Eyvind Johnson : Att läsa, att resa, att skriva

I Personligt dokument skildrar Eyvind Johnson hur han som 19-åring bröt upp från hembygden i Norrbotten: "Och så reste jag på hösten ner till Stockholm. Det liknade flykt och var ...

Av: Björn Gustavsson | 02 oktober, 2010
Litteraturens porträtt

Suvi Sárá Aina Ann. En sann berättelse om exotisering av människor från andra…

”Suvi Sárá Aina Ann” var den första lappkvinna 1) som exporterades till olika europeiska länder för att ställas ut som exotisk sevärdhet i museer och djurparker. Hon kom år 1580 på ...

Av: Nina Michael | 19 februari, 2014
Kulturreportage

Bede Griffiths liv och lära

If you love someone, you become one with him or her, and they become one with you, but you do not cease to be yourself. If that happened, it would ...

Av: Elsa Maria Lindqvist | 25 februari, 2013
Övriga porträtt

Veckan från hyllan, Veckan 42 2012

Veckan har inte saknat komiska och dramatiska poänger. Ibland var det svårt att veta vilket var vilket. Som en Saudiarabien genomförde en kampanj mot bröstcancer – utan kvinnor. Istället med ...

Av: Gregor Flakierski | 13 oktober, 2012
Veckans titt i hyllan

Moralsk realisme



Innledning

RealityMed ‘realiteten’, det vil si det som er virkelig eller som utgjør virkeligheten, forstår jeg ‘det som er så stort at det går ut over alt det mennesket er i stand til å fatte ved hjelp av sin fornuft’. Det vil si at utenfor menneskenes forestillinger om realiteten gis det alltid noe mer av det ‘samme’, nemlig realiteten, som er den andres realitet, fortiden og dens realitet, framtiden og det framtiden måtte inneholde. Dette betyr ikke at det ikke er mulig å erkjenne realiteten, for det er det vi gjør, dag ut og dag inn, året rundt; det som virkelig teller er at siden den er mer og annet enn det vi forestiller oss at den er, så er det heller det som er alminnelig at vår oppfattelse av den er mer eller mindre i samsvar med hvordan den faktisk er. Siden vi er stolte eksistenser, så kjenner vi det som en krenkelse av oss selv at realiteten er slik at vi ikke kan bringe den på begrep i kraft av vår fornuft. Dette kaller fram en form for kompensasjon for at vi kommer til kort, og områdene for det er kunst og kultur, vitenskap, religion og filosofi.

Med henblikk på ‘moralsk’, så står det for ‘at en akt, ytring eller en tankegang, er rimelig, riktig, troverdig, tilforlatelig’. Forbindelsen til ‘moral’ trer likeledes fram når en betenker at for oss har det å være anvist på det som er sant forrang framfor det som er usant eller løgn, hvilket betyr at i de tilfeller der det vi hevder om realiteten har liten troverdighet i seg, tenderer det i retning av å usannhet, løgn, bløff eller bedrag. Dermed står ‘moralsk realisme’ for ‘at det er om hva en agent hevder om realiteten, eller at det en agent om realiteten, også svarer til hvordan realiteten faktisk er’. Problemet en står overfor, er at å unnlate å ta opp anliggendet om realiteten, så unnlater en å ta opp det som er om metafysikk, eller det som svarer til konsepsjonen om metafysikkens idé.

I alle fall, for mennesket betyr livet at det alt allerede har blitt formet før det selv går i gang med å forme realiteten. Om vi betegner formingen med ‘skapelse’, så er det en tilsynelatende skapelse, og som likner på båtbyggerens virksomhet, heller enn på at det finner sted ut fra intet.

Realiteten består av uendelig mange små detaljer

Nåtidsmennesket orienterer seg i verden ved hjelp av synssansen, og hvor hørselen spiller store funksjonelle roller for hvordan det kan ferden, bør ferdes eller skal ferden. Eksemplene er legio, som at en har å se seg godt for før en krysser en sterkt trafikkert gate, eller at en holder seg på god avstand når det oppstår brann i et hus, slik at den nødvendige hjelpen kan komme fram, innen det er for sent: Når nysgjerrigheten tar overhånd, og denne lasten sitter så dypt i så mange mennesker, at det synes svært vanskelig å bli kvitt den, kan ambulanse, brannvogn og politi få store problem med å ta seg fram til der det brenner; vi vet jo at i slike prekære situasjoner, og hvor en ikke vet om den eller de, som befinner seg inne i de brennende huset ennå lever, og, med henblikk på å bli berget, teller hvert sekund. Det finnes likeledes mennesker som har det så travelt at en skulle tro at de stod overfor den siste dagen i livet sitt, og da er det om å få med seg alt det en kan få med seg.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Før i tiden var byer og landsbyer preget av munker og nonner, og, lovlydige som de var, hadde ikke butikkdrivende noe å frykte når de kom på besøk. I dag gis det opplæring til å identifisere terrorister, slik at disse forferdelige skikkelser ikke skal kunne få satt sine onde begjær ut i livet, og de får spre så mye død og redsel omkring seg som det overhodet er mulig å få til. Terrorisme er likeledes en del av realiteten, og dermed betyr et menneskes ukrenkelige egenverd at det reiser seg overfor alt og alle som tråkker dets verd under fot.

Et annet aspekt ved realiteten, er at den er dominert av kapitalistisk orientering, der profitt er hva det dreier seg, og hvor opphopning av penger betraktes som et mål i seg selv. Drivkraften for kapitalistene, er størst mulig fortjeneste og minst mulig utgifter, og dette har som forutsetning at mennesket blir betraktet som et objekt som det kan spennes foran den kapitalistiske vognen, som for lengst har gått amok Det vil si at primus motor ikke bare er grådighet, for det er den nedrige eller den tarvelige grådighet som styrer kapitalistens trang til opphopning av penger. Det betyr at det kapitalistiske systemet har mennesket som objekt for utnytting, og at den som utnytter andre, søker også etter mulige måter å rettferdiggjør handlingene sine, det vil si at en argumenterer for at eksistensen av kapitalismen, eller ‘det frie marked’, markedsliberalismen, bidrar til at hvert eneste menneske får det bedre enn om kapitalismen ikke lenger finnes. Det å gå inn på spørsmålet om eksistensen av kapitalister med henblikk på at dette fører til bedre liv enn der det økonomiske liv blir underlagt en viss kontroll, er å gå inn på realitetens metafysikk, eller, om en vil, realitetens egenskaper: Til grunn for kapitalismen som system gis konsepsjonen om at det å ta i bruk jordens ressurser foredler livet, og at det setter menneskene fri fra fysisk slit, slik det var under det som blir beskrevet i termer av ‘føydale produksjonsformer’, der streben etter lønnsomhet blir holdt i sjakk ved at det ses på som å være i strid med menneskets natur eller at det går imot Guds formål med menneskene, nemlig at de skal bli fruktbare, uten at det betyr at de skal slå hverandre i hjel.

Joseph RothFor oss som lever i dag, har det forløpt en del år siden kapitalismen ble innført; ser en på hvordan dette skjer rundt om i verden i dag, så er det dette som er i øyenfallende, og dette gjelder uavkortet: At det ikke bare medfører at de tradisjonelle bånd mellom menneskene slites over, som mellom sønn og far, der sønnen får et helt annet liv en fars tradisjonsbundne liv, for det som faktisk skjer der kapitalismens ånd vinner fram, om det er i privat eller i statlig regi er uten betydning, er at jakten på jordens ressurser og utnyttingen av disse, fører til fordrivelser av mennesker som nekter å forlate den grunnen de og deres forfedre har hatt under føttene i århundrer, sammen med at det kommer til voldelige sammenstøt mellom de som støtter utbyggingen av ressurser som olje og gass, og de som setter seg imot dette. La oss se på dette i et mer hjemlig perspektiv, det vil si den Europeiske Unionen og dens elendige håndtering av den sosiale og politiske situasjon i Europa. Framstillingen min er slik. Ulikheter mellom mennesker, så som landene i Nord Europa (i særdeleshet Tyskland) versus landene i Sør Europa, har som forutsetning og betingelse at det er noen som har og noen som ikke har noe som helst.

Poenget er: Hva skulle det kunne menes med ‘fordeling’ om det var slik at alle alt allerede hadde det de trengte, eller at det ikke lenger var noen forskjell mellom velstående/rike land og fattige land? Svaret er helt enkelt: All overføring av midler(penger) innebærer sosial, politisk og kulturelle forskjeller, der den som gir har overflod eller overskudd, mens den som mottar har underskudd.

Imidlertid, det er ikke bare å gi, for den som trenger har også å kunne ta imot; det gis kulturer, der det å være henvist til å motta midler (overføringer av penger), er å bringe seg selv i den posisjon at en trer fra som tigger, og hvis det er noe en ikke ønsker å gjøre, så er det å hente fram tiggerstaven. Det sistnevnte har, så vidt jeg har blitt fortalt, gyldighet for Russland, der idéen om russerne som et stolt og ærekjært folk, som aldri lar seg kue, fremdeles er i hevd.

Å drive med filosofi, er å være anvist på slikt som ikke bare gjelder i et bestemt tilfelle, eller at en nevner flere tilfeller: Når det er med henblikk på realiteten, så er det med henblikk på hva for kvaliteter/egenskaper den har som realitet. Dermed går jeg over til å ta opp spørsmålet om hvordan en oppnår viten om realiteten.

Teori versus praksis/moral

Spørsmålet som stiger fram, er om hvordan en kommer fram til at realiteten har bestemte egenskaper: Skjer dette ad teoretisk vei, i den forstand at teori alt allerede er praksis, det vil si at gjennom teoretiske analyser, teoretiske overveielser og refleksjoner, så når en fram til at realiteten har bestemte egenskaper, eller er det slik at vår forståelse av realiteten oppstår på grunnlag av det vi gjør, i den mening at på grunn av at vi er praktiske/moralske agenter, så danner vi bestemte begrep om oss selv, andre og realiteten? Uttrykt på en annen måte: At i det siste tilfellet, beror forståelsen av realiteten på oss selv som moralske agenter, mens i det første tilfellet er det resultatet fra teori og teoretisk analyser som slår fast at realiteten må ha bestemte egenskaper, så som i naturvitenskapene, der en snakker om elektroner i termer av at de har en bestemt posisjon, med en bestemt fart og at bevegelsesretningen er bestemt at hva slags partikkel det er snakk om. Artikkelen min har et langt mer beskjedent siktemål enn å snakke om virkelighetsoppfatninger ut fra naturvitenskapelig forskning, og således gjør jeg bruk av ‘sunn fornuft’, forstått som ‘menneskelig’ fornuft, i motsetning til ‘vitenskapelig’ fornuft, det vil si matematisk eller statistisk fornuft, basert på eksperiment som finner sted i et laboratorium.


Gitt at en holder fast ved ‘at teori alt allerede er praksis’, eller at grensene for hva som skal kunne telle som realiteten blir fiksert gjennom å befinne seg på avstand fra forskningsobjektet, i den forstand at det å engasjere seg og involvere seg i forskningsobjektets ve og vel, er i utgangspunktet å ha en fordomsfull innstilling til de undersøkelser en skal foreta. Nå kan en helt sikkert istemme at subjektets gråt og tårer bidrar ikke til at objektet kommer i et sterkere lys, sett ut fra at det er om å få en så uhildet oppfatning om objektet som vel mulig. Om objektet trekker seg unna, så er dette et klart indisium på manglende samarbeidsvilje, det vil si at en saboterer gangen henimot stadig opphopning av vel underbygde teorier om mennesket og hva det kan få til, gitt at det underkaster seg, eller at det stiller seg til disposisjon for den frie forskningen.

Det jeg har snakket om over, er ikke en karikatur av vitenskapene og det en kan får til ved hjelp av anvendelse av vitenskapelige resultater: Det gis mennesker som tror at veien fram til en bedre framtid for menneskene går gjennom utvikling av vitenskapene, og at med utvidet kunnskap om universet, får menneskene utvidet kunnskap om realiteten, som, på den andre side, skal føre til at mennesket forstår seg selv og sin stilling i universet på en langt mer innsiktsfull måte enn før i tiden: Det som er tilfellet, er at all mulig romforskning avhjelper ikke sulten og nøden i verden, det vil si at en lærer ingenting om grunnene til krig mellom ulike folk i Afrika og utforskning av verdensrommet.

Innenfor vitenskapene opereres det med teorier og hypoteser, der det ikke sjelden er slik at det vitenskapsutøveren har full tillit til, er teorien, mens det som er mye usikrere er hypotesene, som kan være sanne eller usanne(falske); teorien er det en vitenskapsutøver lever og ånder for.

Skal en dermed hevde at vitenskap og det å drive med vitenskap er på linje med å ha en verdensanskuelse? Ikke i det hele tatt. Marxismen, i alle dens varianter, om det er i form av statsopphøyde sannheter, slik det var i Sovjet Samveldet eller i Kina, eller som det er rundt omkring i verden i dag, der en driver med voldelig geriljakrig, har som utgangspunkt diverse lesninger av Trotskij, som snakket om permanent revolusjon: Det er ikke usant at Trotskij var langt mer brutal enn Stalin; det som manglet hos Trotskij var at han maktet ikke å få oppslutning om sine idéer.

CapitalSer vi på Hegel og Marx, ut fra hva de hevder om realiteten og dens konstitusjon, så gjelder det både for Hegel og Marx at de trodde og mente at konsepsjonene deres var ekvivalent med realiteten selv; der gikk de seg alvorlig bort, for realiteten lar seg ikke legge i lenker, eller at den lar seg fange inn ved hjelp av én eller annen ideologi. Det er slettes ikke første gang at filosofer går seg bort, det skjedde for Platon, Augustin, Thomas Aquinas, og, i nyere tid, både Kant og Sartre. Det kan synes som at når tenkere setter seg selv i bevegelse, så er det ikke med lokale og generelle saker for øye: De skal få fatt på realiteten – slik den er i seg selv. Naturligvis, mennesket trenger kompass å styre etter, så vel med henblikk på det intellektuelle som det moralske liv; hva de ikke trenger er uriktige kompass, er slike konsepsjoner som bygger på at hva det kommer an på for mennesket, er at de streber etter å realisere en forut fattet idé, så som den totale frihet, det klasseløse samfunn, eller idéen om at den som skal styre verden er det nye mennesket – det ariske mennesket. I Sovjet Samveldet, under den autoritære Lenin, og, senere Stalin, er det innføringen av ‘proletariatets diktatur’ og ‘demokratisk sentralisme’ som skal bære dagene innover i framtiden, mens under den uhyggelige figuren Stalin får det sovjetrussiske samfunn en alvorlig knekk ved at det bryter ut borgerkrig i landet. I den første tiden etter de to revolusjoner i 1917, spesielt etter Oktoberrevolusjonen, er det bøndene som skal kollektiviseres, og det skal skje i termer av industrielt mønster. Lenin mente nemlig at omleggingen av samfunnet måtte skje ved at byene kommer først, og at en bygde ut industrien, hvis kraft han så som kilde til sosial, politisk og kulturell utvikling. Kollektiviseringen skulle skje via fordeling av ressursene, og ikke ut fra ytelsesprinsipper, siden det sistnevnte ville peke ut enkelte områder i landet som det som fortjente overføringer, men andre områder, som vi kan betegne med ‘tilbakestående økonomier’ eller ‘stillestående samfunn’, ville motta mye mindre eller ingenting.

Hendelsen jeg skal gjenfortelle, har jeg fått kjennskap til gjennom fordypelse i forfatteren Joseph Roths skrifter, og hendelsen har denne større bakgrunn: At russere er et svært religiøst folk, og det har seg slik at i landsbyene inntar landsbypresten en betydningsfull plass og rolle blant og mellom innbyggerne. Det er også presten de henvender seg til ved dåp, konfirmasjon, giftemål, skrifte, og, ikke minst, når sykdom og død tar sitt. Således er presten til stor hjelp og nytte for hele landsbybefolkningen. Under kollektivisering kom det partiledelsen for øret at det gikk trått med fordelingen av ressurser i visse områder av landet, især ute på landsbygda. Således måtte det andre midler til enn bare den gode vilje, det vil si generelle oppfordringer om deling av de materielle godene. Derfor bestemte partiledelsen seg for å sende ut ivrige ungkommunister til landsbyene. Så langt så bra. Vel ute i de enkelte landsbyer, kallet de inn til møte, der de la fram den nye økonomiske politikken, eller det nye politiske programmet. Sagt med rene ord: Velsituerte bønder skulle kun beholde det som var strengt nødvendig for livets opphold, og den overskytende buskapen, skulle de gi fra seg til de som var langt dårlige stilt enn dem.

Lev TrotskijRussere er et stolt folk, og de tar ikke imot goder som de ikke har gjort seg fortjent til. Følgelig, dagen etter var buskapen der den hørte hjemme: Hos den velstående bonden. Det betydde, i denne omgang, at ungkommunistene måtte reise med uforrettet sak. På nytt ble ‘bondeproblemet’, det vil si i forhold til å få bøndene til å slutte opp om kollektiviseringen og industrialiseringen som to vesentlige moment henimot utvikling av det kommunistiske samfunn, tatt opp som sak i kommunistpartiets styre. Diskusjon pekte i retning av at en hadde å rette bøndenes oppmerksomhet henimot landsbypresten. Deretter kunne ungkommunistene dra ut for å få bøndene med seg. Det ble kallet inn til fellesmøte i de enkelte landsbyer, og hvor det ble gjort klart at dersom bøndene nektet å bøye seg for direktiv fra den nye ledelsen, så ville presten bli tatt av dage. Først da ble det virkelig fart i kollektiviseringen blant bøndene.

Det betyr at i Sovjet Samveldet foregikk det svært mange overgrep overfor befolkningen, i form av tvangstiltak, og om disse ikke virket, så sto det ett tilbake: Arbeidsleirer.

Ser vi på verden av i dag, er den preget av økonomisk krigføring, som ikke er annet enn fortsettelsen av den militære krigføringen, og dermed er menneskene godt i gang med å arbeide for å realisere et liv der det å være vellykket faller sammen med å ha en velfylt lommebok eller en konto. I den forbindelse, med henblikk på at realiteten blir definert via opphopning av penger, så heter det gjerne at penger stinker ikke; det som er tilfellet, er at det å ha mye penger betyr at du blir fordervet, og, som Wittgenstein uttrykte det, at livet går i stykker, skyldes at penger forderver: Det er slettes ingen sensasjon at det finnes mennesker som er mest opptatt av det materielle, sammen med et godt utbygd militærapparat, slik at lederne kan holde befolkningen under kontroll, det vil si at det militariserte samfunn sørger for at den minste antydning til opprør blir slått ned, uten noen form for tilbakeholdenhet. Ut over dette, er ett av vilkårene for å ha repressive regimer, at de er bygget opp rundt tanker om ytre og indre fiender, og om disse fiender er oppkonstruerte størrelser eller ikke, er uten betydning, bare det fungerer slik at regimet blir sittende.

For å kunne få et visst grep om tingene jeg snakker om, er det av overordentlig viktighet at en ser nærmere på hvordan en viss tydning av tvilsom art, og som har blitt gjentatt så mange ganger at en har kommet til å tro at det er den fulle og hele sannhet. Dermed starter jeg opp med å snakke om gerilja kamp, for så å sette fram en bemerkning om Heraklits ytring om at krig er alle tings far. Deretter snakker jeg om det å være pasifist i en tid hvor det å leve ut sitt hat i handling synes å være på frammarsj i visse deler av verden, for eksempel i de arabiske landene i Nord – Afrika.

Om overlevert tankegods, hvis tydning er tvilsom

Da jeg var svært ung, i begynnelsen av tjue årene, så trodde jeg at voldelig kamper, i form av militant geriljakamp ville kunne føre til endring av realiteten, for eksempel i Mellom – Amerika og i Sør – Amerika; i dag tror jeg bare på ordets kamp – som er en form for geriljavirksomhet – med ordet som mitt våpen, tar jeg ikke livet av noen mennesker, og det er mitt budskap: Krig og krigføring er det aller verste av alt som er ondt, og det vil aldri kunne kommer noe godt ut av at menneskene driver med organiserte mord. Sannsynligvis er det slik at krig og krigføring bygger på en kolossal misforståelse av hva som er mulig å få til ved hjelp av den totale tilintetgjørelsen av motstanderen, eller om en mener at det er mer adekvat med å snakke om fienden. Når Heraklit snakket om ‘at krig er alle tings far’, så var det helt sikkert ikke med referanse til det faktum at mennesker dreper hverandre, uten at de beklager dette i ettertid, for en mener at iblant (Les: ofte) er det nødvendig.

Verdioppfattelsenes opprinnelse springer ut fra realitetens basale kvaliteter

TrapDet har aldri vært spesielt enkelt å stå fram som pasifist, især når det argumenteres for at å gå inn for pasifisme som offentlig politikk, som et ja til et brukket gevær, er å støtte slike mennesker som er uten ‘respekt’ for ‘våre interesser og verdier’, eller som er ute etter å kvitte seg med det liberale demokratiet, det vil si at dets frihet, demokrati, den allmenne velstanden i samfunnet, velferdsstaten og rettsstaten er truet. Ingenting av det foregående stemmer: Det gis unevnelige land som fører krig mot andre land, der de stridende parter har status som liberale demokratier, som for eksempel striden mellom Pakistan og India om Kashmir. Det gis andre land, for eksempel US, som for lengst har utnevnt seg selv til ‘verdenspoliti’, det vil si at landet skal verne om de fem grunnverdiene de bekjenner seg til, og som den politiske ledelsen holder for å utgjøre universelle verdier: (1) At hver og en av oss er enestående. (2). Individuell selvhevdelse. (3). Individualitet. (4). Autonomi. (5). Frihet.

Når en stat angriper en annen stat, er det, som nevnt, med henvisning til vern om våre verdier. Nå kan en undre seg over hva som mer presist er ment med ‘våre verdier’, om det er ‘frihet, ‘demokrati’ eller ‘rettsordningen’: I praksis betyr det at det er den sosiale og politiske ledelsens interesser og verdier det er snakk om, og at dette generaliseres til å gjelde hele den aktuelle nasjonen.

I denne sammenheng, der en ser på verdier og verdigrunnlag, og disse tingenes forhold til realiteten, så er det viktig å få fram at til et visst verdigrunnlag hører det har det gis et tilsvarende forhold i den aktuelle realiteten, eller at verdiene og verdigrunnlaget utledes fra hvordan realiteten er – hva dens kvaliteter er.

Jeg begynner slik. Å forstå hva som teller som realiteten er ‘å erkjenne at det som gjøres eller hva som skjer, er relatert til en viss agent, tid, sted og omstendigheter’, det vil si at relevante begrepsord er «hva», «hvem, «når», «hvor» og «hvordan». Siden ingen handlinger eller hendelser oppstår uten en overordnet sammenheng, det vi si en nåtid, en fortid og en framtid, så har en å føye til begrepsordet «hvorfor», eller for hvis skyld noen utfører en handling. Siden nåtiden er annerledes enn fortiden, og at det som blir til – det vi ennå ikke vet noe bestemt om – er forskjellig fra så vel fortiden som nåtiden, så er én av realitetens kvaliteter at den er diskordant.

Trekker vi inn ‘omstendigheter’, som ikke bare står for de nærmere beskrivelser rundt en handling, men som til like har flere andre betydninger: Om vi sier at det vanlige betydningsområdet for ‘omstendighet’, er det som knytter an til tilstand, handling eller hendelse, så står en snever betydningen for ‘ting som finnes i min umiddelbare nærhet, så som gulv, vegger og tak, vindu og dør, tidsskrift og bøker, stoler og bord, en printer og to personlige computere, og som inkluderer to beboere av denne leiligheten, min ektefelle og jeg, der leiligheter er vår egen leilighet, skjønt eksistensen vår er ikke reduserbare til en komplett liste over tingene som finnes i leiligheten.

En annen betydning er realiteten der ute, utenfor leiligheten, det vil si at det er med henvisning til mylderet av gater, plasser og blokker som finnes i nærområdet; det oppstår også i denne tydningen og beskrivelsen at det er med henvisning til størrelser som har den nevnte tvetydige eksistens, nemlig menneskene som bebor byområdet, som inkluderer både kjente og ukjente.

I videre forstand står ‘omstendigheten som mine omstendigheter’ for ‘byen jeg bor og arbeider, forstedene rundt byen, nabobyer, andre steder i landet mitt – medborgerne mine. Det som skjer med begrepet om omstendighet er at desto større omfang det får, jo mer tømmes det for begripelig mening; begrepet blir for abstrakt. Dermed tjener en på å beskrive begrepet i termer av ‘konkrete’ omstendigheter.

Livet som radikal realitet

graffiti På den andre side, livet som diskordant, eller som uoverensstemmelse, er knyttet til ‘foranderlige situasjoner’, eller at agenter befinner seg i alternerende situasjoner, og ved at agenten som er i situasjonen, identifiserer seg med den, så er identiteten hennes rotfestet i tydningen og beskrivelsen av situasjonen: Når situasjonen endrer seg, er det likeledes slik at den som er situert i situasjonen, forandres, om dette skyldes at agenten griper inn i situasjonen og at den dermed endres som resultat fra agentens aktive inngripen, eller at endringen skyldes forhold som er utenfor rekkevidden til den som er i situasjonen, det vil si at det er med referanse til eksterne agenter eller fysiske hendelser uten agent. Det er i nevnte forstand at nåtiden er i uoverensstemmelse med fortiden, slik at tiden som har forløpt og som nå er ugjenkallelig over, men som noen ganger puster deg i ryggen, er tildragelser som har karakter av uoppgjort fortid.

Den ‘radikale’ realiteten, som er din eller min realitet, eller, om en vil, at det er ‘radikalt liv’, er også en ‘elastisk’ realitet, det vil si at den kan være som et utspent strikk. Det betyr at i egenskap av elastisitet, er realiteten tøyelig, foranderlig, og ikke at det er en statisk ting. Den radikale realitet har også andre kvaliteter enn de jeg allerede har nevnt, som at realiteten er dynamisk, at den er dramatisk og at det hører med til den radikale realitet at det er med referanse til et grunnleggende prosjekt, eller at agenten har en aspirasjon, der det visuelle hører med. Jeg går nå over til å snakke om disse kvalitetene, og at det skjer i den rekkefølgen jeg har nevnt dem.

Det dynamiske ved livet som radikal realitet, forstår jeg som ‘kraft’, ‘makt’ eller ‘styrke’, som tilkommer vårt liv i verden; det er fristende å tenke på dette i termer av vi kjenner fra filosofien til Austin, og som er om språkets normative dimensjon – at å si er å gjøre, og at vi derigjennom kommuniserer overfor andre at vi har forplikter oss på en viss framtidig handlingskurs. Imidlertid, interessen min er livet, og at det vi gjorde i fortiden, som at vi gjennom livet som student, der læringsprosessen var mål – middel orientert, eller eksamensrettet, så kunne vi i ettertid fordype oss i visse emner som et mål i seg selv, og som vi så avgjort ikke var i stand til innen vi hadde ervervet oss kvaliteter som gjorde oss i stand til å forstå ulike typer av litteratur og kunst, og som gjerne blir regnet for vanskelig å forstå.

Det foregående kan også forstås og uttrykkes på andre måter enn jeg har gjort over, som at en i kraft at en person har formål, og at personen finner fram til middel som er egnet til å realisere formålet, også faktisk oppnår det gitt formålet, gjør at den aktuelle personen kan komme seg videre med livet sitt, det il si at den aktuelle personen utformer nye planer og prosjekt – formål. Det er dette jeg mener med ‘dynamisk’, at livet har en ‘dobbel’ kraft i seg, som er slik at det henviser til framtiden – det er framtidsrettet – samtidig som det vender tilbake til seg selv i nåtiden, og hvor fortiden svinger med i det vi gjør. Et eksempel på denne dobbeltheten, er håpet, og ikke i den forstand at jeg venter på at en venn skal dukke opp, men i betydning et foregrepet håp, som stiger fram når alt synes tapt, og hvis virkekraft er slik at det bare er om et framtidig gode, for det virker allerede her og nå – i nåtiden.

Det gjenstår å snakke om at realiteten er dramatisk òg at det har i seg en aspirasjon eller en pretensjon. Jeg starter med ‘aspirasjon’. Det har seg slik med de aller fleste mennesker at stillstand er uforenelig med å ha et liv å leve; mennesket ønsker og vil stå midt i livet, og der ‘midt i livet’ ikke står for populærpressens tallfesting, så som at det er om personer som er om lag 40 år gamle: Betydningen ‘midt i livet’ er at ‘det skjer noe rundt et menneske, eller at det har noe å gjøre’, det vil si at det er opptattheten som er det avgjørende. Gitt at et liv synes å stanse opp, at det drar seg sammen til en vond knute: Om livsstagnasjon, av en eller annen grunn, er i ferd med å slå rot i et liv, så er det ett å gjøre: At setter seg i fart og bevegelse for å finne fram til grunnprosjektet sitt, og om denne handling slår feil ved at en ikke har hatt et slikt grunnprosjekt, så har en å utforme et livslangt prosjekt, for det å være uten et slikt prosjekt, kan være mer besværlig enn å ha det. Kanskje kan en hevde at det har å gjøre med nødvendighet, i den forstand at det er om vende nøden til en positiv utfordring.

At realiteten er dramatisk, kan forstås på ulikt vis, som ‘at det er stille før stormen’, det vil si at den ene dagen følges av den neste, uten at noe som helst skjer, men så med ett brytes det fredfylte livet, og alt kommer på glid, og en får mer enn nok å gjøre.

I den konvensjonelle litteraturen beskrives det foregående gjerne som ‘et hendelsessekvensene har en langsom stigning, og som følges av en brått fall.’

 

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                             Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

En aldrig skriven litteraturhistoria

Om poeten och teaterkritikern Erik Lindorm (1880-1941) är i ihågkommen i dag är det troligen främst för den fina dikten "En död arbetarhustru". Men Erik Lindorm gav sig in i ...

Av: Bertil Falk | Litteraturens porträtt | 19 augusti, 2009

Foto: Johan Werkmäster

Hamburg – en stad i förvandling

De flesta svenskar på bilsemester i Europa passerar Hamburg i rasande fart under sin färd längs Autobahn mot sydligare nejder. Men denna Tysklands största hamn- och industristad – tillika landets ...

Av: Johan Werkmäster | Resereportage | 31 maj, 2016

Städning eller Abdullahs och mitt öde

En dag fick jag ett kort meddelande. Jag blev anvisad ett arbete. Jag betraktade kuvertet, poststämpelns datum. Hur länge hade brevet varit på väg? Jag visste inte när jag skulle ...

Av: Peter Terrin | Utopiska geografier | 17 augusti, 2009

Krigsslutet, 1945.

De som kom tillbaka

Intellektuella återvände idealfyllda till Tyskland efter freden 1945. Nu skulle något nytt skapas. Men idealen krossades och alltför många gav sig av igen. Exilen blev permanent.

Av: Gustaf Redemo | Essäer om politiken | 17 september, 2015

Ulf Stenberg

Ulf Stenberg ur Den gamle stinsen DEL 7

Korta berättelser av Ulf Stenberg från boken Den gamle stinsen.

Av: Ulf Stenberg | Utopiska geografier | 21 maj, 2017

Om Skönheten

I en tid då skönhetens motiv och uttryck är stadda i ständig förändring är det lätt att känna ett sting av saknad vid minnet av den tid då Logos regerade ...

Av: Mattias Lundmark | Essäer om litteratur & böcker | 03 september, 2013

Skvättet 4

   

Av: Mattias Kronstrand | Kulturen strippar | 21 oktober, 2013

Veckan från Krisen

Det är kris i världsekonomin. Börserna faller, kreditbetyg sänks, räntan likaså. Den vanligast förekommande benämningen är ”skuldkris”, och det största problemet är ”underskott”. Precis som att det var något man upptäckte ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 14 augusti, 2011

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.