som mer eksplisitte, eller det Bernstein beskriver i sine studier, som begrensede, versus, utvidete koder, dessuten er sosiolingvistikken for lengst etablert som forskningsdisiplin, og den er om studier av språk og språkanvendelse når den sosiale dimensjonen og det sosiale aspektet er brennpunktet for utforskningen.

Fortellende fornuft og biografisk fornuft som enheten av tenking og tale

Det fins andre ord og ordsammensetninger i språket vårt som peker i helt andre retninger, dvs. under forutsetning av at vi mennesker er villig til å betrakte nærmere de ting som er bygd inn i vestens kulturhistorie. Slike ord er: å leve, liv å leve, liv å føre; imaginasjon og kreativ imaginasjon, saktmodighet, storsinnethet, mot, selvbesinnelse, dømmekraft(et godt skjønn), ydmykhet, et ydmykt vågestykke, og mange, mange flere ord som viser til livsutfoldelse og handling, til det å ha noe å gjøre og de å ha noe fore framfor det å orientere seg gjennom kontroll og manipulasjon, der utfallet og det en utretter med det en har å gjøre og det en har fore, er viktigere enn selve aktivitetene og ens virke. For det å være menneske er ett og det som det å virke på sitt beste, ut fra ens evner og ens begavelse og ikke det å ta absolutt kontroll over livet, dvs. at en bare setter seg i fart og bevegelse under det vilkåret at det er penger å tjene på det, at det er rentabelt.

I motsetning til det foregående, der jeg går i gang med å tenke på og tale om "sivilisasjonshistorien vår" som å bringe opplevelsesvirkeligheten og erfaringer på begrep gjennom å gjøre disse fenomen til objekt som kan beskrives, kartlegges, systematiseres, eller som på ulike måter kan gjøres til gjenstand for videre undersøkelser ved at det fastsettes visse kriterier for hva tenkingen og talen er om, så er det å snakke og det å tenke noe jeg gjør og noe jeg har fore uten at jeg på forhånd så å si vet hva jeg kommer til å si og hva jeg kommer til å mene om de saker jeg har valgt å snakke om og å tenke på. Det er ikke strenge definitoriske kriterier som styrer måten jeg går fram på: det som er avgjørende er tenkningen selv, i den forstand at jeg sikter henimot å komme til økt klarhet og innsikt i hva det er jeg mener om disse ting jeg taler om. For hvorfor skulle jeg i det hele tatt starte opp med å tenke på noe og tale om noe overfor noen om jeg allerede visste hva jeg skulle komme til å si. På den annen side synes det også å være uten mening å lytte til noe som en alt allerede vet alt om. Det betyr at i kraft av at jeg er et tenkende levedyr, utstyrt med tankekraft og tale, er jeg også ute etter å få fram i lyset det som til nå har framstått som noe dunkelt, noe uklart: Tenkingen min og talen min har nettopp som sitt iboende formål å gjøre noe med det, nemlig å prøve å gjøre det uklare mer klart, mer begripelig, eller mer forståelig. Derigjennom er ikke tenkingen min og talen min to størrelser som er til å skille fra hverandre: det er ikke slik at først står mine indre tanker(og følelser) helt klart, skarpt og tydelig for meg, for mitt indre blikk. Jeg trenger bare å uttrykke det jeg alt vet, nemlig de tankene jeg har inne i hodet mitt.

Sida 5

Formuleringer, mening og intensjon

Formuleringer likner på det virkelige liv ved at den ikke bare blir til over tid, for like sentralt er det at hva den er om, dens mening(tankeinnhold) blir også til på det viset. Jeg starter opp med en viss formulering. Jeg forholder meg til selve formuleringen ved at jeg søker etter dens betydning og mening. Det betyr at jeg prøver å finne fram til hva for tankeinnhold den har i seg.  Jeg kommer, kanskje, etter hvert fram til at den har i seg meninger jeg ikke visste om på forhånd, slik at når jeg går tilbake og ser nærmere etter, er det jeg nå har nådd fram til langt i fra identisk med det jeg begynte med.

Skriving og lesing henger sammen, for  hva det er om, er å finne fram til markante formuleringer, som formuleringer jeg kan stå inne for, det vil si språklige ytringer som holder en viss etterprøving. I praksis betyr det at jeg trenger å re-formulere meg, at jeg omskriver og ombeskriver den opprinnelige formuleringen. Grunnen er at selve skriveforløpet, eller skriveerfaringen har åpnet opp for nye perspektiv på hva jeg har å løfte fram. Å skrive er  også å lese: jeg leser igjennom det jeg har skrevet. Noe er bra, noe er mindre bra og noe er dårlig. Det som er bra beholder jeg, på grunn av at det uttrykker min mening; det som er mindre bra prøver jeg å gjøre mer markant(om det lar seg gjøre), mens det som er dårlig forkaster jeg etter å ha betraktet det en stund, for jeg finner lite eller ingen mening i det.

Skriving og lesing, er så vel en årvåken som en langsom aktivitet, eller menneskelig livsutfoldelse.  I dag er vel regelen heller at en skriver og snakker langt hurtigere enn tanken(på grunn av selve skriveteknologien). Med det for sinn og øye, er leveregelen skynd deg langsomt, slettes ingen dårlig leveregel.

Talehandlinger som kunnskap: viten og mening konvergerer ikke med det vi sier, og det omvendte gjelder heller ikke: jeg uttrykker ikke alltid min egen mening, slik jeg heller ikke snakker om alt det jeg vet når jeg snakker

I perspektivet til handling er handling også tale ved at i dag er det utbredt å snakke om talehandlinger som en egne kategori som skiller seg fra den øvrige snakkingen vår, som, slik heter det, hører inn under syntaks og semantikk, mens det førstnevnte innordnes under pragmatikk. I et annet perspektiv, som gjelder viten og kunnskap, er handlinger også tenking ved at det forutsettes at vi mennesker vet hva vi sier og vi vet hva vi mener, slik vi antas å mene det vi sier. Er det så sikkert, eller stemmer det at vi alltid vet hva vi sier, og stemmer det at vi (alltid) mener det vi sier, eller at vi sier det vi mener. For mitt eget vedkommende er det helt sikkert at jeg ikke alltid vet hva jeg mener med det jeg sier, og at jeg heller ikke alltid mener det jeg sier. Språket har mange ulike funksjoner, så som det å spøke, det å fortelle en vits, det å være ironisk, der det siste ikke betyr å si det motsatte av det en mener, med å mene noe annet enn det ordene og begrepene betyr.

I de aller fleste tilfelle er det også slik at jeg trenger å tenke igjennom det jeg har sagt, for riktig å forstå hva jeg mente, eller kunne ha ment med ordene mine. Eller det er slik at når jeg skriver ut en rekke setninger, er det slik at når jeg leser dem på nytt, da oppdager jeg at jeg har skrevet om saker og ting, der meningen til det skrevne ikke står helt klart for meg. Det kan også være slik at jeg er tilfreds med flesteparten av formuleringene mine, at noen er mindre bra og at noen er så elendige, at jeg trenger å skrive dem om.

Således er å skrive ikke bare å lese, for det er også å tenke, skjønt ikke all skriving er god tenkning, er nedtegningen av tenkingen i skrift, er viktig betingelse for å kunne tenke godt, slik det å lese innebærer å skrive om, uten at skriving og lesing er ett og det samme.

Uansett, i perspektivet til talen jeg holder og til den fortløpende teksten jeg vever ut, er kunnskapen min ofte mangelfull. Derfor kan jeg hevde at det ved rett mange anledninger er riktig å si om meg selv at jeg verken vet hva jeg mener å bringe til språket gjennom ordene mine, eller at jeg er usikker på hvordan jeg skal forstå dem..

Mer om overgangen fra ren metafysikk til praktisk metafysikk (etikk)

Derigjennom synes det å være ganske klart at for mennesker er det slik at de er anvist på språk, samfunn, kultur, tradisjon, historie. Vel å merke uten at det gir føringen til det som skal, bør eller som må foreskrives for hvert eneste menneske. Det er jo tale om dialektiske strukturer og om relasjoner, og ikke om det som avgjør hva du eller jeg skal gjøre ut av det. Jeg kan jo være uenig med deg om hva som er best for menneskene, og du kan ikke argumentere for at du i utgangspunktet og som konsekvens fra det du hevder, også har rett i det du hevder. Det ville medføre at i og med at du hevder dine interesser og verdier overfor meg, så har du også rett til å sette de igjennom overfor meg.

Nå vel. Det gis sammenhenger mellom hva du er og hvem du er, hva angår det konkrete samfunnet du tilhører og den konkrete historien og forhistorien du utgjør en del av.

Gjennom å sette deg selv i fart og bevegelse, og ved å akseptere den bakgrunn og de forutsetninger du har, så skriver du deg også inn i en langt mer omfattende historie enn du selv er. Derigjennom er du aktiv deltaker og skaper av mening i kulturen og i historien ved at du setter i gang løp og forløp, som har deres eget liv. Med andre ord, du bidrar til at det menneskelige hos menneskene bringes videre fra generasjon til generasjon. Sagt i klartekst: gjennom hva du har fullbrakt har du blitt til noe.

I menneskelivet er nakne, rå eller ubearbeidete fakta, en illusjon, og som er tanker vi mennesker hurtigst mulig bør legge bak oss, for samfunnet og kulturen har for lengst preget og formet oss, og således gjort oss til hva vi er og hvem vi er. Uten kulturen ville vi ha gått rundt i skogen som ville dyr eller vi hadde vært til som engler, eller som guder. Det vil si at om det hadde vært slik ville vi aldri ha blitt til mennesker. Imidlertid, det er hva vi er, og derfor trenger vi hverandre, og grunnen er at uten den annen og uten de andre ville verken du eller jeg kunne tale om oss selv i termer av et selv, og heller ikke at du viser til deg selv, slik jeg viser til meg selv når du eller jeg på en eller annen måte markerer hva vi hver for oss mener om noe eller noen.

Selv om det finner sted en tale om en dobbeltbevegelse, som har som kjennetegn at den går ut over oss selv og at den vender tilbake til oss selv igjen, er det ikke slik at når vi mennesker ferdes langsetter slike ruter som tar oss med inn i språket, i samfunnet, i kulturen, i tradisjonene, i generasjonene og i historien, er det hele tiden menneske skapte ting vi har å gjøre med. Våre liv kan ha en naturbasis, som visse drifter og lidenskaper, eller visse instinkter, så som selvoppholdelsesdriften, eller overlevelsesevnen; når vi gransker mennesker som mennesker, har vi i fokus det spesifikt menneskelige hos mennesket.

Det jeg har skrevet om over, har som praktisk-teoretisk implikasjon av bevegelsen finner sted innenfra oss selv, ut fra oss selv. Mitt anliggende er således om metafysikk, i betydning praktisk metafysikk.

Om liv og om mening som livsmening

Relasjonene mellom handling, skaping og mening er ugjennomsiktige ved at forståelsen synes å unnfly oss hele tiden. I forståelsen er det "forståtte" på avstand, mens i sansningen er det sansete til stede hos det sansende subjekt, heter det hos K.E. Løgstrup. Tanken er vel hos Løgstrup at når vi mennesker har forstått noe, som for eksempel et språklig uttrykk, så er det noe vi har lagt bak oss i den mening at vi trenger ikke lenger å undres på det aktuelle språklige uttrykket betyr: I verden fins fjell, elver, floder, enger, hav og sjøer, byer og land, unge og gamle mennesker, ja noen tror også at Gud fins.

På den annen side, noen beskrivelser lærer vi gjennom det å peke ut; det vi lærer er den korrekte fastsettelse og navngiving av, for eksempel, et dyr: Faren opplyser datteren om hva et bestemt dyr heter ved å ytre noen ord: Ja, det er nok mulig at det forholder seg slik; hva det kommer an på i nærværende kontekst er selve meningshorisonten hver og en av oss står innenfor og det sted vi handler ut fra. Det gjelder altså begrepet om mening, eller "the meaning of meaning."

Ut fra et perspektiv, er det menneskenes handlinger som skaper betydning og mening. Gjennom handlingen skaper mennesker mening(gir orden og sammenheng til det de gjør). På den annen side er mening den transcendente grunn og den metafysiske opprinnelse til at det i det hele tatt er mulig å snakke om og tenke på mening. Spesielt når talen er om livsmening, som en overordnet mening, som fins der i våre liv og som varer ved gjennom hele livet, eller som det som driver hele verket ved at det gir enhet og sammenheng til alle de separate handlinger og hendelser som finner sted i ett helt liv. Således er mennesker anvist på betydning og på mening: ved at mennesker taler(og over-taler) og ved at de har noe å gjøre og ved at de har noe fore, skaper mennesker mening i livet og i verden; mennesker relaterer seg til en rekke saker: relateringen er meningens manifeste utrykk.

Selve meningen som sådan er ikke noe foreliggende i verden, dvs. det er ikke noe som kan fastsettes og defineres ved hjelp av grafiske tegn: den er alltid bakom alt det som fins i verden. Jeg ville hevde at språklig mening er analogt til livsmening ved at bakom livsmeningen kommer ingen i sin erkjenning(i betydning at en fatter selve livsmeningen som sådan, hvordan den er i seg selv, uavhengig av hvordan mennesker forstår den til enhver tid og innenfor visse omstendigheter).

Med det foregående hevder jeg at en objektivistisk tilnærming til våre liv er feilslått ved at det har som grunnpostulat at jeg så å si kan stige ut av min egen kropp og min egen kroppslighet, ut av mitt eget minne og mitt eget jeg, for å være i stand til å betrakte meg selv fra en ekstern posisjon utenfor meg selv og mitt eget liv, bakom min egen tolkning av livssituasjonen min og bakom den mening jeg skaper gjennom handlingene mine. Et slikt standpunkt er uten tvil absurd.

Hva er det så som særkjenner liv, når talen viser til menneskenes liv? Den danske filosof Søren Kierkegaard var en skarp iakttaker av slike ting, og han mente at vi lever det forlengs mens forståelsen kommer i ettertid; rent personlig foretrekker jeg å beskrive livet i termer å være underveis henimot et mål, der det er medreflektert at dette også betyr å være i ferd med å  utføre en handling, som er påkrevet for  å gjennomføre et prosjekt: med henblikk på livet, er det slik at en som strebende menneske søker  å fyllbyrde det.

Når en handling er utført taler vi om det som oppstod på grunn av handlingen, eller dens effekt. Eller at det fulgte visse konsekvenser fra den. Eller simpelthen at de forventete konsekvenser uteble. Noen ganger i livet er det slik at det som om vi skyter ut en rekke piler, hvor hver og en av pilene bommer på målet. Eller pilene kommer tilbake til deg selv som om du hadde spyttet deg selv i ansiktet. Når det tales om gjennomføringen av prosjekt, er det hele mer komplekst ved at i alminnelighet innebærer prosjekt en rekke handlinger, eller en hel vev av handlinger. Enkeltprosjekt endrer gjerne sin karakter og sin mening ved at det kan ta relativt lang tid å sluttføre et prosjekt. Etter som en arbeider på og med prosjektet oppdager nye aspekt ved det, sider en ikke hadde tatt i betraktning da en startet opp med det. Realiteten overgår vår fantasi, språk og virkelighet er ikke ett og det samme, vår forstand og vår fornuft strekker ikke til på den måten at vi også kan hevde at nå er kartet, beskrivelsene og opplysningene identiske med den fysiske virkelighet(verden). Den er alltid rikere enn våre lingvistiske evner. Hver gang vi starter opp med noe, foretar vi visse utvalg, visse snitt, som bestemmer den videre kurs. Naturligvis, og det er viktig, vi kan gå tilbake for å saumfare utgangspunktene: ved å arbeide meg bakover i min egen tekst, arbeider jeg meg også framover.

Det betyr at det gis en radikal forskjell mellom det pulserende livet, det som løper og springer av sted, og hvor du i tankene er langt framfor der du faktiske oppholder deg, rent fysisk mener jeg, på den ene side og at du arbeider på og med deg selv, på den annen side. Travelheten og larmen åpner ikke opp for ettertanker, for gjennomtenkning, for overveielser og avgjørelser. Du er i farta, og du når fram dit du skal. Punktum. Etter en stund vender du nesa hjem.

Dermed er det reelt mulig å gjøre Kierkegaards ord til sine egne ord: at livet og skrivingen lever og lager vi forlengst, foroverrettet(lineært), i en metonymisk bevegelse, der noe som inntreffer ledsages og etterfølges av at noe annet inntreffer, uten at det gis en indre sammenheng mellom hendelsene. Ja, det er mulig å snakke om det å leve på linje med en flom og flod av språklige tegn, der flommen og floden er noe jeg selv har brakt i stand ved at jeg trer fram som en lingvistisk maskin, og om livet har tatt en slik vending, da er det på høy tid å sette farten ned, for jeg driver av sted ute på mitt eget hav; menneskelig liv er som å være ute på det åpne livet, og stundom er det slik at båten vår trenger vedlikhold, utskifting av bordganger. Vel å merke: du kan ikke skifte hvert eneste bord i et eneste nå. Kun ett og bare ett bord av gangen, for ellers synker både du og båten.

En kan også betrakte en slik forsiktighet som at det å trekke alt det en tror og vet i tvil, er et selvundergravende prosjekt; det gis en lang rekke av forhold som det er empirisk logisk umulig å stille spørsmål ved i det hele tatt, med mindre en er uten interesse for alvorlige anstrengelser i retning av å finne fram til bedre eller dårligere svar, på problem som mennesker har slitt med over svært lang tid, og som en selv har involvert seg i - ut fra de forutsetninger og den bakgrunn en selv har, og hvor utfallet av det vedvarende strevet, er ens eget bidrag i en slik diskusjon, som er om hva som virkelig teller, og ikke bare at det teller.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Från diskurs till vägledande sanning

Bakgrund  Denna text handlar om hur en diskurs kan förvandlas till vägledande sanning. Utgångspunkten för detta arbete är Talal Asads argumentation kring religionsbegreppet vilket lyder: My argument is that there cannot be ...

Av: Kristian Pella | Essäer om religionen | 16 april, 2012

Titta det snöar i Mumindalen!

Muminfamiljen är varken människor eller djur. Dock sover de vintersömn. I berättelsen "Granen" blir de emellertid störda av en hemul som krafsar bort snön från taket på deras hus. (Kan ...

Av: Birgitta Milits | Gästkrönikör | 28 december, 2009

Madame Bovarys cyberfascination

Frankrike skapar webbplatser som visar att slikt svenskt Internetutnyttjande ännu så länge är redigt på efterkälken, såväl i forsknings- och undervisningssammanhang som i samverkan med det omgivande samhället. Ett exempel ...

Av: Hans Färnlöf | Essäer om litteratur & böcker | 28 oktober, 2008

Rak och ärlig mexikansk filmproduktion

Skådespelaren, producenten och regissören Gael García Bernal har hänfört en hel värld med sin charm och talang i Mexikos absolut mest firade filmer som "En dagbok från en motorcykel", "Älskade ...

Av: Linda Johansson | Kulturreportage | 27 december, 2009

Boxaren och soldaten Joe Louis fyller 100 år

Han föddes den 13 maj 1914 som Joseph Louis Barrow. Skrönan har det till att när han skulle skriva under ett matchkontrakt var hans handstil så barnslig och bokstäverna så ...

Av: Gregor Flakierski | Övriga porträtt | 13 maj, 2014

I shot the sheriff

Sen fredagskväll. Mycket sen. Ska vi verkligen ta tunnelbanan? Okej, rädslan ska inte få bestämma.

Av: Tommy Åberg | Gästkrönikör | 18 september, 2008

Jakten på den sista cigaretten - om Italo Svevo

Vädret är som våren brukar vara - lynnigt och fullkomligt opålitligt. Solen som lyst och värmt den nerkylda staden under flera dagar har försvunnit och himlen har liksom havet mörknat ...

Av: Crister Enander | Essäer om litteratur & böcker | 29 mars, 2010

Om Kazuo Ishiguro

Sitt namn till trots hör Kazuo Ishiguro till den nu drygt medelålders generationen av engelska författare där många för övrigt kommer från länder och städer långt bortom det förenade kungadömet ...

Av: Ivo Holmqvist | Litteraturens porträtt | 05 oktober, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.