Tyst kunskap, platser och utveckling

När jag ungefär samtidigt satt och bläddrade i Rachel Carsons Bok "Tyst vår" och Ingela Josefsons bok "Från lärling till mästare" började mina tankar kretsa kring "tyst kunskap" även om ...

Av: Carsten Palmer Schale | 10 juni, 2011
Essäer

Släpp inte fan över bron!

Släpp inte fan över bron! Ann Hingström träffar Hans Alfredson.    Hans Alfredson, foto: Julia Peirone/W&W Två fullvuxna män med akademisk bakgrund och smak för det burleska slår sig alltså ihop och ...

Av: Ann Hingström | 12 januari, 2007
Scenkonstens porträtt

Det sorgliga geniet. Allan Petterssons livssymfoni

Kraften i Allan Pettersson musik är brutal och väldig i sina apokalyptiska anspråk och allt igenom sinnlig. Hans tilltal är vresigt, strängt och oblygt monumentalt. Han vilar inte i stroferna ...

Av: Benny Holmberg | 23 mars, 2012
Essäer om musik

Grövelsjöns fjällstation

Vad har hänt med de gamla fjällhotellen? Och levs det ännu klassiskt pensionatsliv i fjällvärlden? I Norge vårdas många anrika ställen, men i Sverige har flertalet lagt ner eller gjorts ...

Av: Björn Gustavsson | 06 oktober, 2009
Resereportage

Monisme og logos



2 solar Bild Hebriana Alainentalo‘Monisme’ står for en filosofisk enhetslære, en filosofisk teori om verden og livet som fører alt tilbake til et enkelt prinsipp.

En ‘monist’ står for en person som er tilhenger av monismen. Jeg ser dette slik. Monisten hevder dermed at det gis et enhetlig prinsipp for alt som er og som forener hver eneste motsetning, som for eksempel mellom liv og materie(stoff), det universelle, det generelle og det individuelle, sant og usant(falskt), rett og galt, godt og ondt, skjønt og heslig.

Kanskje er det slik for den som holder fast i monist-væren: En monist arbeider ut fra denne tesen: At det fins et grunnleggende kosmisk prinsipp eller en kosmisk kraft, en kraft som er pre-eksisterende og evigvarende, og at alt som tildrar seg, tildrar seg gjennom denne kosmiske kraft, og at menneskene skal adlyde denne kraft, slik at de kommer i harmoni med alt som ellers fins i naturen eller universet. Filosofen Heraklit betegnet denne kosmiske kraft eller makt, med 'Logos' (‘Ordet’).

Av nevnte grunner er det maktpåliggende å tenke over hva som menes med en slik filosofisk teori. Det gis pro-argument og kontra-argument overfor det å snakke om filosofisk teori, til forskjell fra det å snakke om vitenskapelig teori. Jeg starter med den negative oppfatningen, det vil si det som taler imot filosofisk teori. Tankegangen er slik. Å snakke om filosofisk teori, er en uting, i og med at det er ingenting som svarer til det. Det vil si at for den som er naturvitenskapelig orientert, gis det ingen påviselig mening til det å sette filosofisk som en bestemmelse ved teori, e.g. at ettertenksomhet trer fram som en egenskap ved empirisk forskning, betyr ikke annet enn at vitenskapsutøveren sjekker at eksperimentet er korrekt utført, at alle hjelpehypoteser er tatt med, at belegget ikke er for snevert, eller at alt som skal være i orden, er i orden. Det vil si at ‘ettertenksomhet’ har ingen verdi ut over det som er nevnt. I alle fall, ingen ‘metafysisk’, supra – mening.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ett av svarene mine er at naturvitenskap er ikke det eneste som fins av faglig tilnærming til vårt liv i verden, for det gis også filosofi. Ett annet svar er at en kan drive med vitenskapsfilosofi, og at en av de ting en undres over da, er med henvisning til hva en mener når en snakker om naturvitenskapelig teori.

En sol. Bild Hebriana AlainentaloJeg går over til å snakke om pro-argument. I filosofi arbeider en ikke med å oppstille hypoteser, isteden betegner en dette med teser. Dessuten, en trenger ikke være så streng med ‘teori’ som en er i natur-/realvitenskapene, der ‘syn’ eller ‘synspunkt’ kan gjøre jobben; selv innenfor de enkelte vitenskaper kan en ikke teste hypoteser ad direkte vei, og således trenges det hjelpehypoteser, empiriske konsekvenser, samt logiske utledningsregler, for å kunne gjøre det.

Et spørsmål som stiger fram for bevisstheten, er spørsmålet om hva som faller inn under ‘vitenskap’, der folk som levde lenge før oss, for eksempel i antikken og i middelalderen, tilsluttet seg Aristoteles, son mente at mennesket streben etter viten. Aristoteles snakket om menneske som ‘artsvesen’ eller om det som, etter hans mening, særkjennet mennesket, nemlig at det rår over språk og at det er utstyrt med fornuft. Ifølge Aristoteles er det bare mennesket som er utstyrt med fornuft, logos, ord, og bare de som har logos, kan strebe etter viten om det som er.

Fagvitenskapene er operative på hvert sitt felt, der det er om opphoping av kunnskaper, mens filosofi er streben etter å forstå, og som ikke utelukker viten, eller streben etter viten, og hvor det forholder seg på den måten at denne streben går på tvers av fagvitenskapene, eller de spørsmål fagvitenskapene lar forbli ubesvart. Jeg nevner også ar gode kunnskaper om vær og vind, regn og vann, er bra å ha for sjøfolk, bønder og fjellvandrere: Drømmen om eksakte kunnskaper om værforhold, og pålitelige prediksjoner om det, er og blir en drøm.

Jeg prøver å forestille meg at maurtuen fungerer som grunnparadigme for menneskesamfunn, skjønt all forståelse av mennesker går via det menneskeskapte, og som betyr at skal en lære om mennesker og deres liv, så har en å studere mennesker. Det vil si at gjennom å granske hvordan maurtuer er organisert, lærer en seg mye om maurer, skjønt ingenting om mennesker.

Logos Bild Hebriana AlainentaloNå vel. Er fortolkning en vitenskap? Hva med fenomenologi? Eller psykoanalyse? De nevnte disipliner trenger en metode.

Denne metoden har å være vitenskapelig, for her dreier det seg både om mål og midler, og ingen kan drive med vitenskap om metoden er upålitelig, eller at den er tilfeldig.

Hvordan skal en kunne tenke seg at det gis ett og bare ett prinsipp for dannelsen, utviklingen, forfallet og oppløsningen av menneskesamfunn, og, ikke minst, hva for relasjoner som gjelder mellom individet og samfunnet, og omvendt, mellom samfunnet og individet? Kan ‘logos’ hjelpe oss til å finne fram i de mange ulike samfunn, og at en derigjennom oppdager og formulerer ett og bare ett prinsipp for menneskesamfunnets utvikling?

Hvert eneste samfunn har en historie eller flere historier, og en eller flere for-historier: Er det slik, at gjennom å lære seg dette, bestemte, samfunnets historie og for-historie å kjenne, så lærer en seg også det aktuelle samfunnet å kjenne?

Siden det er slik i dag at de enkelte vitenskaper dekker hver eneste kunnskapsfelt, hvor er det så plass til filosofi? Betyr det jeg har snakket om så langt, at filosofi passer (best) for filosofer og at å ha viet seg til filosofi likner mer på en tilfeldig hobby enn på fagvitenskap? Med andre ord, har vitenskapenes frammarsj gjort filosofi overflødig? Svaret mitt er at det fremdeles er rom for filosofi, selv om filosofi ofte blir omtalt i negative vendinger, og i de tilfelle det stemmer, så er det filosofene som har å tenke seg om ved at de tar opp spørsmålet om hva som har gått galt, i og med at filosofer har et stort ansvar for hva de gjør, og som inkluderer hva de ytrer. Å la være å gjøre det, er å sage over grenen de selv sitter på. Ja, fremdeles er det vel slik blant de mange at en filosof er så opptatt av det som er langt vekk, at hun ser ikke hvor hun går.

For en filosof er årvåkenhet alfa og omega, slik at hun ikke sovner overfor realiteten; å ha ett liv å leve er hardt, og dermed er responsen en serie av anstrengelser. I alle fall for den som ikke ønsker og vil gå seg fullstendig bort – hele tiden. Den som samler seg om det hun har å gjøre, trenger ikke bekymre seg om det fører fram – gitt at kreftene holder. Tempoet er det deg selv som bestemmer, og ingen annen.

nedgången Bild Hebriana AlainentaloDet siste kan falle besværlig, især i en tid der det er om å holde seg i fart og bevegelse, slik at konsumkapitalismen holdes vedlike; det er jo ikke tilstrekkelig at det blir produsert varer, tjenester og goder, for de har også å bli konsumert. Ja, i dag er det ikke bare om å produsere varer, tjenester og goder, og at disse ting når fram forbrukeren, for det er om at så vel produsenten som konsumenten blir produsert. Når det har blitt slik, er det mye som står på spill, nemlig menneskeverdet, menneskebildet – den menneskelige eksistens. Uansett hva folk som roser maskinen/teknologien opp i skyene måtte tro og mene, så ønsker og vil mennesker ha makt over seg selv og sitt eget liv, og ikke at teknologien skal styre. Banen, bilen, bussen, toget og flyet gjør livet komfortabelt, men spørsmålet er hvor det fører hen. I vår tid, om en er så heldig å ha et sted å bo og et arbeid å gå til, pendler menneskene mellom stedet hvor de bor og jobben. Dessuten, om en har råd til det, reiser en på ferie. Den store norske essayisten og dikteren, Johan Borgen, skriver et sted at folk snakker om å kunne slappe av, at de trenger avkobling; Borgen var av en helt annen mening: Folk trengte tilkobling. Således, i Borgens ånd, snakker jeg om tilkobling som et grunnprinsipp.

Den som er tilkoblet, i min forstand av begrepet, trenger ikke å være på internett – hele tiden. I og med at publikasjonene mine skjer elektronisk, så sender jeg arbeidene mine av sted via internett.

Imidlertid, tilbake til begrepet om tilkobling: I dag dominerer massemediene livet vårt, og dette gjør at det får en svært passiv karakter, for vi blir foret med løst og fast – døgnet rundt. Massemedier er selektive, og det er de som plukker ut det som skal sendes: Ingen kan ringe inn en eller annen tv- kanal og si: Hei, jeg ønsker og vil ha siste nytt fra Grønland! Massemediene befordrer, etter min mening, ikke økt grad av fornuft hos lytteren, leseren eller seeren, det vil si større selvstendighet og mer uavhengighet, eller, om en ønsker og vil, dannelse av kritisk fornuft. Hvordan har det blitt slik? En kan nok mene at det er travelheten som bidrar til det, skjønt det er helt sikkert ikke hele forklaringen, for folk hadde, etter det en vet, et travelt liv for 3-4oo år siden. Ett annet aspekt, er skillet mellom offentlig tale og privat tale, eller hva en kan ytre i det offentlige rom, versus, det som sies ansikt til ansikt, under fire øyne. Denne forskjellen kan være svært stor, ja, om en journalist ytrer det samme i det offentlige rommet som i det private, så kan en like godt legge ned virksomheten med en gang. Sagt med andre ord: De sosiale konvensjonenes makt er stor, og det å bli sosialisert, er vel nettopp å lære seg hva som står på spill om en bryter med sosiale konvensjoner som andre tar som en selvfølge. I alle fall, det hører med til begrepet om ‘å ha ordet i sin makt’, eller ‘at en lever av sin penn’, at en er i stand til å vurdere sin egen samfunnsmessige rolle, som for eksempel at mens en sjefsredaktør mener at avisen hennes blir bedre og bedre, er det ikke uvanlig å støte på mennesker som for lengst har sagt opp abonnementet, i og med at de mener at pressefolk har en klar tendens til selvspeiling, e.g. at de overvurderer sin egen betydning.

Til slutt, det heter seg at pressen står for ‘den fjerde statsmakt’, det vil si at i journalistenes arbeid kommer ‘det kritiske moment i samfunnslivet’ til uttrykk. Imidlertid, hva som menes med «kritisk», når referansen er avisjournalistikk, har jeg aldri riktig forstått.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                   Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.



 

Ur arkivet

view_module reorder

Den 14 juli firar jag med pannkakstårta och Burgundsenap

Det finns vissa datum som är fastetsade i mitt minne. Jag kan inte nämna alla här, men jag antar att många av dessa överensstämmer med de flesta människors minnesdagar i ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 14 juli, 2016

Europa och den monumentala väggen – Del 2

Det svenska monumentalmåleriet influerades av artonhundratalets rådande estetiska idéströmningar ute i Europa. Hur det uppstod och kom att blomstra runt om i Sverige kan tecknas i tre delar. Perioden som ...

Av: Allan Persson | Essäer om konst | 17 januari, 2013

En missionär utan lärjungar om John Cowper Powys

John Cowper Powys var en engelsk-walesisk diktare (1872-1963) som under ett tjugotal år reste runt som föreläsare i USA innan han återbördades till Europa och Wales och sitt egentliga författarskap ...

Av: Gunnar Lundin | Essäer om litteratur & böcker | 29 juni, 2010

Om storögda ansikten och inspiration i vågor. Intervju med Lisa Rinnevuo

Det är svårt att tro att Lisa Rinnevuo befinner sig i en oinspirerad period när vi träffas. Hon sprudlar nämligen av inspiration och just det ämnet uppehåller vi oss mest ...

Av: Jessica Johansson | Konstens porträtt | 03 augusti, 2011

Kaj Svensson. Foto: Joanna Gapinska

Kaj Svensson. Tre dikter

THE DAY DYLAN DIED He gain´d from Heav´n (´twas all he wish´d) a friend - Thomas Gray

Av: Kaj Svensson | Utopiska geografier | 10 augusti, 2015

Erotisk krönika VII – Ensamhetens lust

Nätterna är ljusa, lämnar inget i skugga. De ord som nyss lämnat deras läppar hänger kvar i rummet. Ingen av dem ville höra, än mindre se. I en hårslinga fastnat ...

Av: Karin G. Eng | Gästkrönikör | 09 augusti, 2012

Två svenskar och en spansk helgedom

Två svenskar och en spansk helgedom Santiago de Compostela i Spanien är en av de allra heligaste platserna i Europa. För där hade man på ett mirakulöst sätt omkring 818 upptäckt ...

Av: Mohamed Omar | Kulturreportage | 15 mars, 2007

Komedins ansikte. Del 1. Om Laurie Anderssons tidiga verk

Denna korta essä handlar om Laurie Andersons liv och verk fram till mitten av 1990-talet.I en kommande text ska jag försöka skriva om det Laurie Anderson har producerat under de ...

Av: Gilda Melodia | Musikens porträtt | 08 maj, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.