Några huvudtankar nu som jag fyller 90

Vid det här laget – jag är på väg mot 90 år - har jag gett ut 21 böcker, och det börjar bli svårt att överskåda denna textmassa, även för ...

Av: Erland Lagerroth | 05 april, 2014
Agora - filosofiska essäer

Intervju med iodine Jupiter – ett snyggare våld utan produktplacering

Visionen att det unga och samtidigt identitetslösa överstatliga – vore det inte för den ständiga förbrytelsen mot de mänskliga rättigheterna och ”Straffet som en helig disciplin.” som utlovas av dess ...

Av: Freke Räihä | 03 september, 2012
Övriga porträtt

Kunnskapens basis

I tidligere tider var det alminnelig å tale og skrive om at menneskenes kunnskap om seg selv, andre, verden, naturen og Guds eksistens hadde et fast og sikkert grunnlag - ...

Av: Thor Olav Olsen | 19 november, 2009
Agora - filosofiska essäer

In the Rififi of time – the birth of Swedish progg music

The sixties and seventies shaped my musical world and me. It was in the decades when politics and progressive music came together. In Sweden a number of new bands emerged ...

Av: Mats Myrstener | 06 februari, 2013
Essäer om musik

Forsoningen



Forord


Fortunato DeperoNår en krig er over, er det forsoningen som står for tur. I slike sammenhenger, der det er med henvisning til krig blir forsoningen forstått som ‘forlik’, ‘pakt’, ‘avtale’, det vil si som det å gi et meningsfylt innhold til den inngåtte ‘fredsavtalen, et innhold som alle kan skrive under på. Min egen konsepsjon er en annen: Jeg ser jeg på forsoningen som en av grunnkategoriene og grunnbegrepene i menneskelivet, og at kategorien og begrepet rekker langt videre enn til det å avgrense dette gjennom ‘krig’ og ‘fred’. Det som er virkelig og sant om forsoningen, er at det er bygd inn i hvert eneste menneskeliv, og derigjennom treffer det hver og en av oss, om vi er klar over det eller ikke. Bakgrunnen for at det er slik at forsoningen er et bygd inn i livet, er at diskordansen er dets kår; ditt liv er annerledes i dag enn det var før i tiden, og ditt minne om det som hendte i fortiden, er kun et minne om et minne. Dermed er det som hendte i fortiden over, en gang for alle.

Det gjelder likeledes at for den som planlegger livet som gammel ut fra hva og hvem hun er i nåtiden, håndterer sitt framtidige selv og framtidige liv som om det står på line med en hvilken som helst ting, og som hun har full råderett over; det finnes ingen garantier for at en person utfører de samme handlingene, har de samme vanene, de samme preferansene og de samme emosjonelle tilbøyeligheter når en blir gammel som da hun var ung eller middelaldrene. Derfor er det slik at uoverensstemmelsen kullkaster hver eneste forestilling om å kunne ha et permanent liv – et liv som er som en kule som farer av sted gjennom tiden og i rommet. ‘Det ontologiske hull, det vil si dødens realitet kan ingen benekte; det har mer enn én gang blitt sagt og ment ‘at å lære seg å leve er å lære seg å dø. I alle fall, på de følgende sider skriver jeg mer utdypende om hva som menes med ‘forsoningen’ og det å leve et forsont liv, det vil si at en har lært seg å leve med alt det som gjør at en kommer til kort i livet, samtidig som en tar vare på det som verdt å ta vare på.

Om vårt liv som diskordant

Ett av de aspekt jeg har skrevet om over, er at livet er dynamisk, der grunnbetydningen til ‘dynamisk’ er ‘at livet har en åpenhet henimot framtiden’. Dermed er disse ytringer falske:1. Menneskenaturen er seg selv lik – til alle tider. 2. Gi meg et ungt menneske, så skal jeg gjøre det til kunstner eller vitenskapsutøver. Åpenheten hos mennesket er verken meislet inn i stein, eller at det er den kunstneriske skapelse som bildet på hva for muligheter som er lagt ned i oss. Det er videre slik at livet har en begynnelse, midte og en slutt, og hvor slutten ikke faller sammen med begynnelsen, verken i den forstand at når en kjenner den(slutten), så kan en arbeide seg bakover til begynnelsen, eller, omvendt, gitt en viss begynnelse, så kan en tenke seg hvordan fortsettelsen kommer til å utarte seg.

På grunn av at livet forandrer seg over tid, sted og omstendigheter, er livet med henvisning til uoverensstemmelsen mellom hvordan livet er her og nå, på den ene side, og hvordan det var før i tiden, på den annen side. Mennesker identifiserer seg med livet det lever, og det en identifiserer seg med, det er en; når livet endrer seg, endrer også det aktuelle mennesket seg, hvis liv det er. Slik er det, om en vil eller ikke. Det betyr at forsoningen er problematisk

Det grunnleggende valget

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å ha et liv å leve er å foreta selektive valg, for ingen kan få alt eller gjøre alt. Det betyr at livet som filosof er uforenlig med livet forretningskvinne. At liv innebærer valg, kan uttrykkes slik. I begynnelsen av livet, mens en er barn, er det foreldre eller foresatte, og de lover og regler som gjelder i landet der en bor, som setter grenser for hvilke valg som er mulig: Det er ikke alminnelig at en tar barn med på råd når en flytter til et annet sted, kjøper seg hus eller leilighet, eller at en forelder spør barnet sitt om hvorvidt det i det hele tatt ønsker og vil gå på skole. Enn si på hvilken skole det skal få sitt første skoleår.Etter sombarnet vokser opp, og det blir eldre, er det vanlig at spillerommet for dets valgmuligheter øker, mens foreldrenes detaljregulering av barnet liv minsker i takt med barnet vekst og utvikling, intellektuelt, sosialt og moralsk.

Gitt at det er vanlig at når et barn har blitt mellom 12 og 15 år, så stiger det tanker om hva det skal gjøre ut av livet sitt, eller at det undrer seg over hva det skal bli til, hva for yrke det skal ha i framtiden. Ja, det er ingen ting å bemerke til at i tidlige ungdomsår legger en planer – store planer. Imidlertid, om en ser bort fra at i nåtiden synes valget av yrket å ha en annen betydning enn før i tiden, for når en hadde fått seg en viss fagutdanning, eller at en slo inn på en livsvei der en fikk opplæring innenfor yrkesetaten, så ble en ved valget livet ut. Det jeg mener med å snakke om nåtidens utdanning, er at en rekke yrkesutdanninger blir sett på som betingelse for å gjøre karriere – at en svinger seg opp i samfunnshierarkiet. For å uttrykke det foregående mer konkret: Når en utdanner seg som lege, jurist eller sosialøkonom, så er det med tanke på at det er slike folk de politiske partier, storting, regjering, departement og direktorat trenger, nemlig fagfolk: Moderne samfunn er bygd opp rundt profesjoner, spesialister og eksperter.

Livet flyr av sted, og det er ikke uvanlig at i ettertid undres en over at en nettopp slo inn på den og den yrkesveien, for i utgangspunktet var det jo så uendelig mange muligheter, og hvorfor valgte jeg bare den jeg har hatt? Dessuten, tenker vår mann, at de aller fleste yrker er preget av monotoni – at en gjør det samme dag ut og dag inn, år etter år, og når pensjonsalderen er der, så trekker en seg tilbake fra sin stilling – en trekker seg tilbake fra arbeidslivet. At slike tanker kan føre til misnøye, er det ikke vanskelig å forstå. Uansett, før i tiden var det allment og utbredt at når en først hadde fått en stilling, så stod en i den samme stillingen, under forutsetning at tidene for fast arbeid var stabile. Ja, det var slettes ikke uvanlig å mene at en hadde et kall – at en var kallet til å arbeide som prest, politiker, kunster eller forsker. Jeg har til og med hørt en mine tidligere kolleger, en foreleser i filosofi ved Universitetet i Oslo, si ‘at når det er lite arbeid ved denne institusjonen’, og med ‘denne institusjonen’ mente N.N Universitetet i Oslo, så ‘søker jeg meg et kall på Vestlandet’, det vil si ut mot havet. Det skal føyes til at mannen var kvalifisert til å arbeide som prest, og således søkte han seg en midlertidig stilling som prest.

I dag hører en knapt et eneste menneske snakke om å ha et kall, og om det nevnes, så er det med henvisningen til fortidens samfunnsforhold, der idéer om skjebne, eller livets forutbestemmelse, var en like fast del av samfunnsforholdene som fjell, elver, daler, skoger og marker: En konge styrte av Guds nåde, mens en skomaker hadde å bli ved sin lest.

Det gis flere måter å gi mening til forestillingen om å ha et kall, og nedenfor følger to beskrivelser og tydninger av denne forestillingen.

Den første måten å tenke på om kall er slik. Å ha et liv å føre er å binde seg til en viss livsform, eller at en har dedikert seg til en viss virksomhet, for eksempel som filosof og forfatter, og at det er denne forbindtligheten som er det som i alminnelighet menes med ‘å ha et kall’. Den andre tenkemåten er slik. Å leve er å gi alt det en har i et eneste kast, og når loddet har falt, er tilbaketrekking ingen reell mulighet, for din livsretning er satt – en gang for alle.

Ifølge mitt syn er begge tenkemåter akseptable for oss som lever i dag, uten at forestillingen om kall blir til det å lese i en glasskule, eller at en framstår som en autoritær person som deler ut livsbaner for andre mennesker. For min egen del har ser jeg ingen vansker med å forstå begrepet om kall ut fra de to måtene jeg har snakket om over. Det er også i nevnte mening at jeg forstår forestillingen om det grunnleggende valget – at livet er om forbindtligheter og verdier(mål), som gir det retning og formål.

Å leve på dødens terskel

Det gis ingen menneskeliv uten smerter og lidelser, og skjønt smertene og lidelsene gis som mer og mindre, er det i alminnelighet slik at vi mennesker holder ut med at det er slik.

Om det er krig innebærer det ikke at et menneske gir slipp på livet, selv om alt det hører er hvinet fra kuler og raketter som smeller. Å ha et liv å føre er å foretrekke livet det har framfor døden; om et menneske forstår det hele dithen at det ikke lenger orker å leve, så er det beste dette fortvilede menneske kan gjøre at det spør seg selv om det har prøvd hver eneste mulighet.

Døden er en av de ting mennesket oppdager svært tidlig i livet; den tyske filosofen Martin Heidegger, som tenkte og skrev om døden, mente at et værende som oss eksisterer henimot døden, eller at døden, i en viss forstand, er i livet. Heidegger overdrev svært når han skrev om døden; det som er virkelig og sant, er at mennesket lever på dødens terskel: at døden går rundt i gatene, betyr ikke at det dermed inntar en større plass og rolle enn andre ting, som er å leve ut fra evner og anlegg, begavelse og talent, og når det er tilfellet, får døden en annen plass i livet enn posisjonen som protagonist, slik den faktisk fikk for tenkeren fra Tyskland.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress           Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

dagen efter orden del 4

         

Av: Bröderna Blomqvist | Kulturen strippar | 04 Maj, 2012

Sökandets fiender och vänner Två föreningar med olika målsättning

Det finns en svensk sammanslutning som heter Vetenskap och folkbildning. Det låter både  lovande och betryggande - två honnörsord staplade på varann. Föreningens viktigaste funktion tycks vara att varje år ...

Av: Erland Lagerroth | Essäer | 06 juli, 2011

Kopior av gullhornene Foto Malene Thyssen. Wikipedia

Ulrik Langen: ”Tyven”.

Göran Tunströms roliga roman ”Tjuven” är dessbättre kontrafaktisk: ingen har stulit från Carolina Rediviva Codex Argenteus, biskop Wulfilas gotiska bibelöversättning från 300-talet som präntades på pergament i Ravenna ett par ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om politiken | 07 Maj, 2016

Ljudkonstfamiljen Kning Disk – en intervju med Mattias Nilsson

Henrik Thörling, Dan Fröberg och Mattias Nilsson på Kning Disks kontor. foto Fletcher Tucker Både artisterna och skivbolagen inom den samtida musiken välkomnar genre- och gränsöverskridandet. Skivbolaget Kning Disk ...

Av: Daniel Westerlund | Musikens porträtt | 23 augusti, 2010

En känsla av förundran Van Morrison, del 2: Från vaggan till Them

Många år senare, inför inspelningsteknikern, skulle Van Morrison påminna sig om den avlägsna tid i vilken han växte upp på Hyndford Street i Belfast där han föddes som George Ivan ...

Av: Peter Sjöblom | Musikens porträtt | 02 september, 2014

Foto: Björn Gustavsson

Björn Gustavsson i Tallin

Estland: verkligen ett spännande resmål! Jag for dit i somras – en minikryssning med Silja Line från Stockholm. Avfärd sent på eftermiddagen, drink på överdäck, solig överblick över skärgården, öppet ...

Av: Björn Gustavsson | Resereportage | 26 augusti, 2016

Som en fjäril vid Guds andedräkt

En intervju med Nanok.Om det finns någonting omedelbart så finns det hos Nanok.Hennes filosofi är språk, såsom för Orfeus, och när Orfeus sjunger då  blir sångerna rum. Tanken är det ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 05 oktober, 2009

Gabi Gleichmann ”Att uppfatta en sak riktigt och missförstå samma sak utesluter inte…

Vägar går genom gräset och orter ligger här och där. Till vad nytta är dessa uppbyggda? Och liknar aldrig varandra? Och är oräkneligt många? Varför växlar skratt, gråt och bleknande? Vad gagnar allt oss detta ...

Av: Göran af Gröning | Essäer om litteratur & böcker | 30 september, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts