Intervju med Anne Riitta Ciccone

Tidningen Kulturens Roberto Fogelberg Rota har träffat regissören Anne Riitta Ciccone med anledning av filmen "Il prossimo tuo" (Din nästa) från 2008, en film om tre berättelser i tre olika ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | 21 oktober, 2010
Filmens porträtt

”SE PÅ MINA VERK TILLS DU SER DEM!” Tankar om konstens oavhängighet.

”Jag kan helt enkelt inte se expressionismens, futurismens, kubismens och andra ’ismers’ verk som det konstnärliga geniets högsta uttryck. Jag förstår dem inte. Jag finner inget behag i att se ...

Av: Thomas Notini | 18 mars, 2014
Essäer om konst

Världen är kall och ödslig

Världen är kall och ödslig Här är Europas kokande gryta av arbetslöshet och elände. Imponerande är det onekligen, men tröstlöst.  Tidningen Kulturens Crister Enander besöker i andanom Karin Boyes Världsstat. Det finns ...

Av: Crister Enander | 02 november, 2006
Essäer om litteratur & böcker

Benjamin 9

 

Av: Håkan Eklund | 16 oktober, 2011
Kulturen strippar

Person, karakter og samfunn. Del II



Den beregnende karaktertype

Salomes dansI antikken og middelalderen var person og karakter begrepsmessig forbundet; reformasjonens intensjon var å gjøre slutt på et slikt umiddelbart bånd mellom person og karakter. Det som skjedde var at det manifeste setet for det religiøse språket, den religiøse tro og det religiøse livet ble flyttet fra den ytre verden og til den indre verden: Subjektiveringen av det religiøse var et faktum, og som en sliter med den dag i dag. Denne endring impliserte at der hvor det før hadde vært et levende organ(karakteren), som var sterk nok til å motstå de verdslig makters innflytelse på menneskets kropp, sjel og ånd, ble det nå et eksistensialt tomrom. Hva betyr det? En måte å se det på, er at karakteren står for bindeleddet mellom person og samfunn. Siden karakteren ikke har en selvstendig og uavhengig eksistens, uten at dens kraft og styrke har sin opprinnelse i personen som person, får dette skjebnesvangre konsekvenser. Den religiøse tro har å komme til uttrykk, det vil si at personen trer fram som skikkelse. Når setet for det religiøse liv flyttes til personens indre, så frakobles relasjonen mellom person og karakter som en relativ stabil religiøs relasjon: Istedenfor oppfattelser om den religiøse dimensjonen som et offentlig anliggende, kommer de mer eller mindre vilkårlig tydninger fra en religionsform som har blitt til en privatsak, med andre ord, at fra nå av blir Gudsforholdet framstilt som en ting som kun den religiøst troende selv rår over, gitt at den enkeltes trosoverbevisning fremdeles er intakt.

I og med at protestantismen kommer til makten, er det mye som faller vekk, så som kunstnerisk skapelse av ikon og utsmykking av kirker med helgenbilder, skjønt én av de viktigste tingene er at det blir slutt på skriftemålet, eller at den som har syndet kan få tilgivelse gjennom å gå til en prest, der vedkommende bekjenner sin brøde. Med hensyn til livsføring, er likheten og forskjellen mellom katolisismen og protestantismen slik. For så vel en katolikk som en protestant er sentralt at de streber etter å få liv og lære, ideal og virkelighet, tro og livsløp til å henge godt sammen, er det for katolikken slik at det er mye som foregår i den reelle verden som er uforenelig med den katolske kirkes læresetninger, så som tilbedelse av penger som en gud, streben etter makt og ære. I motsetningen til den katolske tro og lære, især i den jesuittiske grenen av katolisismen, der Frans av Assisi er av stor betydning, betrakter protestanten det på en helt annen måte, for selv om en er en hard forretningsmann, så har det samme menneske en annen side, nemlig som aktivt sognebarn som utfører et omfattende veldedighetshetsarbeid. Således, i forretningsmannens øyne er veldedighetsarbeid barmhjertighetsgjerning, og hvor det gis barmhjertighetsgjerninger, er det om rettferdighet.

Det er ingen tvil om at den som gjør rettferdighet til et spørsmål om avveining mellom rent egosentriske motiv og det å avsette tid og ressurser til å andre menneskers ve og vel, er et kalkulerende menneske, eller skal en heller tro og mene at det en står overfor er en person med en beregnende karakter? I alle fall, spørsmålet som melder seg er om det skulle bli slik at om virksomheten brøt sammen eller gikk kaputt, ville da det aktuelle menneske fortsette med sitt veldedighetsarbeid?

Merk at det foregående ikke er ett og det samme som i de situasjoner der en avveier hensynet til seg selv og hensynet til andre; i slike tilfeller er det ikke om økonomisk vinning eller tap; det dreier seg om livet selv, som forlanger av oss at iblant har vi å foreta en slik gjennomlysning av livet vårt, så langt, og det innebærer nettopp å se det i relasjon til hvor mye tid og krefter vi bruker på andre mennesker, eller den tiden vi står til disposisjon for andre, det vil si at det er en tjeneste vi mottar pengelønn for. Det å gjennomlyse sitt eget liv, betyr ikke at enten gjør du deg til en djevel eller, om du frastår fra det, så er du en helgen, for det kan bunne i noe prosaisk, som er å finne ut av om du skal kunne deg selv tid og anledning til å fullføre et prosjekt som du har holdt på med over flere år, eller om det er slik at måten du lever livet på nå veier tyngre enn prosjektet ditt, og at du dermed anser det som mindre viktig enn å gå opp i det fortløpende livet.

Hvem tilhører karakteren?

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å reise tvil om hvem som eier karakteren eller hvem den tilhører, er slettes ikke dumt, for hver eneste en av oss har hatt en forelder eller noen som har trådt inn i deres sted. De som har tatt hånd om oss i barneårene og i ungdomstiden har således bidratt med sitt – med henblikk på karakteren vi har i dag. Om vi hadde vært helt overlatt til oss selv, kunne vi knapt nok ha snakket om at vi har en karakter. Ja, å bli til en person som har ‘karakter’ er at vi sliter oss gjennom det som volder oss besvær, om det er som skoleelev, der matematikk, for eksempel, forlangte mer av den som var uten spesiell sans for manipulering av abstrakte symbol enn den som ble vurdert som svært begavet i matematikk. En kan si at det er godt og bra at det finnes forskjeller mellom mennesker, siden det betyr at den som er svært flink kan hjelpe, støtte og oppmuntre den som er mindre flink, slik at hun blir flinkere enn hun i utgangspunktet var.

Dermed er det slik at i denne sammenhengen betyr ‘karakter’ ‘at det dannes en fast grunninnstilling til de ulike oppgaver som livet kan by på, og at dette beskriver en i termer av ‘pågangsmot’ og ‘utholdenhet’’.

Sokrates var opptatt av at streben etter erkjennelse er betinget av en viss grunnholdning overfor realiteten, for en har å arbeide seg gjennom ulike sett av idéer og oppfattelser som stammet fra fortiden, sammen med ulike ønsker og begjær om realiteten, og derfor var det ikke mye verdt at en trakk konklusjonen at erkjennelse er umulig, om en kun hadde etterstrebet det en eneste gang. Derfor var flere runder nødvendig, slik at en etter hvert kunne tro og mene at det hele ikke var bortkastet møye.

Aristoteles la stor vekt på at karakteren ble ‘fornuftig organisert’, det vil si at karakteren var basert på lærdommen en kunne hente ut fra erfaring. Således var det langt bedre for det unge mennesket at det lyttet til den som var eldre enn det selv, inntil det begynte å gjøre sine egne erfaringer, og at det ble i stand til å trekke selvstendige slutninger: At en la til seg gode vaner, betydde at en ble fritatt fra mange unødige bekymringer og bortkastet energi, siden det å begynne på nytt hver eneste dag, er å leve på måter som ignorerer menneskenes rike erfaringshorisont, det vil si det som i dag beskrives som ‘den kollektive kulturarven’ eller ‘det kollektive minnet’.

I sikten til Aristoteles har menneskets karakter to positive kvalifikasjoner/egenskaper, eller som må til for at en skal kunne snakke om dygd i forbindelse med den. For det første, at den er rasjonal og, for det andre, at den har en etisk dimensjon. Jeg starter med den første betingelsen, for så å snakke om den etiske dimensjonen.

Ut fra Aristoteles praktisk filosofi framstår et menneskes karakter som ‘rasjonal’ i den grad og utstrekning den er et resultat av det beste en har å by på i den greske kulturkrets, sammen med at opparbeidingen av den rasjonale karakteren gjør det mulig for det enkelte menneske å videreutvikle sin egen karakter, og som er besinnelse på sine egne forutsetninger.

Det etiske utgjøres av en viss holdning til seg selv og sitt eget liv, og dette innbefatter streben etter å ha størst mulig styring på lidenskaper og drifter, affekter og emosjoner. Dermed synes det ganske klart at det å velte ansvaret over på andre, når noe går galt og at en blir svært utagerende, er uforenelig med selvkontroll.

Karakterens etiske dimensjon kommer til sin rett ved at en setter menneskenes liv og skjebne i forbindelse med bystaten Athen, og hvor opprettholdelsen av den er et mål i seg selv.

I ånden til Aristoteles nevner jeg også karakterer som en har å regne for mislykkede, eller at arbeidet med karakterutformingen har funnet sted i begrenset form: På den ene side gis det individ som har en slett karakter og på den andre side at det gis individ hvis karakter er fordervet, til forskjell fra den som har en svak karakter.

I den praktiske filosofien til Aristoteles gis det verdiutsagn som dette: ‘Søtsaker er skadelig for tennene’, og at den som ønsker å beholde tennene i god stand, ‘Du bør holde deg unna søtsaker’, eller kort og godt: ‘Du bør la være å spise søtsaker!’

Mennesker har en tilbøyelighet til å gi blaffen i å følge praktiske instrukser, og den som blåser i å holde seg unna søtsaker, har en slett karakter, i motsetning til at den som har en tendens til å ta imot søtsaker når hun blir tilbudt det, har en svak karakter.

Et individ som til stadighet prøver å såre andre, beskriver jeg som ondsinnet, og om det finner en pervers glede ved dette, så er en slik person til like en sadist. En trenger ikke ta dette så svært langt, innen en forstår at den som finner glede i å drepe så mange mennesker som mulig og å tilintetgjøre hele kulturen, er et tvers i gjennom ondt menneske, slik det var med Hitler og Stalin.

Det er ikke alltid slik at det enkelte menneske er den beste til å vurdere hva og hvem det er, det vil si med hensyn til person, karakter, følelser og handlinger; de nevnte ting kan skjule seg dypt nede i et menneskes underbevisste, og det kan først bringes opp i dagslyset gjennom svære anstrengelser. Menneskene var klar over at sinnet er mer og annet enn det som rører seg på overflaten lenge før S. Freud systematiserte kunnskapene om bevisstheten gjennom å utvikle det som er kjent som Psykoanalyse. For øvrig, Freuds psykoanalytiske teori om mennesket som person og karakter (gitt at det går sammen med Freuds oppfattelser), er gjennomsyret av selvmotsigelser: Om det er slik at ‘kausalitet’ har gyldighet for fenomen som gjelder relasjonene mellom person og karakter, og at også hevder at det menneskelige sinn har mange sjikt eller lag, så stiger spørsmålet fram hvordan en skal forstå det som har å gjøre med ‘fortrengninger’, ‘nevroser’; ‘forskyvninger; ‘overføringer’, ‘forsnakkelser’; ‘ordtak og ordspill’, på den ene side, og ‘overjeg’, ‘jeget’ og ‘realitetsprinsippet’, på den andre side.

Et annet aspekt er det å sette psykoanalyse i samfunnets tjeneste, i den forstand at en kan stille seg spørsmålet om hva det blir ut av sosial og politisk motstand overfor urettferdige samfunnsforhold om denne motstanden blir til gjenstand for psykoanalytiske forklaringer, der fagfolk som befinner seg nær makthaverne tilrår at psykoanalyse/psykoterapi eller medisinering, er middelet for mennesker som har betydelig vanskeligheter med å finne seg til rette i samfunnet.

Sammenhengen mellom karakter, samfunn og samfunnsforhold

Speculum sonorumHvert eneste samfunn forsøker å ta vare på seg selv som samfunn, det vil si at myndighetspersoner, så som forelder og lærer søker å innpode aktelse for den til enhver tid gjeldende samfunnsorden, der hovedregelen er at dersom et individ ferdes slik at det bryter med den gitte samfunnsordenen, så blir dette slått hardt ned på, med mindre andre faktor gjelder, som for eksempel individets antatte karriere i samfunnet.

De alle fleste nordiske borgere har gått en viss tid på skole, og etter endt skolegang har de fått seg et avlønnet arbeid; de har møtt et menneske, som de har giftet seg med, de har fått barn, som de oppdro etter fattig evne. Barna har fått gå i barnehage, og når barnehagetiden var over, kunne de starte opp med skolegangen sin: I Norden ser alt ut til å være i sin skjønneste orden.

Er alt i orden? Det er det ikke. Det finnes mennesker som er avhengig av daglig inntak av alkohol eller narkotika, eller begge deler. Det er slettes ikke bare i helgene at det finnes mennesker som slåss med hverandre; overfall og ran synes å ha blitt til hverdagshendelser. I populærpressa leser en at fengslene er overfylte og at unge jenter kjenner seg utrygge når de skal passere gjennom et bysentrum etter mørkets frambrudd.

Naturligvis, her er det ikke om antall lovbrudd i landet der en bor har økt eller avtatt, selv om statistikk gir en pekepinn over den sosiale tilstanden; det er om det som så å si kan gjelde som en sosial lov: At med stigende velstand for de få, kommer avtakende trygghet og mindre ro for de mange. Det betyr at i løpet av de siste femten til tjue år har de nordiske samfunn har endret seg sterkt i retning av det som er mindre bra for menneskene, der prestasjonsnivået stiger og stiger.

Allerede Aristoteles (384 – 322 f. Kr.), som var en skarp iakttaker av datidens samfunnsformer, viste hen til at i samfunn med betydelig store økonomiske forskjeller, er den sosiale rettferdighet liten. Aristoteles mente også at store økonomiske forskjeller gav grobunn for misunnelse, og der hvor misunnelse er utbredt, trengs vakthold, som i vår tid betyr politibeskyttelse. Med andre ord: At kriminalitet er positivt korrelert med store økonomiske forskjeller mellom menneskene.

Konklusjonen min er slik. Å holde fram med endring av de sosiale forhold menneskene lever under er langt mer effektiv enn innsetting i fengsler, igangsetting av psykoanalyse/psykoterapi eller tvangsmedisinering, og siden det er de svake i samfunnet som lider mest under forhold med liten grad av sosial rettferdighet, impliserer dette at det bør være de dårligst stilte av de som er dårlig stilt i samfunnet som skal få all den støtte og hjelp de trenger for å kunne får et anstendig liv.

Samfunnskulturen i individet

Jeg går nå over til å snakke om relasjonen mellom samfunnet og individet, det vil si at i dette avsnittet kommer jeg til å gå inn på at det er ikke uvanlig at et samfunn utvikler en form for ‘eierrett’ overfor individet, i og med at alt hva et individ har fått, har det mottatt fra samfunnet.

Jeg vil også snakke om ulike samfunnsklasser og hvordan det å vokse opp i en bestemt klasse kommer til å prege individet. Jeg starter opp med å snakke om samfunnet og dets fordring på individet, eller at individet tilhører samfunnet.

Om staten er alt, i den mening at uten statlige ordninger, så som storting, regjering, departement, direktorat og domstoler, ville samfunnet kun ha bestått av noe kaotisk, uordnet, så synes det å følge at det er staten og de statlige instanser/ordninger som bringer inn orden og mening i det fortløpende livet, slik at det kan beskrives i termer av ‘samfunn’. Om ‘samfunn’ står for ‘selskap’, det vil si i retning av et økonomiske foretakende, der det finnes et styre med styremedlemmer, så er det noen som styrer og noen som blir styrt, og det betyr at det gis en maktstruktur. Enhver som sitter med makten har et program, som omfatter et korttidsprogram og et langtidsprogram; sosiale og politiske programmer er om hva som skal gjøres.

En stor del av det som finner sted i statlige organ er knyttet til lovgivning og håndheving av gitte lover i relasjon til det som finner sted ute i samfunnet; endringer innenfor hele den pedagogiske virkelighet, inkludert låneordninger for studier gjennom Statens Lånekasse, for eksempel, samt opprettingen av nye arbeidsplasser har da også kommet som følge av at det har blitt fattet vedtak på stortinget om det. Slikt koster penger, og i vår verden står tid for penger. I dag er det ikke bare slik at en kjøper penger og selger penger, for en kjøper og selger tid for penger. Om det er slik at tidskategorien er en grunnleggende kategori, og at den er så grunnleggende for oss at vi kan hevde ‘at tid er liv’, så synes det å følge at når en kjøper og selger tid, så kjøper og selger en liv’.

Det å sette prislapper på menneskelig personer, er og blir en uting, det vil si at innenfor et kapitalistiske system blir også mennesker karakter betraktet på linje med en ting eller en vare, og dermed får de en varekarakter, som kjøpes og selges på markedet.

Den som kjøper et foretak, overtar dermed eierrettighetene til foretaket, og kjøperen gis dermed rett til å avgjøre hva for aktiviteter og virksomheter som skal finne sted innenfor foretaket. Gitt at dette inkluderer mennesker, så skulle en også tro at den nye eierens rettigheter innbefatter fordringer på de mennesker som til enhver tid er involvert i foretaket, det vil si råderetten over deres tid, liv og skjebne. Resonnementet er falskt: Tiden er min egen tid; livet er mitt eget liv, og tiden min eller livet mitt, er verken til salgs eller en gjenstand jeg kan kjøpe meg mer tid til.

Konsepsjonen om varekarakteren hos mennesker er en falsk oppfatning om mennesket og dets egenskaper; det i kraft av konsepsjonen om karakter som motstand overfor alt som fordreier, fornedrer og bryter livet ned, at en er på rett spor etter hva som menes med å være menneske, og det betyr å nekte å godta underdanighet eller servilitet. Det høyeste er å kjempe for å avskaffe krig og krigføring; menneske har gjort så mye vondt overfor menneske, og det å kjempe for å avskaffe kapitalismen som maktstruktur for alt som er, er en del av denne kampen henimot et bedre liv for alle mennesker på jorda. Denne kampen har også avskaffelsen av samfunnsklasser som en nødvendig betingelse for frigjøring av menneskets krefter. Hvorfor er det viktig? Ett svar er at overklassen undertrykker middelklassen og middelklassen undertrykker underklassen. Ett annet svar er at så lenge det gis makthavere som ignorerer betingelsene for anstendige liv, gjennom krig og forsøpling av menneskenes omgivelser, er det disse som trenger opplysning: Krig og krigføring er ikke for vanlige folk, og det er heller ikke vanlige folk som setter i gang krig. Én vesentlig grunn for at krig holdes ved lag, er at det er mennesker som tjener på det: Penger er ikke alt.

Dermed går jeg over til å snakke litt om mer spesifikt om samfunnsklasser. De partikulære samfunnskulturen preger hvert eneste individ som vokser opp, og dette skjer på ulikt vis. Forutsetningene og bakgrunnen for at det er slik er, at livsbetingelsene og livsformene er svært forskjellig, beroende av hva for sjikt, lag eller klasse et individ har blitt satt inn i. Det er ennå slik at hvert eneste samfunn har ulike klasser, la oss si overklasse, middelklasse, underklasse. Begrepet om overklasse er langt fra entydig, for en har typiske klasser for handel og industri, eller det som er i vinden i dag, nemlig finansklassen. På den andre side gis det den kulturelle overklasse, bestående av folk som har viet livet sitt til kunst, filosofi, litteratur og vitenskap, og som overhodet ikke trenger å være en bemidlet klasse av mennesker. Det er nok heller slik at det er snobbete mennesker som omgir seg med bøker og kunst, uten å forstå seg på hva det dreier seg om. Det synes likevel å være på sin rette plass å minne om at snobbete mennesker ofte har store formuer, i form av eiendom og verdipapirer.

Med henblikk på middelklassen og underklassen, så er det, naturlig nok, ikke svært utbredt at det finnes mye av den slags type kunst og kultur en typisk overklassefamilie med kultivert preg har, skjønt i den mellomste klassen har en hengt opp en god del kunst på veggene, noen har et piano, og de aller fleste har bøker, som er plassert i bokhyller. Siden individene som tilhører denne klassen søker å avgrense seg fra å falle ned i underklassen og at de aspirerer imot å kunne sammenlikne seg med klassen som befinner seg over dem, fyller de livet med kunst og bøker. Om bøkene blir lest, er en annen sak, slik det også er med henblikk på forståelsen av kunstmaleriene, der en kan gå ut fra at den(forståelsen) er dypere enn i en utpreget snobbete overklasse, for middelklassen står i et konkurranseforhold til de øvrige klassene. For øvrig, i de aller fleste samfunn i de postindustrielle land står kunst og kultur for at menneskene ikke bare er opptatt av mat og drikke, avling av barn og et sanselig liv. Det sistnevnte regner en for et nederlag, mens det førstnevnte blir ført på kontoen for seier, hvilket er uttrykk for kremmermentalitet, og som det finnes så mye av i Norge.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Denne artikkelen følges opp med Del III

Ur arkivet

view_module reorder
Sigurdsristningen vid Ramsund, Sundbyholm

I runornas tid

Vad har du för relation till runor? Trodde väl det. En stor sten, formad som ett gotiskt fönster, med inristade tecken från Vikingatiden. I Östergötland. Jodå. Det också. Men ämnet ...

Av: Carster Palmer Schale | Kulturreportage | 22 november, 2015

Sandrine Piau  Foto Eva Green

Sandrine gestikulerar och lever sig in i musiken

- Att sjunga på Drottningholmsteatern är bland det roligaste jag har gjort. Och dessutom var det underbart att vara i Stockholm. Jag verkligen älskade att vara där... Jag sitter med Sandrine ...

Av: Björn Gustavsson | Musikens porträtt | 30 oktober, 2017

Emmakrönika XXVIII Ett e-postkort II fr. H;fors

Sköna kärleksomutliga Emma emottog märkligt nog emot mig för en kort visit, allt till mig var jag då, förvånansvärt vänlig var hon, nästan sitt gamla jag, och visade lite runt ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 01 oktober, 2009

Ryssen kommer! - tre operakvällar på Östersjöfestivalen

Läser man igenom handlingen till Rodion Sjtjedrins opera "Den förtrollade vandraren" är det svårt att inte dra på munnen, värre snömos kan svårligen uppbringas. Klosternovisen Ivan piskar "på skoj" en ...

Av: Ulf Stenberg | Essäer om musik | 04 september, 2011

Sekelskiftet 1900 – Konst, design och protest

Musée d’Orsay i Paris har i år lockat besökare från världens alla hörn som velat bekanta sig med konstnärers estetiska grundsyn. I utställningen ”Beauté, morale et volupté dans l’Angleterre d’Oscar ...

Av: Eva-Karin Josefson | Essäer om konst | 23 augusti, 2012

Varför gnäller männen?

– Det är svårt att tala om män som offer, sade Jens Liljestrand. – Jamen vad beror det på, frågade Belinda Ohlsson. Och längre kom de inte, trots att de drog över ...

Av: Håkan Lindgren | Kulturreportage | 28 september, 2011

Monika Orski, dikt

  Monika Orski Datoringenjör och skribent. Bland annat är hon samordnande redaktör för www.noveller.nu. Hennes skönlitterära debutbok kommer att ges ut under 2011 av förlaget King Ink.

Av: Monika Orski | Utopiska geografier | 15 augusti, 2011

Att förbli stående bland ruinerna

 En essä om en musikgenre som kallas Neofolk. En musikgenre som dock inte bara var musik utan också en proteströrelse (såsom punk) ofta extremt provokativ och dunkel. Marco De Baptistis ...

Av: Marco De Baptistis | Essäer om musik | 07 januari, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.