Ikonoklaster

Att rensa ut ”Tintin i Kongo” från barnbiblioteken som visst skett i Stockholm skulle inte gå i Belgien, trots landets koloniala förflutna. Hans skapare Georges Rémi, född den 22 maj 1907 ...

Av: Ivo Holmqvist | 28 september, 2012
Essäer

Augustinus

En essä om Augustinus med avstamp i Peter Browns Augustine of Hippo (1967), av Marcus Myrbäck.

Av: Marcus Myrbäck | 01 Maj, 2017
Essäer om litteratur & böcker

Bertel Gripenberg. Källa: Wikimedia Commons

Rytm och teman vävs skickligt samman

Gripenberg kan aldrig fråntas sin skicklighet som förfaren rimsmidare.

Av: Crister Enander | 17 januari, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Lars Ardelius 1926-2012. En underbar människa

En gång klippte Lars Ardelius sönder trettio svenska självbiografier, blandade bitarna, klistrade samman dem på nytt, och gav ut dem i en rolig bok som han kallade ”Plagiat”, en ärlig ...

Av: Ivo Holmqvist | 26 augusti, 2012
Litteraturens porträtt

Fornuft og liv



Innledning

Å være menneske er så mangt, skjønt uskyldige er vi ikke. Vi har moral og språk, og dermed har vi tilstrekkelig med ressurser og stor nok kapasitet til å teoretisere over oss selv, slik at vi er i stand til å finne ut av hva som menes med ‘uskyldig’. For øvrig, i vår kulturkrets opphørte forestillingen om uskyldstilstanden å beherske menneskets sinn med Adam og Eva, som, innenfor kristendommen, står som representanter for menneskeslekten. Kristendommens urhistorier belærer oss om at i begynnelsen levde menneskene i Edens Hage eller i Paradiset. Med overskridelsen kom utdrivelsen; det gis ingen vei tilbake til en tid eller et liv, der mennesket er uskyldig. Med andre ord, for hvert eneste menneske betyr selverkjennelse at det har å gå veien ut over seg selv og tilbake til seg selv igjen; selvhøytidelighet oppstår der et menneske eller en gruppe av mennesker, projiserer egne oppfattelser overfor på motstanderen, i den mening at det som projiseres utgjør den objektive oppfatningen om menneskets liv i verden. Ennå synes det å være slik at land og stater lever ut fra at de befinner seg i naturtilstanden; å ta skrittet over fra naturtilstanden til en sivilisert tilstand, skjer ikke over natten.

Språket, den levende fornuft og realiteten

I vår tid er det ikke bare alminnelig å tro og mene at tilgangen til verden og livet i verden skjer ved hjelp av språklige midler, for det synes å være en rimelig oppfatning; det som gjør en slik prosedyre til en temmelig tvilsom måte å gå fram på for å finne ut av hva for relasjon som finnes mellom oss selv og realiteten, er at det som er sant om realiteten, er uavhengig av språket, eller at ingen analyser av språkets struktur gir oss informasjon om realiteten og realitetens struktur. Med andre ord: Kontakten mellom oss selv og tingene gis ved at det har blitt utviklet kategorier eller skjema for ‘ting’. Imidlertid, det stemmer ikke. Resonnementet mitt er slik. I antikken tenkte en annerledes om realiteten enn det som er utbredt i dag, og det å ta opp måten de tenkte om realiteten, er slettes ikke dumt. Således kan en minne om at når Aristoteles skrev og snakket om ontologi, erkjennelsesteori, logikk, etikk/moral og estetikk, var Aristoteles opptatt av at det betyr å relatere seg til tingene slik de faktisk er: For Aristoteles var det avgjørende å vise til at det gis en umiddelbar kontakt mellom mennesket og tingene, og ikke at veien til tingene går via erfaringen eller gjennom språket. Det foregående uttrykker jeg på den måten at å være til er å være til sammen med tingene, idet vi bearbeider tingene eller at vi relatere oss til tingene; uten at dette ‘sammen med tingene’ er tilstede, så er vi mennesker, i bokstavelig forstand, ingenting.

Språk er også en form for ting, som jeg kan anvende på ulikt vis, som at jeg bruker det som et våpen når jeg slynger ord og uttrykk til den andre, istedenfor å bestrebe meg på å forstå henne.

Det jeg har snakket om så langt, betyr ikke at i erkjenningen har en å se bort fra språket; å hevde at det som er sant og virkelig har å vise seg i språket, er rimelig; vi har å merke oss at ‘det som er sant og virkelig har å vise seg i språket’, betyr ikke at det som dermed viser seg er en egenskap ved språket: Vi henter den selvstendige og uavhengige realiteten inn i språket ved at vi ved hjelp av språket kan skrive og snakke om tingene. For eksempel når vi lærer barn å håndtere spisebestikk, så som skje, kniv og gaffel, så snakker vi ikke om at vi skal lære dem om hvordan en bruker språklige uttrykk som «skje», «kniv» og «gaffel»: Ting som skjeer, kniver og gafler er fysiske gjenstander med fysiske egenskaper, og som ikke faller sammen med de lingvistiske egenskaper som «skje», «kniv» og «gaffel» har: Begreps mening beror ikke på bruk; det kan jo hende at et menneske har kommet til å tro og mene at knivens formål (‘mening’) er å ta livet av en motstander ved at du stikker den inn i hennes hjerte. Det tør ikke være tvil om at under sosialiseringen har svært mye gått galt for et slikt menneske. Langt bedre er det å tenke i retning av Albert Camus, når han skriver i et av sine dikt at en kniv er til å skjære brød med, det vi si at det er hva den er laget for. I vår tid synes det å være mange forvirrede hoder, som ikke ser at organiserte mord er det verste av alt som er, og at det er av stor betydning at vi mennesker bestreber oss på å arbeide ut fra en fredsplan, der krigen og alt det forferdelige som den bringer med seg av ufattelige lidelser, ikke lenger finnes. Således er det viktig å ha klart for seg at en ikke skal resignere med henblikk på høye ideal i en verden der det er kanonenes lov som gjelder, det vi si at øverst kommer en streng og stridbar gud, og under guden kommer militarismen, og troen på militarismen som det nest høyeste. I dag står begrepet om liv lavt i kurs; droner eller førerløse fly, bomber, mord og materielle ødeleggelser har for lengst blitt satt i førersetet, for det gis unevnelig mange mennesker som lever av at de finnes krig på jorden. Det er også slik at mennesker prøver å finne fram til argument som taler imot at pasifistisk orientering er å foretrekke framfor å sverge til væpnet kamp. Imidlertid, utgangspunktet er at mord er intellektuelt, politisk og moralsk galt. La oss se litt nærmere på det.

Mord er intellektuelt, politisk og moralsk galt

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

At organiserte mord er intellektuelt, politisk og moralsk galt, har å gjøre med at ingen står så godt plantet på jorden at hun kan dømme et annet menneske fra livet. Spørsmål som dukker opp er: Hva skulle kunne legitimere at det er rett å ta livet av et annet mennesket? Er det selve lovgivningen, det vil si som rettssystem, der det gis en skala av forbrytelser som spenner fra simple tyverier til de aller groveste forbrytelser, så som massevoldtekt, overfall og mord. Gitt at en setter forbrytelsens karakter i sammenheng med strenghet i dom, slik at til groveste forbrytelse svarer strengeste dom. Om dødsstraff er den strengeste dom som kan felles innenfor et likt rettssystem, så vil det å opprettholde og bevare en rettsordning av nevnte type, være å henvise til gjeldende ordning, skjønt det er en positivistisk innstilling til lov og rett, så godt som noe. Gitt at en henviser til religiøse forestillinger om straff, og at det heter at den som griper til sverd, skal selv dø ved sverd. Eventuelt, at den som forvolder en annens død, skal selv måtte dø. Om en tror på en slags kosmisk verdensorden, som moderne samfunn tar avstand fra, der det å ta liv av et annet menneske, er å bringe ubalanse inn i den kosmiske ordningen, så har den som forbryter seg overfor verdensordenen av denne type å bli trukket for retten, dømt til døden, slik at det kan finne sted en gjenoppretting av likevekten i verdensordenen. Langt bedre er det å trekke inn menneskerettighetene, hvis kjerne er bygd opp omkring menneskets egenverd, som er om å ha et anstendig liv: Om retten til liv har absolutt gyldighet, det vil si at egenverdet til et menneske er umistelig, om dette menneske er i koma eller ikke, så er dødsstraffen uforenlig med eksistensen av grunnlaget for menneskerettighetene, og det som følger fra dette grunnlag. Om en tenker videre langsetter banene for menneskerettigheter, og at en knytter tenkningen opp til spørsmålet om krig og krigens redsler, så innebærer menneskerettighetstenkningen at det er galt, eller uforenlig å ta liv av mennesker, uavhengig av om dette finner sted på slagmarken, som summariske henrettelser, militærdomstoler, eller som sivile rettsoppgjør etter at en krig er over.

Livet er systematisk og fornuftig

For den som tenker over hvordan menneskerettighetene kan ha oppstått er det av stor interesse å få fram at den er et resultat av at folk med svært divergerende meninger har kommet sammen, og at de på tross av eller på grunn av, de store meningsforskjellene, har kommet fram til en viss konsensus, hvis utfall er menneskerettighetene. Tidligere tider, som antikken og middelalderen, kjente ikke til konsepsjonen om menneskerettigheter, det vil si at disse rettigheter springer ut av at en er menneske, og ikke om en er en fornuftsperson, slik Immanuel Kant oppfattet det. Det er engang slik at noen mennesker har fått innfridd samtlige menneskerettigheter, mens den som er psykisk og fysisk ufør vil aldri kunne få innfridd hver eneste rettighet. Likevel, som jeg har nevnt over, har menneskerettighetene gyldighet for den som er i koma, eller at en ikke bare kan ta liv av mennesker som ikke bidrar med produktive ting, som ingeniør, lege eller jurist. Således hevder jeg at i og med at menneskerettighetene steg fram, så var det menneskelivet som satte seg i gjennom, eller at livet, i betydningen ‘menneskelivet’ er overordnet ‘verden’. Med dette hevder jeg ‘livet er systematisk’, det vil si at det systematiske ved livet går langt videre enn å basere det på den rene verdslighet, eller verdens verdslighet (Martin Heidegger). Det synes også å følge at systematikk og fornuftighet går godt sammen, slik at om det som er systematisk sier vi at det er fornuftig. Hvorvidt det omvendte gjelder, at alt som er fornuftig også er systematisk, gjenstår å se, siden det systematiske er med henblikk på mangfoldet av strukturer, der strukturer er om element som blir gruppert ut fra overordning og underordning. Det er stoff for en annen artikkel.

 

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress  Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Musiken, minnet, muserna och madeleinkakan

Musiken är den av konstarterna som är mest okontrollerbar och gränslös i sina möjligheter och mest vild i betydelserna abstrakt, hållningslös och oberäknelig i sina kapaciteter och i sina strängars ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om musik | 12 februari, 2010

Slaget om Alger

Slaget om Alger är en film man bör se – men bara om man väljer att hänga av sig sin dogmatiska kappa i farstun. Låt oss blunda med våra västerländska ...

Av: Lejla Fazlic | Kulturreportage | 01 augusti, 2013

Revolutionär konservativ anarkism. Collage: Guido Zeccola

Antiparlamentarism

Antiparlamentarism utefter hela skalan alltifrån konservatism till anarkism är ett ideologiskt och socialpolitiskt svårplacerat begrepp, vilket emellertid inte innebär att antiparlamentarism saknar antropologiskt fotfäste. Istället för att tala om konservatism ...

Av: Bo I Cavefors | Essäer om politiken | 17 juni, 2015

Fabler

Illustration: Ida Thunström ”Inget är säkrare”, sade ett kvalster till ett annat, ”än att vår ost är medelpunkten för det stora världssystemet, och att vi är den allsmäktiges särskilda älsklingar ...

Av: Novalis | Utopiska geografier | 10 april, 2008

Hans Evert René.Tre dikter från Majorca

SOLEN VÄRMER SJÄLENS TRASOR     Solen värmer själens trasor.   De vänder sig om i inre kyla, för att återfå en andning: näring av tång och aska.   Sol bländar avsiktligt snett.   Havet lägger ändå stranden tillrätta med gyllenbruna trådar, helt ...

Av: Hans Evert Renerius | Utopiska geografier | 09 december, 2013

Sten Barnekow

Zazen och den omöjliga boken

Det är svårt för mig försöka formulera frågor om Sten Barnekows minst sagt mastodontiska bok, 2 144 sidor, Än zen då: En japansk zenmästares första besök i Sverige (Bokförlaget Nya ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om litteratur & böcker | 07 januari, 2017

William Blake  Inferno

Djuren har ingen talan

Djuren som vi gjort till våra slavar vill vi inte tänka på som våra jämlikar. (Charles Darwin 1838)

Av: Lena Månsson | Reportage om politik & samhälle | 13 oktober, 2016

Sjukdomen i litteraturen. Del 1av 5. Smittan

Vad är geniet om inte den vita pärlan i ostronen, vad om inte enbart en strålande sjukdom?(Heinrich Heine)Jag hade en vän, en kvinna, som blev kär i en man. Mannen ...

Av: Gilda Melodia | Essäer om litteratur & böcker | 27 september, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.