De mortuis nihil nisi bene Med anledning av Alla helgons dag

En av mina vänner dog i kräfta. ”Han skall gravsättas på lördag”, tillkännagav hans flickvän som trodde att jag skämtade en smula när jag svarade ”it’s bad for him. Jag ...

Av: Vladimir Oravsky | 02 november, 2013
Gästkrönikör

Att fixera en undflyende verklighet

I mitten av 1950-talet utkommer en diktsamling med det förbryllande namnet Rasterrasser på mytomspunna Metamorfos förlag. En samling klädd i en anspråkslös brun pärm. Därinnanför återfinns dock en för tiden ...

Av: Josefine Ek | 12 Maj, 2009
Essäer om litteratur & böcker

bild Privat ägo

Jack Vanarsky och den potentiella konstens sällskap

Han arbetade med rörligt, skivade skulpturer och dito ("lamellade") bilder, Jack Vanarsky, den argentinskfödde konstnären (1936-2009) som landade i Paris under upprorens tid 1968 och blev kvar och verksam där ...

Av: Ulf Stenberg | 18 Maj, 2016
Konstens porträtt

Ofog och villaägarna

Bredd i samverkan är ofta önskvärt. Men så uppstår också frågor om träffsäkerhet. Kulturens Per-Inge Planefors har varit i Askersund på ett dynamiskt nätverksmöte. Nitton personer från Aktionsgruppen Rädda Vättern ...

Av: Per-Inge Planefors | 11 mars, 2013
Gästkrönikör

Det bestandige i det ubestandige



Bartolomeo VenetoOm du kommer bort til meg og ytrer følgende ord om ditt eget liv: Livet er ubestandig, er svaret mitt til deg: Du skal søke etter det som har bestand – i det ubestandige! Det trenger å bli forklart, og jeg tenker slik. I alminnelig mening er det familien og slekten som gir identitet og kontinuitet i livet til enkeltindividet. I videre forstand, er det fedrelandet, historien, samfunnet, politikken, religionen og kulturen, som gir en viss bestand til menneskenes liv, for det disse størrelser har i seg varer ved ut over de goder dagen kan gi oss.

Dette essayet er om det problematiske som oppstår når det ubestandige dominerer livet vårt, og om de ulike måter å relatere seg til det. Jeg designerer dette med ‘det bestandige i det ubestandige’, der jeg starter opp med kulturdimensjonen.

Kultur står for ‘det å dyrke, lage eller skape’: Bonden rydder skog og dyrker mark, og slike aktiviteter er en del av den materielle kulturen. Til begrepet om bondekultur svarer mye mer enn det materielle grunnlaget, som for eksempel utsmykning av hus og låve, stabbur og sæter, men også dans og spill og leik, som hører til innenfor den immaterielle kulturen. Grovt sett kan en hevde at til den materielle kulturen svarer ‘den horisontale kulturen’, og til den immaterielle kulturen svarer ‘den vertikale kulturen’. I dag dominerer den horisontale kulturen. En kan, likeledes, snakke om kultur i termer av ‘lav’ og ‘høy’, der lav står for underklassekulturen, mens ‘høy’ står for overklassens kultur. ‘Den allmenne kulturen’ kommer mellom under – og overklassekulturen. I vår tid står det dårlig til med den allmenne kulturen, og som alltid trenger hjelp og støtte, om du selv vil det eller ikke.

For den som kjenner seg hjemme i den flate (horisontale) kulturen, er det å snakke om å søke etter det bestandige i det som oppstår og forgår, ikke spesielt megetsigende. Hvorfor er det slik? Ett svar er at tematikken får en til å tenke på det som var før i tiden, den gang kvinner ble brent på bål og menn ble halshugd, mens ett annet svar er at derigjennom gir en slipp på sin autonomi og sin frihet.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Med henblikk på den lave kulturen, det vil si den folkelige kulturen, har den blitt vurdert som mindre verdt enn den høye kulturen, idet en antok at den folkelige kulturen sprang ut av et enkelt levevis og et enkelt sinn. Følgelig, den gemene kvinne og mann måtte oppdras til å bli et dannet menneske. Motsetningene gikk dermed mellom dannet versus udannet, siden en tenkte seg et punkt der enkeltindividet var i en slags null-posisjon, eventuelt, en negativ- posisjon, og at hva livet var om, var at enkeltindividet kom over i en pluss-posisjon. Med andre ord, livet gjennom verden var en dannelsesreise, der det unge mennesket fikk erfaringer og tilegnet seg kunnskaper om det fremmede – det som var annerledes enn det en var vokst opp med.

Umbra solisLegg merke til at folkelig kultur ikke er ett og det samme som kiosklitteratur; den siste er gjerne av den heller lette sorten, men dette trenger ikke å være tilfelle for en kultur med folkelig preg.

Én av inngangsportene til den folkelige kulturen er slik. Å være menneske er å relatere seg til kåret en lever under, og dette kan være besværlig, især om en tilhører et sjikt i samfunnet som er svært utsatt og sårbart overfor naturhendelser, så som flom, tørke, uår. Før i tiden var bøndene, for eksempel, mye mer avhengige av den ytre natur enn de er i dag. Således kunne det å gripe til pennen bidra til at kåret kjennes lettere å holde ut enn om en kun levde seg gjennom det, fra dag til dag, uten at en nedtegnet sine tanker, drømmer og lengsler om et annet liv. På den annen side, lærergjerningen var ikke sjelden kombinert med et lite gårdsbruk, og læreren, eller lærerinnen, som det het i tidligere tider, var skrivefør. Dermed var skrivearbeidet noe den skrivende kjente til fra før, i kraft av sitt virke i skolen.

Naturligvis, om nedtegnelsen skjedde som et personlig brev, så var det stilet til en fraværende, men en konkret annen, slik som en venn, en bror eller en søster, eller en slektning, som hadde reist fra hjemstedet – emigrert.

Det var ofte slik at ektefellen dro i forveien, i og med at det var kostbart å reise; når vedkommende hadde fått lagt seg opp tilstrekkelig med penger til å koste billetten for hustru og barn, så kunne han sende pengene til dem, slik at de kunne komme etter.

Derfor begynte brevet med navnet på personen som hadde forlatt bygda, for eksempel «Nils», og sluttet med navnet på brevskriveren, for eksempel «Anne».

Jeg fortsetter med å skrive om Dagboka. Først av alt, og det har å gjøre med å rydde av veien en misforståelse, eller en sammenblanding av sjanger: Dagboka er av personlig art, og det å klassifisere dagboken som privat beror på en misforståelse, eller en sammenblanding av den med brevet, som, ut fra sin form alene, er av privat art. Det siste utelukker ikke at brevet har en personlig, fortrolig, tone.

Imidlertid, dagboken har ingen bestemt mottaker; det er skrevet for enhver, det vil si alle som kan lese, men i skarp motsetning til selvbiografien, erindringer, eller notater, så skjer den daterte nedtegningen, i prinsippet, hver eneste dag.

OCDSåledes er dagboken for ettertiden og dennes lesere, mens brevet er altfor bundet til livet der og da, til at det kan hevdes at det finner sitt mål i en tid da dens forfatter ikke lenger er. Fortellingen, slik vi kjenner den, oppstod først i renessansen; middelalderen og antikken hadde ingen begrep om singulære selv som var selvstendige og uavhengige av den bestemte samfunnskulturen disse selv hadde blitt satt inn i. En kan ta opp følgende spørsmål: Er eksistensen av menneskelige selv med singulære liv et skritt framover? Jeg mener at det er hva det er, for i tiden før singulære selv steg fram, var et menneskeliv av langt kortere varighet enn nå, det vil si at den gjennomsnittlige levealderen var mye lavere i dag; sykdommer, som nå er utryddet, florerte og livet var mye mer brutalt enn i dag. Ja, det var vel ikke uten grunn at en kalte livet for «jammerdalen», i og med at livets dystre sider var svært markant.

Det foregående leder oss over til ‘religion’, der jeg anvender begrepet i vid forstand, slik at det å snakke om det som binder mennesker sammen, de stor religioner, også inkluderer kristendommen.

Opp gjennom århundrer har det vært slik at unevnelige mange mennesker har søkt trøst og lindring i kirken, det vil si at den var et fast holdepunkt i livet. Ja, selv om livet tedde seg som et urolig hav, så sto kirken og kirkebygningen der – i all dens velde. Således representerte kirkebygningen det bestandige i det ubestandige; en kunne kanskje si: Menneske forgår, kirken består.

Imidlertid, det er ikke alt som var godt og bra ved den tette forbindelsen mellom kirke og stat: Kirker har klokker, laget av metall, og når krigen var et faktum, så støpte en gjerne kirkeklokkene om til kuler. Når krigen omsider hadde blødd ut, så smeltet en kulene og laget nye kirkeklokker.

Således sto kirke og stat sammen. Det heter seg at noen ganger er krig nødvendig – en fører krig for å vinne fred, frihet og demokrati. Det som er virkelig og sant, er at når freden inntrer, så byttes de voldelige midler ut med de økonomiske. Eventuelt, at fredstilstanden er en fortsettelse av krigen – med andre midler. Hvorvidt dette betyr at krig er alle tings far, er vel å ta det for langt. Iallfall, det å hevde at det er slik, er å sette fram et utsagn om menneskets eksistens som er av svært negativ karakter.

En kan mene at å rive ned er en skapende akt; det avgjørende spørsmål er hva som følger fra det – hva som kommer etter nedrivingen? En annen måte å uttrykke seg, er å mene at dersom en ikke er i stand til å skape, så kan en ødelegge. Det er, unektelig, slik at land og riker, nasjoner og stater oppstår og forgår, og den som orienterer seg på den måten at dette er en ‘historisk lov’, påskynder prosessen ved å leve destruktivt. Josef Stalin var et menneske som la prinsippet om destruktivitet til grunn for det han gjorde, skjønt det er ikke opplagt at han selv skjønte at det var dette prinsippet han fulgte. Imidlertid, ett er helt sikkert, det er svært sjeldent at folk med onde intensjoner ikke vet om at de har intensjoner som er onde. Den som ønsker og vil påføre andre mennesker store smerter, eller som er ute etter å legge verden øde, er et ondt menneske, og det har å stå til ansvar for det.

Alternativt formulert: Om livet i verden oppstår og forgår, så kan destruktivitet framstilles som ‘det stabile i det foranderlige’, hvilket betyr, ifølge min overbevisning, at den som legger det til grunn for livet sitt, den har også gått seg bort i verden. I dag gis det mye destruktivitet.

La meg uttrykke det foregående slik. At et menneske kommer i skade for å drepe et annet menneske, er neppe til å fjerne fra verden; krig og krigføringen er ikke bare organisert mord, i og med at det er legaliserte mord. Med andre ord, legalisert mord kan avskaffes, og det beror på at en stryker den delen av lovgivningen som gjør at krig er tillatt. Det er ingen selvmotsigelse å snakke om pasifistiske samfunn, eller et pasifistisk verdenssamfunn. Ja, det gis uendelig mange flere mennesker enn meg som går inn for et slikt stort og verdensomspennende samfunn, for eksempel amerikaneren Henry Kissinger, og som har snudd ett hundre og åtti grader, i og med at Kissinger ikke lenger har tiltro til at militarismen skal kunne føre fram til bedre liv for hvert eneste menneske på jorden. For øvrig, ‘fred’ står ikke bare for opphør av krigshandlinger, for det har først og fremst å gjøre med å leve i fordragelighet med hverandre, og da snakker en om ‘toleranse’, så vel innenfor et samfunn som mellom de mange samfunn. Ja, toleranse er en positiv verdi, som gir tilstedeværelsen bestandighet. Siden denne verdien er om godt og ondt, er det en etisk verdi. Dessuten, siden denne verdien ikke bare har validitet for deg eller meg, eller de der nede, i enden av gaten, for den er holdbar for hvert eneste mennesker, er det til like en universell verdi.

TintorettoDet er slettes ikke uvanlig at en hører mennesker snakke om verdi og verdier i forbindelse med penger; det er godt og bra å ha en viss sum penger til rådighet, spesielt i pengesamfunn, skjønt det gis mennesker som elsker penger, der det er om å skaffe seg så mye penger som mulig: I tidligere tider dreiet det seg om å skaffe seg penger for at skulle kunne få betalt de fortløpende utgifter og at en ved hjelp av penger kunne få kjøpt seg andre ting; i dag har opphopningen av penger blitt en verdi i seg selv – sitt eget mål. Det betyr at en måler et menneskes verdi ut fra hvor fet lommebok det til enhver tid har. Ja, i vår tid er det pengefolka som styrer, som en merker seg når det er nedgangstider, for da ombringer pengemennesket seg selv. Merk at når konservative mennesker snakker om verdiøkning, eller verdiproduksjon, så er det penger de mener. Imidlertid, det å støtte seg på jaget etter penger og pengeverdier, kapital, så som maskiner, fabrikkbygninger, er å blande sammen det som er dødt med det som lever.

I alminnelighet er det slik at mennesker tar vare på det som tilhører fortiden, for tingenes materialitet i nåtiden gir linjer og mønstre bakover, og således oppstår det en livssammenheng, som det singulære menneske tar hensyn til når det handler med henblikk på sitt framtidige liv. Dermed gir det å orientere seg på nevnte måte stabilitet i og for livet. Likevel, etikken kommer inn, for om en er med i et prosjekt, der det prepareres menneskeskaller som stammer fra Auschwitz, og som sidenetter plasseres i et krigsmuseum, så ville det bety at en kastet fra seg det moralske kompasset om en lot være å betenke at selv om vi brenner for en sak, er store og sterke følelser ingen garanti for at vi tenker og handler rett. Det følger fra det foregående, at det er ingen dum tanke å tenke seg nøye om før en setter seg i fart og bevegelse, og én vektig grunn for å gjøre det, er at mellom oss selv og realiteten kommer et mylder av begjær, som forlanger av oss at vi tar et skritt tilbake, for å finne ut av hvor vi står hen. Det som kompliserer det hele, er at ‘begjær’ impliserer ‘minner’, ‘fantasi’, ‘fantasier’, ‘tanker’ og idéer.

Naturligvis, for ‘begjær’ er grunnbegrepet ‘ønske’, eller ‘fordre’, eventuelt, ‘forlange’. I alle fall, at et menneske er i stand til å tenke over hva de begjærer eller ikke, gjør at det trer fram, for seg selv og andre, som slike organismer som har 2. ordens ønsker(begjær), så har det å gjøre et selektivt utvalg mellom alle de ønsker de har, og at det streber etter å holde seg til sin avgjørelse. Det gir en viss bestandighet i alt det flyktige, som kommer og går, skjønt et negativt moment er at det tenderer henimot en viss konservatisme i livsføringen, eller en uvilje overfor forandring, i og med at det ville kunne innebære at tryggheten blir satt på spill ved at det oppstod for mye usikkerhet. Ja, det fins mennesker som mener at tiden lider under ‘trygghetsnarkomani’. Etter mitt syn, er dette en stor overdrivelse, for ingen kan makte å leve når alt står på hodet, og således trengs en viss trygghet i hvert eneste liv. På den annen side, om ingenting skjer, så er det leden som truer i horisonten, og, i siste instans, galskap. Det foregående betyr, at mennesker kan ha for mye å gjøre, eller de kan ha for lite å gjøre: Å være menneske er ikke å være en huggestabbe, eller et vindu som slamrer i vinden – i et ubebodd hus. Tvert imot, det er å ha noe å gjøre, ett eller annet prosjekt, og om det er stort eller lite, er irrelevant; hovedsaken er at det å ha et prosjekt, gir et menneske nok å gjøre. Den franske filosof, Jean Paul Sartre, mente at å være menneske, er å velg, og, siden mennesket ikke har et fast vesen, er det dømt til å velge. Imidlertid, et menneske velger ikke alt; det velger verken det å være menneske eller dets kjærlighet til arbeidet sitt.

Det å oppnå selvinnsikt, eller at du oppdager hva og hvem du er som menneske, og at du erkjenner dine gode så vel som dine mindre gode sider, er betinget av at du er født inn i et konkret samfunn. I og med at denne erkjennelsen er dialektisk, er den også kompleks, for selverkjennelsens betydning befinner seg verken på et rent intellektuelt plan eller at den er reduserbar til det konkrete. Følgelig, dette gjør at hver eneste selverkjennelse er problematisk, for enhver selvinnsikt er anvist på vår praksis.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                    Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Ulf Stenberg ur Den gamle stinsen Del 11

Ännu kortare berättelser av Ulf Stenberg från boken Den gamle stinsen.

Av: Ulf Stenberg | Stefan Whilde | 19 juni, 2017

Tove Folkesson. Foto: Gian-Luca Rossetti

På jakt efter Carpe diem-generationen

Hon blev rosad för sin debut "Kalmars jägarinnor", som handlade om ett egensinnigt gäng tonårstjejer. I Tove Folkessons nya roman "Sund" fortsätter en av jägarinnorna sökandet efter mening och sanning ...

Av: Yrsa Winbergh | Litteraturens porträtt | 16 april, 2015

Erotisk krönika VII – Ensamhetens lust

Nätterna är ljusa, lämnar inget i skugga. De ord som nyss lämnat deras läppar hänger kvar i rummet. Ingen av dem ville höra, än mindre se. I en hårslinga fastnat ...

Av: Karin G. Eng | Gästkrönikör | 09 augusti, 2012

Langsomhet

Innledning Det gis ulike slags holdninger. Med ‘holdning’ forstår jeg ‘å ha en fast innstilling over livet’. Ett eksempel på en holdning, eller en innstilling, overfor livet, er at det gjelder ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 28 juli, 2014

Per-Inge Planefors

Skattefria zoner för påfolkning

När vi reflekterar över höst-vintern 2015 förvånas vi över hur praktiskt taget en hel debatt kasade. För att inte säga gled iväg lika förrädiskt som en lavin. Jag tänker på ...

Av: Per-Inge Planefors | Gästkrönikör | 28 december, 2015

Veckan från hyllan, Vecka 26 - 2012

Det har varit val i Grekland. Huvudfrågan gick inte av för hackor – det gällde att rädda landet ut ur krisen. Valet vanns av det konservativa Ny demokrati. Vad som ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 22 juni, 2012

Mats Waltre. Nya dikter

Vad är poesi? Det är lätt att tänka på produkten – dikten på pappret. Att den ska vara vacker i någon mening, gestalta djup och så vidare. Men det är ...

Av: Mats Waltre | Utopiska geografier | 09 juni, 2014

En hundra år gammal kyla

Det var ett tag sedan vi lämnade motorvägen. Nu slingrar vi oss fram på små vägar mellan solbelysta fält. Säden gungar sommargrön i julihettan och vi letar med hjälp av ...

Av: Elisabet Lunhga | Gästkrönikör | 17 november, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts