Italiensk nynaturalism kantad av spiritualitet. Intervju med Gianluca De Serio

 Den italienska filmen har, trots de enorma svårigheter som landet brottas med, under den senaste tiden fått ett slags renässans. Det lutar mest åt en ny genre och nya stilgrepp ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | 26 oktober, 2012
Filmens porträtt

Gamla staden i Riga Foto CC BY-SA 3.0

Ryssarna i Baltikum

Riga är Lettlands vackra huvudstad vid floden Dünas(Daugava) mynning i Östersjön. 2014 var staden med all rätt Europas kulturhuvudstad. Otaliga sevärdheter lockar. Riga var också en viktig industristad under ...

Av: Rolf Karlman | 21 augusti, 2016
Reportage om politik & samhälle

Kiarostamis paradox

Tidigt i den iranske regissören Abbas Kiarostamis kortfilm "Two Solutions for one Problem" ("Dow Rahehal Baraye yek Massaleh", 1975) möts vi av en berättarröst; en röst som i kombination med ...

Av: Amir Bashir Ghotaslou | 25 februari, 2009
Filmens porträtt

Strindberg på Rådmansgatan. Bild: Vattkoppa/Wiki

För att finna frid och ro

Hans-Evert Renérius skriver om Strindbergs liv med utgångspunkt i Göran Söderströms berömda biografi.

Av: Hans-Evert Renérius | 15 april, 2015
Litteraturens porträtt

Naturvitenskap versus humaniora



altEssayet mitt om naturvitenskap og humaniora er delt inn i seks-6- hovedavsnitt. I det første hovedavsnittet (A) skriver jeg mest om relasjonen mellom naturvitenskap og filosofi, hovedavsnitt  (B) er i sin helhet bundet opp til humaniora mens det tredje (C) er av språklig art (som er nyttig å kjenne til både for naturvitere og for folk som driver med humaniora!). I det fjerde hovedavsnittet (D) behandler jeg praksiskategorien, det femte (E) er om intellektuelle og moralske dygder òg, i essayets  avlutningsavsnitt (F), er fokus for diskursen rettet inn på at den menneskelige natur involverer et personalt aspekt: et jeg eller et selv.

 

 

A. Naturvitenskap

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å ha viet livet sitt til naturvitenskapelig forskning, er ikke ett og det samme som å arbeide med filosofi og å ha bundet seg til filosofi. En av hovedforskjellene mellom vitenskap og filosofi dreier seg om at de ulike fagfelt og disipliner alt allerede er besatt av de enkelte vitenskapene. Så vel i et teoretisk som et praktisk perspektiv betyr naturvitenskapelig forskning at hovedfokus er innhenting av ny kunnskap, og at selve framgangsmåten i naturvitenskap er basert på teori, hypoteser, data og oppfatningen at virkelighetens natur er materie i bevegelse. Derfor inngår matematikk og statistikk som ufravikelige betingelser for å drive med naturvitenskap: globale konsepsjoner som har menneskelige helheter for øye, altså at en sikter henimot å trekke opp store linjer, at en setter fram markante formuleringer om hva det går ut på, antas allerede i utgangspunktet for å være av en slik art at det foranlediger å drive med bløff, juks - at aktiviteten  som sådan faller utenfor området for vitenskap: formuleringen av lover basert på empiriske data, er alfa og omega for naturvitenskapelig forskning: uten lovmessigheter og uten at lovmessighetenes grunnlag støtter seg på vel etterprøvede data, gis det ingenting er kan knytte til begrepet naturvitenskap.

I dag  drives det med naturvitenskapelig forskning på stadig mindre og mindre områder av realiteten, og en av de siste nyvinninger er nevrologi, der en arbeider ut fra visse teorier om det menneskelig sinn, etablerer hypoteser, empiriske data som har oppstått på grunnlag av bekreftede data, og som gir opphav til nye hypoteser, hypoteser som utfra sin natur er usikre, og som forkeren av den grunn har som mål og formål å prøve overfor realiteten. Jeg skynder meg med å tilføye at holistisk orienterte naturvitenskapelige teorier har en annen betydning enn globale oppfattelser innenfor humaniora, og således er henvisningen til holistiske teorier, som pro-argument til støtte for synspunktet at en arbeider med globale teorier innenfor naturvitenskap, mer å regne for en ad-hoc- hypotese enn som et holdbart argument.

altEn annen betydelig forskjell mellom naturvitenskap og filosofi, foruten sjekking av om data er pålitelige data, er at en hvilken som helst naturvitenskapelig utøver har å arbeide i et laboratorium: Formålet med laboratoriearbeid er  å prøve ut hypotesene gjennom å oppstille eksperiment, det vil si med henblikk på hypotesenes sannhet eller usannhet. I praksis betyr dette at  det er data, som blir bekreftet/avkreftet(verfifisert/falsifisert, og ikke selve hypotesen, som blir styrket, respektivt, svekket. Grunnene til at hypoteser ikke lar seg direkte etterprøve, er flere, der et par av disse grunner er at det kan være tale om universelle hypoteser, eller statistiske hypoteser, som, naturlig nok, ikke kan settes på prøve i et laboratorium, for hva skulle svare til kontrollerbare betingelse for de ting som gjelder uavheng av tid, sted og omstendigheter, eller at tingene det er om tenderer henimot å gjelde for forhold som er unndratt faktorer som tid, sted og omstendigheter?

Den signifikante forskjellen mellom tradisjonell innhenting av datamateriale og det som finner sted i laboratoriatorer av ulike slag, er at den naturvitenskapelig forskning som forgår i laboratorier produserer deres eget datamateriale gjennom diverse eksperiment på de objekt forskeren/forskerne har plukket ut som formål for videre undersøkelser og slutninger, som betyr med henblikk på den teorien som styrer hele forskningsprosessen, og som en arbeider for å få bekreftet som en sann teori.

Dermed orienterer naturvitenskapsfolk seg på den måten at hva som i første og siste hånd er svært tungveiende, er at det gjelder om å finne fram til invariasjoner, lovmessigheter, mellom fenomenene eller å formulere lover for hvordan fenomenene en støter på i verden, naturen og i universet, opptrer, gitt de og de betingelser og forutsetninger. Om en tar utgangspunkt, for eksempel, i holistiske system med vitenskapelige pretensjoner, så arbeider en ut fra en eller flere teorier om at tingene henger sammen, at den teori en rår over, har som forutsetning at om en ønsker og vil finne ut av biologiske fenomen, så har en å feste tillit til at det gis visse relevante andre kunnskaper, kunnskaper en finner innenfor fagfelt som kjemi, fysikk og matematikk, og at de ting en finner ut av som biolog må være forenelig med det en har kunnskap om innenfor matematikk, fysikk og kjemi, eller at den nye kunnskapen ikke er uforenelig med det som er empirisk mulig å påvise innenfor disse.

I vitenskapelig sammenhenger, er det også relevant at kunnskapen skal være slik at den skal kunne etterprøves eller at det en hevder skal kunne tilbakevises, for om det siste ikke var tilfelle, så kunne en, for eksempel, bare lete fram ting som støtter det en holder for sant og virkelig, og at en ser bort fra alt som taler i mot en viss hypotese eller som er uforenelig med meningsinnholdet i den hypotesen en arbeider ut fra.

Om en hypotese eller om en hevder å ha en teori, uten at hypotesen kan etterprøves, uten at en kan stille opp et forsøk, slik at en kan finne ut av om den er sann/usann, så kan en jo hevde nærmest hva som helst om hva som helst, for det gis ingen betingelser som er slik at en kan finne noe som helst ut om hypotesen: den blir sann eller usann i alle verden Det gis en svært alvorlig innvending over en slik hypotese: en kan aldri finne noe ut av den, om den, for den svever av sted, er lukket inne hos noen, som vokter porten og døren inn til det område, som er området for en uavhengig og selvstendig granskning av det en prøver å utsi om verden, menneskene, naturen, universet. Om jeg treffer på mennesker, som hevder at nå er det den definitive slutten vi ser, altså at for menneskeheten er slutten nært forestående, at hele verden skal gå under, i en eneste pøl av rop, smerter, blod, skitt, så undres jeg på hvor hun har dette fra, hva det er hun støtter seg på som belegg for det hun hevder.

Vitenskap er om prediksjoner, verifikasjoner/falsifikasjoner, og, grovt formulert, så er det om "tingenes skjema", skjønt folk som positivisten Carnap mente at nødvendige forutsetninger og betingelser for å drive med vitenskap var at en forlot tingspråket , og at en konstruerte modeller for hva for entiteten som antas å eksistere, gitt en viss ontologiske ramme, som forskeren valgte ut fra forskersamfunnets subjektive preferanser, interesser og mål. Vel, om en allikevel holder seg til tanken om tingenes skjema, betyr dette, mellom annet, å finne ut av hva som er virkelig og sant om materielle og fysiske tingene. Uttrykt på en annen måte: grunnregelen for all vitenskap er beskrivelser av hva som er tilfelle, det vil si kjensgjerninger, fakta.

Naturligvis er det også slik at innenfor vitenskapelig utforskning av oss selv og verden og universet, så gis det element av normativ art, for det å undersøke det en finner fram til finner også sted i lys av at hele sett av teorier og hypoteser, der hypotesene skal bli vurdert i forhold til graden av enkelhet, presishet, sikkerhet, forklaringsstyrke, etterprøvbarhet og ut fra deres dristighet. Som nevnt over, forholder  det seg på den måten at vitenskapelige utsagn skal kunne etterprøves på selvstendig og uavhengig grunnlag. Det betyr: at det belegget vitenskapsutøvere påberoper seg, som støtte for det de hevder om tingenes skjema, også er sikrere enn selve hypotesen, for hypotesen vet en jo ikke noe sikkert om før det er funnet fram til noe som gir gode grunner til å hevde dennes sannhet framfor dennes usannhet.

altUt fra et eksternt blikk på tingenes natur, er det av stor betydning at forskeren også holder seg til et visst språk, der de ulike termene, som inngår i de teorier og metoder en legger til grunn for forskningen, også er vel avgrensede, for ellers er de ikke godt egnet med henblikk på etterprøving av de påstander en er opptatt av å få undersøkt nærmere, eller at en får stadfestet om visse, nærmere bestemte utsagn, er sanne/usanne.

Jeg karakteriserer slike vitenskapelige og filosofiske språk, som i all hovedsak har de nevnte egenskaper, "tekniske språk", eller "puristiske språk". Siden det er om aktiviteter og virksomheter som er basert på våre forstandevner, og vår kapasitet til å oppnå empirisk kunnskap, kaller jeg det for "teknisk rasjonalitet", for det er om frambringelse av vitenskapelig kunnskap - som en opphopning av de kunnskaper en til enhver tid besitter om den ytre og indre natur, om språk, samfunn, kultur og menneskenes fortid i det hele: det rene, eller puristiske, vitenskapsspråket har ikke sitt sidestykke i det alminnelige språket - det før-vitenskapelige språket.

Gitt at en forsker har inntatt et klart standpunkt for teknisk rasjonalitet, og naturvitenskapelig orientering, så vel på størrelser som den ytre natur som hva som etablerer menneskenes "natur", kunst og kultur, den sosiale dimensjonen og vår indre natur, ja der en også kan utnytte naturvitenskapelig teori og metode når en studerer hva som utgjør samfunnskroppen - hvordan den blir holdt sammen, samt menneskenes liv og historie, er det også sentralt at en holder seg til en kvantitativt statistisk analyse av datamaterialet en henter inn. Det vil si at en i utgangspunkter ser bort fra at realiteten, eller at deler av realiteten, kan utforskes gjennom andre tilnærmingsmåter, så som narrativ teknikk eller på grunnlag av at livet i verden blir siktet ut fra andre måter å gå fram på enn innenfor de ulike vitenskapene.

I et rent vitenskapelig og teknologisk perspektiv, er viten akkumulering av testet erfaring av verden og verdenskroppen, og denne viten skal kunne omsettes i form av en viss teknologi. Således er grunnmønsteret for en vitenskapelig og teknologisk holdning til folk og verden at både menneskene og verden skal kunne endres gjennom en forbedret teknologi, som på sin side er basert på vitenskapene. En kan sammenfatte det foregående på denne måten: at hva det er om, når en orienterer seg overfor samfunn, folk og deres omgivelser ut fra en naturvitenskapelig innstilling, er i termer av økonomisk vekst og teknisk og teknologisk effektivitet, og måloppnåelse, det vil si at gjennom kontroll over de antatte årsaker en hevder å ligge til grunn for ett sett av virkninger som med en viss sannsynlighet følger fra årsakene, frambringer en virkningene som mål: i rendyrket form, om denne teorien/modellen, anvendes på sosiale forhold, får en sosial ingeniørkunst, eller en teknokratisk innstilling til folk og verden. I det moderne har den teknokratiske orientering for lengst invadert synet på hva politikk er om, at den mest "avanserte" teknologien også er den teknologien som bør rå i verden, og at det er trist at den som ikke fatter det, ikke også fatter at det er vår berging fra å synke ned i elendighet som er motiveringen for å satse på slike ting.

Med andre ord: det gis det dermed en viss gjensidig avhengighet mellom vitenskap og teknologi ved at det moderne begrepet om teknologi viser til det moderne begrepet om vitenskap, og omvendt, at kun den vitenskap er nyttig som også har en forbedret teknologi bygd inn i seg enn den som fins for øyeblikket. Og endringen det er tale om viser til det å gjøre livet mer bekvemt, behagelig: at det ikke bare er slik at fritiden skal gjøres mest mulig komfortabel, for det gjelder også at arbeidet og arbeidslivet skal flyte lett og greitt av sted. Vel å merke: det er fullt ut mulig at en driver med forskning for dens egen skyld, at en søker etter livets opprinnelse i Universum, uten tanke på å kunne utnytte denne kunnskapen, verken i form av en forbedret teknologi, eller for profittens skyld.

altNaturligvis, det er ikke slik at jeg mener at det dystre og mørke skal legge seg ned og inn i menneskenes liv, at natten skal bre seg ut over menneskenes bolig. Allikevel, det er noe som ikke stemmer helt når det lette eller det enkle, får overhand, i den mening at det å anstrenge seg blir til noe som var før i tiden, for selvinnsikt og økt selvkontroll, er slettes ikke noe som kommer flytende, og som vi tar inn uten møye, uten slit, som det at vi puster ut og inn, at vi spises og drikker, sover om natten, og at en går til en jobb som ikke fordrer særskildt mye av et menneske, for det er den søvndyssende teknologi som angir tonen: det som er virkelig sant, er at livet forlanger mye av oss, mye mer enn noen av oss noen gang er i stand til å leve opp til, selv om det gis mange stunder da livet flyter greit av sted.

Ett viktig poeng her, er at det å oppmuntre til at det meste i livet skal være behagelig, uten smerter, plager, eller lidelser, av noe slag, er en ond sirkel, for det låser menneskene inn i et bestemt univers hvor ropet etter mer av samme sort stammer fra mer av samme sort fra en verden som for lengst har blitt løftet av hengslene.

I en rekke tilfelle drives det også forskning med henblikk på økonomisk vekst, og til grunn for en slik ideologi, som markedsfører og reklamerer for økt økonomisk vekst, dvs. at det som teller er statsbudsjettet i form av BNP, er det bygd inn elementer om at jo større BNP, jo høyere er levestandarden i et gitt samfunn. Det er ett og det samme som å hevde at jo flere mennesker som blir ekskludert fra det såkalte arbeidsliv, fra næringslivet, eller ervervslivet, som det også heter, jo bedre for den antatte levestandarden i et land: det eneste en har å forholde seg til er jo omsetning av folk, varer og tjenester, eller utdanningen av folk innenfor de ulike bransjer, eller yrker. Når folk blir utbrent, når en ikke lenger makter å henge i stroppen, så trenges det en hær av hjelpere i form av terapeuter, psykologer, psykiatere, hvis hovedoppgave det er å ta seg av alle de som ikke lenger klarer å følge opp det stadig økende effektivitetsjaget, eller det å måtte yte noe, for at produksjonen av materielle verdier skal kunne øke, totalt sett.

Den reelle tilstanden i et samfunn, er neppe slik, og det gis mange grunner til det, at de som virkelig behøver og trenger hjelp, for å komme seg gjennom deres dager på anstendig vis, også får den hjelpen og støtten de trenger, for det er heller slik at det gis en forskjell mellom de som blir overrent av oppgaver, på den ene side, og alle dem som blir, for det meste overlatt til seg selv: at det er en minoritet av den totale populasjonen i et gitt samfunn som er overarbeidet, altså at en brøkdel av befolkningen i et gitt land er sysselsatt på heltid mens majoriteten er uten nevneverdig sysselsetting i det hele tatt.

Dermed er det også slik at når det henvises til verdier, er det materielle verdier en mener, eller framstillingen av materielle objekt. Ut fra nevnte tankegang spiller det liten eller ingen rolle om en faktisk yter noe i forhold til den reelle økonomiske vekst og den reelle sosiale likhet, eller at ideen om sosial rettferdigheten er en praktisk virksom idé: det som er utslagsgivende, er, nok en gang, BNP. I klartekst betyr en slik holdning at hva det er om, er å være i fart og bevegelse, hele tiden, for det innebærer en opphopning av kapital, mens den allmenne utbredelse av kunst og kultur betyr mindre og mindre, for kassa må stemme, og det betyr at det hele skal lønne seg. Ja, for den som stiller seg vantro i forhold til de ting jeg har skrevet om over: hva det er om i den moderne verden, er å være i fart og bevegelse, hele tiden, eller at en rører på seg det meste av tiden.

Utover de element jeg allerede har nevnt, kommer det ubestridelige faktum at samtiden er preget av rasjonalisering, av sparekniven, dvs. nedskjæring. Devisen er: hvor det fins en effektiv person, som får unna saker og ting i en fei, der fins det måter å gå fram på som gjør at menneskene får et langt bedre liv ved at tilfredsheten over å måtte slippe å vente på et byråkrati, som ikke bare arbeider langsomt, men også ineffektivt, forsvinner på veien.

På den annen side, der det gis store og tunge organisasjoner med gjennomgående byråkrati og forvaltning av våre liv, tar det lang tid før noe skjer i det hele tatt, for det fins så mange ledd en sak har å passere før det kan trekkes det kan fattes avgjørelser, det fins så mange personer som skal uttale seg, det fins så mange andre saker, som også skal behandles, før en kommer fram til en konklusjon i den aktuelle og relevante saken, før saken kan lukkes.

altEtt annet moment angår relasjonen mellom frihet og sikkerhet, og der økt vekt på sikkerhet foranlediger at friheten hos menneskene blir innskrenket, hvilket er av det onde, for ingen verdier bør ha større vekt enn noen annen verdi.

Begrepet om sikkerhet er om begrepet å ha kontroll, det vil si styring på det som skjer, og sikkerhet, i denne forstand, er om alt det andre en tror(og vet) kan skje på grunnlag av det som skjer, har skjedd på ett  bestemt sted eller på andre steder: om den som sitter ved makten tror at mennesket er et fordervet vesen, eller at det er slik at det med letthet lar seg korrumpere, at det er slik konstituert at det ofte gir etter for farer og fristelser, kan en ved hjelp av moderne teknologi, som diverse overvåkingsapparater ta høyde for nevnte tro ved at en setter opp videobokser på steder der folk samles(Store Bror orienteringen).

En viktig innsigelse overfor overvåkingssamfunnet, er ikke bare at den som overvåker «bommer på målet», at så vel potensielle tjuver, ranere, selvmordsbombere, forsøkes stanses innen noe skjer: det som er verre er hvordan en skal kunne kontrollere den som kontrollerer? Poenget er at om en grunnleggende mistillit og mistenksomhet blir til regelen heller enn unntaket, så kan en ikke a-priori utelukke at den som tar seg av overvåkingsfunksjoner, er en som selv trenger å bli overvåket. Et samfunn bestående av overvåkere, er knapt nok et bra samfunn, og om tilstanden varer ved over tid, forvitrer  båndene som binder samfunn sammen til samfunn.

B. Humaniora: Språk, rasjonalitet og pragmatikk (retorikk, logos og etikk)

Det poetiske språket spiller viktige roller for mennesker, for det er alltid noe mer å forstå enn hva prosaspråket åpner opp for, og med viktighet er det om betydningen det poetiske språket har i menneskenes liv sammenliknet med prosaspråk. Den instrumentelle fornuft har nemlig betydelige problem med å fatte at det fins en rest i det virkelige liv og i selve språket som ikke lar seg bringe på begrep. Det kan synes som om vi mennesker ikke er annet enn lingvistiske maskiner, som opererer med tegn, og der det ikke fins annet enn tegnvirkeligheten, for alt er innenfor, og ingenting er utenfor i en slik virkelighet som defineres i kraft av veven av tegn, for alt er jo innenfor. Bak om tegnene er det flere tegn, og bak om tegnene er det flere tegn.

I dag synes det å være slik at det er den lingvistiske aktivitet, den såkalte "lingvistiske vending", som i første og siste instans etablerer og konstituerer mennesker som mennesker. Et slikt synspunkt på hva for funksjon og hva for funksjonelle roller tegn og bruk av tegn spiller, er dermed av stor betydning når en skal forsøke å bestemme mer presist hva utforskningen av mennesker er om. Når mennesker tar opp spørsmål om hva de er og hvem de er, og når disse spørsmål blir besvart med henvisningen til at mennesker har språk og at de er språkbrukere, er dette i seg selv et svar som er tvetydig mellom det å mene at det er selve språkevnen som er det avgjørende, eller om det er utvekslingen av informasjon, at mennesker kommuniserer med hverandre gjennom det å gjøre bruk av språk, eller om det er visse resultat fra det å være språkbruker som det som veier tyngst med henblikk på å bestemme mer presist det som skal forstås med det å være menneske.

Dessuten er det likeledes relevant å ta opp problemet om relasjonen mellom språk, symbol, begrep, tegn, på den ene side, og opplevelsen og erfaringen av mening, på den annen side, men også om dette er det siste en kan hevde om oss mennesker: at mennesker problematisere relasjonen mellom språk og mening.

Begreper uttømmes ikke ved at det gis størrelser som faller inn under begrepet; det gis alltids en rest som ikke går opp i begrepet - som ikke lar seg bringe på begrep, uansett hvor hardt og lenge en prøver å få det til at det gis nye måter og innfallsvinkler til den samme forekomsten, og at summen av disse innfallsvinkler og summen av disse beskrivelser også gir den fulle og hele beskrivelse av forekomsten: ut fra konsepsjonen min er det en radikal forskjell om en har "bokstaver", "ord" eller "tegn", "navn" som det minste element når en går i gang med å prøve å ytre noe om "realiteten". Dette kommer jeg tilbake til.

altEssayet mitt om naturvitenskap og humaniora er delt inn i seks-6- hovedavsnitt. I det første hovedavsnittet (A) skriver jeg mest om relasjonen mellom naturvitenskap og filosofi, hovedavsnitt  (B) er i sin helhet bundet opp til humaniora mens det tredje (C) er av språklig art (som er nyttig å kjenne til både for naturvitere og for folk som driver med humaniora!). I det fjerde hovedavsnittet (D) behandler jeg praksiskategorien, det femte (E) er om intellektuelle og moralske dygder òg, i essayets  avlutningsavsnitt (F), er fokus for diskursen rettet inn på at den menneskelige natur involverer et personalt aspekt: et jeg eller et selv.

 

 

A. Naturvitenskap

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å ha viet livet sitt til naturvitenskapelig forskning, er ikke ett og det samme som å arbeide med filosofi og å ha bundet seg til filosofi. En av hovedforskjellene mellom vitenskap og filosofi dreier seg om at de ulike fagfelt og disipliner alt allerede er besatt av de enkelte vitenskapene. Så vel i et teoretisk som et praktisk perspektiv betyr naturvitenskapelig forskning at hovedfokus er innhenting av ny kunnskap, og at selve framgangsmåten i naturvitenskap er basert på teori, hypoteser, data og oppfatningen at virkelighetens natur er materie i bevegelse. Derfor inngår matematikk og statistikk som ufravikelige betingelser for å drive med naturvitenskap: globale konsepsjoner som har menneskelige helheter for øye, altså at en sikter henimot å trekke opp store linjer, at en setter fram markante formuleringer om hva det går ut på, antas allerede i utgangspunktet for å være av en slik art at det foranlediger å drive med bløff, juks - at aktiviteten  som sådan faller utenfor området for vitenskap: formuleringen av lover basert på empiriske data, er alfa og omega for naturvitenskapelig forskning: uten lovmessigheter og uten at lovmessighetenes grunnlag støtter seg på vel etterprøvede data, gis det ingenting er kan knytte til begrepet naturvitenskap.

I dag  drives det med naturvitenskapelig forskning på stadig mindre og mindre områder av realiteten, og en av de siste nyvinninger er nevrologi, der en arbeider ut fra visse teorier om det menneskelig sinn, etablerer hypoteser, empiriske data som har oppstått på grunnlag av bekreftede data, og som gir opphav til nye hypoteser, hypoteser som utfra sin natur er usikre, og som forkeren av den grunn har som mål og formål å prøve overfor realiteten. Jeg skynder meg med å tilføye at holistisk orienterte naturvitenskapelige teorier har en annen betydning enn globale oppfattelser innenfor humaniora, og således er henvisningen til holistiske teorier, som pro-argument til støtte for synspunktet at en arbeider med globale teorier innenfor naturvitenskap, mer å regne for en ad-hoc- hypotese enn som et holdbart argument.

altEn annen betydelig forskjell mellom naturvitenskap og filosofi, foruten sjekking av om data er pålitelige data, er at en hvilken som helst naturvitenskapelig utøver har å arbeide i et laboratorium: Formålet med laboratoriearbeid er  å prøve ut hypotesene gjennom å oppstille eksperiment, det vil si med henblikk på hypotesenes sannhet eller usannhet. I praksis betyr dette at  det er data, som blir bekreftet/avkreftet(verfifisert/falsifisert, og ikke selve hypotesen, som blir styrket, respektivt, svekket. Grunnene til at hypoteser ikke lar seg direkte etterprøve, er flere, der et par av disse grunner er at det kan være tale om universelle hypoteser, eller statistiske hypoteser, som, naturlig nok, ikke kan settes på prøve i et laboratorium, for hva skulle svare til kontrollerbare betingelse for de ting som gjelder uavheng av tid, sted og omstendigheter, eller at tingene det er om tenderer henimot å gjelde for forhold som er unndratt faktorer som tid, sted og omstendigheter?

Den signifikante forskjellen mellom tradisjonell innhenting av datamateriale og det som finner sted i laboratoriatorer av ulike slag, er at den naturvitenskapelig forskning som forgår i laboratorier produserer deres eget datamateriale gjennom diverse eksperiment på de objekt forskeren/forskerne har plukket ut som formål for videre undersøkelser og slutninger, som betyr med henblikk på den teorien som styrer hele forskningsprosessen, og som en arbeider for å få bekreftet som en sann teori.

Dermed orienterer naturvitenskapsfolk seg på den måten at hva som i første og siste hånd er svært tungveiende, er at det gjelder om å finne fram til invariasjoner, lovmessigheter, mellom fenomenene eller å formulere lover for hvordan fenomenene en støter på i verden, naturen og i universet, opptrer, gitt de og de betingelser og forutsetninger. Om en tar utgangspunkt, for eksempel, i holistiske system med vitenskapelige pretensjoner, så arbeider en ut fra en eller flere teorier om at tingene henger sammen, at den teori en rår over, har som forutsetning at om en ønsker og vil finne ut av biologiske fenomen, så har en å feste tillit til at det gis visse relevante andre kunnskaper, kunnskaper en finner innenfor fagfelt som kjemi, fysikk og matematikk, og at de ting en finner ut av som biolog må være forenelig med det en har kunnskap om innenfor matematikk, fysikk og kjemi, eller at den nye kunnskapen ikke er uforenelig med det som er empirisk mulig å påvise innenfor disse.

I vitenskapelig sammenhenger, er det også relevant at kunnskapen skal være slik at den skal kunne etterprøves eller at det en hevder skal kunne tilbakevises, for om det siste ikke var tilfelle, så kunne en, for eksempel, bare lete fram ting som støtter det en holder for sant og virkelig, og at en ser bort fra alt som taler i mot en viss hypotese eller som er uforenelig med meningsinnholdet i den hypotesen en arbeider ut fra.

Om en hypotese eller om en hevder å ha en teori, uten at hypotesen kan etterprøves, uten at en kan stille opp et forsøk, slik at en kan finne ut av om den er sann/usann, så kan en jo hevde nærmest hva som helst om hva som helst, for det gis ingen betingelser som er slik at en kan finne noe som helst ut om hypotesen: den blir sann eller usann i alle verden Det gis en svært alvorlig innvending over en slik hypotese: en kan aldri finne noe ut av den, om den, for den svever av sted, er lukket inne hos noen, som vokter porten og døren inn til det område, som er området for en uavhengig og selvstendig granskning av det en prøver å utsi om verden, menneskene, naturen, universet. Om jeg treffer på mennesker, som hevder at nå er det den definitive slutten vi ser, altså at for menneskeheten er slutten nært forestående, at hele verden skal gå under, i en eneste pøl av rop, smerter, blod, skitt, så undres jeg på hvor hun har dette fra, hva det er hun støtter seg på som belegg for det hun hevder.

Vitenskap er om prediksjoner, verifikasjoner/falsifikasjoner, og, grovt formulert, så er det om "tingenes skjema", skjønt folk som positivisten Carnap mente at nødvendige forutsetninger og betingelser for å drive med vitenskap var at en forlot tingspråket , og at en konstruerte modeller for hva for entiteten som antas å eksistere, gitt en viss ontologiske ramme, som forskeren valgte ut fra forskersamfunnets subjektive preferanser, interesser og mål. Vel, om en allikevel holder seg til tanken om tingenes skjema, betyr dette, mellom annet, å finne ut av hva som er virkelig og sant om materielle og fysiske tingene. Uttrykt på en annen måte: grunnregelen for all vitenskap er beskrivelser av hva som er tilfelle, det vil si kjensgjerninger, fakta.

Naturligvis er det også slik at innenfor vitenskapelig utforskning av oss selv og verden og universet, så gis det element av normativ art, for det å undersøke det en finner fram til finner også sted i lys av at hele sett av teorier og hypoteser, der hypotesene skal bli vurdert i forhold til graden av enkelhet, presishet, sikkerhet, forklaringsstyrke, etterprøvbarhet og ut fra deres dristighet. Som nevnt over, forholder  det seg på den måten at vitenskapelige utsagn skal kunne etterprøves på selvstendig og uavhengig grunnlag. Det betyr: at det belegget vitenskapsutøvere påberoper seg, som støtte for det de hevder om tingenes skjema, også er sikrere enn selve hypotesen, for hypotesen vet en jo ikke noe sikkert om før det er funnet fram til noe som gir gode grunner til å hevde dennes sannhet framfor dennes usannhet.

altUt fra et eksternt blikk på tingenes natur, er det av stor betydning at forskeren også holder seg til et visst språk, der de ulike termene, som inngår i de teorier og metoder en legger til grunn for forskningen, også er vel avgrensede, for ellers er de ikke godt egnet med henblikk på etterprøving av de påstander en er opptatt av å få undersøkt nærmere, eller at en får stadfestet om visse, nærmere bestemte utsagn, er sanne/usanne.

Jeg karakteriserer slike vitenskapelige og filosofiske språk, som i all hovedsak har de nevnte egenskaper, "tekniske språk", eller "puristiske språk". Siden det er om aktiviteter og virksomheter som er basert på våre forstandevner, og vår kapasitet til å oppnå empirisk kunnskap, kaller jeg det for "teknisk rasjonalitet", for det er om frambringelse av vitenskapelig kunnskap - som en opphopning av de kunnskaper en til enhver tid besitter om den ytre og indre natur, om språk, samfunn, kultur og menneskenes fortid i det hele: det rene, eller puristiske, vitenskapsspråket har ikke sitt sidestykke i det alminnelige språket - det før-vitenskapelige språket.

Gitt at en forsker har inntatt et klart standpunkt for teknisk rasjonalitet, og naturvitenskapelig orientering, så vel på størrelser som den ytre natur som hva som etablerer menneskenes "natur", kunst og kultur, den sosiale dimensjonen og vår indre natur, ja der en også kan utnytte naturvitenskapelig teori og metode når en studerer hva som utgjør samfunnskroppen - hvordan den blir holdt sammen, samt menneskenes liv og historie, er det også sentralt at en holder seg til en kvantitativt statistisk analyse av datamaterialet en henter inn. Det vil si at en i utgangspunkter ser bort fra at realiteten, eller at deler av realiteten, kan utforskes gjennom andre tilnærmingsmåter, så som narrativ teknikk eller på grunnlag av at livet i verden blir siktet ut fra andre måter å gå fram på enn innenfor de ulike vitenskapene.

I et rent vitenskapelig og teknologisk perspektiv, er viten akkumulering av testet erfaring av verden og verdenskroppen, og denne viten skal kunne omsettes i form av en viss teknologi. Således er grunnmønsteret for en vitenskapelig og teknologisk holdning til folk og verden at både menneskene og verden skal kunne endres gjennom en forbedret teknologi, som på sin side er basert på vitenskapene. En kan sammenfatte det foregående på denne måten: at hva det er om, når en orienterer seg overfor samfunn, folk og deres omgivelser ut fra en naturvitenskapelig innstilling, er i termer av økonomisk vekst og teknisk og teknologisk effektivitet, og måloppnåelse, det vil si at gjennom kontroll over de antatte årsaker en hevder å ligge til grunn for ett sett av virkninger som med en viss sannsynlighet følger fra årsakene, frambringer en virkningene som mål: i rendyrket form, om denne teorien/modellen, anvendes på sosiale forhold, får en sosial ingeniørkunst, eller en teknokratisk innstilling til folk og verden. I det moderne har den teknokratiske orientering for lengst invadert synet på hva politikk er om, at den mest "avanserte" teknologien også er den teknologien som bør rå i verden, og at det er trist at den som ikke fatter det, ikke også fatter at det er vår berging fra å synke ned i elendighet som er motiveringen for å satse på slike ting.

Med andre ord: det gis det dermed en viss gjensidig avhengighet mellom vitenskap og teknologi ved at det moderne begrepet om teknologi viser til det moderne begrepet om vitenskap, og omvendt, at kun den vitenskap er nyttig som også har en forbedret teknologi bygd inn i seg enn den som fins for øyeblikket. Og endringen det er tale om viser til det å gjøre livet mer bekvemt, behagelig: at det ikke bare er slik at fritiden skal gjøres mest mulig komfortabel, for det gjelder også at arbeidet og arbeidslivet skal flyte lett og greitt av sted. Vel å merke: det er fullt ut mulig at en driver med forskning for dens egen skyld, at en søker etter livets opprinnelse i Universum, uten tanke på å kunne utnytte denne kunnskapen, verken i form av en forbedret teknologi, eller for profittens skyld.

altNaturligvis, det er ikke slik at jeg mener at det dystre og mørke skal legge seg ned og inn i menneskenes liv, at natten skal bre seg ut over menneskenes bolig. Allikevel, det er noe som ikke stemmer helt når det lette eller det enkle, får overhand, i den mening at det å anstrenge seg blir til noe som var før i tiden, for selvinnsikt og økt selvkontroll, er slettes ikke noe som kommer flytende, og som vi tar inn uten møye, uten slit, som det at vi puster ut og inn, at vi spises og drikker, sover om natten, og at en går til en jobb som ikke fordrer særskildt mye av et menneske, for det er den søvndyssende teknologi som angir tonen: det som er virkelig sant, er at livet forlanger mye av oss, mye mer enn noen av oss noen gang er i stand til å leve opp til, selv om det gis mange stunder da livet flyter greit av sted.

Ett viktig poeng her, er at det å oppmuntre til at det meste i livet skal være behagelig, uten smerter, plager, eller lidelser, av noe slag, er en ond sirkel, for det låser menneskene inn i et bestemt univers hvor ropet etter mer av samme sort stammer fra mer av samme sort fra en verden som for lengst har blitt løftet av hengslene.

I en rekke tilfelle drives det også forskning med henblikk på økonomisk vekst, og til grunn for en slik ideologi, som markedsfører og reklamerer for økt økonomisk vekst, dvs. at det som teller er statsbudsjettet i form av BNP, er det bygd inn elementer om at jo større BNP, jo høyere er levestandarden i et gitt samfunn. Det er ett og det samme som å hevde at jo flere mennesker som blir ekskludert fra det såkalte arbeidsliv, fra næringslivet, eller ervervslivet, som det også heter, jo bedre for den antatte levestandarden i et land: det eneste en har å forholde seg til er jo omsetning av folk, varer og tjenester, eller utdanningen av folk innenfor de ulike bransjer, eller yrker. Når folk blir utbrent, når en ikke lenger makter å henge i stroppen, så trenges det en hær av hjelpere i form av terapeuter, psykologer, psykiatere, hvis hovedoppgave det er å ta seg av alle de som ikke lenger klarer å følge opp det stadig økende effektivitetsjaget, eller det å måtte yte noe, for at produksjonen av materielle verdier skal kunne øke, totalt sett.

Den reelle tilstanden i et samfunn, er neppe slik, og det gis mange grunner til det, at de som virkelig behøver og trenger hjelp, for å komme seg gjennom deres dager på anstendig vis, også får den hjelpen og støtten de trenger, for det er heller slik at det gis en forskjell mellom de som blir overrent av oppgaver, på den ene side, og alle dem som blir, for det meste overlatt til seg selv: at det er en minoritet av den totale populasjonen i et gitt samfunn som er overarbeidet, altså at en brøkdel av befolkningen i et gitt land er sysselsatt på heltid mens majoriteten er uten nevneverdig sysselsetting i det hele tatt.

Dermed er det også slik at når det henvises til verdier, er det materielle verdier en mener, eller framstillingen av materielle objekt. Ut fra nevnte tankegang spiller det liten eller ingen rolle om en faktisk yter noe i forhold til den reelle økonomiske vekst og den reelle sosiale likhet, eller at ideen om sosial rettferdigheten er en praktisk virksom idé: det som er utslagsgivende, er, nok en gang, BNP. I klartekst betyr en slik holdning at hva det er om, er å være i fart og bevegelse, hele tiden, for det innebærer en opphopning av kapital, mens den allmenne utbredelse av kunst og kultur betyr mindre og mindre, for kassa må stemme, og det betyr at det hele skal lønne seg. Ja, for den som stiller seg vantro i forhold til de ting jeg har skrevet om over: hva det er om i den moderne verden, er å være i fart og bevegelse, hele tiden, eller at en rører på seg det meste av tiden.

Utover de element jeg allerede har nevnt, kommer det ubestridelige faktum at samtiden er preget av rasjonalisering, av sparekniven, dvs. nedskjæring. Devisen er: hvor det fins en effektiv person, som får unna saker og ting i en fei, der fins det måter å gå fram på som gjør at menneskene får et langt bedre liv ved at tilfredsheten over å måtte slippe å vente på et byråkrati, som ikke bare arbeider langsomt, men også ineffektivt, forsvinner på veien.

På den annen side, der det gis store og tunge organisasjoner med gjennomgående byråkrati og forvaltning av våre liv, tar det lang tid før noe skjer i det hele tatt, for det fins så mange ledd en sak har å passere før det kan trekkes det kan fattes avgjørelser, det fins så mange personer som skal uttale seg, det fins så mange andre saker, som også skal behandles, før en kommer fram til en konklusjon i den aktuelle og relevante saken, før saken kan lukkes.

altEtt annet moment angår relasjonen mellom frihet og sikkerhet, og der økt vekt på sikkerhet foranlediger at friheten hos menneskene blir innskrenket, hvilket er av det onde, for ingen verdier bør ha større vekt enn noen annen verdi.

Begrepet om sikkerhet er om begrepet å ha kontroll, det vil si styring på det som skjer, og sikkerhet, i denne forstand, er om alt det andre en tror(og vet) kan skje på grunnlag av det som skjer, har skjedd på ett  bestemt sted eller på andre steder: om den som sitter ved makten tror at mennesket er et fordervet vesen, eller at det er slik at det med letthet lar seg korrumpere, at det er slik konstituert at det ofte gir etter for farer og fristelser, kan en ved hjelp av moderne teknologi, som diverse overvåkingsapparater ta høyde for nevnte tro ved at en setter opp videobokser på steder der folk samles(Store Bror orienteringen).

En viktig innsigelse overfor overvåkingssamfunnet, er ikke bare at den som overvåker «bommer på målet», at så vel potensielle tjuver, ranere, selvmordsbombere, forsøkes stanses innen noe skjer: det som er verre er hvordan en skal kunne kontrollere den som kontrollerer? Poenget er at om en grunnleggende mistillit og mistenksomhet blir til regelen heller enn unntaket, så kan en ikke a-priori utelukke at den som tar seg av overvåkingsfunksjoner, er en som selv trenger å bli overvåket. Et samfunn bestående av overvåkere, er knapt nok et bra samfunn, og om tilstanden varer ved over tid, forvitrer  båndene som binder samfunn sammen til samfunn.

B. Humaniora: Språk, rasjonalitet og pragmatikk (retorikk, logos og etikk)

Det poetiske språket spiller viktige roller for mennesker, for det er alltid noe mer å forstå enn hva prosaspråket åpner opp for, og med viktighet er det om betydningen det poetiske språket har i menneskenes liv sammenliknet med prosaspråk. Den instrumentelle fornuft har nemlig betydelige problem med å fatte at det fins en rest i det virkelige liv og i selve språket som ikke lar seg bringe på begrep. Det kan synes som om vi mennesker ikke er annet enn lingvistiske maskiner, som opererer med tegn, og der det ikke fins annet enn tegnvirkeligheten, for alt er innenfor, og ingenting er utenfor i en slik virkelighet som defineres i kraft av veven av tegn, for alt er jo innenfor. Bak om tegnene er det flere tegn, og bak om tegnene er det flere tegn.

I dag synes det å være slik at det er den lingvistiske aktivitet, den såkalte "lingvistiske vending", som i første og siste instans etablerer og konstituerer mennesker som mennesker. Et slikt synspunkt på hva for funksjon og hva for funksjonelle roller tegn og bruk av tegn spiller, er dermed av stor betydning når en skal forsøke å bestemme mer presist hva utforskningen av mennesker er om. Når mennesker tar opp spørsmål om hva de er og hvem de er, og når disse spørsmål blir besvart med henvisningen til at mennesker har språk og at de er språkbrukere, er dette i seg selv et svar som er tvetydig mellom det å mene at det er selve språkevnen som er det avgjørende, eller om det er utvekslingen av informasjon, at mennesker kommuniserer med hverandre gjennom det å gjøre bruk av språk, eller om det er visse resultat fra det å være språkbruker som det som veier tyngst med henblikk på å bestemme mer presist det som skal forstås med det å være menneske.

Dessuten er det likeledes relevant å ta opp problemet om relasjonen mellom språk, symbol, begrep, tegn, på den ene side, og opplevelsen og erfaringen av mening, på den annen side, men også om dette er det siste en kan hevde om oss mennesker: at mennesker problematisere relasjonen mellom språk og mening.

Begreper uttømmes ikke ved at det gis størrelser som faller inn under begrepet; det gis alltids en rest som ikke går opp i begrepet - som ikke lar seg bringe på begrep, uansett hvor hardt og lenge en prøver å få det til at det gis nye måter og innfallsvinkler til den samme forekomsten, og at summen av disse innfallsvinkler og summen av disse beskrivelser også gir den fulle og hele beskrivelse av forekomsten: ut fra konsepsjonen min er det en radikal forskjell om en har "bokstaver", "ord" eller "tegn", "navn" som det minste element når en går i gang med å prøve å ytre noe om "realiteten". Dette kommer jeg tilbake til.

Sida 2

C. Språklig opprydding

Mennesker har indre liv, og referansen for tanken om det indre hos menneskene er ikke verden: menneskenes indre verden, der "indre" antas å angi en avgrensning i kontrast til "ytre", således at "ytre" har å bli tolket i retning av det materielle og fysiske mens "indre" viser hen til det som er psykisk, mentalt, som finner sted i menneskenes hode, eller deres sinn.

I alminnelig forstand er det slik at det å tenke på og det å tale om mennesker, er ett og det samme som det å mene at mennesker "har et selv", eller at de "er et selv". Å tale slik betyr å tenke på og tale om oss selv som åndsvesener og at vi mennesker ikke bare er trær eller steiner: Mennesker har indre liv, og de vet om at de har det. Således er problemet å bestemme mer presist hva det innebærer å være eller ha et selv med indre liv. Et aspekt ved problemstillingen, er også relasjonene mellom det indre livet hos mennesker og deres liv i den ytre verden, for mennesker er jo ikke bare vendt henimot seg selv som levedyr som har indre liv. Dermed er det slik at det er viktig og vesentlig å komme til økt klarhet om og over disse spørsmål ved at mennesker er tenkende og talende, opplevende og erkjennende, følende og fornemmende levedyr: det synes således å være rimelig å hevde at spørsmål vedrørende disse saker og ting springer ut av selve deres tilstedeværelse, eller deres verden og deres liv, deres måter å begripe deres liv i relasjon til andre levedyr. Det er likeledes slik at jeg holder det for sant om mennesker at de har en kapasitet til å forholde seg til sitt eget forhold til seg selv og andre i kraft av deres filosofiske ettertenksomhet, og det betyr at de er i stand til å forholde seg selv til deres egen livssituasjon på den måten at den trer fram for dem gjennom vedvarende diskusjoner om hvilke tolkninger og hvilke handlinger som gjelder som de mest relevant med henblikk hva situasjonen deres er, og hvordan de skal ta den opp, ta tak i den, endre den, for situasjoner endrer seg over tid, og ingen situasjon er identisk med noen annen situasjon.

Til begrepet om planer og prosjekt, motiv og intensjon svarer det begrep om mening, eller et begrep om at en plan, et prosjekt, et motiv, en intensjon, har poeng, eller at de ikke har det. I dypere forstand er det reelt mulig å argumentere for våre egne liv og hva de er om, som et grunnprosjekt - et levende program for hele det foranstående livet vårt.

En slik filosofisk konstruksjon viser hen til en overordnet sammenheng, en indre sammenheng mellom mylderet av forløp, hendelser og handlinger, som konstituerer et liv, om en vil eller ikke. Det betyr ikke at hvert eneste menneske gir seg i kast med å formulere hva et slikt program for livet er, og hvordan dette gir føring til både hva en starter opp med, hva en utelater, hva en tillegger betydelig vekt, for dette kan også bli implisitt i våre liv, som en drøm en drømmer, uten at en våger å gå nærmere inn på hva den er om. Således hevder jeg at mening og spørsmål om mening viser til at vi mennesker har indre liv, og ikke at referansen for "indre", eller våre "forestillinger", er "verden", for det å snakke om verden og å tenke på verden, er noe annet enn det å snakke om liv, om livet, vårt eget og andres liv: når vi tenker og taler, handler og prosjekterer oss selv, uttrykker vi våre tanker og våre sterkeste følelser, samtidig som vi former og utformer oss selv og våre egne liv, for våre liv gis en vending tilbake til oss selv, straks vi går inn på å ta det opp, som et tematisk objekt for oss selv og for andre - om dette finner sted gjennom tale eller gjennom skrift.

Korrelatet til det å uttrykke våre tanker og våre følelser, er det å være oppfattende levedyr, at mennesker begriper både hva andre sier og mener og hva andre gjør og har fore. Dermed er de forstående og forklarende dimensjoner ufravikelig for mennesker. Viktig og vesentlig i denne sammenheng er at menneskenes indre liv ikke er umiddelbart tilgjengelige størrelser: disse saker, eller fenomen, er anvist på formidlingen, så vel i kroppslig som i verbal forstand. Følelser har deres observerbare uttrykk; når et menneske er glad trer det fram som smil og latter, slik det å være trist gir seg tilkjenne ved gråt og tårer. Naturligvis, mennesker kan forstille seg: de kan gi inntrykk å være glade når de verken kjenner glede eller sorg, slik de kan opptre som om de er rasende. Det alminnelige er, imidlertid, at til sinnstilstander svarer visse uttrykk, som nettopp den sinnstilstanden det aktuelle mennesket har. Om jeg hevder at mennesker er "ekspressive" levedyr, så er det deres indre liv, deres forestillingsliv, deres selvforståelse, som kommer til uttrykk gjennom deres gester, mimikk, ganglag, kroppsholdning, stemmebruk, språk.

Det er videre slik at ved å gi verbale uttrykk for det som rører seg i meg, så er det gjennom ordene at det jeg sier får mening. I motsetning til skriftlige formulerte verk(artikler, artikkelsamlinger, kompendier, vitenskapelige avhandlinger, filosofiske essays, noveller, romaner), der ordene og begrepene i nevnte objekt er fiksert ved at disse ting danner et autonomt univers med en gitt fortolkning av realiteten eller deler av realiteten, og der dette blir lagt fram for leseren gjennom et akademisk språk, et prosaspråk, eller en heller litterær/dikterisk uttrykksform, har våre egne liv en hel annen karakter ved at det som særkjenner dem, er at de åpne liv, og at de er åpne overfor framtiden.

altRiktignok er det slik at tilbakeblikket kaster lys over fortiden, med dens følelser, handlinger, objekt og hendelser, for det forholder seg på den måten at når vi forstår oss selv og når vi fortolker våre liv går vi fram på den måten at den fortolkningen, som viser hen til livet vi hadde i fortiden, også har å bli sammenholdt med den fortolkningen av realiteten vi anlegger her og nå, sammen med de planer og prosjekt vi har eller måtte ha for framtiden, eller som blir til gjennom at tiden går og at det oppstår nye ting, som vi forholder oss til. Det betyr at selv om mye av det som er i våre liv er ordløst, er det ikke uten setninger, uten visse språklige uttrykk, og dette er en av flere grunner til at det fins således fin markante forskjeller mellom våre egne liv og de liv vi finner framstilt i litterære verk, eller i en vitenskapelig avhandling, for den slags skyld.

Siden ordenes betydning og mening i det praktiske liv ikke foreligger fikst ferdig på forhånd, for da trengte vi jo ikke tenke over hva vi mener, er vi nettopp beroende av å finne ut av hva vi mener med våre ytringer: talens struktur er relativt åpen, slik livet også er det, og det betyr at på samme måte som talen forlanger tydning så fordrer livet at det blir fortolket; det er når denne åpenhet, denne plastisitet, denne tvetydighet, som er gitt i og med at eksistensen av talen er gitt og at livet er gitt som åpenhet og som mulighet, lukkes eller blokkeres ved at ekvivalenser tar over, idet kommandospråk trer fram som dominerende språk og at det å adlyde blir en dygd, at våre liv truer med å bli til noe annet enn de er som liv, for det en står overfor da er "skinnliv", ikke menneskelige liv.

Når to mennesker taler sammen, taler med hverandre, er det i alminnelighet slik at jeg ikke fatter helt hva den andre vil med det hun sier, eller at jeg ikke fatter hvor hun vil hen med talen sin - at jeg er i villrede om hva hun prøver å uttrykke gjennom ordene sine: om en alt allerede visste beskjed, om en alt allerede visste hva den andre mente med det hun sa, om en allerede i forveien var helt klar over hva den andre ville svare, om alt var gitt på forhånd, så hvorfor skulle en da i det hele tatt innlate seg på tale, på kommunikasjon, på det å tale med hverandre om noe som helst. Analogt gjelder det for livet at om du på forhånd vet hva du skal gjøre, om du vet det meste og det du trenger å vite noe om, om du kan se inn i din egen framtid, og at du vet hva som skal finne sted, så hva er det poenget med det hele?

Mer konkret i relasjon til språket, er det slik at ordene i språket spiller mange ulike roller, eller at de har mange forskjellige funksjoner(oppgaver), så som det å hevde at noe er sant/usant, det å navngi noe ved å ytre noen ord i en viss kontekst(for eksempel ved dåp), det å spørre og det å svare, det å informere om noe, det å befale, det å framsi en vits, det å spøke, eller det å gi et løfte. Derigjennom er det å fokusere på språk og språklige strukturer, uten at en samtidig knytter en slik utforskning til at mennesker fra første stund av er anlagt på betydning og mening ved at de er tenkende og handlende levedyr med planer og prosjekt, er og blir noe negativt, for det som her vesentlig og viktig for oss kommer i bakgrunnen, eller ved at det blir tatt vekk fra synsfeltet vårt, eller at det blir oppfattet dit hen at det er et rent privat anliggende, noe som kun angår individene selv, og ikke de som, til enhver tid, sitter ved makten. Men det som faktisk står i fare for å bli virkelig og sant, som truer med å bli til realitet, er at det å drive med utforskning av våre egne liv i det store og hele betraktes som å være uten betydning for oss selv, at det ikke lenger anses som viktig og vesentlig for menneskenes utforskning av seg selv. Det foregående foranlediger ikke bare at utforskning av oss selv blir avgrenset til at noen få mennesker mener at det er uviktig og uvesentlig for alle mennesker, for det som er tilfelle er at det verserer oppfattelser blant de mange at det er bortkastet å holde på med slikt i det hele tatt, hvilket kan bety at å ha bundet seg til utforskningen av menneskelivet også oppfattes som avvik fra det som er alminnelig blant og mellom mennesker.

Altså: om våre egne utforskninger, våre egne undersøkelser om og over våre språklige formidlede måter å prøve å forstå hva det betyr å være menneske, blir sett på som avvik fra det som utgjør hovedmåten å betrakte språk og språkets rolle, og hva språk i det hele tatt er, så fratas vi dermed mye mer enn selve uttrykksevnen vår, for hva det er om er livet vårt, at det også tas fra oss.

Således er jeg av den oppfattelse at den språklige vendingen har å bli fulgt av og konkretisert gjennom henvisning til at en utvidet og mer fruktbar utforskning av det som konstituerer oss som mennesker, nettopp har å knytte dette til vår egen praksis og våre prosjekt, der et av dem framstår som grunnprosjektet vårt.

Jeg kaller slike studier for "doksiologisk praksis", og derigjennom griper jeg tilbake til en viss tydning av Aristoteles filosofi. Det å tolke og det å utlegge og, ikke minst, det å prøve å legge en viss fortolkning av Aristoteles og hans filosofi til grunn for ens eget levesett, er ingen dogmatisk/doktrinær måte å forholde seg til ting han har skrevet, for de forestillinger og tanker som kommer til uttrykk hos Aristoteles, trenger å bli tilpasset vår egen tid, eller at de settes inn i en overordnet sammenheng, som er vår egen sammenheng. Derfor er det langt viktigere å fokusere på språk og språklighet hos mennesker når det hele betraktes i perspektivet til menneskenes liv siden dette hviler på vår egen tiden og en tid og et liv, som er over, uten at det som rørte seg i fortiden dermed er noe som ikke angår oss lenger.

Det vel knapt noen som trekker i tvil at språk som språk og språklighet er uavhengige studieobjekt, dvs. at det foretas en utgrensning av studieobjektene ved at referansen til det levende livet og til ord i bruk, blir satt i parentes. Selv om det er slik at språk som struktur innebærer klassifiseringer og beskrivelser i termer av ulike aspekt og dimensjoner ved språket, så som semantikk, syntaks og pragmatikk, så blir det allikevel tilbake en rest, som nettopp trues av å bli spist opp, eller som noe som forsvinner på veien, når det som er i fokus for oppmerksomheten kun er fokusert på tegn og tegnsystem, eller på strukturer som sådan.

All kretsing omkring språkets pragmatiske aspekt kullkaster ikke på noen måter hovedsynspunktet mitt, nemlig at liv, forstått som menneskelig og umenneskelig liv, er det som knytter sammen vår opptatthet av språk og språklighet sammen med våre bestrebelser på å finne ut av hva vi er og hvem vi er. Det betyr utforskning av mennesker og deres liv, hva som menes med det å være menneske og det å ha liv å leve og liv å føre.

Sida 3

D. Klokskap, mot, selvbesinnelse, visdom; sosial rettferdighet

Begreper som klokskap, mot, besinnelse og selvbesinnelse, sammen med visdom og selvmoderasjon, kalles intellektuelle og moralske dygder nettopp i kraft av at de etter manges syn inngår som nødvendige bestandeler, eller som faste egenskaper, i vår søken etter det som utgjør det best mulige liv for mennesker. For eksempel, det er slik at en egenskap som sivilt mot eller borgerlig mot, er om i full offentlighet å tørre å hevde sine meninger og å ta ansvaret for dem, selv om det går på tvers av de dominerende oppfatninger i et bestemt samfunn.

I særdeleshet, i vår egen tid, er det påtrengende å hevde upopulære standpunkt, og en av grunnene er at det gis intellektuelle som ligger under for ensretting hva angår det å kritisere de som beundres mest, de som framstår som åndshøvdinger innenfor det egne faget, eller den egne disiplinen. For å si det rett ut: det å være en kjent professor med mange publikasjoner og relativt stor oppslutning omkring seg gjennom at de har fått en rekke epigoner borger så langt fra det å våge å hevde sine meninger. Det å ta opp spørsmålet om og etter hva som utgjør eller som teller som det best mulige liv for mennesker, er nettopp å ta opp spørsmål som er om det gode livet, hvilket er ett og det samme som å relatere seg til spørsmål og svar som viser til etikk og til etisk liv i det hele tatt. Etikk er om hele levesettet vårt, om liv som henger sammen, om livssyn, eller livsanskuelse - om mening. Vi kan også tale om en grunnleggende holdning overfor livet, overfor menneskelivet. I alminnelig forstand er etikk om forskjellige teorier om moral; det som synes å være tilfelle er at liv og moral henger sammen på det viset at moral og moralen, er bygd inn i livet, og at det å gi seg i kast med å klargjøre hva det er om, er at en søker etter forbindelsene mellom liv og moral i den forstand at en dermed går ned til røttene, for ordet moral kommer fra sed og skikk, sedvaner og skikker, eller det som er i hevd innenfor en kulturkrets, eller i et bestemt samfunn. Og da er det om det som er bindende, eller forbindtlig med henblikk på levemåten. Det betyr: det som er tillatt, påbudt eller forbudt. Sett fra et annet perspektiv er det om råd, lover og dommer, og da flyter begrepet om moral sammen med begrepet om etikk, som på latin heter "ethos". Det henviser til en hel måte å karakterisere levemåten ved at det har å gjøre med grunnholdninger og forestillinger, som omfatter oss selv som personer med en personlighet, en visst temperament, en viss karakter og dessuten at vi også er handlende personer, selv om det ikke er helt opplagt at det å være aktivt inngripende er det som særkjenner oss som personer.

Dette innbefatter også våre affekter(sinne; vår relatering til oss selv, til andre, til objekt som viser hen til bestemte andre som var, er betydningsfulle for oss, til steder som er spesielle for oss) og til emosjoner(følelser). Således er det ikke bare slik at mennesker roser eller riser, billiger eller misbilliger hverandre på grunn av handlinger og deres konsekvenser, men det gjøres like fullt i det monn det er om oss som levedyr, som blir rimelig/urimelig sinte, som bebreides på grunn av at vi lar sinnet løpe av oss, isteden for å ta styring på sinnet vårt gjennom å modere livsutfoldelsen vår overfor andre, og, overfor oss selv.

Naturligvis, ikke alt som er i hevd, verken i andre samfunn, land eller stater eller i mitt eget land, er godt og bra; steining av folk er avskyelig, og det er alltid galt; massakrer, lynsjing, mord, folkemord, ran, terror(og mot-terror), tortur, er alltid moralsk og rettslig galt, at samfunnet står over individet eller at individet står over samfunnet, er alltid moralsk og rettslig galt; økonomisk og sosial og kulturell plyndring og utnytting(globalisering, i betydning økonomisk velstand for noen få, bygd på tapping av irreversible ressurser som metaller, kull, gass og olje, er alltid uhyggelige hendelser en har å ta avstand fra, og der det er ens plikt som moralsk person å se etter gangbare alternativer overfor all denne destruktivitet som gis på jorda i dag), er alltid noe en har å fordømme, både på moralsk og rettslig grunnlag

E. Pragmatikk og praksis: pragmata, doksa og fronesis

Begrepet om pragmatikk springer ut av begrepet om praksis, dvs. begrepet om pragmata viser til menneskenes anliggender, til det som teller og som er av virkelig betydning for oss som mennesker.

altTil begrepet om pragmata hører også begrepet om doksa, eller begrepet om mening, og begrepet om mening hører sammen med begrepet om dømmekraft, om det gode skjønnet, innsikt, dommer vi feller om dette eller hint, og det er fronesis.  På den annen side er det slik at dømmekraften, og her menes det den praktiske dømmekraften, er knyttet til menneskeværen, til våre levemåter. Det sistnevnte viser til at mennesker alltid befinner seg i visse, konkrete situasjoner, som nettopp er etablert ved at de utgjøres av våre liv, og dermed viser situasjoner til begrepet om livssituasjon som handlingssituasjon. Her er referansen vår egen handlingssituasjon, som nettopp holder fram for oss at det innbefatter fortiden, nåtiden og framtiden.

Siden det er tale om noen og dennes eller deres livssituasjon, som en helhetlig situasjon hvor det som relevant er hva noen bør gjøre, som altså gjelder framtiden, eller som er med henblikk på ros eller ris, og det er om det noen har gjort i nåtiden, eller at det må felles en dom om noe som har skjedd i fortiden, innebærer anvendelse av praktisk fornuft at tidens tre dimensjoner inngår som uomstøtelig element i denne. Både at det er bygd inn i selve begrepet, og at det å klargjøre dette begrepet, viser at det er slik at det er nødvendig at en trekker inn fortid, nåtidig og fremtid, for i det hele tatt å kunne gjøre begripelig for seg selv og andre hva en viser hen til med et slike begrep som praktisk fornuft og anvendelsen av den.

For eksempel at i perspektivet til oss selv i egenskaper av praktiske agenter, reverseres bruken av dommen med henblikk på dens referanse til noe som har skjedd den og de som er involvert ved at det er agenten selv som tar opp spørsmålet om hva hun bør gjøre. Således forutsetter bruken av praktisk rasjonalitet en forutgående overveielse med henblikk på ulike handlingsalternativer, hvor overveielser nettopp har som mål å beholde ett av alternativene og at de øvrige forkastes. Utgangspunktet for deliberasjonen er derved det å sette seg selv i fart og bevegelse ved at beslutningen om hva som bør gjøres er tatt. Det betyr: i alminnelighet er praktiske konklusjoner av en slik art at de også er innganger(conclucio betyr: det å lukke saken). Vi kan formulere det slik at situasjoner innbefatter både innganger og utganger. Det å ta opp sin egen livssituasjon er ett og det samme som å finne fram til det best mulig handlingsalternativ i den konkrete situasjonen en befinner seg i, som er min egen handlingssituasjon, og det innebærer at jeg overveier hva jeg bør gjøre og at jeg etter at jeg har funnet fram til det jeg mener er best å gjøre for meg, gitt min helhetstolking av den situasjonen jeg befinner meg i, fatter en avgjørelse: det betyr at jeg setter meg i fart og i bevegelse med henblikk på å aktualisere avgjørelsen min. Siden handlinger er anvist på mening og ved at mennesker skaper mening gjennom deres handlinger og deres prosjekt, er det slik at gjennom mine egne handlinger og gjennom mine egne prosjekt framstår jeg for meg selv som den som former og utformer livet mitt, og som, i en begrenset forstand av begrepet, jeg er den som skaper mitt eget liv. Det betyr at hva for mening livet mitt har er noe som beror på meg selv, i den forstand at jeg som menneske bare er i stand til å forstå det jeg selv har skapt, og det som er sant og det som er virkelig for meg, er det jeg har gjort, eller det jeg har skapt. Det er også i overensstemmelse med oppfattelsen til Giovanni Battista Vico(1668-1744, italiensk filosof, professor i retorikk i Napoli fra 1699) og som skriver et sted  "at for mennesker er bare de ting virkelige og sanne som de selv har skapt": verum factum. Alternativt uttrykt: filosofien hos Vico har et klart konstruktivistisk preg, som er en konsepsjon med visse begrensninger, for skapingen hos mennesker er ikke under noen omstendigheter absolutt, som creatio e(x) nihilo, og grunnene til at det er slik at skapingen ikke er vilkårsløs, er at livet vårt avhenger av en rekke betingelser, betingelser vi mennesker verken har frambrakt selv eller som vi har særskilt stor kontroll over, og det er dessuten slik at våre liv er liv sammen med andre, samtidig som våre liv nettopp er viklet inn i andre menneskers liv, og det vi gjør eller lar være å gjøre har en effekt på andre mennesker, om vi vil det eller ikke. Således er vår egen og andre begrensninger av avgjørende betyding for å kunne fatte hva alt snakket om å skape sitt eget liv, det vil si at dette allerede i utgangspunktet er svært problematisk. Også med hensyn til forståelsen, er diktumet hos Vico ikke uten vansker, i og med at det ikke allitid er slik at vi forstår hva vi selv bringer til torgs. Imidlertid, hovedretningen i tenkningen hans er svært fruktbar ved at dersom det forstående moment i det vi selv gjør blir til et irrelevant moment,  eller som betraktes som et svært subjektivt moment, er det mye annet som også går tapt, som at framtredende i livet vårt at distinksjonen mellom det som er vårt eget og det som er andres synes å flyte sammen, synes å flyte sammen i en tilstand, som ingen er tjent med, idet alle seriøse ytringer om selvstyre og selvforvaltning synes å miste deres betydning og mening.

Tilbake til begrepet om å befinne seg i en konkret livssiuasjon: å befinne seg i en konkret livssituasjon forlanger at den tas opp som livssituasjon, og at det er reelt mulig har som betingelse at mennesker har språk og språklig bevissthet, at de har indre hukommelse og opplevelser av seg selv og erfaringer med seg selv som aktivt inngripende og som lidende.

Å være menneske er å oppleve og å få erfaringer, og en viktig distinksjon mellom opplevelser og erfaringer, er at opplevelser er noe jeg ikke kan annet enn å ha, for så vidt jeg har ytre og indre opplevelser, så er det å få erfaringer, at jeg er villig til å risikere noe, nemlig at jeg har å leve slik at jeg våger å sette meg i en slik situasjon at mulighetsbetingelsene for å få erfaringer, dukker opp.

Begrepet om erfaring viser således til menneskelige erfaringer og ikke til matematisk og logisk, eller logisk og empirisk kunnskap, som ser bort fra menneskene selv ved at det logisk og empiriske subjektet setter parentes omkring seg selv som nettopp er det konkret forstående menneske som oppnår, eller får erfaring. Det betyr at i perspektivet til naturvitenskapelig undersøkelser står tanken om granskning av objektet som objekt sentralt.

F. Menneskenes personale natur

En slik tenkning, som jeg, i tilknytning til en rent naturvitenskapelig orientering, har skissert over, ser bort vår status som kroppslighet for oss selv og for andre, for vi mennesker er konstituert gjennom den, som nettopp er slik at den danner en komplisert syntese av kropp, psyke og ånd, dvs. levende liv utstyrt med sinn, språk, ord og begrep, forstand og fornuft, følelser og fornemmelser, og at vi mennesker er mennesker i kraft av at vi er inkarnerte levedyr og at vi ikke bare er frittflytende intellekt, hevet over enhver konkresjon, ut over rom, tid, foranderlighet, hinsides kultur, tradisjon og historie, minne, kropp, ordet "jeg", biografi, sted og omstendigheter, livserfaringer.

Om vi oppsummerer de ting jeg har snakket om over, er det slik at menneskeværen(menneskelig eksistens) innebærer det å ha en eller flere historier å fortelle om oss selv og våre liv, slik at begrepene om oss selv og våre liv også har i seg historier som er våre egne historier, uten å skjele til hva noen andre måtte tro og mene om livshistorier versus litterære historier, om de førstnevnte er likeså artifisielle som de rent litterære fortellinger/historier: Hovedpoenget er at i den grad og utstrekning et menneske får en viss styring på kroppen sin, minnet sitt og på ordet "jeg", innebærer det å finne fram til et sted som er dets eget sted og at det får en biografi som er dets egen biografi.

altDet er ikke uten mening, eller det er ikke sanseløst, at når en person går i gang med å finne ut av seg selv og sitt eget liv, så er det nettopp biografien og det biografiske livet det er tale om, eller at det er det biografiske liv som kommer i fokus for oppmerksomheten. Livet er noe som pågår(fortid, nåtid, framtid), og siden våre liv ikke er over, har vi også å ta i betraktning at det er anvist på det som ennå ikke er, men det som bør gjøres. Det sistnevnte betyr at våre liv er anvist på praktisk fornuft, som er om hvordan vi ordner våre liv. Siden våre liv er rotfestet i foranderlige, uvisse og åpne situasjoner, betyr det at historien vi løfter fram også forandrer seg over tid, noe som innebærer at den matematiske logikk kommer til kort når en gir en framstilling av hva som virkelig teller i våre liv. En kan dermed hevde at de nevnte ting sorterer inn under moral/etikk, at det er i kraft av vi er utstyr med ratio - logos - at vi har ord og begrep, at vi anvender ord og begrep, at det som går fra munn til øre, at det som viser seg som grafiske tegn på en pc skjerm, er meningsfylte tegn, for det er slik at kun gjennom det at ord og begrep ikke bare er lyd som når øret vårt gjennom at det gis et medium som bærer molekyler av sted eller at skrift ikke bare er sorte kruseduller på hvit bakgrunn, at det er mulig å snakke om og tenke på mening og betydning. Uten nevnte betingelser ville mennesker ikke ha vært i stand til å trekke opp slike grenseoppganger mellom mening og bare meningsløsheter.

Derigjennom finner det sted en dobbeltbevegelse hos mennesker ved at den går ut over oss selv og den går tilbake til oss selv: om logos er muren, eller den ytre grensen for det som kan fattes ved at det vi ikke kan tale om, er vi anvist på å tie om, så er det slik at som grensebarn, som lever i grenselandet mellom det å være en gud eller en djevel ved at slike levedyr som oss verken er det ene eller det annet, så er det slik at i kraft av vår praksis og i kraft av vårt logos er vi langt utover murene ved at vi har konkretisert oss ute i livet og ikke bare et menneske som sitter bakom de stengsler som er satt for oss. Dermed kan vi hevde at vi framstår for oss selv som grensebarn, som er anvist på grenseoverskridelse, og det betyr at å være menneske, er å nå utover seg selv gjennom å sette seg mål, som sine egne formål, og gjennom å finne veier og stier for å aktualisere målet, noe som har som betingelse at en anstrenger seg for seg å danne seg en forestilling om hva som er oppnåelig og hva som ikke er oppnåelig. Og en slik forestilling fører oss tilbake til menneskelig erfaring, og derfra til begrepet om læring gjennom prøving og feiling.

Om en sammenlikner mylderet av vitenskaper med filosofi og filosofisk refleksjon, ut fra hva vitenskapene er i stand til å yte, uten at dette går ut over deres mandat som vitenskaper, gis det klare forskjeller mellom vitenskap og filosofi, for kun filosofi er i stand til å begrunne seg selv som aktivitet og som virksomhet, og da har jeg ikke bare nyttetenkning for øye, som for eksempel at moderne samfunn er utenkelig uten vitenskap og teknisk utnytting av de resultater en kommer fram til gjennom empirisk fundert vitenskapelig forskning. Det er godt og bra at det gis en rekke ting, ting som er produkt av en vitenskapelig orientering, og at en ikke baserer seg på myter og magisk tenkning. Det er ikke det jeg tenker på når jeg hevder at det gis en uopphevelig forskjell mellom hver eneste vitenskapelige innstilling, og det som følger fra den, og en filosofisk innstilling, og de konsekvenser som følger fra å ha bundet seg til filosofi, for her er det både om begrunnelser av estetikk, moral/etikk, religion, filosofi, som om holdbarheten til de utsagn en framsetter, altså om deres rekkevidde og deres grunn og grunnlag: jeg formulerer det slik, hva angår moral, at den har å bli begrunnet ut fra universelle verdier og normer, og ikke ut fra lokale oppfattelser eller oppfattelser som springer ut av en bestemt kultur, som for eksempel vestlig kultur, om den er europeisk eller amerikansk, det spiller ingen rolle for argumentene jeg forfekter med henblikk på en universell moral.

Dermed hevder jeg at en universell moral har å gå utover eller "bakom" hver eneste gitte kultur. Med "bakom" mener jeg at moralske verdsettinger, vurderinger, verdier og moralske dommer har en slik karakter at selve deres eksistens, som ideale og virkende størrelser, viser hen til et globalt fellesskap av moralske agenter, et global fellesskap som innkluderer hvert eneste menneske på jorda, fødte som ufødte, levende som døde, statsborgere som statsløse, det vil si at  den universelle moralens gyldighet beror ikke på kriterier som nasjon tilhørighet, ett bestemt folk, en gruppe, eller en partikulær klasse i en historisk oppstått samfunnsformasjon, en samfunnsformasjon med kontigente kulturelle, politiske og historiske røtter.

Følgelig, om argumentet mitt er holdbart, har den universelle moralen bygd inn i seg det personale moment, og det betyr at moraliteten inkluderer snarere enn ekskluderer personaliteten, som et jeg eller et selv, som er en eksistensial dimensjon som, uten tvil, står i fare for å bli kastet over bord i det globale informasjonssamfunn.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

”Man bara sätter igång och gör vad som ska göras...” – ett samtal…

”Man bara sätter igång och gör vad som ska göras...” – ett samtal med Wes Lang Våren 2007 deltog den amerikanske konstnären Wes Lang i en samlingsutställning på Galleri Loyal i Stockholm ...

Av: Carl Abrahamsson | Konstens porträtt | 04 juli, 2007

66 metagram för mycket - ett oavslutat kapitel i många delar.

Del 2Författaren satte sig till rätta vid det lilla bordet på scenen. All nervositet hade nu lagt sig. Han plockade lite med sina anteckningar. Någon hade hävdat att det var ...

Av: Carl Abrahamsson | Carl Abrahamsson | 13 januari, 2011

26. Ines

Ur intimitetsboken.   Nummer: 1. Datum: 12/10 1938 Datum för händelsen: 24/5 1938 Plats: Skeppargatan, Stockholm. Person: Karin B Händelse: Jag var hemma hos Karin med anledning av hennes fredsarbete. Jag skulle eventuellt genomföra en fredskonferens och ville ...

Av: Ines | Lund har allt utom vatten | 08 juni, 2012

Sofi Oksanen Foto CC BY 3.0 Wikipedia

Sofi Oksanen: Estland och kvinnokroppen

Sofi Oksanen har jämförts med både Quentin Tarantino och Leo Tolstoj. Tarantinos namn är inte tillfälligt, Pulp fiction ligger inte långt undan. Alltsedan debuten ”Stalinin lehmät” 2003 (Stalins kossor 2007) ...

Av: Enel Melberg | Essäer om litteratur & böcker | 08 mars, 2017

Vridning – Motstånd – Stoft

Denna essä är ett försök till att avhandla historiens dialog med den nutida tyska musiken genom att belysa Beethovens inverkan på tre tyska tonsättare och deras respektive tankemodeller och verk ...

Av: Stefan Thorsson | Essäer om musik | 02 december, 2012

Hon fångar djurens blickar

Hare – bearbetad litografi på frigolit av Riitta Tjörneryd Blicken mellan djur och människa, som kanske har spelat en avgörande roll i det mänskliga samhällets utveckling, och som alla människor i ...

Av: Niels Hebert | Konstens porträtt | 24 mars, 2008

Eric von Post - diktare i islams tecken

Genom den ljusport ditt molnsvärd öppnat, Muhammed, steg jag jublande inför Allah och hans härlighet. - Ur Ramazan Den store humanisten Eric von Post (1899-1990) tillhör den glesa skara svenska toppdiplomater ...

Av: Ashk Dahlén | Essäer om litteratur & böcker | 10 januari, 2011

Plast och heroin – en lyrisk betraktelse av konstnärligt samarbete hos Basquiat och…

Att ställa sig inför konstnärernas samarbeten var som att låta språk möta text. Jag låter Basquiat representera språk i relation till Warhol som text. Det är som att båda deras ...

Av: Freke Räihä | Essäer om konst | 09 februari, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.