MADE-festivalen, 6-9 maj 2009

Mitt i MADE Medverkande konstnärer: Uglycute, Trumpetgerillan, Generationskören, Robin Jonsson, Sara Lundén, Laurie Anderson, Reijo Kela med vänner, Kids of the Ranch, Evelyn Glennie och Norrlandsoperans symfoniorkester, Ulrika Nuottaniemi, Andersson Dance ...

Av: Nils Jernelius | 10 Maj, 2009
Reportage om scenkonst

PÅ VÄG MOT MUSIKEN – Del 1: Musiken och ordet

Denna text vill vara den första delen av en artikelserie om musiken. Jag har ingen intention att skriva en estetisk-musikalisk text eftersom musiken inte låter sig beskrivas, och jag hoppas ...

Av: Guido Zeccola | 05 november, 2012
Essäer om musik

Amsterdam, strax till vänster om Spuistratt

Vi vänder runt hörnet på Spuistratt, och skyndar mot restaurangen vi ska träffa kollegorna på, och där, i ögonvrån, fångar mig omslaget på det senaste numret av den amerikanska kulturtidskriften ...

Av: Mikke Schirén | 15 november, 2014
Gästkrönikör

Ectoplasm Girls: En musikalisk frizon utan några som helst regler

Ectoplasm Girls är en besynnerlig duo som består av systrarna Nadine och Tanya Byrne från Stockholm. Deras musik är lekfull, dyster, mörk, glad, ljus, stilla, dansant, trolsk, drömsk, synsk, barnslig ...

Av: Carl Abrahamsson | 09 december, 2010
Musikens porträtt

Fri vilje. Del I



Innledning

Caravaggio. Fanciullo con canestro di fruttaLivet har mange aspekt, der ett av disse er av overordentlig stor betydning, nemlig viljen vår. Det betyr at én av viljens sentrale funksjoner er å holde styr på affekt og emosjon, kroppslige begjær og ønsker, drift og lidenskap. En annen funksjon er å bidra til å styre livet vårt. Jeg resonnerer slik om det. Viljen er en egenskap ved menneskesinnet. Mennesket har et liv å føre, og siden det å ha et liv å leve er beroende av at menneskesinnet er i orden, og at viljen er en del av menneskesinnet, innebærer livsføringen at viljen er i orden, for liv og vilje er som to siamesiske tvillinger, der den ene tvillingenes ve og vel er bundet til den andre tvillingens ve og vel, og omvendt. Liv forlanger livsvilje, som er om hele viljen, det vil si at det er med henvisning til totaliteten av de livsområder den menneskelige vilje er involvert i, eller hvor den kan gjøre seg gjeldende.I skarp motsetning til at livsviljen er i orden, så gis det en tilstand som svarer til en ‘svekket’ livsvilje: Den som vil levere billetten tilbake, har en svært svekket livsvilje, der døden synes å tre fram som protagonist det er verdt å kjempe for, mens antagonisten er livsviljen.Å tilslutte seg et slikt ståsted er absurd, siden livet er det en har og det en vet at en har, mens døden vet ingen noe som helst om, annet enn at det ikke bare er de kroppslige funksjoner som opphører når døden inntreffer, for det å dø innebærer at hele hukommelsen slettes, slik at det ikke finnes noe som helst som gjør at en kan si at en har levd et liv. Dermed kan en hevde at liv og vilje er bundet sammen på den måte at i kraft av at mennesket har vilje, så er mennesket i stand til å yte motstand overfor tilintetgjørelsen, uten at det i alminnelighet er slik at en kjenner til timen, dagen og stedet og de konkrete for sin egen dødsdag.

Begrepet om vilje i et historisk perspektiv

Mennesket setter seg mål som det etterstreber. Ved at mennesket setter seg mål har det formål. Hos mennesket gis det ulike evner med ulike egenskaper eller kvaliteter, der viljen er mulige vilkår for i det hele tatt å realisere formål. I tidligere tider, så som i Grekenland i antikken, snakket en om frie borgere og frie handlinger, men ikke om fri vilje. Langt senere, i den perioden i Europeisk historie som kalles «middelalderen», og som varte i om lag tusen år, heter det at det pågikk kamper mellom to riker og to slags manifestasjoner av viljen: Gudsriket på den ene side og jorderiket på den andre side, der formørkning av viljen fulgte som konsekvens fra å ha bundet seg til jorderiket, mens den lyse siden ved viljen kom til sin rett for dem som lengtet etter gjenforening med deres skaper. Om vi ser stort på det, det vil si at mennesket som levde i middelalderen blir til ‘middelaldermennesket’, så kan vi likeledes anvende termen ‘renessansemennesket’ om alle dem som levde i renessansen, som var perioden som fulgte etter middelalderen, samtidig som vi merker oss at så vel periodeinndeling som oppfatningene vår om fortiden, er svært problematiske å finne ut av. I alle fall, i tiden for menneskets gjenfødelse fra pavene og keisernes jerngrep, er paradigmet for det nye menneskebildet det frie og skapende mennesket, som lever uavhengig og selvstendig i forhold til de verdslige og sakrale makthavere.

Siden fortidens kulturarv var blitt gjort tilgjengelig for den lesekyndige befolkningen i Europa gjennom at arabiske forskere og filosofer hadde oversatt store mengder av skrifter fra antikken, mellom annet Platon og Aristoteles, kunne renessansemennesket trekke veksler på denne utforskningen av mennesket ved gjennom å forme seg selv formet de nåtiden og framtiden, det vil si de sammensatte bildene vi har av renessansen, middelalderen og antikken. Med opplysningstiden kom tanken om at det er mennesket som er skaper historien, en konsepsjon som kom klart til uttrykk hos filosofen Karl Marx, som viste hen til at riktig nok er det slik at mennesket skaper dets egen historie; likevel må vi ikke glemme at det skjer gjennom at vi relaterer oss til omstendighetene vi lever innenfor.

Begrepet om vilje hos Immanuel Kant (1724 – 1804)

Demon bifidusI opplysningstiden kom tanken om den frie vilje i fokus for oppmerksomheten, en tanke som kretset mellom å kvitte seg med den tunge ballasten fra historien, på den ene side, og å starte helt pånytt, på den andre side, der ‘helt pånytt’ sto for ‘et nullpunkt’. Hos den skotske opplysningsfilosofen David Hume (1711 – 1776) heter det at en har å saumfare alt som kommer drivende langsetter ‘den store floden’, det vil si historien, og når en kommer over slike tankekonstruksjoner som kategorier, substanser, form og stoff, så er det kun ett å gjøre: At en kaster vrakgodset på bålet. For Hume var det kun hold i slik oppfatninger som, etter å ha bli prøvd for fornuftens domstol, ennå fløt på vannet. Ja, Hume kunne likeledes trekk eksistensen av den ytre verden i tvil, for når han kom hjem og satte seg godt til rette i godstolen, etter å ha vært i et lystelig lag, med mange ulike viljer, det vil si mennesker, så var det kun bleke skygger igjen av det som synes så skarpt og klart for en kort stund siden.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Over på kontinentet, i den preussiske byen Kønigsberg, virket den første tyske professor i filosofi, Immanuel Kant. Kant var stokk konservativ i politikken, men radikal med henblikk på den teoretiske og praktiske filosofi. Med henblikk på Kants filosofiske radikalitet, forklarer jeg dette slik. I tidligere filosofi mente en at mennesket og dets vilje ikke var annet enn et kausalt produkt av gitte naturforhold, av lokale samfunns seder og skikker, dette samfunnets historie og dets kultur: Kant stiller det hele på hodet, eller at han legger kausaliteten til mennesket selv, og at det er mennesket som fornuftsperson som former og utformer samfunnet og dets institusjoner. Siden viljen er en del av mennesket, og at det er slik at omgivelsene virker inn på hele mennesker, som inkluderer dets vilje, har viljen å bli lagt inn under fornuftens kontroll. Det betyr at i den grad og utstrekning det er sansningens gjenstander som styrer viljen, så er den styrt av det som er annerledes enn den selv, og det innebærer at viljen er ufri. Kun når viljen har seg selv til gjenstand, når viljen vil seg selv som vilje, er den, ifølge Kant, fri.

Det jeg har snakket om over, reiser store og uløselige problem, og som har å gjøre med at Kant postulerte at det finnes to verdener, den intelligible verden og den empiriske verden. Nå er ikke det å snakke om at det finnes flere verden en sjokkerende nyhet, for det gjorde også rasjonalistene, så som Descartes, Leibniz og Spinoza: Vanskelighetene oppstår når en trekker inn den praktiske dimensjonen: En kan jo undres over hvordan en skal kunne tenke seg at tankens verden virker inn på sansningens verden, som at Kant mener at det som er godt uten noen nærmere bestemmelse, er ‘den rene vilje’? Hume har ikke dette problemet, siden han mener at fornuften er og har å bli underordnet lidenskapene. Kant synes å tro og mene at det er reelt mulig å utlede forskrifter, normer, fra ‘fornuftens faktum’, òg, siden viljen som ren vilje er underlagt fornuften, nei, er en del av fornuften, eller det en kan mene er en fornuftig vilje, synes problemet å være overvunnet. Imidlertid, det er ikke tilfelle, for begrepet om vilje har verdi og norm i seg. Når menneske handler, så gjør det dette på grunn av en verdi og at det har lagt en norm til grunn for dets handling. Det betyr at det gis ingen referanse til handling med mindre det ligger en norm til grunn for handlingen, der viljen kommer inn på den måten at å utføre handlinger er betinget av at den er styrt gjennom viljen.

Uvisshet

gatulyktaUt fra det jeg har snakket om så langt, skulle en tro og mene at for mennesker er livet slik at de overveier handlingskurser, bestemmer seg for en av de oppstilte handlinger, og at en deretter går i gang med å realisere den valgte handling. Det heter at det er slik målbevisste og viljesterke mennesker ferdes. Skjønt det stemmer ikke med hva vi vet om oss selv, for noen ganger vet vi slett ikke hva vi vil, og når vi har funnet ut av det, om det er det vi har gjort, så nøler og vakler vi med å handle: På liknende vis som vi sier om det faktum at mennesket har ønsker, at vi spør oss selv om vi ønsker å ha de ønskene vi har, så kan vi også spørre oss selv om vi faktisk vil det vi forgir å ville eller det vi mener at vi vil. Vi kan spørre om det har blitt slik i dag at menneskene vil mye mer enn de kan gjøre, i den forstand at med bevissthet om muligheter følger også det å ville at mulighetene skal bli realitet; innen mulighetene blir til realitet, så må de bli til mulige muligheter, og ikke bare til abstrakte muligheter. Når vi resonnerer langsetter nevnte baner må vi bestemme oss for om vi vil ville det ene eller det andre, det vil si om vi vil leve i suspensjonen, i påvente at det mulige skal bli til en reell mulighet, eller om vi slår oss til ro med livet vi har og som det er, siden det synes rimelig at det er bedre å ha kontakt med realiteten enn å leve på en drøm om hvordan realiteten ville ha sett ut om denne drømmen hadde materialisert seg som realitet.

Således foretrekker jeg verden og livet som det er. Slik vi har sett over, var David Hume én av dem som ikke drømte seg bort, eller som bygget livet på urealiserbare drømmer. Som leseren antakelig vis allerede har forstått, var Hume en skeptiker, det vil si at han hadde lite til overs for filosofiske tankebygninger, som berodde på at en godkjente visse element, som var nødvendige for at tankebygningen i det hele tatt kunne bli reist og at den fortsatte å eksistere innover i framtiden. Menneskene har en trang til å kunne utlede alt som er fra et begrenset sett av aksiomer og prinsipper, og for derigjennom å lage postulater. For å ta et eksempel: I høymiddelalderen mente Thomas Aquinas (1225 – 1274) at føre bevis for Guds eksistens ved at han bygget på Aristoteles lære om de fire årsaker, der formålsårsaken hos Aristoteles settes lik Gud: Gjennom studier av den ytre naturen med dens tilbakevendende årstider, og den stadige vekslingen mellom fødsel, liv og død, og ny fødsel, i det uendelig, oppfattet Aquinas naturen som et system av formål, som pekte henimot Gud. Humes refleksjoner over naturens innretning satte ham ikke på sporet av Guds eksistens. Å tro på noe som han ikke fant uavhengig belegg for, var utelukket for ham, for å ville tro mot fornuftens domstol er å som å så frø på steingrunn.

Om vi ser på Humes moralfilosofi, så kjenner de aller fleste av oss til at Hume hevdet at fra setninger som beskriver saksforhold, følger det ikke setninger som inneholder ‘bør’ eller ‘skal’. Det skulle komme mennesker, eller om en ønsker det, uhyggelige mennesker, som forfektet helt andre synspunkter om dette skillet mellom beskrivelser og det å foreskrive, nemlig nazistene. I fortettet form, det nazistene gjorde, var at de utformet en verdensanskuelse, som de selv mente var bygget opp på et holdbart vitenskapelig grunnlag. Når således meninger om hva en bør gjøre er utledet fra hva vitenskapelig undersøkelser belærer mennesket om, er vel alt i orden? Det er ikke i orden. Ut fra Max Weber er det slik at vitenskapelige undersøkelser finner sted som beskrivelser av saksforhold, og dette hindrer ikke at de enkelte vitenskapsutøvere setter fram deres vurdering av forskningsresultatet de har kommet fram til, så som i relasjon til det tentative resultats sterke aspekt og dets svake aspekt. Betyr dette at en mer fyldig forskning, eller en forskning med langt mer definitive resultat, er bedre stilt enn den som er foreløpig? Svaret mitt er nei: Vitenskapelige undersøkelser er anvist på moralske normer, som gjelder så vel forutsetninger for forskningen, dens gjennomførelse og de konsekvenser som følger om forskningsresultatene settes ut i livet.

Under alle omstendighet var det slik at nazistenes ideologi besto i å manipulere menneskenes vilje, det vil si at det dreier å få flest mulig til å slutte opp om deres idéer. Om vi vurderer Nazistenes handlinger ut fra deres egen selvforståelse, så trer dette bildet fram. At nazismen bygget på en overordnet idé, en idé som forente hele den moderne sivilisasjonen teknisk – vitenskapelige realitet med tanken om fellesskapet mellom mennesker. I fortettet form impliserte deres ideologi at menneskene staket ut deres egen skjebne, slik at idéen den bygde på ikke var annet enn en konsekvens av at Det tyske arbeiderpartiets handlingsprogram ble satt ut i livet. Dermed mente nazistene (Hitler, Goebbels, for eksempel) at den som ville Det Nye Mennesket, ville også Nasjonalsosialistenes arbeidsprogram. Dette programmet gikk ikke bare ut på at arbeidet adlet mennesket, for nazistene mente at det var arbeidet som sådan som gjorde menneskene til frie mennesker, og for å bli til frie mennesker, måtte viljen renses for hver eneste tilbøyelig til å klamre seg til det «gamle» mennesket, det vil si det fragmenterte mennesket.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                            Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Del I følges opp med Del II

Ur arkivet

view_module reorder

Från gatan till designavdelningen

Från gatan till designavdelningen Vad är subkulturen? Finns det fortfarande utrymme för en konst som inte låter sig inramas?

Av: David Cardell | Essäer om konst | 14 september, 2006

Edgar Allan Poe

Edgar Allan Poe. Colosseum

Edgar Allan Poe (1809-1849) debuterade med diktsamlingen "Tamerlane and other poems" (1827). Flera av hans noveller och skådespel innehåller dikter, och han gav sitt sista verk, den kosmologiska "Eureka" (1848) ...

Av: Edgar Allan Poe | Gästkrönikör | 07 oktober, 2015

Intresset för Ibsen fortfarande högst levande i Frankrike. Hur väcktes det?

En vårdag 1887 släpade den unge amatörskådespelaren André Antoine i kraftigt motlut sin mors matsalsmöblemang på en dragkärra uppför de kullerstensbelagda gatorna i Montmartre för att slutligen sätta ner sin ...

Av: Eva-Karin Josefson | Essäer | 08 juli, 2014

"Tror han på sig själv och sanningen, han som förtvivlar?"

Tänker en skiss, ett fragment av bild utan disposition: Jag förstod att jag tillintegjort dagen. Bortsett från denna missberäkning var det inte speciellt anmärkningsvärt. Jag var ju inte olycklig. Mitt enda ...

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 14 september, 2017

Norden nalkas, välkommen oreda - om Ragnar Josephsons bok om Carl August Ehrensvärd

Edle Einfalt und stille Grösse, på den slagkraftiga formeln sammanfattade den tyske konsthistoriken Johann Joachim Winckelmann sin syn på antiken. Han reste till Rom i flera vändor, första gången 1758 ...

Av: Ivo Holmqvist | Övriga porträtt | 10 juni, 2014

Diktandet och kriget

Diktandet är någonting som relateras alltid till diktarens själ.  Den psykosomatiska förnimmelsen, tillsammans med förmågan till en sinnesrörelse och reaktion mot det existerande - kan förvandlas i poetisk nödvändighet oavsett ...

Av: Gilda Melodia | Gilda Melodia | 25 mars, 2017

Exit Brexit?

”Olika metoder för ’objektiv upplysning’ vid folkomröstningar” är titeln på den skrift från 1921 som Herbert Tingsten blev docent på och senare professor i statskunskap vid Stockholms Högskola, som det ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om politiken | 28 juni, 2016

Det litterära Estland storsatsa­r på sina författare

Foto: Teymor Zarre' Det litterära Estland storsatsa­r på sina författare Helga och Enn Nõu tar emot i sitt hus i Sunnersta i Uppsala. Och det syns verkligen att det bor ...

Av: Anna Franklin | Litteraturens porträtt | 16 oktober, 2007

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.