Några huvudtankar nu som jag fyller 90

Vid det här laget – jag är på väg mot 90 år - har jag gett ut 21 böcker, och det börjar bli svårt att överskåda denna textmassa, även för ...

Av: Erland Lagerroth | 05 april, 2014
Agora - filosofiska essäer

Intervju med iodine Jupiter – ett snyggare våld utan produktplacering

Visionen att det unga och samtidigt identitetslösa överstatliga – vore det inte för den ständiga förbrytelsen mot de mänskliga rättigheterna och ”Straffet som en helig disciplin.” som utlovas av dess ...

Av: Freke Räihä | 03 september, 2012
Övriga porträtt

Kunnskapens basis

I tidligere tider var det alminnelig å tale og skrive om at menneskenes kunnskap om seg selv, andre, verden, naturen og Guds eksistens hadde et fast og sikkert grunnlag - ...

Av: Thor Olav Olsen | 19 november, 2009
Agora - filosofiska essäer

In the Rififi of time – the birth of Swedish progg music

The sixties and seventies shaped my musical world and me. It was in the decades when politics and progressive music came together. In Sweden a number of new bands emerged ...

Av: Mats Myrstener | 06 februari, 2013
Essäer om musik

Tanker om Platon og filosofien hans



Platon. Symposium Det er slettes ikke så dumt å hevde at med stor grad av sannsynligvis var det slik for Platon at han trodde og mente at kultur uten moral medførte at det oppstod aggressive og dødbringende kamper mellom ulike folkegrupper, såvel i den greske bystaten Athen som i landene rundt middelhavet. Sparta, for eksempel, var et militaristisk samfunn, med svært strenge moralkodekser, mens Platon ivret for at bystaten Athen skulle videreutvikles i retning av en styreform, der lederen for det athenske fellesskapet var filosof, og hvor Platons hovedtanke, må en anta, var at sosial rettferdighet i bystaten, i termer av rettferdige lover, først ville oppstå ved at styringsapparatet ble værende på en og den samme hånd, e.g. at det er en filosof som styrer og leder an, det vil si at styringen utgjøres av en og den samme person.

Skjønt det er besværlig å finne ut av hva som var Platons personlig overbevisning, så er det rimelig å anta at Platon trodde og mente 'at den som vet best, er den som er mest effektiv med henblikk på handling'.

I praksis betydde dette at lederen av bystaten er den som er best egnet til å ta vare på totaliteten av byborgerens økonomiske, sosiale, politiske og moralske interesser og verdier. Imdlertid, det gis andre folk enn ledere, styrere eller filosofer, der de som befant seg nærmest styreren, betegnet Platon med «voktere». Med andre ord, ifølge Platons tankegang skulle den statlige kommandoen strømme ut fra lederen til vokterne, og hvor vokteren hadde å adlyde lederen, og hvor deres oppgaver skulle bestå i både det å iverksette lovene som å se til at lovene ble overholdt – respektert.

Dessuten fikk deler av voktersjiktet tildelt en rekke andre arbeidsoppgaver, eller, om en vil, plikter, og det vil si i egenskap av «slavedrivere», og som synes å være den beste oversettelse av tankeinnholdet som er lagt ned og inn i idéen om «pedagogikk», eller om en vil, Padeia, der Padeia er det greske begrepsordet for alt som har å gjøre med undervisningsrealiteten. Den øvrige del av befolkningen, og som var proletarer, befant seg utenfor styresettet, men underlagt lovene og den religiøse kult, med deres diverse offringer til gudene, og dermed var store deler av den athenske befolkningen ekskludert fra medbestemmelse i samfunnet/staten.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

En kan formulere det slik at ut fra Platon og hans sosiale, politiske og statlige utopia, var det vokternes hovedoppgave å forsvare kulturen og moralen overfor den antatte trrusselen om brutaliseringen av samfunnet, kulturen og moralen, og som ville stige fram om den laveste klasse, eller det greske proletariatet, oppnådde innflytelse i samfunnet og i staten.

Med andre ord, når Platon snakket om kultur og moral, så kan det se ut som om han utelukkende snakket han om den greske overklassens kultur og moral, og hvor de arbeidende masser(proletariatet), som allerede nevnt, ikke hadde et ord med i laget når saker som angikk dem selv skulle avgjøres, og som betydde at de, i utgangspunktet ikke bare ble utestengt fra det politiske liv, for dett inkluderte at de ble nektet å ytre seg om å ytre seg om kulturelle og moralske anliggender. Jeg vender tilbake til det.

Uavhengig av om en har sans for Platon eller ikke, så synes det rimelig å anta at det som har å gjøre med kultur ikke bare lar seg avgrense gjennom rene beskrivelser og nøytrale tydninger; mens nazisosialistene, ut fra deres bisarre logikk, tok livet av jøder i det ene rommet, underholdt deres medsvorne seg med finkulturens produkt i det andre rommet: at menneskene frambringer kultur kan ikke berge dem fra å gjøre de mest forferdelige ting, og skjønt kultur er en del av menneskelivets realitet, foranlediger kultur, som element, at det gis med referanse til at verken østers eller maur frambringer kultur. Dermed er kulturens doméne et tveegget sverd, og kontroversen mellom sivilisasjonstilhengere, på den ene side, og tilhengere av kultur, på den annen side, er en svært liten fruktbar diskurs.

PlatonIfølge det greske samfunnets selvforståelse var kulturens goder ikke sammenfallende med menneskenes egne fortjenester, for såvel styresettet som lovene og religionen var gaver fra gudene til menneskene. Imidlertid, det fantes folk, m.a. Xenophon, og som kom med hårde ytringer, basert på skarpe iakttakelser om gudene og deres amoral, for de greske gudene var fryktelige sjalue vesener, og som mer enn gjerne bedro hverandre, ranet, bortførte og drepte hverandre, e.g. at for gudene var de verste skjendigheter det helt alminnelige, heller enn at deres atdferd ble preget av fast karakter og høy moral. Således stilte de seg spørsmålet om hva for relevans det i det hele tatt kunne ha for menneskene og deres praktiske og moralske liv å støtte seg på og tro på guder som stod milevis fra fullkommenhet og perfekthet, om det gis en Gud, og slik resonnerte både Xenophon og Platons lærer, Sokrates, så har guddommen ikke slike foraktelige karakteregenskaper som gudene. Transformert til vår egen tid: den greske verden var stappfull av fortellinger av mytologisk opprinnelse, og det var slettes ikke slik at disse mytologiske fortellinger ble anerkjent av hver eneste gresk byborger.

Vender vi oss til folk som bekjenner seg til Platons idélære, platonistene, gitt at det fremdeles fins folk som tror på konsepsjonen om evige og uforanderlige idéer, gis det et sprik mellom alt det som springer ut fra menneskenes natur, på den ene side, og det som har sin opprinnelse i kultur og kulturens verdier, på den annen side. I hovedtrekk er tankegangen slik : på grunnlag av og ut fra menneskenes naturlige forutsetninger og betingelser, og i vekselsvirkning med deres naturgrunnlag, så som klima, jordsmonn, skog og hav, lager menneskene diverse redskap og verktøy, temmer ville dyr og driver med husdyrhold, hugger skog og bygger skip, anlegger veier, konstruerer broer over strie elver og store floder, graver ut kanaler i terrenget, slik at de får tilført vann til eng og mark og egne hus. Dermed synes menneskene, ut fra deres natur, vel utrustet med henblikk på opprettholdelsen, bevarelsen og videreføringen av den materielle kulturen.

Imidlertid, skinnet bedrar; mennesker står mot mennesker, og de kappes om ressurser som jord og vann, og om de ikke oppnår det de mener de trenger på fredelig vis, så går de til krig.

Således torgførte Platon følgende oppfatning mellom natur og kultur, kultur og natur: at natur gis som selvoppholdelsesdrift, eller, om en vil, som sosialt instinkt, det vil si med henblikk på reprodusering av menneskenes egne liv i verden, mens kultur og kulturens idéer og verdier, e.g. kulturens område først oppstår når det gis mer og annet enn instinktstyrt atferd.

Jeg leser Platon slik. Gitt at menneskene ikke har annet å støtte seg på og tro på enn den materielle kulturen, og på grunn av deres aggressive væremåte overfor andre stammer enn deres egne stamme, så ville dette medføre at menneskene hele tiden kom til å ligge i strid med hverandre om de materielle ressursene. Således trodde og mente Platon at menneskene trengte både intellektuelle praktiske og moralske dygder, og at disse dygder, disse gode egenskaper, er tuftet på det som går ut over de ting menneskene er i stand til å frambringe i kraft av deres egne hoder og deres egne tradisjoner, eller deres egen praksis. Med andre ord: At siviliserte omgangsformer mellom mennesker forlanger moderasjon i forhold til de lavere pasjoner, at menneskene tør å møte diverse farer, og hvor resultatet er uvisst, det vil si at de framviser mot, dessuten at overveielsene og avgjørelsene deres om hva som er best å gjøre, eller hva som tjener fellesskapet, er visdom.

Papirus Oxyrhynchus med fragment från Platons Staten. Foto WikipediaDermed kan en formulere det slik at rettferdighetsidéen hos Platon er slik: Om de ulike sjikt, lag, grupper og klasser i en gitt populasjon av mennesker utgjøres av samfunnsformasjonens ulike deler, og at hva det er om, er en viss harmoni/ likevekt i samfunnsformasjonen(samfunnskroppen), så er idéen om en rettferdig samfunnskropp først realiserbar i den grad og utstrekning det oppstår et vidstrakt samarbeid mellom de ulike delene av det som utgjør samfunnet.

Det er videre slik at hos Platon er idéen om det rettferdige samfunn/stat fundert i hans oppfattelse av individet og dets ulike evner og anlegg, og ikke omvendt: at konsepsjonen om individet blir dedusert ut fra en konsepsjon om samfunnet og dets struktur, det vil si en form for kollektivistisk tankegang, og hvor samfunnet har forang framfor individet, og hvor det er slik at hver og en har å tilpasse seg en evigvarende struktur.

Slik jeg allerede har nevnt over, blir det gjerne oppfattet slik at Platon markedsførte den greske overklassens konsepsjon om samfunnet/staten, der styrerne eller lederne, var av ypperste klasse, og hvor deres dygd var visdom. Under lederne stod lærerne, og som ble kalt voktere, e.g. at de passet på slavene, og dermed er det ikke helt uten poeng at lærerne ikke var annet enn slavedrivere. Følgelig, lærernes dygd er mot, og de har å adlyde de ordrer som lederne gir dem; de brede masser, proletarene, er utelukket fra politikken og statsmannskunsten, og deres dygd er nøysom het.

Ifølge Platon er setet for vanlige folks dygd magen, og dermed kan en tale om magemenneskene(gourmeer), i motsetning til alle dem hvis dygd er plassert i brystet, og som derigjennom skulle svare til klassen av voktere/lærere. Hos lederne blir visdom, som dygd, plassert i hodet, og, følgelig, kan en snakke om at det er hjernemenneskene, og som utgjør den øverste klassen av mennesker i den greske bystat, e.g. i Platons utopia, og som betyr «stedet som ikke fins i den reelle verden».

Mens Platon var overklassens filosof, så var Sokrates underklassens filosof, det vil si at i egenskap av underklassens filosof hadde Sokrates et godt øye til proletaren, og dermed kan en snakke om Sokrates som det greske proletariatets filosof.

Imidlertid, jeg har å ta et kraftig forebehold, hva angår individets naturlige evneutrustning, nemlig at ut fra Platon kommer fornuften i grader, i den forstand at den som er best utrustet skal styre, mens de øvrige har å bli styrt. Til grunn for relasjonen mellom styrer og styrt gis tanken at hvert eneste menneske er utstyrt med fornuft, e.g. 'logos', delibererende kapasitet, og derigjennom at de rår over evner og anlegg til å styre seg selv, eller å få makt over seg selv og sitt eget liv.

Dermed kan en formulere Platons tanker om menneskene på følgende måte: at menneskenes inklinasjoner, tendenser og disposisjoner har å bli å transformert gjennom oppdragelse, utdanning, skolering. Gitt at det foregående stemmer – at oppdragelse, utdanning, skolering – er sentralt hos Platon, så er hovednøkkelen inn til Platons filosofi den pedagogisk-filosofiske dimensjonen, og som inkluderer de etiske. Praktiske og teoretiske aspekt, og hvor hovedsynspunktet hos Platon er at mye er oppnådd straks individet er i stand til å føre en samtale med seg selv('sjelens stille samtale med seg selv'), eller at det fører samtaler andre mennesker om sentrale og viktige anliggender, så som relasjonen mellom individet og samfunnet, selvinteresser og spørsmål om rettferdighet.

For Sokrates og for Platon var stedet for personlig utvikling og vekst – dannelse – den private sfære. Det betyr at nåtidens samfunnskropper, der vekten er lagt på store forsamlinger av publikum – i auditorer ved universitet og på høyskoler og i den øvrige utdanningen forøvrig, sammen med massemedienes verden - og som hver og en er basert på de store talls lov, eller, uttrykt i den filosofiske terminlogien til Sokrates og Platon, at når en står overfor masser av mennesker og med ditto forskjellige slags sjeler, er dette svært uegnet til å få hvert enkelt menneske, ut fra det evner og anlegg, dets totale evne utrustning, vekk fra retorikkens tveeggede sverd og opp på nivået for filosofisk praksis – filosofisk refleksjon.

Det foregående endrer ikke tøddel på at Platon torgførte en autoritær idé om relasjonen mellom styrer og styrt, makthaver og undersott.

Idélæra

Hos Platon er det ideene og idélære som danner fokus for menneskenes streben etter kunnskap og viten om alt som oppstår og forgår, det vil si at idéene er bestandige og uforanderlige, mens bevegelse, utvikling og forandring hører med til det som er knyttet til kroppslighet og sanselighet, ja som er konstitutivt for alt det som hefter ved tingene i sanseverden. Dette utgjør et stort problem.

Før jeg går inn på dét, så vil jeg snakke om at Platon opererer med tre ulike erkjennelsesnivå, det vil si at idéene eksisterer på det høyste nivå – i idéverdenen. Under denne gis begrepenes verden, og nedenfor begrepsverdenen gis sansningens verden. Jeg starter opp med å snakke om det laveste nivået.

Platon oppfatter det slik at det laveste nivået for oss mennesker er som «et spill av skygger de reelle tingene kaster over tingene vi mennesker sanser», det vil si at kunnskapen om tingene selv unnslipper så lenge en befinner seg på det laveste nivå, skjønt det som dannes av oppfatninger i sinnet hos de enkelte mennesker er til stede, uten at disse har noen som helst mulighet til å til å stille spørsmålet om det de oppnår av sanseinntrykk fra omverden er ekte eller uekte, eller om det gis noe mer bakom skyggespillet – figurene – som kommer og går. I streng forstand, ut fra nevnte utgangspunkt, er vel ingen i stand til å hevde, spørre eller fastslå om det er noe som skjer i det hele tatt. I alle fall er det slik at det forutsetter en viss språkkompetanse, og at en anvender denne kompetansen på det en sanser via visuell persepsjon, og at klassifikasjonen er korrekt/riktig.

Platon diskuterar med Aristoteles av Luca della RobbiaI parentes bemerket, det er ikke dumt å se på menneskenes liv og historie som å vandre fra barndom til voksen alder; innvendingen min er bare at i det faktiske menneskelivet, er 'voksen' og 'voksenlivet' ingen konstant faktor: Krig og krigføring burde ikke være slikt mennesker steller med, især om de tror og mener om seg selv at det er noe flott å drive med å ta menneskeliv.

Om en trekker inn Vico og hans tanker om menneskenes barndom, så kan det bidra til økt forståelse av Platon og hans idélære, og at en fokuserer på det nyfødte barnet som kommer fra mørke til plutselig lys, og som synes å være omgitt av giganter(deres egne foreldre), skjønt synet er underutviklet og svakt, er det slik at det nyfødte barnet bare ser flimrende og flakkende skygger: dette foranlediger framkomsten av fantasiens flukt fra det en virkelighet det ikke fatter, og inn i imaginasjonens verden. Imaginasjonen, eller 'fantasiens verden' kan dermed stå for 'idéverdenen', dvs. som en flukt fra en verden barnet ikke har lært seg å kjenne.

Hva menes det så med «skyggeverden»? Vel, dette viser hen til følgende situasjon. Det gis en hule som som er fylt av folk, og disse er lenket fast til huleveggen. På veggen foran dem gis det av og til skygger, og folkene er plassert slik at de kan se at det stundom dukker opp skygger på den motsatte siden av der de selv sitter. Bakom dem gis en mur(denne kan de ikke se, for måten de er lenket fast gjør at de ikke kan snu seg(må en anta): Bakom muren gis det folk som er samlet rundt et bål. De har også ulike verktøy.

En kan forestille seg at spillet av skygger på veggen foran de som sitter lenket fast til muren, reflekteres som bilder, troper, i fangenes sinn, for det er jo det de faktisk er, idet de, i bokstavelig forstand, sitter lenket fast, men også at hver og en av dem er bundet til sansning, uten at de gis noen reell muligheten til å få vite noe som helst om hva som ligger til grunn for skyggespillet på den motsatte side av hulen, der de har sitt tilhold. Således oppstår tanken om befrielse fra huletilværelsen som det å vende seg om og arbeide seg bakover inntil en har kommet fram til et punkt der en kan tro og mene at skyggespillet de ser på huleveggen foran dem har sin opprinnelse fra det flakkende bålet på den andre siden av muren.

Dette kan en også forestille seg på det viset at det gis folk som er samlet rundt bålet(som gir fra seg lys), og at disse snakker sammen. Noen av dem har også ulike verktøy og redskaper, hvis anvendelse, naturligvis, er fullstendig ukjent og fremmed for et menneske som har tilbrakt sin tid utenfor denne krets av folk, som jeg har framstilt med referanse til ulike typer av fagfolk, som håndverkere og lærere, for det er jo slik at ingen får kunnskaper om et spesielt håndverk med mindre en har fått sakkyndig opplæring – utdanning.

Hos Platon, om en forfølger det som har fått navnet «huleliknelsen, skjønt en langt mer treffende karakteristikk er «hulemyten», for Platon bør nok ikke tas helt bokstavelig når han gir de ulike framstillinger av veien et menneske har å vandre henimot kunnskap og viten og skuen av ideene.

Om det laveste nivået hos i Platons lære om ideene, er sanseverden og det rent kroppslige liv, der skygger og bilder av tingene gis en lavere erkjenningsmessig status enn kunnskap om tingene selv og den kunnskap folk som steller med tingene antas å måtte ha ervervet seg for at de skal kunne utøve sitt foretakende på en sakkyndig måte, kan en tale om det laveste nivået som Nivå 1 mens de to neste nivå, som jeg alt allerede har sagt noe om, for Nivå 2, respektivt, Nivå 3.

Hos Grekerne óg hos Platon går veien inn til økt innsikt og forståelse gjennom ideer som det skjønne, det gode og det sanne, og deres problematiske enhet: det er først med oppdukking av Kristendommen at en får en noe annen vinkling inn til erkjenningsgangen ved at tanken om det gode inntar første steg, dernest det skjønne og til slutt, det sanne. Siden folka rundt bålet er omgitt av mørke, det vil si at lyset fra bålet kastes så langt det kan kastes, inntil det støter på hindringer, som er gitt i og med at en fremdeles befinner seg i hulen. Dermed blir det påkrevende å ta skrittet ut av hulen og ut til stedet hvor sola skinner og varmer: Hos Platon blir sola dermed et sinnbilde på klarhet, en klarhet som bidrar til at den begrepsmessige innsikt også blir styrket – utvidet og utdypet.

Imidlertid, det gis en rekke alvorlige spørsmål jeg har gitt av hans lære om ideene, og en av disse er tanken om «gjenerindring» eller, rett og slett, «gjenerindringens problem», for når det filsoferende menneske når så langt at det skuer ideene og deres enhet, da finner dette sted på den måten at det er sjelen hos menneske, som har i seg en voldsom lengsel etter å komme til klarhet over sitt opphav og dets hjem i idéverdenen. For å belyse det med et eksempel, som muligens ikke er nøyaktig slik Platon selv uttrykte det: Om en har et begrep om et godt menneske, hva nå det måtte være, og når en sammenlikner gode mennesker med hverandre, så synes det rent teoretisk å være slik at en skal kunne komme fram til noe tredje – det gode i seg selv, uavhengig om viser hen til Hans eller Per, for å si det slik. De greske filosofer, som Sokrates og Platon, nøyet seg ikke med å ytre noe om godhet som sådan, for de var ute etter å finne fram til godheten selv!

Dette er vel, for å uttrykke det svært mildt, et prosjekt som er for stort for oss mennesker, og svært kloke hoder har opp gjennom århundrene undrer seg over hva «godhet» er, uten at en har kommet fram til noen enighet om hva det betyr at noe er godt i seg selv.

På den annen side, om det er et altfor stor mål fos oss mennesker, så kan kan vi slå oss til ro med at tanken om «det gode» eller det gode menneske, er knyttet til våre egne begreper om hva som som teller som «god». Dermed er det slettes ikke urimelig å hevde at en derigjennom styrer klar av tanken/idéen at noe er godt, uavhengig om det er mulig å erkjenne det.

Platon om menneskesjelen

Platon och den Athenska akademinÅ snakke om sinn, et selv eller en sjel, er å snakke om et alternerende sinn, et selv eller en sjel – urolige eller flakkende sinn: Platon visste mye om menneskesjelen og menneskesjelens konstitusjon, eller dens beskaffenhet. I mer generell forstand, så trodde og mente filosofene som levde og virket i den greske kulturkrets at hele den utstrakte naturen eller fysis, er gjennomstrømmet av en særskilt kraft, og som de betegnet med «sjel, psyche; pneuma; pust eller ånde», og, følgelig, at for alt og alle særskilte ting som er i naturen/fysis, så gjelder det at dette puster eller ånder. Enn videre antok en at til grunn for forandringene som fant sted naturen, så måtte det skyldes et eller annet prinsipp, ogsom bevirket at forandringene i det hele tatt inntraff. Det vil si at en søkte etter å finne fram til en felles grunn og et felles grunnlag for alle forandringene i naturen, elleret prinsipp som var slik at det er egnet til å gjøre det begripelig at ikke bare en bestemt forandring inntraff; det en var ute etter var å bestemme mer presist hva som er opprinnelsesprinsippet for hver eneste forandring. Naturfilosofene kalte dette stoffet for «ur – stoffet»: hvorvidt urstoffet bestod av vann, jord, luft eller ild, eller om naturens mangfold og enhet ble forankret i og sprang ut av Logos(ordet), er uten betydning i denne sammenheng; i alle fall, for de gamle filosofene, og for Platon især, står sjelenfor det som har en særskilt kraft i seg.

Gitt at hele den utstrakte naturen er gjennomstrømmet av det sjelelige, alt etter som hva for biologisk organisme det er om, så synes det å følge at døden, tilintetgjørelsen, kun står for en overgang fra en sjelstilstand til en annen sjelsilstand, der både den menneskelige kroppen og sjelen har blitt en annen enn før forandringen inntraff, det vil si at sjelen har fått en annen skikkelse, og at døden, som tilstand, likner mest på en form for langvarig søvn.

Følgelig, om en arbeider ut fra tesen at i antikken var det allment og utbredt å tro på på 're-inkarnasjon' eller at sjelevandring faktisk er mulig, så ville sjelen hos det singulære menneske gjenoppstå, for eksempel, i form av en svane, og, svaner har svanesjel.

Det gis ingen bevis for at Platon selv trodde på sjelevandring, i og med at det intrådte en, etter manges syn, en svært uheldig tankeretning, og, muligens, at det skyldes en påvirkning fra omgangen med tall og tallstørelser, at han kom til så se på matematikk som farmakon eller medisin, for filosofisk refleksjon.

For å komme på sporet av Platons store opptatthet av matematikk, så er det bare å påminne om følgende forhold: For oss som lever i det tredje millennium er det ikke enkelt å fatte hva Platon har tenkt og ment med linjeliknelsen, især med henblikk på relasjonene mellom sanseverden, begrepsverdenen og ideenes verden. Dessuten er selve konsepsjonen om stigende klarhet, eller fravær av mørke, høyst betenkelig: Skyggene som dannes ved at lyset bare er i stand til å lyse opp et aspekt ved et rigid objekt har ikke mindre grad av realitet enn selve objektet. Tanken er at om det skulle ha vært mulig, ved hjelp av den naturlige synssansen, altså uten annet instrument enn våre to øyne, å se tvers igjennom en vegg laget av betong, for eksempel, så ville vi helt sikkert ikke betegnet vegger av betong som ugjenntrengelige for det blotte øyet.

Det er ikke utenkelig at Platon ville få meg seg alt som var å få med seg, i og med at han snakker om det skjønne, det gode og det sanne, og at det er gjenerindringsevnen hos menneskene, og som når denne gnist har fått sjelen til å brenne, så setter menneskene ut på en lang reise, e.g at denne reisen tar det menneske som har våknet opp til filosofi tilbake til en sinnstilstand som er helt annerledes en den inkarnerte tilstand, dvs. den sanselig – kroppslige tilstanden.

Naturligvis, en kan prøve å konseptualisere en slik hypotetisk tilstand i termer av 'glemsel', og at om en presser på, eller at en venter en stund, så stiger det glemte pånytt fram i bevisstheten, og dermed kan en si og mene: Ja, nå husker jeg det hele klart og tydelig.

Imidlertid, analogier har deres begrensning; det synes temmelig opplagt at Platon er klar over at mennesker har en tendens til å glemme det som har hendt før, og at det gis visse teknikker, som bidrar til at en husker det som synes å ha forsvunnet.

Dessuten om tidsspennet er stort nok, la oss si og mene tjue til tretti år, eller mer enn det, så er selve hendelsen, og det umiddelbare minnet om hendelse, langt blekere, eller skal en heller uttrykke det slik at det en kaller fram, er et minne om et minne, slik det var før i tiden.

Holder en seg til hypotesen om at den filosofiske erfaringen er en helt annerledes erfaring enn å være inkarnert i en kropp og at en har eller er et sinn, og som innbefatter den kroppslige erfaringen, så er det vanskelig eller bent ut umulig, å forstå hva Platon skulle kunne ha ment med at det gis en sjel uten en kropp. La det være som det er eller ikke er.

Hvorvidt Platon snakket om at sjelen har tre deler

Thomas av Aquinos triumf över Averroes av Benozzo GozzoliOm det gis én og bare en sjel, og at de øvrige framtoninger bare er skinn, eller gjenskinn, så er problemet slik. Hvis sjelen bare er én, hvordan kan det på meningsfylt vis hevdes at den har tre deler? Det vil si, om en deler en kake i tre deler, så er kaken som kake vekk: om en tar en av de tre delene, så sier en ikke: Se her, her er kaken! En sier: Dette er et kakestykke. Likevel, i de aller fleste lærebøker utbasuneres det at for Platon var det slik at (menneske)sjelen har tre deler: 1. den vegetative – animalske sjelsdelen. 2. Den affektive – emosjonelle delen. 3. Den kognitive delen. Platon var langt mer raffinert enn som så, siden han snakket om ulike typer av sjeler: Den filosofiske sjelen, den retoriske sjelen, den politiske sjelen, kunstnersjelen, voktersjelen(lærere og soldater), håndverkersjelen, forretningssjelen('næringslivssjelen, der nytelsesaspektet er i øynefallende), foruten de øvrige deler av Sjelen, dvs. sansende og følende delen, samt det en kan betegne med 'stoffskiftesjelen', og som er om biologiske organismer som tar opp næring, skiller ut det de ikke trenger, reagerer på kulde og varme, lys og skygge, eller, for noens vedkommende, på fysiske bevgelser som forplanter seg til organismen, og som får den til å trekke seg sammen eller eller at den tar på flukt. Evventuelt, at den går til angrep på det som kjennes som truende, m.m.

Om det er enkelte av leserne som får den foregående framstilling til å tenke på Aristoteles, så betyr det ingenting for meg: Hovedsaken er at Platon var vel bevandret i datidens biologi og zoologi.

Det besynderlige ved Platons syn på sjelen, ut fra vårt perspektiv, er at Platon betraktet et samfunn som et stort individ, der de karakteristikka som er til stede som i singulære menneskeliv, er tilstede i samfunnet

Skifter en inngangsport, og ser det hele fra hvilke klasser, sjikt, lag eller grupper som gis i Platons filosofiske konsepsjon, dvs. i det utopiske samfunnet, slik denne konsepsjon kommer til uttrykk i verkene hans om bystaten – Staten – eller Lovene, regnet Platon med tre sosiale klasser: 1. Aristokratklassen eller de fornemme, dvs. lederne, og som bestod av følgende sosiale akttører, i stigende maktrekkefølge: a) advokatene, b) dommerne, og, c) over advokatene og dommerne, i spissen for samfunnet, plasserte Platon en filosof, i egenskap av konge eller at kongen trådte inn i rollen som filosof. 2. Vokterne(lærerne og soldatene). 3. Håndverkerne og de forretningsdrivende.

Hva angår intellektuelle og moralsk dygder, kvaliteter(egenskaper), så plederte Platon for at hos den øverste lederen er den meditative egenskapen kombinert med snarrådighet eller raske beslutninger, og at beslutningene filosofkongen fatter er med henblikk på bystatens beste. For vokteren/læreren gjelder det å ha, i det minste, tre relevante egenskaper, nemlig mot, fasthet og troskap overfor Lederen, lovene og bystatens ve og vel.

Ut fra den ovenstående skisse mangler det en klasse, nemlig 'politikerklassen'; i Platons persoektiv er denne klasse overflødig som klasse, i og med at styringen av bystaten ligger i hendene på filosofikongen, og som, inter alia, vet beskjed, siden han antas å besitte viten om bystatens totale vlferferd, e.g. hva som må til for at sosial rettferdighet skal kunne oppnås i staten. Derfor argumenterer Platon for at den som har størst visdom er filosofkongen, og det er, ut fra Platons perspektiv, grunnen til at makten til å fatte avgjørelser som innbefatter hvert eneste område i bystaten, har blitt lagt til filosofkongen.

Siden det er filosofen som har skuet idéene, så har han, og for Platon var dette en mann, ervervet seg kunnskap og viten om idéen rettferdighet, slik at han ikke bare rår over et arsenal av doxa(mer eller mindre begrunnete meninger). Budskapet er umiskjennelig: Den som vet det rette, gjør det rette, siden filosofen også utmerker seg hva angår handling.

I idealstaten, slik Platon forstod det, hadde forretningsdrivende folk å legge bånd på seg selv, i og med at kraft av aktivitetene og virksomheten sin ryddet kremmerne grunnen for å leve livet i sus og dus, eller at derigjennom kom livet deres til å bli til det søte liv – uten hensynstaken til fellesskapets behov Dermed tilrådde Platon selvpålagt innskrenkning i livsføringen for de handelsdrivende klasser.

Menneskesjelen er en kompleks størrelse

Det fantes en annen stor klasse av mennesker i det gamle Grekenland: slavene. Denne klasse ble ikke bare ignorert, for de ble ekskludert fra all deltakelse i datidens politiske liv, i og med at de var beroende av andre mennesker for sitt livsopphold – at de måtte ete sitt brød i andres menneskers tjeneste. Ut fra den gjengsetankegang var de ute av stand til å ta ansvar for noe som helst; de drev jo ikke sitt eget firma, butikk eller verksted, og om de øynet sjansen, så løp de fra den ene uavhengige herre til en annen uavhengi herre. Således var den alminnelige mening at troskap var for dem et begrep de ikke skjønte, og derav synes det å følge at den korrekte beskrivelsen og tydningen av slavene qua mennesker, var at de var utstyrt med en 'slavesjel': at de først stanset sin egen fluktbevegelse når de kjente at livet deres ble truet – at de stod i fare for å bli drept.

Platon var null interessert i slavenes ved og vel, eller at de skulle bli integrert i bystatens politiske ordning, mens Platons lærer, Sokrates var forsvareren av det gamle Grekenlands proletariat, e.g. at Sokrates, slik jeg nevnte det ovenfor, var 'proletariatets filosof par excellance'.

Det er ingen tvil om at Platon var det greske aristokratiet filosof, og at Platon, sammen med de mektige vennene han hadde, forsvarte aristokratiets preferanser, verdier og idéer.

Fra vårt eget ståsted, i det tredje millennium, er det av stor betydning å hevde følgende ting: vi står fremmede for tanken om at det singulære menneske rommer mer enn en sjel, e.g. at idéen om en høyere, finere eller bedre sjel, i kontradiksjon til en lavere eller mindre fin sjel, er en tankegang vi som lever i dag har å kaste på fyllingen.

Det er videre slik, at mennesker har indre liv, et selv et sinn, og som en, ut fra tradert tradisjon, betegner med «'sjel'»; det beste en kan si og mene er å snakke med referanse til sjelen min eller sjelen din, hennes eller hans sjel, og at det er om hvordan sjelen min var før, i motsetning til hvordan den er nå, samt tanken på hvordan sjelen min blir om noen år fram i tid, dvs. når jeg blir gammel.

Naturligvis, det gis mennesker som tror og mener at det eneste som gir mening, med henblikk på «sjelens konstitusjon», er å snakke om den i termer av «høyere» og «lavere, og hvor den «høyere» sjelen står for den beste sjelen, mens, følgelig, den «lavere» del av sjelen representerer det som er dårlig hos oss mennesker. Likevel, jeg holder fast i at kunnskapen min om framtiden er minimal, og av den grunn kan jeg snakke om min framtidige sjel – i motsetning til min fortidige sjel, respektivt, min nåtidige sjel. Ja, jeg hevder likeledes at slik sjelen er for meg, er den også for leseren – en hvilkensomhelst leser.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                 Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Ur arkivet

view_module reorder

dagen efter orden del 4

         

Av: Bröderna Blomqvist | Kulturen strippar | 04 Maj, 2012

Sökandets fiender och vänner Två föreningar med olika målsättning

Det finns en svensk sammanslutning som heter Vetenskap och folkbildning. Det låter både  lovande och betryggande - två honnörsord staplade på varann. Föreningens viktigaste funktion tycks vara att varje år ...

Av: Erland Lagerroth | Essäer | 06 juli, 2011

Kopior av gullhornene Foto Malene Thyssen. Wikipedia

Ulrik Langen: ”Tyven”.

Göran Tunströms roliga roman ”Tjuven” är dessbättre kontrafaktisk: ingen har stulit från Carolina Rediviva Codex Argenteus, biskop Wulfilas gotiska bibelöversättning från 300-talet som präntades på pergament i Ravenna ett par ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om politiken | 07 Maj, 2016

Ljudkonstfamiljen Kning Disk – en intervju med Mattias Nilsson

Henrik Thörling, Dan Fröberg och Mattias Nilsson på Kning Disks kontor. foto Fletcher Tucker Både artisterna och skivbolagen inom den samtida musiken välkomnar genre- och gränsöverskridandet. Skivbolaget Kning Disk ...

Av: Daniel Westerlund | Musikens porträtt | 23 augusti, 2010

En känsla av förundran Van Morrison, del 2: Från vaggan till Them

Många år senare, inför inspelningsteknikern, skulle Van Morrison påminna sig om den avlägsna tid i vilken han växte upp på Hyndford Street i Belfast där han föddes som George Ivan ...

Av: Peter Sjöblom | Musikens porträtt | 02 september, 2014

Foto: Björn Gustavsson

Björn Gustavsson i Tallin

Estland: verkligen ett spännande resmål! Jag for dit i somras – en minikryssning med Silja Line från Stockholm. Avfärd sent på eftermiddagen, drink på överdäck, solig överblick över skärgården, öppet ...

Av: Björn Gustavsson | Resereportage | 26 augusti, 2016

Som en fjäril vid Guds andedräkt

En intervju med Nanok.Om det finns någonting omedelbart så finns det hos Nanok.Hennes filosofi är språk, såsom för Orfeus, och när Orfeus sjunger då  blir sångerna rum. Tanken är det ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 05 oktober, 2009

Gabi Gleichmann ”Att uppfatta en sak riktigt och missförstå samma sak utesluter inte…

Vägar går genom gräset och orter ligger här och där. Till vad nytta är dessa uppbyggda? Och liknar aldrig varandra? Och är oräkneligt många? Varför växlar skratt, gråt och bleknande? Vad gagnar allt oss detta ...

Av: Göran af Gröning | Essäer om litteratur & böcker | 30 september, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.