Bland topparna i årets skivutgivning - i bokstavsordning

Artister: AnglesTitel: Epileptical WestSkivmärke/Distribution: Clean Feed/ www.cleanfeed-records.comArtister: The Bulgarian Voices Angelite with Huun-Huur-Tu & The Moscow Art TrioTitel: LegendSkivmärke/Distribution: Jaro/BAMArtist: Daniel HerskedalTitel: City StoriesSkivmärke/Distribution: Norcd/MusikkoperatöreneArtister: Femton olika artister och grupper ...

Av: Leif Carlsson | 23 december, 2010
Kulturreportage

Anteckningar från svunnen sommar

Här går man annars mest omkring och ser ut ungefär hur fan man vill, gärna i samma kläder som i går. En och annan fiskmås blänger kanske, om man tar ...

Av: Stefan Whilde | 01 oktober, 2012
Stefan Whilde

Cate Blanchett Foto: Popperipopp, Wikimedia commons. CC BY SA 3.0

Inför Oscarsgalan. Del 2: Carol

Ivo Holmqvists andra delen av essän inför Oscarsgalan 2016.

Av: Ivo Holmqvist | 15 februari, 2016
Essäer om film

Dataspel och konst i Norden från 1995 till idag

Det såg ut att bli en helt vanlig dag på konstmuseet, men plötsligt var de överallt. Muterade monster, dödligt beväpnade och skjutglada. Det fanns bara en sak att göra, döda ...

Av: Mathias Jansson | 28 oktober, 2013
Essäer om konst

Sguardi. Foto: Hebriana Alainentalo

Borgerlig filosofi



Før i tiden var filosofen både svært fryktet og den som ble mest forfulgt av alle som ble forfulgt. Hvorfor var det slik? En inngangsport til å forstå spørsmålet er slik. Den som sitter med makten og de som er plassert ved makten, foretrekker føyelige samfunnsborgere framfor høyt skolerte borgere, med stor sans for logisk tenkning og lange, kritiske resonnementer.

Paul Ricoeur

Paul Ricoeur

I denne sammenheng er det relevant å ta opp Fortelling og de roller den spiller i vårt liv, og dette har engasjert en lang rekke litterært orienterte filosofer, for eksempel franskmannen Paul Ricoeur(1913 – 2005), som er kjent for sin bok Tid og Fortelling.
Sguardi. Foto: Hebriana Alainentalo

Sguardi. Foto: Hebriana Alainentalo

Dessuten er det slik at når det oppstår uenighet og konflikt innenfor et samfunn, så håndterer en problemet heller gjennom ‘myk’ maktanvendelse, det vil si ‘retorikk’, i betydningen ‘veltalenhet’, i motsetning til å levere holdbare argument for sitt ståsted. Den myke maktutøvelse trer istedenfor å ta i bruk hårde virkemidler. Dermed er prosedyren for god statsmannskunst den myke maktutøvelse: Å drive med filosofi er å drive med intellektuell geriljakrig. All genuin filosofisk refleksjon er kritisk og selvkritisk. I dag har filosofi, for det meste, blitt til et verktøy for karrierister. Eventuelt at en filosof sitter i utvalg, hvis hovedoppgave er å legitimere politiske ordninger som ikke lenger fungerer, eller at de unnlater å ta opp at politikere og statsfolk opptrer autoritært når minoritetsbefolkningen påpeker at de skal også ha et ord med i laget når viktige saker avgjøres. Filosofens ærverdige kall synes å ha blitt glemt.

 

Filosofiens hovedanliggender er sannheten og virkeligheten

For filosofen, og jeg hevder at slik bør det være for hver og en som har viet seg til filosofi, er sannheten en og udelelig og virkeligheten er en og udelelig. Hva betyr det? Mitt resonnement er slik. Å undersøke det som teller for noen av oss mennesker, det vil si vi som alt allerede er filosofer, som er i ferd med å bli filosof, eller som har sans for filosofi, og som er opptatt av å forstå tilstedeværelsen, som bestående av motsetninger som liv og ren materie(stoff), mellom det individuelle og det universelle, mellom sant og falskt, godt og ondt, rett og galt, er også opptatt av å finne fram til en radikal grunn, som forener det som, tilsynelatende, er uforenelig. Utover de nevnte primære anliggender, gis det likeledes spørsmål med henblikk på ‘de ytterste og siste’ anliggender, som er om dette livets fortsettelse, når døden har inntruffet. Uansett hva for svar en gir på disse anliggender, er det om den religiøse tro, og dens sannhet og virkelig, for den som tror at Gud eksisterer.

Om en tilslutter seg filosofiske retninger som benekter at spørsmål av nevnte slag er meningsfulle ytringer, så innebærer ikke det at dermed opphører hvert eneste menneske å tro at Gud finnes og at alt liv, inkludert menneskelivet, er skapt av Gud; den kristnes tro at livet er skapt av Gud, befinner seg på et annet plan enn vitenskapelig kunnskap om Universet, der fagvitenskapene er opptatt av å finne fram til de kausale betingelser for at livet kunne oppstå på en planet som vår, som i utgangspunktet var uten vann. Ja, det har kommet meg for øret at det gis forskere som tror at alt som er(finnes) tenderer i retning av liv. Således kan undre seg over om det som ligger til grunn for at en tror at alt som er tenderer i retning av liv:

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Er det uuttalte premisser om at det gis en Gud, og at eksistensen av Gud impliserer skapelse av Gud, i og med at det er Guds vesen at han/hun skaper liv. Naturligvis, det gis folk som tror og mener at religiøse anliggender er spørsmål som tas hånd om av kirken, og ikke av sivilt orienterte filosofer, som er uten den relevante utdanning til å dømme om slikt.
Det er ingen tvil om at biskoper har langt større og mer omfattende kunnskaper om Bibelen enn jeg har, skjønt det står ikke meislet inn i stein at filosofer, som ikke er tilsluttet en eneste religiøs menighet, eller et religiøst samfunn, skal ha offentlig munnkurv, eller at hun har å holde munnen lukket med henblikk på å uttale seg om spørsmål som har opptatt filosofer til alle tider. Så langt jeg kan se er det ingenting som skulle kunne blokkere veien for at en humanistisk orientert filosof, som jeg er, som undrer seg over hvorvidt døden har det siste ordet.

I denne sammenheng er det relevant å ta opp Fortelling og de roller den spiller i vårt liv, og dette har engasjert en lang rekke litterært orienterte filosofer, for eksempel franskmannen Paul Ricoeur(1913 – 2005), som er kjent for sin bok Tid og Fortelling. La det stå helt klart: At Ricoeurs fortellerkonsepsjon er tilpasset en viss type diktning, der dikteren strever etter å få livsinngangen til å falle sammen med livsutgangen, og, omvendt, at livsutgangen viser hen til livsinngangen. Proust er et eksempel på en slik harmoniserende sjanger. Imidlertid fins det ikke en slik harmoniserende sjanger som også er slik at den holder tritt med livet selv. Med andre ord: Ricoeurs konsepsjon er ute av takt med livet, som betyr at det er en konstruksjon. I sikten min er livet verken en fortelling eller at fortelling er liv; det forholder seg på den måten at livet fins forut for fortelling, og livet er et drama, som hver eneste fortelling springer fram fra.

For å konkretisere det jeg mener med ‘livet som drama’, kan inntreffe svært triste ting i et liv, så som at vennen, en søster eller en bror, dør, og at dette skjer uten forhåndsvarsler av noe slag.
Fra nå av er alt annerledes, det absurde har ramlet inn i ditt liv, og ingenting er som det var før den skjebnesvangre hendelsen inntraff.

At det bryter ut borgerkrig i hjemlandet ditt, eller at ditt land blir hærtatt av et fremmed folk, er likeledes hendelser som snur livet opp ned.

Det er under de nevnte omstendigheter at et menneske trenger å ha noe fast og sikkert å holde seg til, som det kan feste sin lit til, skjønt det ytre livet raser sammen rundt en.

Det jeg har snakket om over, er det en før i tiden beskrev og tydet i termer av et fast og sikkert grunnlag for erkjennelsen. I nåtiden har all referanse til grunnlaget for vår viten oppløst seg i mindre og mindre deler, som for eksempel at virkelighetserkjenning henviser til eksistensen atomer, elektroner, mesoner, molekyler, nøytroner og protoner, det vil si død materie i fart og bevegelse. Empirisk vitenskap har for lengst blitt til eksperimentell vitenskap, der stedet for dens operasjoner er det vitenskapelige laboratorium. Således synes navlestrengen til den sansbare virkeligheten å ha blitt kuttet over: Ingen har noensinne observert ett eneste atom med det blotte øyet, eller det som beskrives i termer av ‘bølger’ eller partikler; lenger enn det har ingen anerkjente vitenskaper kommet i deres søken etter hva som utgjør virkeligheten.

Om avskaffelsen av døden

Jeg starter opp med et par klargjøringer, for deretter å snakke om dødens realitet, og at nåtiden har, i en viss mening, alt allerede kommet svært langt med å avskaffe denne realiteten.

‘Monisme’ står for ‘tankeretningen at virkeligheten, dypest sett, er én og ett’, mens en ‘monist’ står for ‘person som holder monismen for være sann’ ‘Dualisme’ står for ‘tankeretningen at tilværelsesmotsetningene er uforenelige’. En ‘dualist’ står for ‘person som tror at dualismen er sann. ‘Individualisme’ står for ‘tankeretning som innebærer at det er diverse moter som former mennesket i sitt bilde’

Likevel er virkeligheten her, som radikal virkelighet, som er din eller min virkelighet, eller at det er virkeligheten til de som bor nede i gata. Eventuelt at det er om det høyst midlertidige livet til alle de ulykkelige eksistenser som sover under broer eller på benker, og som bare glir over i en tilstand de ikke våkner opp fra igjen. Tross eller på grunn av vitenskapelig kunnskap, herjer døden i våre gater og langsetter veier og stier.

Dermed stiger spørsmålet fram om hva vitenskapene kan bidra med overfor det faktum at vi ikke bare er dødelig, for det går lenger enn at vi kan død: Vi har å dø. Med andre ord: For den som har blitt satt inn i livet, er utgangen viss, skjønt ingen vet når, hvor og hvordan. Alternativt uttrykt: At den som har fått et liv å leve, har også mottatt dette liv på endelighetens vilkår, som er å dø fra livet. Liv er skapelse og tilintetgjørelse.

Det hersker ingen tvist om at de ulike vitenskaper og den teknologisk anvendelse av vitenskapelig kunnskap kan bidra til at hos mennesket øker den gjennomsnittlige levealderen; hvorvidt det er mulig å avskaffe døden er et annet spørsmål enn faglig basert teknologi. Den aller største nyvinningen i den senere tid er avskaffelsen av døden. Hvordan har det blitt mulig? Jeg ser det slik. I større og større grad har samfunnet utviklet seg i retning av et pengesamfunn.

Pengesamfunn blir styrt av pengefolk, mennesker med svært mye penger. I nåtidens samfunn er alt som er gjenstand for kjøp og salg, inkludert menneskeverdet, som måles på hvor mye penger du har på din konto. Når et menneske dør, koster det ganske mye penger å få dette mennesket lagt i jorden, eller at pårørende foretrekker kremering. Om du rusler rundt i byen der du bor, vil du kunne merke deg at begravelsesbyråer konkurrerer om å markedsføre de billigste kistene, i alle størrelser og fasonger, og når du går til et begravelsesbyrå på grunn søster er død, så kan du og begravelsesagenten snakke sammen om prisen, målt i kroner og øre, uten at døden, savnet og sorgen, blir nevnt med et eneste ord. Da det er hel alminnelig at pårørende kan få se den avdøde, er det ikke uvanlig at begravelsesagenten lar disse ord falle: «Vær så god, stig inn; hun ser riktig pen ut, der hun ligger.»

Når begravelsen er over, og gravsteinen for lengst er på plass, så har du å skynde deg med å betale det steinen koster, for ellers sendes regningen til et inkassobyrå. Det kan bli en riktig kostbar affære. I dag har nesten ingen tid til å vente, det vil si at tålmodighet har blitt en sjelden dygd.

Om sorgen overtar ditt liv for en stund, la oss si for to til tre år, og du har et lønnsarbeid som må skjøttes, så kan du ikke lenger være sikker på at du får beholde ditt arbeid; en arbeidsgiver tenderer henimot å tenke at ansatte kommer og går, mens mitt firma består, det vil si at ut fra en slik oppfattelse, der et firma består over tid, mens dens ansatte slutter og andre tilsettes, er det slik at et firmas interesser og verdier veier tyngre enn de ansattes interesser og verdier. Konklusjon: En tidligere ansatt kan alltids erstattes med en nytilsatt, uten at firmaeieren får dårlig samvittighet på grunn av det. Mottoet er: Arbeidsgiver har alltid lov og rett på sin side; arbeidstaker har alltid å innordne seg under gjeldende lov og rett. Om arbeidstaker er misfornøyd med tingenes tilstand, så fins NAV, og hun kan gå dit og påklage sin nakne nød.

At den som erkjenner at sine rettigheter ignoreres, får ikke anerkjent disse gjennom å motta arbeidsløshetsstønad hos NAV. NAV er et serviceorgan som betjener ulykkelige mennesker som ikke strekker til i rottereset som gjennomsyrer nåtidens samfunn, der alt dreier seg om dansen rundt gullkalven og lovprisningen av mammon: Tanken med rettigheter er at de er verken gjenstand for kjøp eller salg; også et menneske i koma har rettigheter, der disse er rotfestet i den menneskelige personens uendelige egenverdi. Således er markedsverdier og menneskets rettigheter to størrelser som befinner seg på ulikt plan; det sistnevnte er om etikk, mens det førstnevnte er om det dødes makt over det levende, eller at det stivnede stoffet har blitt opphøyd til det som virkelig teller: Levende liv har blitt byttet ut med det som er dødt, i den mening at noen menneskers kamp mot livets endelighet, at livet begynner med fødselen og at det ender med døden, har blitt avskaffet ved at det er om å sørge for at kapitalen er i bevegelse. Likevel undres en over om det er slik at så lenge et kapitalistisk samfunn fins, varer livet utover døden.

Nåtidens samfunn er i ekstremt stor grad anlagt på hygiene og sanitære forhold, at livet er en vedvarende forfallsprosess, der døde celler erstattes med friske celler, så lenge det går, blir ignorert, som betyr at alt som har å gjøre med oppløsning og død blir stuet vekk – på sykehjem, eldrehjem og på kirkegårder.

De foregående gir mange absurde utslag, som at menn og kvinner, som ikke så er unge lenger, nekter å følge tidens eller livets ubønnhørlige gang, og kler seg og fører seg som om de ennå befant seg midt i ungdomsårene. Her synes det å være på sin rette plass å sette fram en viss tydning av idéen om individualisme. Den får leseren slik. ‘Individualisme’ står for ‘tankeretning som innebærer at det er diverse moter som former mennesket i sitt bilde’, så som sko, strømper, dress, skjorte og slips, sko og støvler med høy hel, fjærpyntet hatt og med kjole, der kjolen er vid eller trang, alt etter som det faller i smak for bæreren. Sminke og hårfarge hører med, både for menn og kvinner. Dessuten mørke briller.
En sier at markedsføringens makt er stor: Det er mulig at det er slik, i alle fall når innflytelsen som springer ut fra markedsføring og reklame holdes oppe gjennom individets hang til forfengelighet og et egosentriske liv: En har å huske på at i nåtidslivet er individualismen en sentral faktor, som ikke må forveksles med individualitet: Det er ikke mye igjen av de individuelle særdrag når menn og kvinner fører seg som de gjorde da de ennå var unge.

En nødvendig forutsetning for å kunne ha et liv å føre, som også er et godt liv, er å sette ned farten
I nåtidssamfunns er det om å få ting unna – i en fei, og dette er det første momentet som skiller nåtidssamfunn fra samfunn før mekaniseringen av livet satte inn, som at dampmaskiner, glass, stål og betong kom til å prege relasjonene mellom menneskene. Utover selve travelheten er det om hurtig måloppnåelse – effektivitet, som er det andre momentet. Det tredje momentet dreier seg om at myndigheten er opptatt av ‘informasjon og kommunikasjon’, som betyr at det blir samlet inn opplysninger om diverse forhold som myndigheten selv antar tjener befolkningens interesse og verdier, der kommunikasjonsdelen består av at informasjonen blir tilgjengelig for befolkningen i form av stortingsmeldinger, rapporter og planer for landets framtid, så som nye ordninger innenfor utdanning og yrkesveier.

Det heter likeledes at disse ting er tilpasset et samfunn i stor forandring, som det heter. Det fjerde momentet utgjøres av ‘globalisering’, som står for omfattende prosesser, og som foregår på ulike plan, eller nivå, og i ulike sammenhenger. De ulike plan er: 1. Nasjonalt plan. 2. Regionalt plan og 3. Verdensomspennende plan, som finner sted på tvers av nasjonale og regionale grenser.
Globalisering består av sterkt utvidede markeder, at det nasjonale får tilførsler fra regionale områder, for eksempel, og at grupper av individ, gods og varer, strømmer over landegrensene.

I hvert eneste bysamfunn fins det folk som hyller nytiden, globalisering, som den siste visdom, og derfor har jeg for lengst fattet beslutningen om ikke å tilhøre alle dem som fins på hvert eneste gatehjørne i hver eneste by, og som utgir seg for å være klok, og dermed kunne gi deg råd om hvordan du bør leve, og derfor valgte jeg filosofi, som har som betingelse at en erkjenner for seg selv og andre at det er mye en ikke vet om, som betyr at å tro at en allerede vet alt om det som er verdt å viten noe om, er uforenelig å filosofisk refleksjon.

Dermed er filosofi anvist på en rekke forsøk på å oppnå viten, og selv om en lider nederlag, både ved det første og det andre forsøket, er dette ingen holdbar grunn for å la være å fortsette med å undersøke realiteten, inntil en kan forsikre seg om at det en nå tror er tilfellet, er virkelig og sant.
Langsomheten synes å vise tilbake til en tid, eller en virkelighet, som er vekk – for alltid. Således er det mye som taler for at å ha et liv å føre, som også er et godt liv å leve, er å kunne sette ned farten. Imidlertid, den som foretrekker langsomheten framfor travelheten har fått en klar motstander å kjempe med, og som er guden i tiden: At livet er om å være i fart og bevegelse.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Thor Olav Olsen

Klicka här för att söka efter böcker hos Bokus apropå den här artikeln.
Varje köp via denna länk stödjer TK.

Klicka här för att söka efter artiklar hos CDON.com apropå den här artikeln.
Varje köp via denna länk stödjer TK.

Ur arkivet

view_module reorder

Magisk Prag

 Nyligen visade SVT den fascinerande dokumentären "Åter till Prag", där Astrid Ohlsén repriserar filmbilder från ett besök i revolutionsyrans Prag 1989. Hon intervjuade då också den tillbakadragne Vaclav Havel; regimkritikern ...

Av: björn gustavsson | Resereportage | 06 december, 2009

I häxornas krets, om häxtron i Sverige

En insändare på DN-debatt under titeln ”Religionsfriheten missbrukas” lyder:”… det är upprörande att Borås tingsrätt friade föräldrarna som bedrev djävulsutdrivning på sin flicka, som kallades häxa”. På säkerhetsavstånd från skärtorsdagsnatten ...

Av: Lilian O. Montmar | Kulturreportage | 16 maj, 2012

Min kreativitet håller mig vid liv

Inom mig klämtar en ständig geografisk samt själslig längtan till några platser. Känslan förstärks, vidgas med tid och avstånd. Detta har legat latent som ett virus under lång tid, först ...

Av: Jenny Markström | Gästkrönikör | 12 december, 2013

Det nya Magritte museet i Bryssel

Mitt i hjärtat av Bryssel ligger det nya René Magritte museet som invigde den 2 juni 2009. Man undrar vad Magritte själv skulle säga om placeringen vid Place Royal, det ...

Av: Mathias Jansson | Kulturreportage | 18 juni, 2009

Foto Hedda Jansson

Fyra vittnesbörd i Malmö

Vid det ekumeniska eventet på Malmö arena strax efter den ekumeniska gudstjänsten i domkyrkan i Lund gav fyra personer sina vittnesbörd. Påven Franciskus kommenterade dessa i sitt tal: "Låt oss ...

Av: Per-Inge Planefors | Gästkrönikör | 07 november, 2016

Hjalmar Bergmans hemsökelser

I ”Författaren” berättar Ivar Lo-Johansson hur han på Stockholmsutställningen 1930, själva den nya tidens manifestation, fick syn på en apart uppenbarelse mitt bland framtidsvisionerna. Det var Hjalmar Bergman. Lo-Johansson betraktar ...

Av: Göran Lundstedt | Essäer om litteratur & böcker | 08 maj, 2014

Anita Björk och Graham Greene

I en artikel i Svenska Dagbladet om Anita Björk som avled i onsdags sägs att hon hade kunnat göra internationell karriär, efter en biroll i en Hitchcock-film. Men hon sammanlevde ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer | 28 oktober, 2012

Ta inte tag i ditt liv

  Varför klingar frasen ”ta tag i ditt liv” i mitt huvud allt som oftast nu för tiden? Varför är denna förmaning den mest uttjatade i dagens samhälle? Jag kanske inte vill ...

Av: Sofia Jarl | Gästkrönikör | 20 februari, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.