Resan

Ett ansikte utan uttryck. Efter två minuter slutade jag försöka läsa hans ansiktskarta. Jag bara lyssnade på rösten istället. Men var det verkligen Lasse jag pratade med? Alla brandskadade ser ...

Av: Eva Hanson | 20 Maj, 2012
Gästkrönikör

Plurale perspektiv i filosofi, poesi og vitenskap

Innledning Filosofi er ikke bare om mange forskjellige saksforhold, slik at en kan snakke om matematisk filosofi vs. eksistensfilosofi, politisk filosofi vs sosialfilosofi, historiefilosofi vs. filosofihistorie, for eksempel. At det gis ...

Av: Thor Olav Olsen | 21 augusti, 2012
Agora - filosofiska essäer

Mot en tillgängligare litteratur!

I spåren av den ökande, ja – fortfarande ökande – digitaliseringen av vår litterära skattkammare så vände sig redaktör Räihä till eboksförlaget Pupill för en kort pratstund, över mail såklart; ...

Av: Freke Räihä | 08 november, 2011
Kulturreportage

Nyårsdagen 2007

Nyårsdagen 2007 Första januari 2007 – när jag hör om stormvarning klass tre beslutar jag mig för att åka tåg till Malmö och fotografera. Tar med min gamla Canonkamera, som jag ...

Av: Jenny Nilsson | 01 februari, 2007
Bildreportage

Om strukturene og relasjonene mellom individet, samfunnet og kulturen. Del II



Filosofiske småtterier om kulturbegrepet

Aristoteles opus

Er kulturaktiviteter om 'mål og mening'? Svaret på spørsmålet beror verken på hva en forstår med 'kultur' og 'kulturaktivitetet', eller med 'mål og mening'. Det vil si at det relevante svaret er heller hva skal mene om mennesker som mener at kulturaktiviteter er om mål og mening, eller at i kulturbegrepet er det bygd inn visse mål, og det et kulturskapende menneske faktisk gjør, er ikke annet enn at det via sine akter streber etter å nå fram til de forutgitte mål, hva de nå mer presist måtte bestå av. Det vil si at kultur og kulturaktiviteter er 'teleologisk' innrettet? Å tenke langsetter slike baner, der en betrakter kultur og kulturens heterogenes uttrykk som forankret i aktivitetenes resultat, og hvor en har å få fatt på den enkelte aktivitetens eidos, for så å utarbeide dette eidos, er, etter min mening, å operere med en slett form for metafysikk, i og med at det er høyst uklart hva som menes med at spesifikke menneskekulturer er teleologisk innrettet.

Å tenke langsetter slike baner, der en betrakter kultur og kulturens heterogenes uttrykk som forankret i aktivitetenes resultat, og hvor en har å få fatt på den enkelte aktivtitetens eidos, for så å utarbeide dette eidos, hva det nå mer presist måtte være, er, etter min mening, å operere med en slett form for metafysikk, i og med at det er høyst uklart hva som menes med at spesifikke menneskekulturer er teleologisk innrettet. Hvorvidt tankegangen om en teleologisk innrettethet for størrelser som kultur kan spores tibake til Platon eller til Aristoteles, er likeledes problematisk å fastslå: I alle fall, menneskene har drevet med finkultur i det ene rommet, mens en massakrerte mennesker i det andre rommet.

Å ha ett liv å leve og ett liv å føre, består gjerne av det å være underveis, på vandring, skjønt ikke om en mener at «på vandring» betyr «å være i drift», der den førsnevnte betydningen har en klart positiv klang, mens den sistnevnte har en svært negativ valør: for ungdom som ikke vet hva de vil med livet sitt, idet de driver hit og dit, som om de var en kork på et urolig hav, er det treffende å karakterisere ved hjelp av ord og uttrykk som at han er en ungdom i drift.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

På den annen side, det alminnelige er vel at et individuelt liv stanser opp, i den mening at en avslutter studiene, finner seg et passende arbeide, treffer et menneske og som en blir samboer med, eller at en gifter seg, får barn, oppdrar barna, deler fritiden samboeren/ektefellen og barna, skjøtter arbeidet sitt, at en får venner, og at en har eller får, en eller annen hobby, og som en trives med: når livet ditt har falt ut på en slik måte at det var før i tiden at du ivret for et annet og bedre samfunn enn status qua, da har du blitt en etablert samfunnsborger – en satt samfunnsborger.

Tilbake til utgangspunktet: Hvorvidt kultur bidrar til å gi betydning og mening til singulære menneskers liv, er, muligens, å stille et merkverdig spørsmål? Om en føyer til tanken at det er den samlede kollektive kulturinnsats som bidrar til tilstedeværelsens mål og mening, endrer ikke det på hva for innsigelser jeg har overfor å se på kultur ut fra de nevnte begrep. Resonnementet mitt er slik Menneskeværen er anvist på trancendens, og ikke omvendt, at ut fra immanensen slutter en seg til muligheten for transcendens. Vår tid er om den flate, tomme og hule kulturen, dvs. den materielle kultur, der 'overskridelsen' synes å ha blitt til et fremmedord, eller at det er en notasjon som hører hjemme i en helt annen verden enn vår felles verden. En mulighet er at en søker etter det 'uendelige i det endelige', og at en lever slik at det er om å realisere det flyktige og forbigående øyeblikket(det uendelige i det endelige); det spørs om dét er et tilfredsstillende liv – i lengden.

Politikk er en del av kulturbegrepet, for eksempel i form av politisk kultur eller u-kultur; både stalinister, nazisosialister og fascister stod innenfor en viss kulturpolitisk horisont, en synsrand som vi helt klart tar avstand fra. Dermed er jeg parat til å snakke om den første innsigelsen min: Det hersker neppe tvil om at såvel stalinister, nazisosialister som fascister agerte utfra at livet deres var innrettet overfor en eller annen sinnssvak idé, og hvor deres intenderte intensjoner var å transformere idéen til realitet – koste hva det koste ville; nazisosialistenes arbeids- og langtidsprogram var en forlengelse av Det Tyske Arbeiderpartiets arbeids- og langtidsprogram. Dermed var det meningsfylt for dem å slåss og kjempe, dvs. at de holdt fast ved deres idé, uansett hvor åndsvak, med trykk på «svak», den enn må framstå for oss som lever i dag. Festivitas, kultursamlinger, sang, spill og dans var utbredt i den nazisosialistiske kulturpolitikken, der de spilt Mozart i det ene rommet, mens de gasset i hjel mennesker i det andre rommet.

Vi er fullt klar over at for å realisere disse mål, mål som var bygd inn i deres respektive kulturideologiske agendaer, så hadde det som betingelse at dette måtte finne sted gjennom å føre borgerkrig mot landets egne innbyggere, at det ble opprettet over to tusen arbeidsleirer for dagdriverne, at henrettelser av grupper i befolkningen som avvek fra den rette linje(Stalin) var utbredt, og at byggingen av gasskamre og krematorier(Hitlerrismen) inngikk som ett av vilkårene i den tyske nasjonalstat, slik at en kunne kvitte seg med 6 millioner jøder, en oppfatning som hvilte på premissen om at tilintetgjørelsen av genetisk defekte mennesker(jødene)var en nødvendig etappe henimot et bedre samfunn: Slik det gang på gang har blitt poengtert: det hersker ingen almenngydlig avsgrensning for hva som teller som 'jøde' eller 'jødisk'. Er det deres utseende som kvalifiserer til betegnelse, er det fysiognomi, genetikk eller er det credo som er utslagsgivende, og i det tilfelle det siste, hva for credo; det gis flere ulike trosretninger innenfor jødedommen.

Retter vi blikket henimot Folkerepublikken/Folkedemokratiet Kina, eller hva for begrepsord en ønsker og vil anvende på dette kolossale riket, så har det ikke forløpt så svært mange år siden det fant sted stormangrep på ulike grupper av mennesker i Kina, så som at de flittige mennesker ble tatt av dage, mens de arbeidskye og nølende elementer i befolkningen gikk sammen veien (Mao Zedong), alt ettersom: Formann Mao hadde lært den grusomme leksen sin av Trotskij: Mao utpekte bøndene til den 'revolusjonære' klassen.

Mao-Tse-TungUtfra begrepene jeg rår over, er kultur svært lite egnet til en dypere forståelse av relasjonene mellom singulære menneskeliv og hva som menes med å leve i samfunn, e.g. at å leve i fred og fordragelighet med andre mennesker, er å se livet ut et etisk perspektiv, og som jeg denoterer med «'humanistisk etikk'». I alle fall, en kan hevde så mye, at du og jeg lever i en forvirret verden, der det vrimler av ord og uttrykk som vitner om at forvirringen er reell, og det følgende eksempel er egnet til å klargjøre hva jeg mener med at den språklige forvirringen er virkelig: I en rekke sammenhenger har negativt ladete begrepsord som «'konkurrent', «'konkurrere'» og «konkurranse'» for lengst blitt til postive ladete ord, e.g. at de har blitt gjort om til honnørbegrep. Hvordan har en fått til en slik transformering fra negatiitet til positivitet? Jo, omkvedet er 'at den frie konkurranse mellom foretak/foreninger/bedrifter/ stater, unionene av stater(EU; US) er étt av demokratiets mest sentrale byggeklosser'. Spørsmålet mitt er: Hvor fri er den frie konkurransekulturen? I vokabularet for konkurransekulturen hagler det med blødmer, flosker og klisjer: At den som kommer først til mølla, er den som får male først, og at konkurransen om posisjoner, verv, stillinger og den frie flyten av informasjon, er et verktøy for sunne relasjoner mellom menneskene, der alternativet er at en går inn for diktatur, e.g. for samfunnsformer som bygger på forbud overfor det meste en kan innføre forbud om..

Å snakke på nevnte måte er, mildt uttrykt, det rene lirium larum siden idéen om den frie flyten av informasjon, varer, tjenester, goder, folk, positurer, manerer, levesett og hele kulturer, bygger på uholdbare premisser, premisser som er rotfestet i og springer ut av opplysningstidens overvurdering av menneskenes fornuft, dvs. den kalkulerende fornuft. Eventuelt, at fornuften beskrives i termer 'instrumentell' eller langsetter 'den vitenskapelige – teknologiske(teknokratiske) fornuftens baner'.

Naturligvis, i livets mange sammenhenger kommer en smule teori alltids godt med, og at en for lengst har vent seg til at det gis eksperter og ekspertise, spesialisering og spesialister, samt profesjoner og profesjonelle, er det ingenting i veien med, betraktet som en kjensgjerning ved de såkalte framskredne samfunnskulturer; det er når den ukritiske omgangen med begrepene og det de står for, kommer i fokus for oppmerksomheten, eller at det danner underforståtte premisser for det en driver med, at det virkelig er fare på ferde.

I dag heter det likeledes at statlige og private instanser sender ut informasjon til befolkningen, og enten skjønner mottakeren poenget med informasjonen eller ikke, og om hun ikke forstår den, og at hun likevel handler som om hun hadde skjønt hva informasjonen går ut, så er hun lavpannet, og at hun derigjennom har å skylde seg selv for at tingene ikke gikk som hun ønsket og ville at de skulle falle ut. I beste fall, så er det slik at hun trenger å bli opplyst, e.g. at hun gis ytterligere informasjon.

Innvendingen er: På grunn av at første og andre utsendte informasjon ikke ble fanget opp, så er det ingen grunn til å anta at det kommer til å bli fanget opp den tredje gangen. Konlusjonen er: At i de aller fleste tifelle er det mottakeren som har å ta skylden for at informasjonen ble forvandlet til desinformasjon. Overdriver jeg saken? Jeg er ikke overbevist om at det er slik at styringsmekanismene i vår tid er så suverene at veloverveiet kritikk skal bli avfeid som et stort gufs fra andre tidsepoker enn vår egen, der all opposisjon overfor maktens irrganger ble møtt med lynsjing og død. Det er mye som taler for at det nettopp er den store avtanden mellom styrer og styrt som er en av de store vanskelighetene vår egen tid står overfor.

Om den allmenne kulturen og humanistisk etikk

Menneskene har fått erfare at det gis et mylder av kulturformer, så som så som stalinistisk kultur, nazisosialistisk kultur og maoistiske kultur, og, i vår tid, har unevnelige mange mennesker fått kjenne smaken av den turbokapitalistiske finanskulturen. Det som er virkelig og sant om kultur, er at det verken har vært slik før i tiden, eller at det kommer til å bli slik i framtiden, at kulturdimensjonen, hva nå den mer presist måtte være, har bidratt til at sorgen etter tapet av en god venn blir borte eller at døden ikke lenger løper omkring i gatene og langsetter veiene. Likevel, den allmenne kulturen og spredningen av den allmenne kulturen, gir oss mennesker uanenede krefter og mye livsmot, slik at vi tør vandre videre når bekymringene kommer veltende inn over oss, og truer med å gjøre oss svake, avmektige: Det gis ingen gode grunner for verken å resignere eller å gå med bøyd nakke, for hvem tjener på det? Svaret er ingen, og hva nå et menneske måtte være, så er det ikke et ingenting; til og med den franske filosof, Jean Paul Sartre, prøvde å få mennesker til å tro og mene at 'ingenting' eller 'intet', står for en måte å karakterisere menneskenes liv på. Det vil si at tilværelsens letthet(Kundera) har forang framfor visse kvaliteter/egenskaper hos menneskene og deres menneskeværen.

Jean Paul SartreSlagordsmessig heter det jo hos Sartre 'at eksistensen er forut for essensen'; Sartre var langt fra et lærd menneske, skjønt han hadde vokst opp sammen med ord, der en av bøkene til Sartre fikk tittelen Ordene. Både Sartre og Kundera skriver seg inn i tradisjonen for bløffmakere, og som er en kombinasjon av å fremme eklatante usannheter sammen med videreføring av mytologi og mytologisk stoff.

Her følger et eksempel på svært uklar språkbruk hos Sartre. Sartre snakket om l´neat(intet), der Sartre plasserte betegnelsen l´neat i menneskenes bevissthet, i og med at ut fra Sartre er bevisstheten hos menneskene så elastiskat det er ingenting i og ved bevisstheten hos mennesker som determinerer og influerer deres akter. Lagsordsmessig het det at jeg er verken den jeg er i og for øyeblikket eller den jeg blir til i framtiden, siden jeg alltid har anledning til å omstøte eller tilintetgjøre den jeg har vært, den jeg er i øyblikket og den jeg blir til i framtiden: Sartre tibakeviste såvel tanken om å ha et kall eller at det gis essensielle egenskaper, og at disse saker og ting determinerer og influerer den jeg er. Sartre gikk seg bort i byen og Sartre var ingen stor tenker, i den forstand at mange av argumentene han leverte, er falske eller meningsløse ytringer. Ifølge Sartre betyr det foregående at menneske, qua bevissthet og selvbevissthet, har å velge sine egne akter, og at menneskene er dømt til å velge aktene sine. Å hevde at det gis bestemmelser/egenskaper, eller visse inklinasjoner, tendenser og disposjoner hos menneskene, var for Sartre å postulere en bevisthet som beror på tradisjoner, prakisser, overleveringer, ortoksi, dogmer og doktriner av metafysisk art, og som, ut fra Sartres ståsted, nettopp består av å føre inn størrelser der det ikke finnes slike størrelser, annet enn som foreskrevet av diverse autoriteter, og som er ute etter å bestride menneskenes frihet.

Sartre elsket å leke med ord, uten at han undersøkte dem med henblikk på deres validitet, ut fra undersøkelser om de i det hele tatt gir god mening til begrepsforståelse som frakjenner diskursen om menneskene natur, eller hvorvidt det gir god mening å snakke om at mennesker har en natur, der spørsmålet foranlediger at visse akter strider i mot deres natur, mens andre er i overensstemmelse med menneskenes natur, og at atter andre er fristilte i relasjon til spørsmålet om de bryter med menneskenes natur eller ikke. Spørsmålene er så besværlige at ett utførlig svar forlanger å bli behandlet som et separat spørsmål, og derfor lar jeg det henge i luften, i og med at jeg går over til å snakke om at tradisjoner har å være i live.

Tradisjoner har å være i live, og først da blir kulturpolitkk til allmenn kultur

I alle år har omkvedet for sosialdemokratiets ideologi vært å få flest mulig mennesker til å tro på at bare den sosiale omfordelingen ble gjennomført, så ville alt som har å gjøre med kultur og verdi komme av seg selv, dvs. at kulturen vokser fram. Det har ikke skjedd, og det kommer aldri til å skje. Istedenfor har en fått et samfunn med svært dårlige kulturelle utgangsbetingelser for et stort antall mennesker, så vel for migranter som for den hjemlige befolkningen. Hva skyldes det at de kulturelle betingelser har blitt svært dårlige? Tankegangen min om det er slik. Dersom en går inn på bildet at et samfunn er som en vev, så kan det medføre at det rakner flere steder i veven. På den annen side, om et samfunn av mennesker består av ulike «nettverk», så er spørsmålet: hva menes det med «nett» og med «verk»: er det med referanse til ' tauverk' eller til 'tråder som er viklet sammen i bundter og som er knyttet sammen med andre slike trådbundter', som er ment med nettverk.? Om en trekker inn minne eller den indre hukommelse, så kan en tenke på det som bånd som binder en til fortiden og fortidens verden – dens folk, ting, hendelser, handlinger og steder. 

Om studier av fortiden som veivisere for nåtiden og framtiden

Inntil nå har folkelivsgransninger bygget på dokumenterte kunnskaper om overklassens liv og livsløp, e.g. at arbeidet med å danne seg et rimelig bilde av hvordan vanlige folk levde, har blitt sterkt nedtonet, eller neglisert.

NSAPI vår tid har interessen for kulturminner blitt til saker for kulturdepartementet, museer og etnografiske instittutt; en vesentlig dimensjon ved all kulturpolitikk er å støtte opp om innsamlig, systematisering og katalogisering av etterlatenskaper fra fortiden, i form av private brev, skisser, tegninger, malerier, fotografier, men også diverse andre gjenstander folk hadde inne i huset sitt eller i leiligheten sin, så som senger, bord, stoler, sofa. Klær, hodeplagg og fottøy hører likeledes med til de gjenstander som faller inn under begrepet om folkelivsgransninger. Kulturminneforskning er dermed ikke bare om hvordan overklassefolk levde før i tiden, det er i like stor grad om hvordan alminnelige mennesker som levde helt vanlig liv innrettet seg – hvordan livet tedde seg for almuen eller den gemene kvinne og mann. Først da blir folkelivsgranskninger til virkelige utforskning av hvordan et helt folks liv var før, og at det en får kjennskap til ikke er begrenset til utstilling av de materielle betingelsene for bedrestilte folk, så som grever og baroner: på grunn av historikeres og historiografers allmenne trang til å gjøre fortiden og dens liv langt fagrere enn hvordan den faktisk var, gis det en klar tendens til ha overklassens liv i fokus for deres forskning, og, tilsvarende, at arbeidet med å danne seg et rimelig bilde av hvordan vanlige folk levde blir sterkt nedtonet.

Det er som en tenker at hvem har interesse av å få vite hvordan underklassen levde, når det å høre til underklassen, pr. definisjon, er å leve et kummerlig liv! Naturligvis, det gis også andre besværligheter, som at gjenstander som har vært i eie hos medlemmer av de besittende klasser blir regnet som verdifulle ting, og således blir de tatt vare på med henblikk på ettertiden; vanlige folk har, av naturlige grunner, ikke anledning til å anskaffe seg kostbare klær og kostymer, og det som har kostet lite, målt i penger, har heller ingen affeksjonsverdi – det blir skrotet.

Å hevde at forskjønningen av kåret vårt hører med til vår natur som mennesker, er ikke å klande alle de unevnelige mennesker som har viet mye av sin tid til gjenskaping av deler av vår kulturelle arv: det er, simpelthen, en påminnelse om at realiteten har mange ulike aspekt. Vi kan formulere det slik at fruktbar forskning består i å kunne løfte fram aspekt ved forskningsobjektet som, av ulike grunner, har blitt underbetont, eller at det bent ut har blitt neglisert. Det sistnevnte – neglisjeringen – viser ofte mer til sosiale og politiske oppfatninger og formål, snarere enn at den som har agert har gjort det på grunnlag av forutfattete intensjoner om å sette utforskningen av vanlige folk liv tilside: mennesker søker det fagre – det som er fint Om det ikke holdt stikk, eller at det motsatte er tilfelle, så ville menneskene ha en sterk dragning henimot det som er heslig – det ekle. For oss mennesker er grisens liv ikke en opsjon vi tar på alvor, annet enn som en pervertering av vår alminnelige tendens: når det gis mennesker som søker seg hen til det verst mulige liv, og som til og med gir uttrykk for at det er forbilledlige liv å ha, så stusser vi ved at det er noe vesentlig som glipper: intelligibiliteten til det å sette seg som mål å strebe etter å ha et elendig liv.

Ingen velger livet i overflod frramfor å velge det elendige livet

Skal vi mene at det er om at mennesker vegrer seg mot å gå ned i levestandard? Nå, ikke helt riktig: kanskje er det det som er sant å finne mellom i skjæringspunktet mellom tilstanden å leve i stor, personlig, overflod(luksuslivet) og det å ha et simpelt, enkelt og relativt nøysomt liv, sammenliknet med det å velge den rene elendighet? Ser vi nærmere på de ulike levemåtene, så er det følgende ting som synes å stå klart og tydelig fram: Jeg kan være omgitt av stor overflod, som en del av mine omgivelser; jeg kan ikke sette meg som mål å få et luksusliv ved at jeg tjener store penger, og således kan skaffe meg det jeg for øyeblikket har lyst på. At hver og en av oss er vår egen lykkes smed, i nevnte forstand, er og blir en myte, og myter er slik at de er kognitivt tomme – uten innhold. Således, om jeg skal bil økonomisk velstående, er jeg beroende av at unevnelige mange flitige hoder og kropper, hender og ben arbeider for meg; jeg har ingen slike mennesker rundt meg, og som arbeider når jeg sover. Om jeg er svært velstående kan jeg bo i en hytte, uten å gjøre det skapte grann; konsernet er på mine hender, juridisk sett, men det er virksomt uten meg.

I en viss mening av begrepet 'å ha', har jeg lite eller ingenting, jeg lever et spartansk og asketisk liv, uten stor fornøyelser av noe slag; men jeg er juridisk eier av et stort konsern, la oss si en stor hotellkjede: poenget mitt er at økonomisk rikdom har ikke å gjøre med livet du faktisk lever, men det er om din relatering til den store rikdommen, i form av hotellbygninger, arbeidsplasser og folk som strømmer inn og ut av de mange hotellene, og, som,, i rolige tider, bidrar til at inntektene øker og øker, år for år. Vi synes å ha fjernet oss fra relasjonen mellom individ, samfunn og kulturpolitikk: å drive med kulturpolitiske refleksjoner er vel å erkjenne og anerkjenne at partikulære samfunn består av individ med høyst ulike syn på verden og på livet: at livet en faktisk fører ikke trenger å konvergere med den ytre verden, der sanselig baserte gleder som god mat og drikke er en del av showet og at hotell og hotellbransjen tar vare på slike ting. Vel å merke at en aksepterer at hardt arbeidende mennesker fortjener å nyte livet i ro og mak.

Veien frem til GrunnlovenFølger det dermed fra det jeg har nevnt om luksus og luksusgoder, en orientering som er forenelig med hedonistisk utilitarianisme, at en binding til en slik livsform, som inkluderer luksusgoder, er en fullgod oppskrift for det gode liv? Jeg har mine tvil. Ut fra en hedonistisk utilitarianistisk orientering har menneskene en natur som er konstituert på den måten at de har en positiv holdning overfor det som kaller fram lystopplevelser og at de har en negativ holdning overfor smerte, ubehag eller lidelser. Dermed er det menneskenes natur som, ifølge en hedonistisk orientert utilitaranistisk livsføring, trekker oss i retning av lystopplevelser mens vi kjenner aversjon eller uvilje, overfor smerte, ubehag og lidelser. Opplevelse av lyst er positivt, som, for eksempel den herlige smaken av godt temperert øl, og det har status som en positiv verdi. Smerter, lidelser eller ubehag, er negative ladet, så som hodepine, en kjedelig samtalepartner, eller lunkent øl, og det har en negativ verdi. Således kan en formulere en hedonistisk utilitarianistisk innstilling i følgende termer: maksimer lystfremkallende(gledelige) akter, og minimer slike akter som har i seg en tendens til å forårsale smerte, ubehag eller lidelse. Det foregående kan uttrykkes på denne måte: At du skal handle slik at totaliteten av dine gledelige sanseopplevelser(positive verdier) er større enn totaliteten av dine ubehagelige sanseopplevelser(negative verdier).

Moderate mengder av mat og alkoholholdige drikker er ikke så svært skadelig; på luksushotell konsumeres det store mengder med mat og alkohol, og det er svært skadelig for oss mennesker: det som er skadelig for oss bør vi unnfly, skjønt de kortvarige lystopplevelser gjerne er svært intense. Om teorien sier ja til gledelige sanseopplevelser og nei til ubehagelige sanseopplevelser, har den menneskelige fornuft å bli trukket inn som en forsvarer av det moderate liv, versus, et liv hvor en er i sansenes vold, og hvor de deliberative evner er sjaltet ut – for en stakket stund.

For min egen del er dette mitt eget synspunkt om de ting jeg har snakket om over: At den tørre sjel er å foretrekke framfor den fuktige sjelen; filosofi er om edruelighet, nøkternhet og ettertenksomhet, og at praktiseringen av slike dygder som edruelighet, nøkternhet og ettertenksomhet aldri har vært forenelig med den fuktige sjelen.

Om makt og avmakt og strevet henimot økt sosial rettferdighet

Følgelig hevder jeg at den ene klassens makt er de andre klassers avmakt, og at hva det hele er om, er om det møysommelig arbeidet henimot økt sosial rettferdighet. Hovedfokus hviler på alle dem som befinner seg nederst i det sosiale og kulturelle hierarkiet, og som er vår tids proletariat – mennesker som aldri har fått seg en fagutdanning og som aldri har kunnet nyte godt av å ha vært i ordinært arbeid, der de har kunnet trekke veksler på deres bakgrunn, erfaringer og ervervede kunnskaper. At det fremdeles gis ulike kategorier av samfunnssjikt, lag, grupper eller klasser, og som ikke kommer til sin rett, er en av mine dypeste og innerste overbevisninger, og således knytter jeg det foregående opp til anliggender av stor etiske og kulturpolitisk art, e.g. at det er om saker som angår alle samfunnsborgeres ve og vel eller deres velvære qua menneskelig personer.

Eksempler på totaliteten av velferd for singulære mennesker og grupper av singulære mennesker, spenner fra økningen i andelen av den reelle produksjonen av varer, tjenester og goder til at mennesker som er vel kvalifisert for forskergjerningen, får anledning til å drive med statsstøttet forskning, det vil si at de får midler fra Forskningsrådet.

Ett av forslagene til å rette opp den påtakelige sosiale forskjellen som gis mellom mennesker, og som vi likeledes har fått merke i Norge ved at flere og flere mennesker har blitt økonomisk rike, mens store deler av befolkningen har såpass mye i inntekt at de klarer seg, mens omlag 2/3 deler av befolkningen er henvist på diverse statlige overføringer, og som er det menes med 'sosiale utgifter', i form av «oppsvulmede» sosial budsjett, er tanken om borgerlønn for alle og enhver, uavhengig om en ønsker og vil ha et ordinært lønnet arbeide eller ikke: Nevnte geniale tanke har aldri blitt tatt opp til diskusjjon og gjennomtenkning, verken på stortinget eller i noen av de tradisjonelle partier, det vil si AP, SV, Senterpartiet, Venstre eller KrF. I alle fall så langt jeg vet.

Med sitt store Oljefond og ditto høyt BNP, vil realiseringen av et slikt prosjekt ikke by på problem i det hele tatt. Hva med alle dem som ønsker og vil stå i et arbeid? Null problem, denne gruppen er alt allerede inkludert i borgerlønnen; siden det alltid gis mennesker som ønsker og vil tjene penger, så det er opp til dem om de streber etter å få seg et arbeide der de vil komme til å ha mye mer enn det som er tifelle gjennom ordningen med borgerlønn. Under ingen omstendigheter er det slik at den 'frie' konkurranse om posisjoner og stillinger fungerer vel og bra, for det som er tilfelle, er at nevnte sosiale mekanisme har langt flere ulemper enn fordeler, og at en av de svært dårlige sider er at det generer superrike mennesker, uten at dette kommer samfunnet som helhet til gode: Mennesker er høyst ulike, der noen løper mye fortere enn andre og er mye mer utholdende, mens atter andre tenker mye bedre enn andre. All forskning har vist at verken bedre lærerutdanning eller bedre undervisning har rettet opp misforholdet mellom de ulikheter som gis mellom mennesker.

Det sistnevnte moment synes å trekke i retning av at borgerlønn er å foretrekke framfor ordinær arbeidslønn, overføringer fra staten, midler til forskning vedrørende utdanning av lærere, samt forskning omkring selve undervisningssitasjonen.

Om vi lar forutningen om at høyere intelligens, målt ut fra mekaniske tester for intelligens, skulle vise å slå til, det vil at intelligensnivået i en gitt populasjon stiger over tid, gis det ingen garanti for at korrelatet til høyere intelligens er at dette foranlediger at det kommer samfunnet til gode: det er gode grunner for å tro og mene at det ikke gis en slik sammenheng mellom høyere intelligens og samfunnsnyttig innsats.

Om relasjonene mellom de ulike plan

Et kulturpolitiskt programJeg starter opp med fem alminnelige, antar jeg, diskurser om relasjonen mellom individ, samfunn og kultur. For det første, at det synes rimelig å anta at hver eneste filosofiske diskurs om individ, samfunn og kultur er om de større og mer omfattende strukturelle arrangement, og som er av språklig, sosial, politisk, kulturell, religiøs og historisk art, óg at diskursen er om livet til singulære mennesker, mennesker som lever hic et nunc. For det andre, at livet til 'de der oppe', og som er med henvisning til folk som har stabile posisjoner og stillinger i embetsverket, e.g. i departement og direktorat, er slik plassert at de er i stand til å føre en uavhengig og selvstendig policy, vis – à vis status quo, e.g. at embetsverket står som garantist for at det representative demokratiet fungerer som det ut fra dets erklærte intensjon, skal fungere, det vil si at embetsverket relaterer seg til det som er nedfelt i det norske lovverket, e.g. at virkomheten til ansatte i embetsverket hviler på gjeldende Norsk Lov – Grunnloven.

For det tredje, at den til enhver tid sittende regjering står ansvarlig overfor Stortinget, og at det ikke er omvendt, at det er regjeringen som fatter avgjørelser om hva Stortinget skal gjøre eller ikke. For det fjerde, at saker som gjelder borgernes ve og vel, deres totale velferd eller velvære, skal tas opp på Stortingen og at Stortinget er stedet hvor maktutøvelsens formelle og substansielle apekt blir gjennomdiskutert, i form av pro et contra-argument, eller at det finner sted i kraft av pro aut argument. I alle fall, der det er med referanse til tunge saker, så som angår borgernes liv og helse, eventuelt, risikoen for at de setter livet til, skal det gis et simpelt flertallsmandat, subsidiert at det fordres 2/3 flertall om beslutningen foranlediger brudd på gjeldend Norsk Lovverk – Den Norske Konstitusjonen – eventuelt at saken har å bli prøvd overfor en annen instans – det vil si Norsk Høyesterett, og som tar seg av saker om berører lov og rett, i den forstand at en beslutning – et vedtak – har å bli prøvd overfor dets forenelighet eller dets uforenelig med Grunnloven.

For det femte, at i alminnelighet er de norske regjeringene loyale overfor minimumsstandarder for «'parlamentisk' demokrati» - at makten er av befolkningen(samfunnsborgerne), for befolkningen og ved befolkningen, som det heter så fagert og flott når en tar i bruk sosialdemokratisk sjargong, eller om en betrakter det i kraft av sosialdemokratiets kognitivt tomme ordhylstre.

Naturligvis, styringsformer endrer seg over tid, sted og omstendigheter. Imidlertid, å regjere betyr ikke at den lovgivende og bevilgende makt har sitt sete i den utøvende makten – regjeringen. I store deler av etterkrigstiden, fra Regjeringen Einar Gerhardsen til Gro Harlem Brundtland og fram til Regjeringen Jens Stoltenberg, har vi å gjøre med folk som lytter langt mer til utenlandske røster enn til sin egen befokning: Regjeringen er uten kontakt med norske borgere, og spillereglene for anstendig oppførsel blir brutt hele tiden.

Uavhengig av vinkling inn til et lands før-historie og historie, og dermed deres forståelse av nåtiden og framtiden, så har dette validitet: At det som hendte faktisk hendte, og at det ikke er basert på følelser og fantasier at Norge, for eksempel, var under tysk kommando fra 9. april, 1940 og fram til 8. mai, 1945. Tydningen av det som skjedde i disse fem år, er en sak for seg, og at det således har å holdes unna mylderet av tydninger at landet vårt ble hærtatt av en fremmed statsmakt – Datidens Tyskland.

I det 21. århundre er Norge i ferd med å gi fra seg suvereniteten sin, og at det er Pentagon, Nato, US, Canada, UK og Frankrike som determinerer og influerer det politiske livet i Norge, skjønt den mediale virklighetsforståelse, der regjeringens talspersoner ytrer seg, søker etter å gi inntrykk av at alt er i orden som det er, e.g. at Norge er ett fritt og uavhengig land: Det er ikke opplagt at det stemmer.

Å drive med filosofi er å snakke om saker en alt allerede har snakket om, og det betyr at en prøver å se sakene fra en annen vinkel enn før, og at en går fram ut fra en slik systematisk metode, bidrar til at en får en bedre grep om det en snakker om, eller at intensjonsdybden øker. Dermed vender vi tilbake til utgangspunktet, og som er om å bestemme mer presist hva det betyr at det gis en vei fra makro-planet og makro- sammenhenger og ned til mikro-planet og de ulike sammenhenger som gis der, og vice versa, at det gis en vei fra mikro-planet og opp til makroplanet.

Det jeg snakker om er at det er på planet for for sosiale, politiske og kulturelle arrangement at det utformes program for partikulære samfunnskulturers framtid, og hvor grunnene for det er at der dreier det seg om langsiktige preferanser og strategier for samfunnet og kulturen som helhet, gitt at det ennå gir betydming og mening å snakke om helhetlig orientering i en verden der fragmentering er ett av realitetens mest iøyenfallende trekk, det vil si at kontrasten mellom 'realitet' og 'fremtredelse' blir stemplet som re-innføring av gammelmodig ideologi – ren propaganda eller demagogi: Mikro-planet og mikro-sammenhenger, er med referanse til stedet hvor hver og en av oss lever livet vårt – som singel eller sammen med andre: Både diskursen om makro- planet og mikro – planet har sine sterke og svake aspekt. Jeg kommer tilbake til det. Et annet moment er at vår tid har det blitt helt alminnelig å betegne samfunnet med 'verdifellesskap', uten at det alltid gis presise beskrivelser og klargjørende tydninger av hva som menes med 'verdifellesskap', det vil si 'hvilke verdier det er med referanse til, og hva som menes med 'fellesskap', især når 'fellesskap' blir koblet til et annet begrep, et begrep som overhodet ikke har blitt avklart, nemlig med hensyn til hvilke verdier som karakterisere fellesskapet: det er temmelig utbegripelig å skjønne hva som menes med 'verdifellesskap' når den sittende makten er uten kontakt med sin egen befolkning og det som rører seg i 'folkedypet', på godt og på ondt. Med mindre det inntreffer en alvorlig hendelse, så relaterer makteliten seg slik den alltid har gjort: at ovenfra blikket er det som dominerer, og det betyr å holde god avstand til alminnelige mennesker.

Dermed er følgende tanke rett på sak: At likeså vag, difus og uavklaret som 'verdi' er 'fellesskap': om fellesskapstanken(Les: Samfunnet/Staten) har forang framfor singulære individ og deres liv, så står det svært dårlig til med fellesskapstanken, for da er Brave New World(1932)like rundt hjørnet, e.g . at i dag er det utbredt at en setter opp motsetningen materiell – immateriell, der «immateriell» gis betydningen «mangelfull» eller «fraværende», og når dette blir koblet til kultur, så får en alt som er fraværende i kulturen, og som per definisjon er materiell: hva som glemmes, eller utelukkes, er at grunnbetydningen til 'immateriell' er 'alt det ved gjenstanden som viser utover seg selv'.

John Bordley RawlsMye av hva vi er, har strømmet inn i oss fra utsiden, skjønt om det hadde vært hele historien, så hadde det ikke vært så svært mye å skrive om, i alle fall med henblikk på det begrepet immateriell står for. Her følger beskrivelsen og tydningen min. Retningen for tilstedeværelsen vår er fra oss selv og utover oss selv og tilbake til oss selv igjen. Med andre ord, er bevegelsesretningen dobbel; i og med at jeg pro-sjekterer meg, så vender jeg tilbake til det jeg således har startet opp med: Å skrive er likeledes å lese igjennom det en allerede har skrevet, og at dette fører med seg at en om – skriver det nedtegnede, og, først da, etter flere omskrivinger, er en klar til å sende arbeidet ut i verden, gitt at en er så heldig at en har et sted hvor en kan få trykt og publisert sine skrifter. I det tredje millennium, så har det skjedd en helt del, især at det har oppstått «sosiale» medier: at dette har inntruffet, er helt OK. Imidlertid, det har en del ting og forhold ved seg, og som slettes ikke er så svært positivt, i og med at det synes å trekke i retning av å konsolidere oppfatninger om mennesker som en vanligvis ikke tar som selvfølgelige; i de sosiale mediene synes disse ting å tre fra som helt selvfølgelige.

Talent er ikke ett og det samme som begavelse

I mer konkret forstand, hva jeg tenker på, er blogger, twitter og facebook: Hver eneste person som har lyst til å skrive kan skrive på twitter eller på facebook, slik hver eneste person som har fått alminnelig skriveopplæring fra barnsben av, det vi si i skolen, kan tre fram som blogger. Resonnementet mitt er slik. Det er godt og bra at mennesker får anledning til å uttrykke seg, enten som blogger, på twitter eller på facebook. Det betyr, og slik ser jeg på det, er at folk som ikke har en særskildt begavelse for å uttrykke seg ved å skrive, får anledning til å skolere 'talentet' sitt. Grunnene til at det er legio; i denne sammenheng er det vesentlig å få fram at det som faller inn under begrepet om talent, er nettopp slikt som kan bli gjort til gjenstand for utvikling eller ytterlige forbedring: en dyktiggjør seg.

I kontradisttinksjon til det spesifikke talentet et menneske har, og som kan utvikles, er det annerledes med henblikk på begavalse: enten er et singulært menneske begavet i forhold til en eller annen akvititet eller livssutfoldelse eller så er det uten den spesifikke begavelse: tertium non datur.

Mennesker er begavet på ulike områder: ingen har spesiikke begavelser på hvert eneste område, selv om det gis folk som utmerker seg på flere enn ett område. Maleren Van Gogh, for eksempel, var svært god til å skrive; det Van Gogh er kjent for, er malerkunsten sin. Noen mennesker har en klar begavelse for atletiske aktiviteter, andre for sang og musikk og atter andre har begavelsen deres på området for intellektuelle syssler, for eksempel matematikk eller filosofi. Den amerikanske filosofen Hillary kom til filosofi fra matematikk, mens Platon vandret fra filosofi til matematiske spekulasjoner(idéenes verden og relasjonene mellom id\eene og menneskenes verden); Platon startet opp med filosofi som elev av Sokrates, og, så langt en har kjennskap til om Platons store lærer, så var læreren(Sokrates) ikke spesielt opptatt av at matematikk, som systematisk disiplin, er vel egnet til å gi menneskene økt nnsikt i og en utvidet forståelse av realitetens struktur.

Det kan innvendes overfor det foregående resonnement at det står for kulturarroganse; det er ikke helt opplagt at det er stemmer. Likevel, så mye har å bli sagt og ment, at ingen er uten en viss begavelse i det hele tatt, i og med at det ville ha som forutsetning og betingelse at det aktuelle menneske ville forsvinne fra menneskenes verden, e.g. at det i det hele tatt ikke var blitt satt inn i verden. Hvordan en enn snur og dreier på spørsmålet, så er det i alminnelighet slik at livet en har å leve, har en fått i gave: opp-gaven består i hva en mer presist skal forstå med at livet har en giver, dvs. hvem skal en takke for at en har fått livet i gave: mor og far, barnehaglæreren, samfunnet; Gud, eller er det livet selv?

Ser en på problemstillingen fra en helt annen synsvinkel, så virker det ikke urimelig å hevde at en trenger en viss grad av intelligens for å ta fatt på og fullføre et universitetsstudium; her er det svært svært sentralt, med henblikk på gjennomføringen av studiet og avslutningen av det at en minimale grad av abstraksjonsevne er operativ hos det singulære menneske; og det er nettopp hva jeg mener med «naturlig» begavelse at ingen artifisielle virkemidler er i stand til å tre inn på dens plass.

Her følger et eksempel: Det gis mennesker som har høy lønn og talentet deres går ut på å tjene store penger; betyr dette at de dermed er begavet, dvs. at 'begavelse' står for, om dette hade vært sant, 'å tjene store penger'. En klar innvending overfor et slikt syn på hva som teller som begavelse, i dets alminnelige betydning, er at en kan forsøke å få en person til å lære seg en smule logikk, ditto vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi, sammen med at personen får opplæring i etisk argumentasjon: Uansett hvor mye og lenge en holder på med å lære ut basislærestoffet, med oppgaver som eleven skal prøve seg på, så viser det seg at eleven ikke har lært seg en brøkdel av det som fordres for at en skal kunne hevde at det rår over elementære begrep innenfor logikk, logisk argumentasjon, vitenskapelige teorier, vitenskapelig metodologi, samt etisk argumentasjon: er konklusjonen at den aktuelle personen er dum eller mindre begavet? Ikke i det hele tatt, siden svaret beror på hva for nivå en mener at individet skal kunne klare seg på; det gis jo praktiske begavelser, og når det er slik at praktiske begavelser gis, så har de som steller med systematisk opplæring, undervisning, å se til at en så tidlig som mulig finner ut hvor begavelsen befinner srg hos det aktuelle individet. Natturligvis, det er mulig å trå galt, skjønne med gode tester er sannsynligheten langt større for at en treffer målskiven enn at en bommer på den.

Er det jeg har snakket om ett og det samme som sosialt overformynderi: ikke i det hele tatt, det som er virkelig og sant, er at i hvert eneste samfunn gis det arbeidsdelinger, og som baserer seg på at visse mennesker, ut fra deres legning, passer best i den og den virksomheten, snarere i en helt annen virksomhet.

Tilbake til betoningen av at i dag gis det ingenting som er på utsiden av de pluralistiske samfunnskulturene. Det heter at alt er innenfor, ingenting er utenfor, for alt er innenfor, og som baserer seg på at distinksjonen mellom utside og innside er en gigantisk illusjon, der idéen om distinksjonen innenfor – utenfor springer ut fra en uriktig og meningsløs tankeforstilling.springer ut av en uriktig tankeforestilling. Dermed er det bare den materielle kulturen som er reelt eksisterende. Er et slikt synspunkt riktig, er det absolutt sant. Jeg har mine sterke tvil om det. Ett eksempel på hvor det fører, om en kun tar i betraktning det som betegnes som rimelige resonnement, der vi kan se om det er mulig å få en viss forståelse av det rettsteoretikeren John Bordley Rawls fører til torgs. Rawls forfekter nemlig følgende tankegang i boken sin A Theory of Justice(1971). Bakgrunnen for at en viss grad av sosial urettferdighet er legitimert, eller at den sosiale urettferdigheten kan blir legitimert, er at i den grad og utstrekning de dårligststilte i et samfunn får det bedre ved at det blir praktisert en viss sosial urettferdighet. Uttrykt med andre ord: at med mindre den sosiale urettferdigheten blir holdt ved lag, så blir de dårligststiltes situasjon enda dårligere enn den faktisk er. Klarere kan det vel ikke bli uttrykt, nemlig den sosio-kulturelle myten om at eliten i et samfunn er spesielt skikket til å ta vare på de som er nederst på rangstigen: myten går, så langt en vet, tilbake til Platon og hans artistokratiske menneske- og samfunnssyn: at det er lederens oppgave å lede de som ikke er i stand til å lede an i sitt eget liv.

Om denne opplysning er til hjelp: A Theoy of Justice ble til nedtegnet på femtitallet i det andre millennium

Idéen om samfunn som konkrete samfunnskropper

Platon og AristotelesDet er ikke en umulig tanke at filosofiske diskurser om relasjonene mellom individ, samfunn og kultur har å blir ført ut fra tilhørigheten til en eller annen konkret samfunnskropp, eller, om en vil, ut fra en konkret, partikulær, samfunnsformasjon, som for eksempel, det norske samfunn, med dets språk, dets sosiale og politiske institusjoner og dets mange ulike tradisjoner, praksisser, for-historie og historie, samt de ulike kulturer med deres særegne verdi- og normgrunnlag, der ressursgrunnlaget/naturlige vilkår og en rasjonal utnytting av ressursgrunnlaget, er av stor betydning, uten at det dermed er utslagsgivende for den faktiske opprettholdelsen, bevaringen og videreføring av den aktuelle samfunnsformasjonen/kroppen.

Landet Norge er en partikulær samfunnskropp: Hva angår den norske samfunnsformasjonen, så føres det et mylder av rent retoriske diskurser om relasjonene mellom individ, samfunn og kultur: I den grad og utstrekning at det skal finne sted seriøse diskurser i de offentlige, halv-offentlige og de rent private kanalene i den norske mediale verden, turde det være rimelig at det har å skje ut fra overordnede og overordnende økonomiske, sosiale, politiske, tradisjonelle, historiske, kulturale og religiøse element/ideologier, der det likeledes er slik at de ulike element moment utgjør diskursens «hode», «kropp og «ben: Dersom de ulike elementene i diskursen ikke er, eller blir, tilstrekkelig klarlagt, er det med henvisning til en ren retorisk diskurs, en diskurs som, uten tvil, er både non-dialektisk og a-filosofisk.

Poenget mitt er: Gitt at vi tror og mener at å karakterisere en viss samfunnsformasjon i termer av en kropp er en fruktbar måte å konseptualisere den komplekse størrelsen som danner og utgjør menneskesamfunn som menneskesamfunn, så er det rimelig å reise spørsmål om hva det er som holder samfunnskroppen sammen, eller hva det er som bidrar til at samfunnets enkeltdeler bindes sammen slik at resultatet utgjør det som beskrives som en konkret samfunnsformasjon.

Den fysikalske oppfatningen av menneske

På dette punktet er det ikke så dumt å stanse opp, og jeg gjør det ved jeg fører inn følgende grunnleggende 'aksiom': At hver eneste levende helhet, så vel på mikro-plan som på makro-plan, er mer og annet enn summen av de enkelte deler den levende helheten består av, som for eksempel at et menneskes kropp, og som, uten tvil, er en levende helhet, er non – ekvivalent med fysisk organisme + sinn/bevissthet: + hjerne + autonomt nervesystem; forøvrig er det slik at «individ», eller individum, betyr «det som er udelelig». Hva betyr det foregående? Svaret mitt går i denne retning. I en viss forstand danner hvert eneste individ en 'monade', mens to individ som flytter sammen danner en 'dyade', og om disse to individ qua 'dyader' får avkom, så oppstår det en 'triade', og som verken er identisk med hver og en av de monader triaden har utgått fra eller at triaden kun er et produkt, eller et resultat, av den forutgående dyaden.

Ingen individ eksisterer i et absolutt vakum, eller i et rent tomrom; individet er forviklet sammen med andre individ, om de vil det eller ikke, og dermed er det slik at ensomhet gis, skjønt ingen er alene om å være ensom.

Utover de karakterisitikka jeg allerede har nevnt, er det slik at singulære individ er til innenfor deres 'omstendigheter', og jeg avgrenser 'omstendighet' på følgende måte: At det inkluderer 'alt det som står eller fins rundt et individ', e.g. folk, ting og steder, forbindtligheter og mål(verdier), språk, samfunn og samfunnsideal, og ulike kulturer med deres ulike kulturnormer. Således hører individ og omstendigheter begrepsmessig sammen. Begrepet om omstendigheter er konkret, og at det singulære individet tilegner seg det, hva det nå mer konkret måtte bestå av og i, betyr at det gjør omstendighetene til deres egne omstendigheter. M.a.o., at i livsutfoldelsen sin 'absorberer' det, eller at det tar opp i seg dets omstendigheter.

Jeg legger likeledes stor vekt på at omstendigheter er mottatte, og det betyr at de er non-skapte: i den grad og utstrekning referansen er til absorbering og re-absorbering av omstendighetene, så er refeansen til 'menneskelige personer': 'skapelsen av livet er en 'kvasi' – skapelse. Følgelig kan en hevde 'at omstendighetene, i vid forstand, er med referanse til alt det som er forutgitt i det singulære menneskes liv, og at livet, som 'skapelse', er hva den menneskelige personen gjør ut av det'.

Naturligvis, å bli satt inn i verden, er å bli satt inn i et partikulært språk, et visst samfunn og en viss kultur, der såvel det partikulære språket som samfunnet og kulturen har en viss for-historie, og det betyr at det gir god mening å hevde at individet er i språket, og at individet er i samfunnet, i kulturen og i historien. Dessuten at det ikke er uten mening å hevde at språket er i individet, samfunnet er i individet, og at kulturen, for-historien og historien er i individet.

disparate monader som lever i ingenmannslandet

Med henblikk på individets enhet, qua levende liv, er det en enhet som menneskelige personer ikke har, menneskelige personers liv endrer seg over tid, sted og omstendigheter, der det følger som knsekvens at identiteten til menneskelige personer er beroende av faktorer/bestemmelser som er utenfor den aktuelle personens kontroll, og hvor det sistenevte ikke skal blandes sammen med at hver enkelt person er sin egen agent/ forfatter. Poenget mitt er: at det ikke er slik at alt er gjenstand for aktiv inngripende, det vil si ut fra forutgående deliberasjon og valg av handlingskurs, skjønt personer har den disposisjonelle egenskapen som betegnes med tilbøyeligheten til å velge mellom ulike handlingskurser. Det er dermed høyst problematisk å hevde at personer beholder identiteten sin over tid, når så vel tidsperioder som steder og omstendigheter skifter, og hvor de ulike perioder, steder og omstendigheter har så mye i seg av 'formativ kraft' at det som finner sted i de ulike perioder, på de forskjellige steder og under de konkrete omstendigheter, der den aktuelle personen lever og virker, samlet sett, bidrar til å konstituere hva og hvem du er som person. På den annen side, et liv er for meg å ha et livslangt, personlig prosjekt, der livet mitt som helhet er mer og annet enn summen av dets deler; i et slikt perspektiv på livet, er det som utgjør en helhet, isolert betraktet, som individ, blitt til en av livets deler. Det betyr at det som på et nivå utgjør en levende helhet, blir til en del på et annet nivå, uten at kroppen og kroppsligheten min mister karakteren av helhet, på tross av, eller på grunn av, at denne helhet framstår som en del av det personlige, globale, prosjektet mitt, som er et prosjekt som har sitt mål i seg selv, eller som jeg forfølger for dets egen skyld. At en forfølger et visst globalt prosjekt for dets egen skyld, betyr, mellom annet, at en instrumentalisering av prosjektet er en vederstyggelighet, og som er undergravende for hele prosjektet, for da gjør en noe hele tiden med henblikk på noe annet enn det en faktisk gjør, og hvor det ikke alltid er slik at det står klart hva den intenderte instensjonen er. Eventuelt, at en forfølger en forrykt idé, og at alt det en gjør blir gjort for å implementere idéen: det har eksistert mange slike mennesker i filosofi, og som var besatt av en eller annen vanvittig idé.

Tilbake til relasjonen mellom del og helhet, helheten og delene: gitt at jeg kommer til å se meg selv og livet mitt i termer av idéen om relasjonen mellom del og helhet, der individet utgjør den minste enhet og det jeg tyder og beskriver som mitt personlige og globale prosjekt, blir til en del mellom og blant de mange andre menneskelige personer, med eller uten et personlig og globalt prosjekt. Det betyr at en støter på følgende oppfattelse: at samfunnet antas å utgjøre helheten. Dersom det videre er slik at samfunnet tenkes langsetter linjer og mønstre som en maskin, eller som et stort urverk, med store og små tannhjul som griper inn i hverandre og bevirker at urverket er i orden, betyr det ingenting om den enkelte delen bryter sammen, for en kan alltids reparere den eller skifte den ut med en intakt del. Jeg føyer til at det spiller ingen rolle for resonnementet mitt om samfunnet som helhet tenkes som en super-organisme, der livet mitt står for en av dets bitte små celler: celler dør, og de skiftes ut av nye celler: ut fra nevnte tankegang vil livet mitt erstattes av liv som er forskjellig fra meg, slik at samfunnet reproduseres, så vel med meg som uten meg.

Hovedinnvendingen min er: at hvert enkelt menneske, som individum, med eller uten et basalt, personlig prosjekt, har en verdi i seg selv, og å anvende det som et middel for at en langt større enhet – samfunnet – er å bryte med tanken om enkeltindividets uerstattelighet, uutbyttbarhet og dets engangsartethet, egenskaper som viser hen til at hvert enkelt liv har sin verdi(sitt mål) i seg selv. En trenger ikke referere til Kants ulike formulering av det kategoriske imperativ for å skjønne at å tenke på samfunnet som en mer eller nindre komplisert mekanisme, et stort urverk, eller en super-organisme, er uforenelig med tanken om individet som en udelelig størrelse, og som har uendelig verdi, en oppfattelse som passer dårlig sammen med predikatlogikkens kvantefiserende teori og metodologi, der hver enkelt komponent av en viss type kan byttes ut med en hvilken som helst annen komponent av samme type, uten at resulatet endrer seg.

Individet har egenvilje og en singulær bevissthet; den singulære bevisstheten er sete for tanker; viljen består av viljesakter. Følgelig, om tesen om samfunn qua samfunnskropp er virkelig og sann, så skulle det, e(x) hypotesi, eksistere en slags supervilje og en slags superbevissthet, to størrelser som er dannet på grunnlag av en komplisert syntese av individuelle menneskekropper med hver sin egenvilje og sin singulære bevissthet. Å bestride at partikulære samfunnskropper har en slik supervilje og en slik superbevissthet, er ikke å bestride at samfunn fins, og at det ikke fins kollektive prosesser og sosiale strukturer, som peker ut over singulære liv.

'Samfunn' står for flere ting, og en av disse ting er «selskap». «Fellesskap» er en annen ting enn selskap, idet fellesskap bygger på tanken om gjensidig tillit, åpenhet, støtte og hjelp, slik at i de situasjoner hvor en av fellesskapets medlemmer har kommet skjevt ut, er det både i den enkeltes interesse som i fellesskapets interesse at en får ordet opp i det som gikk galt: Det er det dobbelte ansvaret, eller det gjensidige ansvaret, et ansvar som omfatter ansvaret for seg selv og for den andre, som er ett av felleskapets konstitutive anliggender, og som er et moralsk begrunnet ansvar.

'Selskap', i betydningen aksjeselskap, oljeselskap, o.l., har ikke bygd inn i seg en personlig moral, en personlig moral som har en slik karakter at den omfatter de andres velferd; begrunnelsen for dets eksistens er av rent forretningsmessig art, der det er forretningsmoralen som ligger til grunn for selskapets virksomhet; utroskap er økonomisk utroskap, som for eksempel at en av selskapets aktører har opptrådt på måter som tjener egeninteresser, og ikke selskapets fellesinteresser

Det tredje eksemplet mitt, er når nye samfunn oppstår innenfor større samfunn, så som at to singulære bevisstheter finner sammen, det vil si at det finner sted et møte mellom to parter(individ), to individ som ikke kjente hverandre fra før.

Det jeg har snakket om over, er ikke en forklaring på hvordan samfunn oppstår som samfunn, og en av grunnene til det ikke er slik, er at i de tifelle hvor to mennesker finner hverandre , er samfunnet som størrelse alt allerede tilstede som forutsetning og betingelse for at et slikt møte skal kunne finne sted. En kan uttrykke det slik at det er tilfeldighetenes spill som er på ferde når det skjer et møte mellom to mennesker; resten er en framstilling av hvordan livet utvikler seg når to viljer og to bevisstheter fatter en grunnleggende avgjørelse, en avgjørelse med vidtrekkende konsekvenser for framtiden, som at en får barn, og at barn trenger ømhet, nærhet og varme, men også trøst og oppmuntring, for dagene deres består ikke bare av solskinnsdager, der alt er fryd og gammen.

Civitas Dei

Etter som barna vokser til, kommer det pedagiske ansvaret inn med større tyngde enn før: Barn trenger ikke bare klare normer/rettesnorer og standarder, slik at de lærer seg den grunnleggende forskjellen mellom godt og ondt, mellom hva som er mitt og hva som er ditt, for eksempel; de trenger også faglig, metodisk, opplæring, og de barn er svært godt stilt som har en mor eller en far som kan bidra med at de får et best mulig utgangspunkt, med henblikk på progresjon mens de går på skole; det gjelder også for tiden etter grunnskole-og videregående skole, som at de starter opp ved et universitet, og at en eller begge foreldrene kan gi råd og vink, eller være til nytte og glede, uansett hva for uttdanning de tar fatt på.

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet være til en smule nytte og glede for mine to barn, som nå er voksne. Ja, hva angår deres teoretiske og metodologiske ballast, e.g. faglige utvikling, og, håper jeg, at jeg også har kunnet bidra på annet vis, så som i relasjon til moral, eller i relasjon til alminnelig anstendighet mellom mennesker som lever sammen med andre mennesker, og som er en av de grunnleggende betydninger av begrepet 'samfunn'.

Jeg går nå over til å gi en skisse over hva det er som holder samfunn qua samfunn sammen, og jeg starter opp med å sette fram enkelte ytringer om ting som synes å ha en liten bærekraft.

I dag snakkes det mye om at det er den politiske plattform som holder det norske samfunn sammen; en skulle tro at samfunnet består av oljerigger, oljeplattformer og oljetårn, og om oljeindustrien forsvinner, så går hele det norske samfinnet i oppløsning: samfunn er non-ekvivalent med oljeselskap og den vevarende oljeutvinningen. Det er ingen truisme å hevde at en dag er det slutt på oljeressursene, og hva skal vi gjøre når den tid kommer da vi ikke lenger kan lene oss tilbake i godstolen og tenke at det er godt og bra at det fins store oljeressurser i havet! Oljeeventyret kan fort komme til å vise seg som en svært kortsikting omgang med det vi trenger for å kunne leve videre på jorden. Ja, om en hevder at politiske plattformer er det som binder et samfunn sammen, så blir en konfrontert med politisk ideologi, og politiske ideologier har politiske formål, som er å få oss til å tro på myten om at gas og olje er kilden til all for rikdom; den(myten) kan bli vår svøpe: tankegangen om politiske plattformer er vel også kontinuitet i statsstyret over tid, som antas å gi stabilitet, og stabilitet anses for å være en trygghetsfaktor. Det heter også at vi vet hva vi har; vi vet ikke hva vi får; det som er virkelig og sant, er at vi vet hva vi får om den sittende regjering må takke for seg; mer av det samme, der ingen beslutninger om noe som helst blir fattet. Politikere vet vel knapt nok hvordan et alminnelig menneske ser ut; det er lenge siden politkkken ble en autonom aktivitet, som er høyt hevet over de vansker mennesker baler med i hverdagene sine.

Jeg hevder, i skarp motsetning til det foregående, at grunnlaget og forutsetningene for at samfunn består over tid, springer ut av forbindtligheter og verdier(mål), forbindtligheter og mål som både tar hensyn til den materielle basis og det immaterielle aspektet ved våre liv i verden: kulturpolitkk er lim for samfunnet, og kulturpolitikk er ikke ett og det samme som et kulturpolitisk program. Det trenger å bli forklart.

Et kulturpolitisk program

La meg sette fram min egen oppfattelse om hva et kulturpolitisk program er om: Et kulturpolitisk program er en liste over ting som skal gjøres i framtiden, som aldri kommer, eller, når framtiden er der, så er realiteten en annen enn hva den var før. I det tjuende århundre het det at «politikk er det muliges kunst»; politikk likner svært lite på kunst, og fra at noe er mulig følger det ikke at det dermed er relatert til realiteten. Politikere lever i sin egen verden; vi andre, som ikke er politikere, lever i verden; å ha et dublikatliv er å ha et liv som likner på alminnelige liv; dublikatliv er skinnliv, skinnliv er vrengebilder på liv: når gjorde en politiker noe for deg: politikere er opptatt av kollektiver og det kollektive liv. Hvert eneste samfunn består av levende liv, og ikke av kollektivmennesker. Politiske kulturprogram er for kollektivmennesket, og ikke for mennesker av kjøtt og blod, som elsker og hater, lengter og drømmer. Verden har fått mer enn nok av kollektivmennesket: Kollektivmennesket bekymrer seg kun om forretningsministeriet sitt. Trekker en inn tanken om samfunnsformasjoners materielle grunnlag, er det slik at stater kan klare seg uten selv å ha de materielle ressursene innenfor statsgrensen, så som dyrkbar jord, drivbar skog, metaller, adgang i til havet, og med elver og innlandssjøer, som kilder for mat og drikke, materiale for bygging av hus og møbler, og utbygging av den industribaserte metallurgien. Om et landområde er dårlig stilt med de nevnte ting, så gis det gjerne eksterne supportere, i form av større nabostater, som har geopolitiske eller territoriale grunner for å bevare det aktuelle landet for det fullstendige kollaps, i form av hungsersnød og store flyktningsstrømmer ut av landet, eventuelt at det oppstår bander som plyndrer det som er å plyndre. Gitt at verken det ene eller det annet inntreffer, så er det heller ikke meningsfylt å referere til entiteten som en partikulær samfunnsform, men bare som en opphopning av disparate monader, disparate monader som lever i ingenmannslandet, og som fører en bitter kamp mot alle og enhver – utfra naken nød.

Menneskenes historie viser at etniske grupper og nasjonalstater oppstår, varer ved en stund, for så å forsvinne fra jordens overflate, og alt som er igjen er etterlatenskaper, som det gjerne oppstår strid om, hva angår når den enkelte samfunnsformasjon(bosettingsstruktur) forsvant, hvor lenge den bestod, og hva som var årsakene til at den opphørte å eksistere. Slikt er allmenngods i den kollektive erindringen hos mennesker – om en bare gir seg tid til å tenke over det.

Det norske samfunn er et samfunn i svært stor forandring; med en forfordelt befolkningsvekst, for i noen deler av landet er befolkningsøkningen spesielt stor mens i andre deler av landet foregår det en landsflukt ved at de små kommunene blir tømt for folk. Rent generelt er det slik at lokalsamfunn som ikke er i stand til å reprodusere seg selv over tid, i form av at en viss andel av befolkning setter barn til verden, og at det bygges arbeidsplasser, skoler og høyere utdanning men også andre sentrale offentlige institusjoner, så som sykehus og kulturelle arrangement, som kunstgallerier og teater, ja, også en velfungerende fotballarena, får en langt dårligere livkvalitet enn på steder hvor det er byens egne innbyggere som bidrar til at tingene blir holdt ved lag.

Betingelsene for at slikt skal skje at trivselen blir bedre, er at byen makter å få langt flere unge mennesker til å bli i byen eller at de vender tibake etter et opphold på en annen kant av landet eller i utlandet. Det skjer ikke; utflytterstrømmen er stor på stedet hvor jeg bor, lever og virker. Det demografiske mønstret er av gammel dato, og den norske stat har ingen erklærte intensjoner om å endre en tøddel på det i all overskuelig framtid, det vil si i løpet av de neste tjue til tretti år.

På den annen side, jeg bor, lever og virker i en middels stor by i Norge, og det er helt ok; her fins ikke opera, en fast teaterscene med fagutdannete skuespillere, ingen høyskole eller universitet, men det er mer enn nok med mennesker, folk jeg kjenner av utseende og folk jeg aldri har møtt før dukker stadig vekk opp, om jeg setter meg i posisjon til at det skal skje:. Da jeg vokste opp i seksti- og sytti-årene het det: smått er godt. Jeg foretrekker å mene at å befinne seg midt i mellom er den rette tingen for slikt, det vil si at byen jeg bor og som jeg er født i, er verken stor eller liten.

Om en skulle begynne å synes at det er langdrygt å bo i en by av middels størrelse, kan en sette seg på toget eller ta seg ut til byens flotte lufthavn, og så, beroende av om du velger tog eller fly, er du i hovedstaden vår eller i London, Amsterdam eller Paris.

I hverdagene mine kan jeg ofte tenke at det er for mye folk og traffikk, overalt; hver gang jeg har vært i den norske hovedstaden eller at jeg har hatt et lenger eller kortere opphold i en av de store byene i utlandet, så sier jeg til meg selv: puh, det er godt at jeg bor, her jeg bor, og ikke i metropolen Paris. Således er det mange fordeler med å bo i en middels stor by.

Det finnes minus-verdier: at byen er kjemisk støvsugd for intellektuelt liv og intellektuelle miljøer. Når sant skal sies er det ingen nyhet siden det turde være allment kjent at intellektuelle miljø var slikt som fantes i storbyer i USA og i Europa før og under den andre verdenskrig, og, muligens, i de første åreme deretter. At intellektualitet og stimulerende intellektuelle miljøer ikke lenger fins, er det ikke bare Lewis Mumford og Stanley Rosen som har gjort meg oppmerksom på. Derfor kan en trekke konklusjonen at å prøve å finne fram til intellektuelle miljer, er som å leve som figur i en av Kafkas romaner, og uavhengig av dine gode intensjoner om å møte en annen intellektuell enn deg selv, følger det som konsekevens at du vandrer rundt og rundt i din egen labyrint, og når du har møtt deg selv i døren tilstrekkelig mange ganger, så trekker du deg tilbake til dine egne sysler, ditt eget skrivearbeid. Å arbeide for deg selv gir deg mer enn nok å gjøre, og om du stenger døren til den fotløpende verden, trenger dette ikke å bety at du dermed vender ryggen til verden: det omvendte er tifelle, for alt intellekt arbeid har som forutsetning at ditt eget arbeid kommer mellom deg selv og den ytre verden: dersom det ikke var slik, ville både teoretiske, praktiske og sosiale liv lide under det, for så vel det sosiale som det praktiske og teoretiske liv forlanger filosofiske refleksjoner.

Om besynderlige trekk ved verden

Jeg går nå over til å snakke om visse besynderlige trekk ved verden,idet jeg prøver å si hva det er om, som at vi lærer oss til å forstå hvorfor disse trekk ved verden er der, for på den måten er vi stadig vekk «oppdaterte». Det gis, for eksempel, mennesker som lovpriser all form for byråkrati, hvilket ikke er annet enn det jeg betegner med «byråkratiseringen av livet», e.g. at om du ønsker og vil noe som helst, så kan du levere inn en søknad, mens omvendt, om det er andre som mener at de har noe på deg, så kommer de og henter det de mener tilhører dem.

HitlermemberTing og folhold som passerer under navn som «modernisering» og «urbanisering» betyr ikke på noen som helst måte at intellektuelle vender tilbake i det sosiale liv, eller at det oppstår enklaver eller nisjer, der intellektuelle finner seg til rette og hvor de kan få utfolde seg; bakom ord som modernisering og urbanisering stiger dette fram for den som ser og hører: at modernisering og urbanisering er ekvivalent med betong, glass og stål og mye lys. Ja, om en ikke visste bedre, så skulle en tro at en befant seg i Las Vegas: Opplyste gater og veier er ikke ensbetydnende med opplysthet eller opplysning: at menneskene blir mer fornuftige enn de er, skjønt den pensjonerte professor Gunnar Skirbæk synes å torgføre at oppfatningen at opplysthet, i form av lys som stråler ut til alle kanter i verden, er det som trengs for at det skal finne sted en fullføring av modernitetsprosjektet, som, ifølge Habermas, har floket seg sammen til en eneste stor knute.

I de globaliserte samfunn, og de nordiske landene er ikke unndratt globaliseringen, stiller en ikke følgende spørsmål til et ungt menneske: hva vil du bli til når du blir stor? Gudene i tiden har følgende kjennetegn: du skal innrette deg slik at du kan få en jobb hvor du kan tjene store penger, betale mye eller lite skatt, og at du har eller får en svært stor formue. Nøkkelordene er: inntekt, skatt og formue, som angir de mest sentrale komponenter i det som gir høy status: lang akademisk utdanning innenfor fag og disipliner som litteratur og litteraturvitenskap, sosiologi og filosofi, gir svært lav eller ingen status. Følgelig er inntekter, skatt og formue for folk med svært høy og lang utdanning svært liten: å utdanne seg til advokat, lege eller ingeniør, gir høy status, og, følgelig at personer med høy inntekt er gode skattebetalere og at de er formuende folk. Med andre ord: det gis store fordeler for folk med den riktige status, og store, økonomiske og sosiale, ulemper for folk med den uriktige status. I alle fall, det er ingen tvil om at sosial status korrellerer bra med økonomisk status. I alminnelig er sosial status om utdanning, yrke og overordnet/underordnet stilling; for personer med medisinsk utdanning som lege, jurist eller diplomingeniør(sivilingeniør) er oppstigningsutsiktende vanligvis gode; folk med humanistisk bakgrunn stiller bakerst i køen, og det er sjelden at de når svært høyt opp, især når en betenker at en lever i globaliserte samfunn, der diverse avtalebetingelser mellom de ulike statene betyr at universitet og høyskoler får et stort spillerom med henblikk på å hente inn arbeidskraft utenfra, så vel innenfor EU som fra US.

Rammebetingelsene for tilsetting av folk(avtalte betingelse) slår negativt ut for filosofer, for eksempel, som ønsker og vil ha en fast stilling i hjemlandet sitt, nemlig at den «frie flyten» av arbeidskraft(Les: avtalefestete ordning) over nasjonale grenser betyr at det heller er regelen enn unntaket at antallet av høyt kvalifiserte søkere, altså kandidater med en ikke-nordisk bakgrunn, er langt større enn antallet av presumptivt kvalifiserte søker fra de hjemlige institusjoner. Det gis visse forklaringer på at det er slik at ved ansettelsen, der utenlandske søkere får fortrinn framfor de hjemlige søkere, og at den som får stillingen likeledes er ikke-nordisk, er at det gir stor prestisje for et universitet eller en høyskole, å kunne skilte med at en ikke bare har kunnet tiltrukket seg oppmerksomhet fra internasjonalt anerkjente forskere, for de scorer også poeng på den internasjonale rankinglisten over de beste universitet i Europa, framfor stadige å tape terreng for andre institusjoner, som bare raser framover og oppover på lista over de store og tunge kunnskapsproduserende institusjoner. Med andre ord: det er ikke bare på idrettsarenaer det finner sted voldsomme konkurranser om hvem som er best, for ved og mellom kunnskapsinstitusjoner foregår kappløp, slik at det danner seg eliteuniversitet, som består av eliteforskere og eliteundervisere, samt svært kvalifisert stabspersonell.

Alternativet synes å være at hjemmeinstitusjonene bare nøyer seg med å plukke ut «middelmådige» og hjemmesnekrede forskere, forsker som har gjennomgått forskerkurs i regi av hjemmeforskere, det vil si middelmådige forskere, som selv har fått sin forskeropplæring fra middelmådige forskere.

I teorien kan det synes tilforlatelig ut at det hele skjer med henblikk på å stimulere den vitenskapelige, pedagogiske og administrative bevegelse, utvikling og vekst i hjemlandet, som kommer hele landet til gode, i form av bedre forskning, bedre lærere og bedre administratorer. Det som er sant og virkelig at bevegelsen, utviklingen og veksten, er papirbestemmelser, inngåtte avtaler og ordninger som tjener til å tåkelegge den brutale realiteten, og her skriver jeg om det jeg kjenner best, nemlig disiplinen filosofi: at antallet av ledige stillinger, til enhver tid, er langt mindre enn antallet av søkere til stillinger, eller at antallet av filosofer er mye større enn antallet av filosofiske stillinger. I sammenpresset form: at det er det er langt flere søkere enn det fins offentlig utlyste stillinger; filosofiyrket har lav sosial status; det er svært kostbart å ha filosofer i stilling og rekrutteringen til langvarige filosofiske studier er lav, og med henblikk på behov eller med hensyn til nytteverdier, er det gasnke enkelt å fatt at hvert eneste samfunn trenger jurister, leger og ingeniører; det er ikke like opplagt å fatte hva en skal med filosofer.

For den som driver med politikk som forretningsforetak, og det er grunnmønsteret for politikken i dag, er det å ta filosofi på alvor ett og det samme som å måtte ta opp spørsmålet om hvordan en skal få det som ikke lønner seg til å bli lønnsomt. Eventuelt, at en reflekterer over sammenhengen mellom samfunn, kultur og økonomi: at det er mye i et samfunn som ikke lar seg føye inn etter lønnsomhetskalkyler. Rent konkret betyr dette at preferanser ikke er ensbetydende med at en stiller seg spørsmålet om en har råd til å holde liv i den allmenne kulturen; spørsmålet er heller: har vi råd til å avstå fra den? Dernest: hva for konsekvenser følger fra at det hele tiden finner sted store i innstramninger overfor alt det som bidrar til at livet blir til bedre liv enn liv som uten slike kvaliteter som bare den allmenne kulturen har?

Konklusjon: at i Europa og US fins det flere tusen filosofer som er uten fast stilling i filosofi.

Den dynamiske og innovative personlighet

I vår tid virker det som at å ha en «dynamisk og innovativ personlighet» av stor betydning, især med henblikk på samfunn hvor «effektivitet», «verdiskaping» og «økonomisk vekst og utvikling» er synonymt med «vellykkethet»; slike tomme fraser går rett inn i sinnet på ubefestede sjeler og kropper, det vil si majoriteten av den oppvoksende slekt. Bakgrunnen er jo at unge mennesker er sterkt formbare, og det vet hver eneste politiker og statsmenneske, men det gis få eller ingen som har mot og vilje til å ta opp det, slik at en kan prøve å motvirke den store beroenheten av alt som kommer seilende langs den store flod, eller fra de unges sosiale omgivelser, så som idéen om det liberale samfunn, der politikken er i hendene på de formuende klasser, og hvor den som har lite eller ingenting får mindre og mindre mens den som har får mer og mer. Det gis ingen politiske representanter med mindre de er besittende; at de er besittende skal fungere som en garanti for ubestikkelighet, skjønt begjær etter økonomisk rikdom er som steiner som kastes ut i et vann: det oppstår ringer i vannet som sprer seg i bølger uover i vannet. Således er det ikke opplagt at å ha god økonomi er et godt vern overfor all slag korrupsjon eller korrupthet.

I nevnte sammenheng er følgende spørsmål et svært godt spørsmål: Hva for poeng skulle det ha å la ungdom få utnyttet trangen til beundring for folk som slettes ikke har gjort seg fortjent til det. Har mennesker som dyrker fart og spenning og vågale eventyr, skapt noe som helst av varig verdi, annet enn at de appellerer til unge mennesker som lever under kår som ikke er av den aller mest spennende sorten?

Har den som driver med dansen rundt gullkalven og lovprisningen mammon, og som bryter seg fram i verden, med krum nakke og spisse albuer, bidratt til at det oppstår flere meningsfylte aktiviteter for den som er ung, så som utsiktene til å få seg et håndverk, som tømrer eller snekker, husbygger eller møbeltilvirker? Svaret er nei, og atter nei.

Det som er virkelig og sant, er at det norske samfunn er et samfunn uten egenproduksjon: skipsverft er lagt ned, gruver er stengt, trevareproduksjonen er i det store og hele vekk, tross det faktum at det fins mye skog i store deler av lavlandet. Jord-og landbruk er industralisert; de små gårder er vekk; somrene er regnfylte og vintern er kalde og nedbøren kommer i form av snø, men likevel er det slik at samfunnet mangler nok strøm. En av forklaringen er eksporten av energi til utlandet, og en annen er den, relativt, store befolkningsveksten i det norske samfunn siden 1995. Ett annet aspekt enn samfunnsutviklingen, er spørsmålet om hva som innstifter fredelige og fordragelige samfunn, det vil si at en tenker seg en overgang fra lovløshet til lov og orden.

Ingenmannslandet

Opp gjennom menneskenes liv og historie er det ganske mange skarpe folk som har prøvd seg på å forklare og begrunne innstiftingen av samfunn ut fra ideer om ingenmannslandet, dvs. at ut fra det absolutte kaos av enkeltkropper og enkeltviljer dannet det seg kollektive prosesser og stabile sosiale strukterer, basert på overenskomster, pakter, avtaler, bindende for de involverte parter, og med en effekt som strekker seg fra tidspunktet pakten ble inngått og opp gjennom århundrer, fram til i dag.

Alt slikt er magisk og mytologisk stoff, som er fjernere fra realiteten enn du er til deg selv: nullpunktet for sivilisasjon, for fredelig samkvem mellom mennesker, vil for alltid bli en spekulativ hypotese det ikke fins, og aldri kommer til å dukke opp et svar på, med mindre en går ut fra at fellesskapssansen alt allerede er tilstede hos oss selv – i det minste som en gnist i sjelen, sinnet og i vår egen kropp.

Å tyde og fremstille fellesskapssansen i termer av en gnist, glød eller en nerve, er å tale i billedlige vendinger, skjønt hvilke andre begrepsord fins for slikt enn det billedlige språket? De språklige uttrykkene er ikke bare med henvisning til opprinnelse, eller at noe settes i gang, for de viser like mye hen til engasjement, eller til at en gir det en har å gi.

På den annen side, i dag strever verden med å finne ut av hva som er best for oss mennesker, så vel på kort som på mellomkort og lang sikt: at verden styres militært eller at det er lov og rett som skal ha den øverste hånden, når viktige mellommenneskelig saker skal avgjøres. Inntil videre er det militarismen som fører an rundt om på kloden vår.

I Europa har den europeiske unionen(EU) berget oss fra at de store nasjonalstatene Europa – Tyskland, Frankrike og England – springer i strupen på hverandre: Blir vi mer tilfredse eller lykkelige av at det ikke er krig i Europa eller at det ikke er borgerkrig i Spania, en krig som varte fra 1936 og helt fram til 1951, eller at franskmenn og tyskere og engelskemenn makter å omgås på måter som gjør at det store fiendskapet mellom dem synes å tilhøre en forgangen tid, for om det hadde blusse opp igjen, ville det ikke bare få skjebnessvangre følger for Europa, men hele verden ville komme til å lide under det.

Sett fra en annen vinkel enn krigens gru: vi lykkeligere av å høre om formaninger fra diverse statsministre, formaninger som er svært dårlig forkledde avledningsmanøvre, om nøysomhet og langt mindre tæringsorientert atferd, når den som ytrer ordene tilhører en overklasse som er videnkjent for å elske pomp og prakt, økonomisk velstand og alt det gir av fordeler, og ikke minst, beundring fra folk som tripper av utålmodighet for selv å bli økonomiske velstående? Det er verken enkelt å elske seg selv eller sin neste som seg selv.

Samfunnets struktur

Jeg går nå over til å skrive om samfunnsstrukturer – at samfunn qua samfunn, er inndelt i sosiale sjikt, lag, grupper eller klasser. Det som er tifelle er at mennesker blir født inn i økonomiske fattige eller økonomiske velstående familier. Uttrykt med andre ord: hver dag og hver natt blir det født mennesker som er økonomisk fattige og mennesker som er økonomisk rike. Dessuten, hvert eneste samfunn består av ulike sosiale sjikt, lag, grupper eller, eller, om en foretrekker et vel innarbeidet begrep: sosiale klasser. På bakgrunn av samfunnsvitenskapelig tenkning er(var) det norske samfunn et svært egalitært samfunn; den tiden er forbi: i skrivende stund er klasseskillene mye større og skarpere enn på et hvilket som helst tidspunkt etter dem andre verdenskrig. I dag dreier det meste seg om økonomisk velstand og pengemakt, og det blir til og med oppmuntret til ytterligere økonomiske utvikling og vekst, skjønt, ifølge statsminister Jens Stoltenberg, er det ingen som ønsker og vil ha kasinotilstander i landet vårt, som, altså, er leder for det norske handelsministerium, en regjering som består av AP, SV og SP.

Gro Harlem BrundtlandTurbo – kapitalismens grunnprinsipp er slik: At den som har, den skal også få mer; for den som har lite, gjelder det ikke bare at hun skal få mindre enn hun har: alt hva hun har skal tas fra henne. At det enes brød, er den andres død, og omvendt, at den enes død, er den andres brød, er ikke til å falle i staver over, for når kappløp om stillinger og posisjoner er grunnlaget og forutsetninger for samfunnslivet, så følger konklusjonen fra premissene: All slags kapitalisme er en falsk lære, og den som kringkaster opprettholdelsen, bevaringen og videreføringen av kapitalismen, kringkaster også dobbeltmoral, det vil si at det gis en moral for meg, og en for deg: den som forfekter dobbeltmoral er den som er dårligst stilt, for hun tar ikke andre menneskers indre overbevisninger og deres tanker/meninger på alvor. Dermed kan en hevde at folk som forfekter tankegangen at det gis en moral for meg, mens det gis en annen for deg, har inntatt posisjonen som rolleforderver, for de er ren overflate ved at de rir på de sosiale bølgetoppene. Jeg håper virkelig at antallet av mennesker som forfekter retten til å ha dobbeltmoralen i ryggsekken sin er nedadgående, det vil si at omfanget av denne type mennesker er på retur, skjønt jeg har mine sterke tvil om det.

Jeg våger meg på et eksempel, for å illustrere ett av de misforhold som opprettholdes innenfor kapitalistiske styresett, og det er om relasjonen mellom utdanning og faktisk inntekt etter at utdanningen er avsluttet. En kan formulere dette som en forsteinet sosial lov: at jo høyere og lenger utdanning du har, desto lavere inntekt har du; å gi råd om å bli lege, advokat eller ingeniør er ok; det er ingen som gir deg et råd om å bli litteraturviter, sosiolog eller filosof: Jeg er langt fra overbevist om at det peker i retning av at liberalismen er den beste tenkelige styringsform av alle styringsformer: uavhengig av hvem som styrer, er de sittende opptatt av at utdanning skal gi cash: at det skal bidra til at pro capita stiger til værs, og det er hva som er virkelig og sant om liberale demokratier at de er basert på teknisk know-how, og at de støtter opp under at det skal gis frie, selvstendige og uavhengige intellektuelle: om en støtter opp under statens kortiktige og langsiktige program, er det OK; om en kritiserer våre statlige representanter, næringslivleder, de sosiale institusjonene og våre ulike tradisjoner, så blir en ikke sett på med blide øyne, og således får en raskt stemplet 'grinebiter'.

Både Platon og Aristoteles var opptatt av ulike styringsformer, ut fra tanken at i politikken er det om 'rettferdighet' som det høyeste mål, eller at rettferdighet er den ytterste verdi. Det betyr, i det minste, to ulike ting: for det første, at målestokken for politikken er størst mulig grad av rettferdighet, og dernest, for det andre, at en gangbar politikk har bygd inn seg verdien rettferdighet som den tilstand som skal realiseres i framtiden, eller som skal bli til realitet. En kan likeledes føye til at det er med hensyn til rettferdighet at en i det hele tatt driver med politikk, og ikke ut fra grunner som er politikken uvedkommende, så som ære, berømmelse, eller med henblikk på et godt ettermæle. Det var ikke uten grunn at såvel Platon som Aristoteles advarte sin egen tid overfor altfor stor forfordeling av ressurser, økonomiske rikdom, makt, penger. De gamle var ikke dumme, og de visste at land og riker med kolossale forskjeller mellom fattig og rik, mellom uformuende og formuende, mellom folk med en viss faglig utdanning, men uten danning, er dårlige samfunnsformasjoner. Hvorfor er det slik? Både Platon og Aristoteles var overens om følgende ting: At i motsetning til den sosiale driften henimot ren overlevelse, eller produksjon og re-produksjon av det materielle grunnlaget, er det ikke mye som er gitt hos mennesker: for å ta i bruk langt senere uttrykksformer, så er det slik med oss mennesker at sosialiseringsprosesser er ikke tilstrekkelig for at vi skal kunne leve sammen på moralsk anstendig vis. Utover den rene næringsdriften trengs skolering og fostring, som inkluderer utvikling av intellektuelle, moralske og estetiske krefter.

Er argumentasjonen min falsk, e,g. at spredningen av den allmenne kulturen forlanger at mennesker har mat og drikke, at de har fått alfabetiseringen ombord i båten og at de har fått medisinsk støtte, i form av vaksnering overfor livsfarlige sykdommer? Altså, først sunn mat og ren drikke, grunnutdanning og vaksinasjon til alle og enhver, innen en kan gå i gang med videre skolering og fostring henimot den allmenne kulturen? Svaret mitt er at slike anliggender har å gå hånd i hånd, og at det ikke er snakk om å velge mellom ulike strategier; sosialdemokratiets kulturprogram har aldri blitt realisert: at kulturen kommer av seg selv, som om kultur og verdi er entiteter som faller ned fra himmelen og ned til menneskene.

Derfor er sosialdemokratiets to hovedpremisser falske: (A) at den materielle basis har å være tilfredsstilt(Les: at det gis materiell trygghet) og, (B), at materiell trygghet foranlediger økende grad av allmennutdanning i befolkning, og at kulturen, med dets intellektuelle liv, er i gang(C), der (C) antas å utgjøre en (logisk/teoretisk/praktisk) slutning som følger fra at (A) & (B) er tifredsstilt.

Jeg avrunder artikkelen min med å snakke om menneskene og deres sosiale og kulturelle omgivelser, og hvor fokuset mitt er på relasjonen mellom omgivelsene og den menneskelig personen, og omvendt, hva for kilder som gis til å bringe inn en viss balanse i at store deler av vår selvforståelse og forståelsen sluses inn i oss fra utsiden.

Mennesker er sterkt beroende av deres sosiale og kulturelle omgivelser, og som er leverandører av fordringer, forbindtligheter, idealer, verdier og normer: om menneskenes eneste kilde til forbindtligheter, idealer, verdier og normer er deres sosiale omgivelser, er det store sjanser for at det kan fare galt av sted, i sær i samfunn hvor intellektuell og moralsk fostring ikke nyter særskilt gode kår: det er lenge siden foreldre eller en forelder, fungerte som selvsagte forbilder for den oppvoksende slekt.

På den annen side er det slik at det ikke er enkelt for en forelder å leve opp til presset fra omgivelsene, der en raskt oppdager at noen av ens jevnaldrende og skolekamerater slår om seg statusgivende ting og merkevarer. Ett annet, og ikke ubetydelig aspekt, er tidsknappheten; om forelder er i arbeid og barnet i barnehagen, og senere i normal skole, blir det gjerne lite tid til overs for dybe samtaler, gitt at forutsetningene i orden for utveksling av tanker og erfaringer.

I min egen ungdomstid, det vil si på sekstitallet var det ganske mange unge som stilte seg negative til det materialistiske samfunn, der status og prestisje, i form av hytte ved sjøen og hytte på fjellet, og to biler i garasjen var noe mange drømte om, mens andre vendte ryggen til pengesamfunnet, så langt det var mulig, idet de søkte seg hen til (ungdoms)kollektiv: fra en konfidensiell kilde vet jeg at flere av de norske kollektiv var rene narkotiikaleirer, uten noen som helst framtid for det unge menneske som, mer eller mindre, havnet på et slikt sted. Det er godt mulig at det ikke er en sjokkerende nyhet at Karlsøy i Troms var et slikt sted hvor pur unge mennesker formelig druknet i rusmidler – av alle slag. Intellektuelt og moralsk oppbyggelig var det ikke.

Hva som setter unge mennesker på et godt spor, er ikke helt enkelt å finne ut av. Naturligvis, foreldre, søsken, venner og lærere bidrar med sitt til at utgangsvinkelen er vel fundert. Mer alminnelig er det vel at en ærer sine foreldre eller at en kjenner skamfullhet, ja, bent ut avsky overfor dem, i relasjon til hva de har gjort eller ikke gjort i fortiden. Imidertid, eldre slektninger av foreldrehuset, og som en i utgangpunktet ikke vet så mye om, og møtet med dem kan avsette betydningfulle og langtrekkende influering av det unge menneskes sinn.

Fra en annen vinkling, er spørsmålet om det du har gjort før og det som har hendt med deg, og at livet er om hva du gjør ut av det. Således er livet langt på vei beroende av at det er opp til deg hva du gjør ut av deg selv og ditt eget liv. Følgelig, at en bryter opp og at legger en ut på reise fra stedet hvor en ble født og vokste opp, og til et fremmed sted, er ikke det aller dummeste en kan gjøre. Skjønt vandringen har sin klare pris: at hjemreisen aldri blir slik du hadde tenkt deg at den skulle komme til å bli. Dette betyr at om prisen er for høy eller ikke, er ikke avgjørende: at hver og en av oss tar vare på vår egen anstendighet, er langt viktigere, for det er mye en har å tåle eller utholde, for at en skal komme hjem til seg selv, og ikke at en ikke forveksler 'hjemkommen' med 'hjemlengsel', og som var den romantiske nostalgikerens svar på et kaotisk liv; romantikkens nostalgiker kjente ikke til et slikt sted, og derfor drømte, lengtet og fabulerte romantikerne seg tilbake til en tid som ikke lenger var forbi, en tid og verden med eksotiske steder i fremmede land, der det fantes dype og spennende skoger og farefulle kyster å ha et sted, et sted som er ditt eget sted i verden, og som du betegner med «hjem», er å ha et sted å dra til, eller om du er uten et slikt sted, så har du å starte med å bygge opp deg selv og livet ditt. I alle fall, slik var det med meg, og, inter alia, kjære leser, antar jeg at det er med deg: at egenbestemmelse er å foretrekke framfor all velmenende fremmedbestemmelse.

For tjue til tredve år siden, så het det i blant: Alle ned på kne – dette er ran. Ingen tok det spesielt alvorlig. I dag er situasjonen en helt annen, og medmindre en har en pervers glede av å stirre inn i en skarpladd pistol, så har en å holde seg på god avstand fra visse steder, så som gullsmeder og banker, og som er ettertraktede steder for folk med onde begjær, og som ønsker og vil jage størst mulig skrekk inn hvem som helst og når som helst, bare det fører til at de får det jevnlige kicket fra å overfalle og rane mennesker som ikke overfaller og raner seg selv.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress              Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Del II følges av Del III

Ur arkivet

view_module reorder

Utbrytarkungens knep

Idag är den 21 augusti. Det här året inföll den 21 augusti på en söndag, vilket betydde att den 21 augusti var en kristen helg, nämligen trettonde söndagen efter trefaldighet, och ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 21 augusti, 2016

Strindbergsk puttrande kittel

”Strindberg är död! Leve Strindberg!” frestas man utbrista – för nog är August Strindberg larger than life så här 100 år efter sin död. Själva jubileet tjuvstartade redan säsongen innan ...

Av: Lena S. Karlsson | Reportage om scenkonst | 25 Maj, 2012

I AM POEM - Att, med andan i halsen, att, att läsa något…

Här genomförs en läsning/upplevelse/ingångsplacering av den konceptuella och digitala dikten I am, å ena sidan för att jag upplever att texten är en av de mest intressanta jag har stött ...

Av: Freke Räihä | Litteraturens porträtt | 22 Maj, 2011

Ska gatumusikanterna utvisas från Göteborg?

Ur Sveriges framsida hörs nu en bräcklig klagosång. Den ljuder från Gator och torg med en styrka som få tycks förstå. Tvåtusennio är det år då De folkvalda politikerna i ...

Av: Fredrik Rubin | Gästkrönikör | 05 juli, 2009

Giotto di Bondone. Jesus död

Johannes evangelium 19:17-37

Den svarta färgen är tydlig. Det finns ingen återvändo.

Av: Hans-Evert Renérius | Gästkrönikör | 03 april, 2015

Donna me prega

    Donna me prega, - per ch'eo voglio dire      d'un accidente - che sovente - è fero      ed è si altero - ch'è chiamato amore:      sì chi lo nega - possa ...

Av: Guido Cavalcanti | Utopiska geografier | 25 december, 2012

Jansonitmålaren Olof Krans. Bishop Hill, svenskhet på prärien IV

De gamla jansoniterna hänger på väggarna och blickar ut ur historien som själsliga vittnen berättande om det som en gång var av umbäranden, fattigdom, religiösa kontroverser, personliga fejder men också ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 02 april, 2014

Postapokalypsens symboliska murar

När jag var i Tokyo i maj visade min kompis upp en mangabok med en gigantisk, flådd jätte på framsidan. Ovanför jätten svävade en liten mansfigur med två dragna, sylvassa ...

Av: Sebastian Lööv | Essäer | 08 september, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.