Italiensk nynaturalism kantad av spiritualitet. Intervju med Gianluca De Serio

 Den italienska filmen har, trots de enorma svårigheter som landet brottas med, under den senaste tiden fått ett slags renässans. Det lutar mest åt en ny genre och nya stilgrepp ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | 26 oktober, 2012
Filmens porträtt

Gamla staden i Riga Foto CC BY-SA 3.0

Ryssarna i Baltikum

Riga är Lettlands vackra huvudstad vid floden Dünas(Daugava) mynning i Östersjön. 2014 var staden med all rätt Europas kulturhuvudstad. Otaliga sevärdheter lockar. Riga var också en viktig industristad under ...

Av: Rolf Karlman | 21 augusti, 2016
Reportage om politik & samhälle

Kiarostamis paradox

Tidigt i den iranske regissören Abbas Kiarostamis kortfilm "Two Solutions for one Problem" ("Dow Rahehal Baraye yek Massaleh", 1975) möts vi av en berättarröst; en röst som i kombination med ...

Av: Amir Bashir Ghotaslou | 25 februari, 2009
Filmens porträtt

Strindberg på Rådmansgatan. Bild: Vattkoppa/Wiki

För att finna frid och ro

Hans-Evert Renérius skriver om Strindbergs liv med utgångspunkt i Göran Söderströms berömda biografi.

Av: Hans-Evert Renérius | 15 april, 2015
Litteraturens porträtt

Filosofiske betraktninger om Karl Marx, George Orwell og Aldous Huxley



Dersom en tror og mener at kultur og kunst er slikt en driver med på fritidenInnledning

Det fins mennesker som har et autentisk og genuint engasjement for saker som betyr svært mye, så vel for seg selv som for andre. Karl Marx var en slik person, og som trodde på seg selv og sin egen forskning, det vil si at han var klar over betydningen til å involvere seg i Kritikken av Den Politiske Økonomien ut fra filosofiske-materialistiske grunner. Marx utarbeidet en filosofisk begrunnet konsepsjon om 'fremmedgjøring', som ennå er dårlig eller svært lite forstått; det fins like mange fortolkninger av skriftene til Marx som det fins fortolkere av skriftene hans: Å hevde at en kjenner sin Marx til bunns, er vel ett og det samme som å bløffe. Det er ikke helt sikkert at han selv delte alle de synspunkter og begrunnelser for synspunktene han skrev om, og det er ikke spesielt underlig, især når en tar i betrakting det kolossale temaet han tok for seg, som er om relasjonen mellom makroplan og mikroplan, det vil si at Marx befattet seg med den universelle historien om menneskene og deres liv, fra det paleontologiske livet til industrimennesket, samt lokale analyser, regionale beskrivelser og nasjonale analyser og framstillinger.

Hele tiden var kultur og klasse i fokus for arbeidene til Karl Marx.

Det fins likeledes folk med stort engasjement for trivielle arrangement, og det fins folk som tar del i sosiale og politiske aktiviteter og som det er verdifullt å involverer seg i; det er bare en alvor hake ved det hele: de tror ikke på det de involverer seg i: de er uten indre trosoverbevisning for sakene de kjemper og slåss for. Med andre ord: de tror ikke på «saken», i alle fall ikke hva som angår dem selv. Ja, de aller verste er bedreviterne eller de som tror og mener at folk trenger «å ha noe å tro på og noe å kjempe for», skjønt de selv ikke deler noen av de andres tro og håp, og som de, altså, foreskriver for andre mennesker enn dem selv. Med andre ord, de lever inkonsistent, eller at liv og lære spriker i hver sin retning.

Et besværlig punkt for den som har to ulike lærer, er at i det praktiske liv er det vanskelig å individuere slike mennesker; ytre sett likner de på hvem som helst innenfor det sosiale liv, idet de tar del i seremonier, ritualer, prosesjoner, eller hva det måtte være av sosialt formidlete religiøse aktiviteter.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Karl MarxKulturbegrepet er om mer og annet enn festivaler, konserter, konferanser og politisk propaganda

La oss se litt nærmere på det jeg har snakket om over. Festivaler, konserter, konferanser og politiske ideologier er ikke hva ideen om kultur og kulturbegrepet er om; litteraturfestivaler, med framføring av skuespill, er en av kulturens framtredelsesformer, dens ulike utrykk, som en har å holde atskilt fra mangfoldet av ideer og begrep som konstituerer kultur som kultur: Kulturens framtredelsesformene er det vi hører og ser, og det er bundet til sansning og det sanselige.

Det gis mennesker som jager som hunder etter å være til stede på festivaler, konserter, konferanser; det synes å springe ut av og være forankret i dypere sjikt i deres karakter som mennesker: Bevares, å være ung er å være på leting – etter faste holdepunkter, et ankerfeste, eller et intellektuelt og moralsk kompass, som en trenger for å komme seg gjennom en uoverskuelig og kaotisk verden.

Gitt at en som ungt menneske både er opptatt av å være til stede hvor det skjer noe og at en selv bidrar med sitt eget – det kan være beskjedent, men uten betydning er det ikke; på litteratur & musikkfestivaler skjer det absolutt ingenting, annet enn at det er noen som synger og spiller og atter andre som drikker kaffe eller øl eller vin, mest av de to siste væsker. Musikk & litteraturfestivaler er manifeste uttrykk for den passive del av kulturen: Gitt at det er diskusjon eller opplesning av litterære tekster, er det slikt som gjerne er tannløst og av den heller lette, useriøse sorten, og grunnen til det, er at det er en kulturfestival, og på kulturfestivaler skal alle være muntre og glade – en skal more seg.

For å si det rett ut: Om en er en av dem, som mer enn gjerne frekventerer kulturfestivaler, så er en mellom mennesker som følger den store hopen, som rir på bølgene, og om det er den vel etablerte kultur som kommer til uttrykk eller det er en eller annen mot-kultur, er irrelevant, bare det er kultur. Kulturbegrepet er et tveegget sverd, og om det ikke blir knyttet til verdier, står det svært dårlig til med hver og en som smykker seg med å være et kulturmenneske: Om alt er gøy, er ingenting gøy; vi mennesker trenger distinksjoner, det vil si at en har å kunne trekke opp grenser; grensesetting, i nevnte betydning, er ikke alltid så enkelt. Dessuten har det også å gjøre med begrepet per se.

Latter og det å le, er en sentral del av det å være menneske, skjønt det som kaller fram latter hos den ene, er intetsigende babbel for den andre, og omvendt, at det som morer den andre, går den hus forbi hos den første. Ja, vi gransker begrepet humor, idet vi trekker inn demokratisk distribuerte egenskaper, så som at latter blir til et fenomen på linje med det faktum at ingen samfunnsborgerborger, qua samfunnsborger, har mer enn en stemme, og at det å gi noen mennesker dobbeltstemmer mens andre bare har en stemme, er udemokratisk.

I skarp motsetning til eksemplet mitt med at en stemmer teller for en, og bare en, er det et klart trekk ved humor, som er om de ting som får oss til å le, at latteren overhodet ikke er demokratisk distribuert i et samfunn; fra europeisk kulturhistorie har vi god kjennskap til at latteren kan fungere som besk kritikk av maktstrukturer og sosiale skjevheter, der det som ut fra offentlighetens smaker trer fram som fagert blir til det som er lavt og heslig, straks den reflekterte tanke setter inn – i form av latter. Det sistnevnte kjenner en til fra Karnevalkulturen, og som var utbredt i middelalderen, der Rabelais var en av dens eksponenter.

Aldous HuxleyI vår tid er det slik at folk kommer sammen for å le, og det gis profesjonelle humorister, så vel i radio som i fjernsyn: At det fins så mange folk, som har latter som profesjon og som er satt til å underholde oss, peker i retning av at det forutsettes at de som lytter på radio, ser på fjernsyn og leser aviser, har en svært hendelsesløs og trist tilværelse, og at det er grunnen til at det blir sendt så mye stoff av lettere karakterer. En annen antakelse er at livet i moderne samfunn forlanger så mye av folk for at de skal kunne komme seg gjennom dagene sine at det passer godt med serier av lettvintheter. Ut over det kommer det følgende moment inn: At den allmenne, seriøse, kulturen har svært dårlige kår i sosialdemokratiske land; kultur i nevnte forstand blir til tapt land siden det å bruke tid og krefter på ting en har få muligheter til å realisere, er bortkastet tidsbruk – tidsspille.

Forøvrig, 'det humoristiske' er ikke ett og det samme som 'det komiske'; det er ikke en ubetydelig forskjell mellom disse kategorien: Den sosialt formidlede rollen som komediant viser til den litterære sjangeren komedie, som er om menneskenes ufullkommenheter, skrøpeligheter, svakheter og utilstrekkelighet, og som er alvorlige ting, og ingenting av det som inngår som fast del i en komedie, er noe som er egnet til å kalle på latteren, skjønt forfengelighet som karakterdrag kan få så voldsomme proporsjoner at det forekommer latterlig at mennesker kan bli så opptatt av seg selv at det hele kommer en av hånden.

En av de som befattet seg med komedien, var den franske forfatteren Balzac.

Tilbake til filosofen Karl Marx: Marx, slik jeg har antydet ovenfor, trodde på de ting han skrev om, og at den sosiale, økonomiske og politiske revolusjon var nødvendig med henblikk på å transformere samfunnslivet i retning av liv med langt større sosial rettferdighet enn datidens samfunnsliv, som var preget av enorme sosiale, kulturelle og politiske forskjeller, skjevheter. Uten å gå inn på relasjonene mellom 'overbygning' og 'basis', og dialektikken mellom disse to nivå i den politisk-filosofiske idéverden hos Karl Marx, så var det slik at Marx var overbevist om at den sosiale og politiske kampen ikke var noe som kom av seg selv – ut fra ingen verdens ting.

Mange av våre indre overbevisninger har blitt formet av den kulturen vi tilhører, med dens mylder av seder og skikker; tenkemåter og forestillingsformer og innhold har således blitt preget av at vi har vokst opp i en eller flere kulturer og innenfor visse politiske regimer; det betyr ikke at hver eneste forestilling med det konkrete innhold er falskt: For øvrig, i dag heter det gjerne at tvil og selvransakelse er virkemiddel for å komme fram til det som er virkelig og sant. I praksis betyr det at ingen av våre trosoverbevisninger skal være så impregnerte at vi ikke en gang kan tenke oss muligheten for at de er falske. Min egen oppfatning er at det sistnevnte er en logisk feilslutning. Poenget mitt er at skjønt mange, eller de fleste av våre trosoverbevisninger kan vise seg å være usanne eller falske, følger dermed slutningen ikke at hver eneste en av dem er det. I alle fall hva angår de mest basale trosoverbevisninger.

George OrwellSpørsmålet er bare om den som utgir seg for å kjempe og slåss for et mer rettferdig samfunn enn det vi har i dag, og her tenker jeg på folk innenfor de tradisjonelle partier og folk som sitter på Stortinget og i den aktuelle regjeringen som har utgått fra dette Storting, om de mener noe som helst seriøst med alt det de sier og ikke sier om nåtiden og framtidens samfunn? Er det ikke heller slik at både form og innhold er politisk retorikk, og at en ikke har annet budskap til velgerne at de sanker stemmer for deres egen fortsatte taburettplass eller for de kommende taburettplasser?

På den annen side er det slik at det gis mennesker som engasjerer seg i saker som er uten tyngde. Ja, i realiteten er det slike ting som det såkalte næringsliv tjener store penger på å investere i: den indre trosoverbevisningen er om dansen rundt gullkalven og lovprisning av mammon, og den som hevder at det er usant, er selv en som forsøker å dekke til at hun eller han seiler under falskt flagg. En kan uttrykke det slik at det er svært sjeldent at folk er uvitende om det de gjør – især når drivfjærene er akkumulering av penger.

Ærlighet og oppriktighet er dygder som har deres mål i seg selv; litteraturfestivaler og filosofikonferanser, avholdt på luksushotell har knapt noen som helst annen betydning enn å framheve den egne fortreffelighet, og at den som er deltakere på visse arrangement blir omtalt som betydningsfull filosof, i og med at det bare er høyt profilerte filosofer som blir invitert som deltakere på visse filosofikonferanser, der en kan møte andre høyt profilerte filosofer.

Naturligvis, det jeg har skrevet om over er en karikatur; filosofer fins; det er slettes ikke gitt på forhånd at de fins på Brian Reiters rangeringsliste. Eller en hvilken som helst annen rangeringsliste, for den slags skyld: At Chagal var en svært god maler betyr ikke at Monet var mindre god enn Chagal. Det gjelder andre bedømmelseskriterier i kunsten enn i idretts- og sportssammenhenger. I det førstnevnte tilfelle er det subjektive moment av avgjørende betydning, mens det subjektive har ingen framskutt plass i det sistnevnte tilfelle.

Ut fra ståstedet mitt er passende emner for større litteraturarrangement at en diskuterer sannhetsbegrepet innenfor historieforskningen, som hva for kunnskaper en kan få om fortiden og hvordan en oppnår det; i en rekke tilfelle har det vist seg at det ikke er så enkelt at en skjelner mellom fantasi og realitet; det som flere enn en gang har vært tilfelle er at det historikere har tatt for fakta, har vær fabrikkerte ting: det ligger vel i den menneskelige natur at en prøver å gjøre realiteten så fager som mulig, og da er det likeledes åpnet opp for at det oppstår vansker med å skrelle vekk det fagre og få fram det som er virkelig og sant.

Livet i samfunn med andre

anapeiaEn trenger ikke bekjenne seg til eksistensialismen, som har sitt navn etter den franske forfatter Jean Paul Sartre(1905-1980), for å forstå at det å være situert i situasjoner ikke betyr at dermed er alt sagt om hva som utgjør vårt kår, for ikke å si «kåret»: Jeg er alltid relatert til en konkret situasjon, idet jeg lever indreorientert, og å leve indreorientert, eller innenfra og ut, betyr at jeg relaterer meg til meg selv – jeg har eller er et selv. Videre er det slik at jeg verken er helt og holdent determinert og influert av situasjonen min eller min posisjon og mine plikter innenfor det partikulære samfunn, der jeg bor, lever og virker. Det har validitet uavhengig av om samfunnsbegrepet beskrives i termer av felleskap eller selskap, om det er lokalsamfunn, det regionale samfunnet, storsamfunnet(nasjonen/staten), det internasjonale samfunnet uten betydning. I alle fall, i det første tilfellet, blir min selvrelatering identisk med situasjonen min, mens i det sistnevnte tilfellet, blir det slik at en kan ignorere min egen tolkning av situasjonen jeg står i, det vil si at det er strategiske krefter som søker å tilpasse meg til gitte sosiale og politiske realiteter, der ute, utenfor meg selv og mitt eget liv: Mine tanker, oppfattelser, sentimenter, følelser, handlinger, karakter og reflekterte vaner synes å gå dårlig sammen med den immanente systemlogikken, med deres fordringer til målrettet effektivitet og materiell produktivitet. Kort sagt, et konkret samfunns karrieristiske standarder for det singulære individet.

De nevnte ting er ikke i min selvinneforståtte egeninteresse, hva angår mitt eget ve og vel, der jeg bytter ut tilstedeværelsen min med svært mye geskjeftig foretaksomhet, uten at det skapes det minste, eller at ingen vedtak fattes om noe som helst som er av betydning for et sosialt og kulturelt mer rettferdig samfunn.

Slik jeg har uttrykt meg i en rekke andre sammenhenger, er det dansen rundt gullkalven og lovprisningen av mammon som teller mest i dag, og da er Aldous Huxleys Fagre Nye Verden og George Orwells 1984 langt nærmere enn vi tror.

I vår tid har de ytterste og høyeste, dypeste og innerste anliggender – de første og siste spørsmål – blitt til en privatsak, som kun angår det enkelte menneske, uten tanke på at religion og det religiøse utgjør sentrale deler av det som binder mennesker sammen. Dansen rundt gullkalven og lovprisningen av mammon er lite egnet til å binde mennesker sammen.

Det hevdes i blant «at kultur er kitt», i betydningen at det er kultur som binder folk sammen, uavhengig av klasse, sjikt, lag og kjønn; det spørs hva en mener med «kultur»: Dersom referansen til begrepsordet er den materielle kultur, så er vel svaret negativt, for vestlig kultur er sterkt individualistisk orientert, basert som den er på grov og uhemmet framheving av sin egen fortreffelighet, der det er den som roper høyest og som skråler mye om ditt og datt, har spisse albuer og krum hals, som også svinger seg opp og fram i samfunnshierarkiet.

I tillegg er det slik at den som har fått seg en posisjon på makro-nivået, er den som oppmuntrer andre til å bli sjef eller leder; det som er virkelig er at formannsjobber eller sjefsstillinger gjerne medfører svært ubehagelige ting, som er så besværlige at det er ingen ved sans og samling som tilråder et menneske å sette seg mål å bli toppsjef: en velges til leder av et dertil hørende styre eller en forsamling, og at prosedyren er slik at det finner sted gjennom valg, er demokratisk. Alt annet enn det, er uttrykk for sosial-politisk ideologi – av verste sort. En skal også betenke at lederegenskaper utvikles ganske tidlig, og etterhvert som disse egenskaper får en framskutt plass og rolle å spille i et liv, er det likeledes tale om tillitserklæringer fra alle de anonyme kvinner og menn som støtter opp under sin kandidat gjennom å ha utpekt henne eller ham, til å tale på deres vegne. Slik er det, om en vil det eller ikke.

Dersom en tror og mener at kultur og kunst er slikt en driver med på fritiden, med unntak av forfattere, konsulenter, redaktører, forlagsfolk, bibliotekarer, og andre, som har det som sitt yrke å drive med litteraturformidling, så synes det som en går glipp av følgende forhold: At kultur er livsform, og da er det om den allmenne kulturen, som utgjøres av totaliteten av ideer, idealer, symbol, verdier og normer, som, dels blir formidlet gjennom fostringen i hjem og skole, og dels utgjøres av de ideer og tanker som sirkulerer i et partikulært samfunn, som går fra munn til øre, fra menneske til menneske.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                   Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.
 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

”Man bara sätter igång och gör vad som ska göras...” – ett samtal…

”Man bara sätter igång och gör vad som ska göras...” – ett samtal med Wes Lang Våren 2007 deltog den amerikanske konstnären Wes Lang i en samlingsutställning på Galleri Loyal i Stockholm ...

Av: Carl Abrahamsson | Konstens porträtt | 04 juli, 2007

66 metagram för mycket - ett oavslutat kapitel i många delar.

Del 2Författaren satte sig till rätta vid det lilla bordet på scenen. All nervositet hade nu lagt sig. Han plockade lite med sina anteckningar. Någon hade hävdat att det var ...

Av: Carl Abrahamsson | Carl Abrahamsson | 13 januari, 2011

26. Ines

Ur intimitetsboken.   Nummer: 1. Datum: 12/10 1938 Datum för händelsen: 24/5 1938 Plats: Skeppargatan, Stockholm. Person: Karin B Händelse: Jag var hemma hos Karin med anledning av hennes fredsarbete. Jag skulle eventuellt genomföra en fredskonferens och ville ...

Av: Ines | Lund har allt utom vatten | 08 juni, 2012

Sofi Oksanen Foto CC BY 3.0 Wikipedia

Sofi Oksanen: Estland och kvinnokroppen

Sofi Oksanen har jämförts med både Quentin Tarantino och Leo Tolstoj. Tarantinos namn är inte tillfälligt, Pulp fiction ligger inte långt undan. Alltsedan debuten ”Stalinin lehmät” 2003 (Stalins kossor 2007) ...

Av: Enel Melberg | Essäer om litteratur & böcker | 08 mars, 2017

Vridning – Motstånd – Stoft

Denna essä är ett försök till att avhandla historiens dialog med den nutida tyska musiken genom att belysa Beethovens inverkan på tre tyska tonsättare och deras respektive tankemodeller och verk ...

Av: Stefan Thorsson | Essäer om musik | 02 december, 2012

Hon fångar djurens blickar

Hare – bearbetad litografi på frigolit av Riitta Tjörneryd Blicken mellan djur och människa, som kanske har spelat en avgörande roll i det mänskliga samhällets utveckling, och som alla människor i ...

Av: Niels Hebert | Konstens porträtt | 24 mars, 2008

Eric von Post - diktare i islams tecken

Genom den ljusport ditt molnsvärd öppnat, Muhammed, steg jag jublande inför Allah och hans härlighet. - Ur Ramazan Den store humanisten Eric von Post (1899-1990) tillhör den glesa skara svenska toppdiplomater ...

Av: Ashk Dahlén | Essäer om litteratur & böcker | 10 januari, 2011

Plast och heroin – en lyrisk betraktelse av konstnärligt samarbete hos Basquiat och…

Att ställa sig inför konstnärernas samarbeten var som att låta språk möta text. Jag låter Basquiat representera språk i relation till Warhol som text. Det är som att båda deras ...

Av: Freke Räihä | Essäer om konst | 09 februari, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.