Det Finlandssvenska dilemmat

I relationen mellan Finland och Sverige har en uttunning skett till följd av skeenden som idag är både okända och förnekade av båda parter. I medvetande dröjer en känsla av ...

Av: Oliver Parland | 24 september, 2013
Kulturreportage

Sofi Lerström Foto Sören Vilks

Björn Gustavsson intervjuar Sofi Lerström

Drottningholmsteatern upplevde under Gustav III:s regering sin verkliga storhetstid. När Gustav III år 1777 fått överta slottet efter sin mor såg han till att det spelades massor av teater och ...

Av: Tidningen Kulturen | 03 september, 2016
Musikens porträtt

Aborter, omskärelse och ett undersexualiserat samhälle

Jag är ingen abortmotståndare, men jag är inte heller en entusiastisk förespråkare av aborter. Ju färre, desto bättre. Nu haglar det larmrapporter om att vi svenskar ligger i topp i den ...

Av: Stefan Whilde | 27 juli, 2013
Stefan Whilde

Om Georges Bataille

     ”Vattnet i urskogen är lyckligt; vi kan vara onda och plågadeHeteronymen Nils Runeberg, ur Det hemliga vattnet. Georges Bataille (1897-1962) - pseudonymer: Lord Auch, Pierre Angelique och Louis Trente. Bataille var fransk ...

Av: Göran af Gröning | 07 september, 2014
Litteraturens porträtt

Moral, karakter og handling



Innledning

EmpireumDet å være menneske er å danne seg. Å danne seg er å befinne seg i et løp som varer så lenge livet varer. Ut fra en dannelsesfilosofisk konsepsjon er moral, karakter og handling tre størrelser som er avhengige av hverandre. Mens moral er knyttet opp til et selv og dets overveielser, avgjørelser og handlinger, oppstår et menneskes karakter enten på grunn av at det er mottakelig for råd og anvisninger fra foreldre og foresatte, eller at det utvikler seg slik at det gjør bruk av sin egen fornuft(Aristoteles). I begge tilfeller spiller fornuftsevnene hos mennesket viktige roller; i det sistnevnte tilfellet er det med referanse til selvstendig bruk av fornuften, men i det første tilfellet er det med referanse til et menneskes lydhørhet overfor fornuften. Det betyr at Aristoteles opererte med to former for fornuft, som begge er klart forskjellig fra forstandsevnen.

I alle tilfeller er det slik at moral er om at et subjekt eller et selv, har utviklet dømmekraften sin, slik at det er i stand til å gi uttrykk for verdsettinger, vurderinger, verdier, verdidommer, og at det legger visse moralske normer til grunn for tenkningen og handlingen sin. Det synes likeledes rimelig å mene at et menneskes karakter oppstår på grunnlag av innarbeidede vaner, der gode vaner genererer en sterk karakter, dårlige vaner genererer en svak karakter, så genererer slette vaner en fordervet karaktet, er moral knyttet opp til verdsetting, verdier, normer og verdidommer. I streng forstand stiger den moralske dimensjonen fram straks et menneske har tatt skrittet over fra en vegetativ tilstand til å bli en moralsk agent.

Innen jeg tar fatt på å skrive om relasjonene mellom moral, karakter og handling, er det nødvendig å klargjøre visse sentrale begrep. Således starter jeg opp med begrep som er konstitutive for handling, det vil si ‘frivillighet’, ‘spontanitet’, ‘tvang’. Deretter går jeg over til å skrive om betingelsene og forutsetningene for å snakke ‘handling’, i motsetning til ‘hendelse’. Først når det er gjort, kan vi ta fatt på undersøkelsen om relasjonene mellom moral, karakter og handling, der jeg også kommer til å trekke inn begrep som et selv, fornuft og følelser. Sosialdemokratisk nyttefilosofi søker etter å fortrenge eksistensen av all slags dannelsesfilosofi.

Begrepsoppklaring

Frivillighet og spontanitet står i motsetning til det som er underlagt tvang. Jeg forklarer dette slik. Det er en lang rekke ting i menneskelivet som det er vanskelig å gi ordrer om, og hvis kjennetegn er spontanitet, impulsivitet, umiddelbarhet, frivillighet. Eksempler er åpenhet, medfølelse, vennskap, kjærlighet, glede. Vennskap, for eksempel, går i oppløsning om det blandes inn penger, det vil si at vennskap er ikke til salgs. Med henblikk på opprinnelsen eller kilden til sosiale og politiske opprør, så springer de ut fra at det gis en spontan grunn, og at de er frivillige: I den grad og utstrekning denne spontane akt blir uttrykt gjennom at befalingspersoner gir ordrer til å gjøre opprør, blir opprøret til ekstern tvang. Det gis likeledes intern tvang, det vil si tvangshandlinger, som springer ut fra en persons indre liv, det psyke, som skal holdes atskilt fra handlinger som kommer innenfra, fra menneskets sterkeste følelser, der de sistnevnte er spontane, frivillige. Dermed kan en skille mellom to typer av eksterne hendelser og to typer interne hendelser, der det kun er de som er spontane og frivillige, og som den handlende/agenten vet om, som fortjener å bli beskrevet i termer av frie handlinger, mens hendelser som beror på tvang, psykisk eller fysisk, og hvor agenten er uvitende om det, er ufrie.

FernströmHandlingsbegrepet versus hendelsesbegrepet

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det gjenstår vesentlig innvendinger mot klassifiseringen jeg har gitt, for spørsmålet er om den er utfyllende? Det er den ikke. Begrunnelsen min er slik. Om psykisk og fysisk kausalitet er identisk med den teoretiske og den praktiske forståelse av handlingslivet, levnes det ikke rom for uavhengig og selvstendig framstilling av det å utføre handlinger, og da er ikke handling annet enn hendelse, som følger som et ledd i en kjede av årsaker og virkning. Det vil si at menneskelige handlinger blir på linje med naturhendelser, eller som kraftig vind som får trær til å knekke. En har å tenke på at i den ytre naturen gis det ingen agenter, som står ansvarlig for det som skjer, slik det er for menneskene, der personbegrepet er knyttet opp til tanken at mennesket ikke bare er en vegetativ organisme, for mennesket er utstyrt med ‘logos’, som gjør at det tenker, føler og utfører handlinger, legger langsiktige planer og utformer globale og personlige prosjekt, som er forankret i dets tenkning: Abstraksjonsevnen, som er språklig formidlet, bidrar til at begrepene de rår over går ut over det som er gitt i og for øyeblikket, og som er tilgjengelige for dets ytre sanser – syn, hørsel, smak, lukt og berøring. Selv om det er store forskjeller mellom mennesker, med henblikk på graden av forstand, er det alminnelige at ingen er uten forstandsevnen. Det synes annerledes bestilt med ‘fornuft’, som fornuftens kapasitet til å sette menneskenes handlinger inn i en overordnet sammenheng. Det betyr at fornuften er orientert overfor helheten, som er mer og annet enn summen av enkeltstående handlinger. Før i tiden var handlingslivets øverste dygd mot, det vil si at ens karakter var slik at en gikk ut i krigen, at en ikke bare var villig til å ofre sitt eget liv, for det var en av pliktene at en kjempet og døde for det hjemlige: Det er rendyrket ideologi at veien fram til siviliserte relasjoner mellom menneskene går gjennom krig. Imidlertid, vi vender tilbake til handlingsbegrepet, der hendelsesbegrepet svinger med, og ikke bare at det sistnevnte begrepet står i motsetning til det førstnevnte. Dette formulerer jeg slik. Å leve i et samfunn er å tenke og handle på arenaer der det gis et flertall av aktører, og når det kjempes om knappe ressurser og få toppstillinger, er det ingen som kan få alt. Det betyr at når interesser og verdier kolliderer, oppstår det lidelse.

Det gis andre konstitutive sammenhenger for lidelse: Å relatere seg til andre mennesker har som forutsetning og betingelse at den ene snakker og den andre lytter, der den ideelle samtale innebærer at rollene byttes. Det som er praktisk nødvendig for hver eneste samtale, uavhengig om en når opp til optimale betingelser, er at samtalepartnerne ikke snakker samtidig som den andre snakker; dette kaller en alminnelig høflighet at en ikke avbryter den andre eller at en setter fram innsigelser overfor det hun har snakket om. At en ikke virker innpåsliten eller at en holder en viss avstand til den andre, hører med til god tone, som er en sosialetisk dygd, og som er viktig å kjenne til og å kunne praktisere, især for mennesker som har et sosialt yrke, så som lærere, leger og sykepleiere, hvis autoritetsposisjon overfor dem de har å gjøre med, så som elever, studenter, pasienter, kan bringe et menneske over på gal side, vis à vis de fordringer som god moral setter. Dermed mener jeg at i vår kultur er lidelse svært utbredt, uten at jeg mener at dette er ensbetydende med klinisk lidelse, eller at de aller fleste mennesker er sjuke.

kain och AbelDette kan uttrykkes slik. Mennesker handler og lider, der lidelsesdimensjonen er et nødvendig aspekt ved handling; den som handler gjør det ut fra forventninger om framtiden, samtidig som hun tar farvel til det som var, og i den forstand, at det ikke gis en farbar vei tilbake til fortiden, innebærer det aktive livet lidelse.

Moralspråkets terminologi

Moral er om verdsettinger, vurderinger, verdier og verdidommer, der det å leve et moralsk liv verken faller sammen med streben etter det gode liv eller lykke. I perspektivet til handling, kan en stå i denne situasjonen: Det er om å gå inn på en viss handlingskurs eller en annen handlingskurs. Vi tenker oss at betingelsen er slik. Dersom utfallet til en handling, h,1 er slik at sannsynligheten for at den skal få negative konsekvenser for andre mennesker om jeg bestemmer meg for å utføre den, enn om jeg velger en annen handling, h2, står vi overfor en vurdering av to handlingsalternativer, H1 versus H2, for eksempel.

Når mennesker i vår kulturkrets sier at de foretrekker livet framfor døden, så mener vi at de har gitt uttrykk for en verdsetting, eller at de har klargjort deres preferanse: ‘Du skal ta hensyn til andres preferanser’, er uttrykk for en grunnleggende norm, som har gyldighet, om ikke annet er eksplisitt nevnt. Et tilfelle, hvor det å se bort fra en slik preferanse synes rimelig, er at innkommende opplysninger om personen, som har en bestemt preferanse, gjør at trekker i tvil om det er moralsk riktig å forholde seg til personen som om opplysningen ikke hadde kommet inn. Gitt at du er i besittelse av et gevær, og at du har lovet å låne bort dette geværet til en kollega: Du har gitt et løfte, og i alminnelighet skal løfter holdes. Om du får vite at din kollega oppfører seg aggressivt overfor ektefellen sin, synes det langt fra opplagt at du har å låne ham geværet ditt. Med andre ord, der grunnregelen er at avgitte løfter skal holdes, gis det omstendigheter som tilsier at løfter skal brytes eller at de kan settes til side.

Her følger to typer av verdier og to typer av verdidommer: Mord er en negativ verdi, mens liv er en positiv verdi, i den forstand at liv har forrang framfor døden. Her følger et eksempel på en negativ verdidom, i moralsk og rettslig mening: Mord er galt. En positiv verdidom er slik: Å ta vare på liv er rett.

Hva angår verdsetting, har jeg dette å si: At mennesker foretrekker livet framfor døden. Derav følger disse to oppfordringer: Ta vare på liv! Du skal ikke slå i hjel! Således er det å ta vare på liv en ønsket handling, og dermed en riktig handling, mens mord eller drap, er en uriktig eller gal handling.

Fra mitt eget liv kjenner jeg til følgende hendelse. For noen år siden berget en nær slektning av meg livet til et fremmed menneske som uten forståelig grunn prøvde å ta seg over en innsjø like utenfor hjembyen min. Det hører med til episodens negative side at handlingen fordret at livredderens eget liv gikk tapt.

Fornuft, moral og følelser

NolteEn kan undre seg over om det følger fra det jeg har snakket om over, at å ha en god karakter innebærer at en får status som helt, slik det skjedde med brannfolk under bergingsoperasjonene i New York, den 11. september, 2001, da Tvillingtårnene ble truffet av to fly og begge bygningene raste sammen som korthus. Eller er det snakk om egoisme versus altruisme, der den første holdningen til livet misbilliges, mens den andre billiges? Det er her moral kommer inn: Ingen moralkodeks, verken som en form for overgripende retningslinjer for hvordan en skal opptre når det står om liv, eller en moralkodeks som er spesifikk for enkelte yrker, så som brannfolk, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleier eller flykapteiner, kan pålegge den enkelte yrkesutøver å sette livet til for å berge andre. Tvert imot, den overordnede normen for krisesituasjoner er å senke tallet på døde og skadde, heller enn at antallet av forulykkede mennesker øker, som resultat av dumdristige handlinger. Det er helt umulig å stille opp absolutte normer for krisesituasjoner, det vil si der det står om liv: Noen mennesker synes ikke å sky noe som helst, de går gjennom ild og brann, for å si det slik, mens andre kjenner redselen sige inn over seg med tanken på å måtte yte ting som kan føre til at en som står en svært nær kommer til å lide på grunn av det. Gitt at spontanitet er tilstede som en indre trang hos mennesket til å hjelpe andre, så gis det legio anledninger til det i dagliglivet. Her kommer et eksempel, der spontaniteten hos mennesket kommer til uttrykk. Vi tenker oss at et menneske holder på å drukne, og at du befinner deg i nærheten:Du lar ikke dette menneske omkomme, men gjør alt det du kan for å berge dets liv. Ett er sikkert: Om du nøler for lenge med å få berget det stakkars menneske, som roper om hjelp, og ingen annen hjelp er for hånden, vil det være for sent. Trekker en inn moralfilosofi for å forklare hva som skjer, det vil si hva det er som motiverer et menneske til å redde et fremmed menneske fra den redselsfulle drukningsdøden, så synes det som pliktmoralen trekker det korteste strå vis à vis en konsepsjon som bygger på at lidenskapene har forrang framfor fornuften.

Motargumentet overfor fornuftsmoralen er at i blant gis det et helt folk som synes å ha fått skadet fornuften, slik det var under nazitiden, der mange mennesker levde ut fra åndssvake holdninger overfor det som skjedde rundt dem. Om det er, slik jeg har nevnt over, at det er fornuften som bringer inn en overordnet og en sammenhengende helhet i livet, og at følelser er en del av fornuftsbegrepet, er det slik at om fornuften svekkes, så svekkes også følelsene. På en slik bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at makthaveren søker etter å la den menneskelige fornuft bli underutviklet, mens den abstrakte, matematiske fornuft blir stimulert. Siden det er den moralske dimensjonen som knytter fornuft og følelser sammen, følger det som konsekvens fra å delegere den menneskelige fornuften til makthaverne, hvem de nå mer presist måtte være, at følelsene mistrives under en tilstand der fornuften savnes. I alle fall, moralen går tapt: Det er en altfor høy pris å betale at en gir fra seg mulighetene og anledningen til å skikke sitt eget hus.

De negative aspekt ved en rendyrket fornuftsmoral versus en moral der fornuft og følelser inngår i en god blanding, synes å være slik. Agenten som støtter seg på fornuftstyrt moral har en tendens til å ignorere eller mangle sans for livet små detaljer, slik at de simpelthen ikke får øye på at et menneske er i ferd med å drukne eller at det går og tenker på hvordan det skal kunne slippe vekk fra livet det har, det vil si at det har som intendert intensjon å ta sitt eget liv. Den som støtter seg på en overveiende følelsesstyrt moral, synes å være så nedsunket i livet her og nå at den framtidige dimensjonen nærmest forsvinner: Ett godt poenget er at livet er en helhet, og da er det slettes ikke dumt å ha en plan for tiden framover, mens et annet poeng er at fornuften fungerer som motvekt, slik at en ikke lever livet med skum rundt munnen, for det ville være å ha en svært impulsstyrt karakter.

Moralsk karakter og sosialitet

immoral?I innledningen til denne artikkelen snakket jeg om at hos mennesket er dets moralske karakter formbar, der dens størrelsesorden trer fram når en tar i betraktning at den genetiske arven står for 50 % av karakterens bestemmelser, mens miljøets innflytelse på menneskenes karakter står for 20 %, så blir det like vel tilbake 30 %, og som står til vår egen disposisjon. Det er ganske mye, vil jeg mene. Imidlertid, la meg forklare hva jeg mener med Moralsk karakter og sosialitet. Ett klart trekk er at den moralske karakteren hos et menneske er ikke identisk med dets ‘sosialitetsnivå’. Jeg starter med ‘sosialitetsnivå’, forstått som ‘at den vellykkede sosialisering innebærer at individet ikke bare har funnet seg godt til rette i det samfunnet det lever i; det betrakter det på den måten at dets personlige identitet er beroende av dets stadfestende innstilling til samfunnet’. Vi ser mer inngående på det. ‘Struktur’ står for ‘makt’, der noen av de element som strukturen består av er overordnet i forhold til andre element, som er underordnet: I en sosial struktur får vi kjeder av element som interagerer med hverandre ut fra prinsippet overordning – underordning. ‘Sosial’ står for ‘relasjonene mellom mennesker’, og således menes det med ‘et partikulært samfunns sosiale struktur’ ‘at livet sammen med andre hviler på at det finnes hierarkisk oppbygde maktordninger mellom menneskene’. Siden formene tid, sted, omstendigheter og en nærmere beskrivelse av det historisk forløpet er konstitutivt for alle menneskelig samfunn, så gjelder de aktuelle maktordningene for visse tidsrom, på et visse steder og innenfor visse omstendigheter i det historiske forløpet.

Vi forstår nå at dersom den moralske karakteren, som, må en tro og mene, danner en vesentlig del av dets identitet, er identisk med dens sosialitetsnivå, i nevnte forstand, så vil det bety at individet og dets moralske karakter forsvinner opp og inn i det partikulære samfunnets sosiale struktur: Det er lite ønskverdig å identifisere seg med samfunnet en lever i, siden det gis svært mange samfunnsformer, der noen av disse er svært dårlige, intellektuelt og moralsk sett. I vår tid dominerer konsumorienteringen og oppfattelsen at alt kan kjøpes for penger. For meg går konsumsamfunnet og pengeveldet imot alt det jeg står for.

Da sosialdemokratiet kom til makten etter den andre verdenskrig, så var omkvedet at når det menneskene trenger er dekket, det vil at de materielle behov, hva en måtte mene med ‘materielle behov’, er tilfredsstilt, så kommer kunsten og kulturen av seg selv. Det har ikke skjedd. Norge er et lite land med litt kultur, og det som finnes blir styrt med jernhånd fra sentralt hold, det vil si fra Oslo. Nå som før har de brede lag i befolkning å slå seg til ro med ‘at mennesket er et sosialt dyr, som trenger å bli tilført den høyere kulturen utenfra, der ‘utenfra’ betyr at det gis omreisende teatergrupper og det arrangeres litteraturtreff, der skuespillerne og forfatterne kommer, for det meste, fra hovedstaden. Det er ikke så sikkert at det er markedet som styrer menneskene, for i stor grad og utstrekning er markedene resultat fra menneskene egne handlinger.

La meg formulere et par ting om relasjonen mellom mennesker: Desto flere mennesker det bor på et avgrenset område, jo mindre sosial omgang har menneskene, siden stor befolkningstetthet syne å være koblet til sosial mobilitet, det vil si det som beskrives i termer av ‘karrierejag’ eller ‘strebermentalitet’. Her på Østlandet, der jeg holder til er det likeledes om å ha eller få, høyest mulig sosial status, som betyr at en har svært høy inntekt, relativt god utdanning, en overordnet stilling og stor formue. Naturligvis, en bor der andre rikfolk bor. Når det gjelder tingene, for eksempel bil, så er det mange tiår siden det var slik at det fantes én og kun en bil per husholdning: I dag er det gjerne 2 – 3 biler per familie.

I nåtiden heter det at den som er opptatt av økologi skal tenke kollektivt og at en skal kjøre kollektivt. Det er ikke regelen at liv og lære flyter sammen. Et eksempel på det er nettopp motsetningen mellom det politiske snakket og den sosiale realiteten: Om livsstilen, som er dominert av biler som slipper ut eksos, teller med når en snakker om å ha en god moralsk karakter, og at i denne sammenheng betyr å ha en god moralsk karakter bidra til å redusere mulighetene for bilbruk, så er det ikke urimelig å mene at det står svært dårlig til med moralen i land som i de nordiske land, siden det gjøres ingen fornuftige ting med henblikk på å begrense bilbruk til det minimale. Vi har å merke oss, som min yngste datter har registrert, at veien ut av uføret går ikke gjennom utbygging av kollektivfelt, for der har trafikken økt voldsomt. Siden en kan kjøpe seg miljørabatt, det vil si retten til å benytte kollektivfelt, synes dette å undergrave målsettingen, som er å begrense bilbruk, ut fra miljøhensyn, som ikke bare inkluderer det som finnes utenfor oss selv, det som er rundt oss: Miljøet innbefatter også mennesket selv.

Det finnes grenser for hvor formbare mennesket er

Menneskets relasjon til seg selv og dets liv er dobbel; det former sine omgivelser og denne omgivelsesutformingen virker tilbake på mennesket selv: Mennesket former og det blir selv formet. Likevel, en har å bite merke i at menneskets formbarhet er begrenset. Dette forklarer jeg slik. Mennesker er utstyrt med et mylder av tilbøyeligheter, der noen er knyttet til deres fysiske eksistens, noen til deres psykiske eksistens og noen til eksistensen som sosiale skapninger. I mer presis forstand går tilbøyelighetene ut på at mennesker tiltrekkes av visse objekt og frastøtes av andre objekt, og at dette skjer på ulikt vis, det vil si at de forholder seg ulikt til ett og de samme objekt. For å illustrere det jeg har snakket om: Noen mennesker er redde for å ta seg over store og åpne plasser, andre blir redde når de er for seg selv, det vil si at de trenger folk rundt seg hele tiden, mens atter andre synes å bli fylt av redsel på steder hvor det er samlet mye mennesker. Det gis også mennesker som er redde for mørke rom. Det synes merkelig å tro og mene at gjennom etablering av gode vaner eller at en går i psykoterapi, så kan en få vekk de irrasjonelle redsler jeg har snakket om. Det er større sannsynlighet for at en har å lære seg å leve med dem. Det tør være ganske sikkert at ingen lider overlast på grunn av at det er mennesker som kjenner redsel når de går over store og åpne plasser, slik det gis mennesker med svært høy utdanning, og som ellers er helt alminnelige, slik som du og jeg, og som tror at de har drept tusenvis av mennesker, og at dette har skjedd gjennom tankens kraft: Moralvitenskapene står overfor store og meningsfylte oppgaver, som, mellom annet, består i å dempe lidelsene, eller gjøre det slik at mennesker kan føre et helt alminnelig liv, på tross av at de har å leve med forestillinger om realiteten som er hinsides all realisme.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                            Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Modern anti-modernist

Säg: Detta är Gud, det Ende. - Koran I Vänbok till Tage Lindbom (1999) skriver arton närstående om sin relation till denne säregne svenske religionsfilosof, mystiker och statsvetare. 1999 fyllde nämligen Lindbom nittio ...

Av: Mohamed Omar | Essäer om religionen | 29 december, 2012

Edward Hopper, Nattugglor, 1942. Foto: Wikipedia

Romantiker i gangsterhatt

Alla älskar Edward Hoppers konst. Det är mycket märkligt. Hans tavlor utstrålar en mörk pessimism och melankoli och ändå gör de succé var de än ställs ut i världen. Hur ...

Av: Bo Gustavsson | Konstens porträtt | 19 september, 2015

Norska Mari Kanstad Johnsen gillar Barbro Lindgren Foto Belinda Graham

Barnbokens skapande villkor

Tre illustratörer från tre olika länder, med helt olika typer av bilderböcker men en enda idol: Astrid Lindgren.

Av: Belinda Graham | Kulturreportage | 06 november, 2015

Teater för alla – utan morgondag

Fem år efter det att Dramaten avbröt samarbetet med Nationalteatern i Belgrad är det äntligen dags för ett nytt flöde mellan Sverige och Serbien. Nästa år ska Helsingborgs stadsteaters konstnärliga ...

Av: Emma Bexell | Reportage om scenkonst | 27 oktober, 2013

Emma Kunz – abstrakt konstnär, visionär och healer

På Moderna museet i Stockholm pågår fram till och med den 26 maj 2013 utställningen Hilma af Klint – abstrakt pionjär. Den sägs bli en av museets största publiksuccéer genom ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 18 maj, 2013

Ekologisk kapitalism

Att inleda en essä med en universell maxim, illustrativ och klatschigt propedeutisk är numera en simpel konvention i de lägen då man rappt och under allmängiltighetens flagg vill snärja in ...

Av: Robert Stasinski | Reportage om politik & samhälle | 12 oktober, 2009

Jante och hans vänner utanför Istedgades kyrka

Jante och hans vänner utanför Istedgades kyrka Det är ungefär ett år sedan som jag i en krönika åt Tidningen Kulturen beskrev den medelåldersmannen Jante och hans vänner, som på en ...

Av: Fredrik Rubin | Gästkrönikör | 05 juli, 2008

Benjamin 3

     

Av: Håkam Eklund | Kulturen strippar | 28 augusti, 2011

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.