Tyst kunskap, platser och utveckling

När jag ungefär samtidigt satt och bläddrade i Rachel Carsons Bok "Tyst vår" och Ingela Josefsons bok "Från lärling till mästare" började mina tankar kretsa kring "tyst kunskap" även om ...

Av: Carsten Palmer Schale | 10 juni, 2011
Essäer

Släpp inte fan över bron!

Släpp inte fan över bron! Ann Hingström träffar Hans Alfredson.    Hans Alfredson, foto: Julia Peirone/W&W Två fullvuxna män med akademisk bakgrund och smak för det burleska slår sig alltså ihop och ...

Av: Ann Hingström | 12 januari, 2007
Scenkonstens porträtt

Det sorgliga geniet. Allan Petterssons livssymfoni

Kraften i Allan Pettersson musik är brutal och väldig i sina apokalyptiska anspråk och allt igenom sinnlig. Hans tilltal är vresigt, strängt och oblygt monumentalt. Han vilar inte i stroferna ...

Av: Benny Holmberg | 23 mars, 2012
Essäer om musik

Grövelsjöns fjällstation

Vad har hänt med de gamla fjällhotellen? Och levs det ännu klassiskt pensionatsliv i fjällvärlden? I Norge vårdas många anrika ställen, men i Sverige har flertalet lagt ner eller gjorts ...

Av: Björn Gustavsson | 06 oktober, 2009
Resereportage

Mentalhygiene, mytologi og kritisk teori



Bakgrunnen for artikkelen er en mulig sammenkobling av s disparate tankemodi som psykoanalyse  mytologi og kritisk teori Historikk

Bakgrunnen for artikkelen er en mulig sammenkobling av så disparate tankemodi som psykoanalyse, mytologi og kritisk teori. Presentasjonen som følger er min egen framstilling av en slik problematisk sammenkobling av atskilte forskningsområder, dvs. livs- og verdensområder som har ingen umiddelbar forbindelse med hverandre. Utgangspunktet for diskursen er de svært vanskelige årene etter den første verdenskrig.

Tiden etter den første verdenskrig var preget av markante polariseringer, og disse motsetninger kom til uttrykk som spenningsforhold mellom ulike grupperinger av folk, der noen av disse grupperinger var innstilt på å gjenoppbygge det som var blitt laget i grus på grunn av verdenskrigen, og som hadde rast fra 1914 til 1918, mens for de sosio- polistiske aktørene var det helt andre motiv og målsettinger som stod på spill, der det ideologiske spekteret inkluderte reformpolitikere, på den ene side, og de revolusjonært orienterte grupperingene av ulike kolører, på den annen side: reformpolitkere var opptatt av at forandringer skulle skje 'stykkevis og delt'; de revolusjonære var opptatt av at det borgerlige samfunnet, og som de foraktet, skulle feies bort, i en eneste jafs, dvs. at det skulle skje på hvert eneste nivå og i hver eneste sammenheng.

 

 

Spenningsforholdene var ikke bare operative i arbeidslivssammenhenger, i fagforeninger og på statsplanet, for dette var tiden for den virkelig store innovativitet innenfor kunst og kultur, og hvor surrealistiske forfattere som André Breton, (1896 - 1966) og didaisten Tristan Tzara,(1896 – 1963) viste seg i den offentlige rommet. Bretons bok, Det surrealistiske manifest, utkom i 1924, mens den rumenskfødte poeten og essayisten Tristan Tzara, og som levde mesteparten av livet sitt i Frankrike, var en av dem som bidro til dadaistiske bevegelse ble grunnlagt, i Zürich i 1916.

Ett felles mål for både surrealister og dadaister var deres insistering på å bryte ned vareverdenes reifiserte og fragmenterte bevissthetsform, e.g. at den revolusjonære bevissthetsforandringen skulle komme i stand som resultatet av skjokkartede møter med det tilvente, det som er bygd opp på vaner og det absolutt uventede, ja, i form av den slags sanseinntrykk som brakte tilskueren ut av balanse, eller som fikk henne til å tenke radikalt annerledes om relasjonene mellom samfunn og kultur enn det hun hadde gjort før, gitt at den tidligere erfaringen og kunnskapen om denne erfaringen, nådde ut over tanken: at kultur er vaner.

I teaterets verden var det likeledes en rekke ting på gang, som at stedet for oppføring av skuespill skiftet fra det borgerlige titteskapet – teaterscenen i teaterhus – og seeren godt plassert på stolen sin – i den halvmørke teatersalen; framføringen ble det travle byfortauet – ute i friluft: teateret skulle ut til befolkningen, og ikke omvendt, at den som ønsket å gå på teater, hadde å kjøpe seg en teaterbillett, for så å nyte den store kunsten på scenen, vel vitende om at teater er teater og at hverdag og hverdagsliv er en helt annen ting.

Det oppsøkende teater er ikke et påhitt fra igår.

Innenfor malerkunsten ble en konfrontert med tidsåndens byggestil og de langt eldre byggeskikker, som for eksempel hos den russiske maler Marc Chagal; Chagal malte bilder av høyblokker i stål og betong såvel som pittoreske landsbyhus – i ett og det samme bilde. Mens Chagal var opptatt av de store linjer i landskap og arkitektur, så kunne de revolusjonære kunstnerne få fram poengene sine på annet vis, nemlig ved å trekke inn helt alminnelige bruksgjenstander, og dette skjedde ved at tingene, og som derigjennom ble til motiv, ble hentet fra klart atskilte livsområder: paraplyen og symaskinen er eksempler på det.

Forklaringen er vel at maskinkulturen for lengst hadde avløst håndverkskulturen, slik at paraplyen ikke lenger var forbeholdt mennesker fra bedrestilte samfunnssjikt, eller at syersker sydde tingene sine for hånd: den nye teknikken hadde gjort den hårdt tikjempede yrkesstoltheten til skamme, i og med at maskinproduserte artifakt ble distribuert og solgt på markedet til anonyme kjøpere, eller skal vi si og mene at en mer treffende beskrivelse av det som skjedde var at menneskene ble til 'konsumenter av artifakt'.

I årene etter den første verdenskrig kjente en knapt nok til sosial boligpolitikk, e.g. at de dårligst stilte i samfunnet skulle kunne nyte godt av samfunnsendringer. Et eksempel på det, er da det ble satt i gang storstilte byggeprosjekt i Berlin, med reising av høyhus, så var det folk med velfylt lommebok som flyttet inn i de nye bomaskinene; arbeidssøkende mennesker, og som strømmet inn i byen – innvandrerne – måtte ta til takke med husværet de velstående flyttet fra, uten at de som flyttet inn var i stand til å holde det nye husværet sitt ved like, for det koster penger: Om lønnen rakk så langt at arbeideren selv og hans familie ikke sulter i hjel, slik at en kunne komme seg på arbeid neste dag med realtivt velfylt mage, hvor skal de så få penger fra, penger nok til å dekke vedlikeholdet av husværet? Svaret er: at det var utelukket.

Fra og med 1920 steg Berlins folketall voldsomt, og da den annen verdenskrig var et faktum, hadde Berlin 4, 7 millioner innbygger, og som er langt mer enn det bor i bykommunen Berlin i dag(i i overkant av 3 millioner mennesker). Således var denne perioden en svært vanskelig tid – på flere måter.

Ser vi stort på det, så var land som Tyskland, Frankrike og England blitt rammet av store og gjennomgående kriser, der flere og flere mennesker hadde falt ut av samfunnet, i den forstand at de hadde blitt alkoholmisbrukere, prostituerte, kriminelle. Naturligvis, som allerede nevnt, hadde Europa andre spesifikke problem enn de som hadde å gjøre med gjenreisningen et den første verdenskrig, og som skyldtes selve den første verdenskrig som hendelse, for krigen hadde påført et kolossalt stor antall mennesker ufattelige lidelser, mennesker av kjøtt og blod, slik som du og jeg er det. Hva angår landet over Atlanteren, USA, så hadde også amerikanerne deltatt med soldater i krigen, og slik sett fikk det amerikanske samfunnet merke hva det betyr å være i krig, i form av krigsinvalider og mennesker som var blitt offer for de uhyggelige kreftene som slippes løs når det er krig.

Imidlertid, i denne perioden ble ikke bare Europa mer og mer teknifisert; den omfattet både USA og USSR, og som kom i stand via store industraliseringsprosjekt, for eksempel gruvedrift. Et annet aspekt var at prestasjonsnivået for deltakelse i samfunnslivet, i byråkrati og administrasj, i skole og ved universitet og på høyskoler(de tekniske høyskolene) steg voldsomt Følgelig, de nødvendige betingelse for å få arbeid var skolering, det vil si at den fagbaserte utdanningen var i orden. Med andre ord: at vilkåret for at en skulle kunne ta del i rotteracet om stillinger, verv, oppdrag og posisjoner, var at en hadde gjennomført en viss akademisk utdanning, og således ble yrkeskarrieren forbeholdt mennesker med vel tilpassede faglige kvalifikasjoner.

Bakgrunnen for artikkelen er en mulig sammenkobling av s disparate tankemodi som psykoanalyse  mytologi og kritisk teori Historikk

Bakgrunnen for artikkelen er en mulig sammenkobling av så disparate tankemodi som psykoanalyse, mytologi og kritisk teori. Presentasjonen som følger er min egen framstilling av en slik problematisk sammenkobling av atskilte forskningsområder, dvs. livs- og verdensområder som har ingen umiddelbar forbindelse med hverandre. Utgangspunktet for diskursen er de svært vanskelige årene etter den første verdenskrig.

Tiden etter den første verdenskrig var preget av markante polariseringer, og disse motsetninger kom til uttrykk som spenningsforhold mellom ulike grupperinger av folk, der noen av disse grupperinger var innstilt på å gjenoppbygge det som var blitt laget i grus på grunn av verdenskrigen, og som hadde rast fra 1914 til 1918, mens for de sosio- polistiske aktørene var det helt andre motiv og målsettinger som stod på spill, der det ideologiske spekteret inkluderte reformpolitikere, på den ene side, og de revolusjonært orienterte grupperingene av ulike kolører, på den annen side: reformpolitkere var opptatt av at forandringer skulle skje 'stykkevis og delt'; de revolusjonære var opptatt av at det borgerlige samfunnet, og som de foraktet, skulle feies bort, i en eneste jafs, dvs. at det skulle skje på hvert eneste nivå og i hver eneste sammenheng.

 

 

Spenningsforholdene var ikke bare operative i arbeidslivssammenhenger, i fagforeninger og på statsplanet, for dette var tiden for den virkelig store innovativitet innenfor kunst og kultur, og hvor surrealistiske forfattere som André Breton, (1896 - 1966) og didaisten Tristan Tzara,(1896 – 1963) viste seg i den offentlige rommet. Bretons bok, Det surrealistiske manifest, utkom i 1924, mens den rumenskfødte poeten og essayisten Tristan Tzara, og som levde mesteparten av livet sitt i Frankrike, var en av dem som bidro til dadaistiske bevegelse ble grunnlagt, i Zürich i 1916.

Ett felles mål for både surrealister og dadaister var deres insistering på å bryte ned vareverdenes reifiserte og fragmenterte bevissthetsform, e.g. at den revolusjonære bevissthetsforandringen skulle komme i stand som resultatet av skjokkartede møter med det tilvente, det som er bygd opp på vaner og det absolutt uventede, ja, i form av den slags sanseinntrykk som brakte tilskueren ut av balanse, eller som fikk henne til å tenke radikalt annerledes om relasjonene mellom samfunn og kultur enn det hun hadde gjort før, gitt at den tidligere erfaringen og kunnskapen om denne erfaringen, nådde ut over tanken: at kultur er vaner.

I teaterets verden var det likeledes en rekke ting på gang, som at stedet for oppføring av skuespill skiftet fra det borgerlige titteskapet – teaterscenen i teaterhus – og seeren godt plassert på stolen sin – i den halvmørke teatersalen; framføringen ble det travle byfortauet – ute i friluft: teateret skulle ut til befolkningen, og ikke omvendt, at den som ønsket å gå på teater, hadde å kjøpe seg en teaterbillett, for så å nyte den store kunsten på scenen, vel vitende om at teater er teater og at hverdag og hverdagsliv er en helt annen ting.

Det oppsøkende teater er ikke et påhitt fra igår.

Innenfor malerkunsten ble en konfrontert med tidsåndens byggestil og de langt eldre byggeskikker, som for eksempel hos den russiske maler Marc Chagal; Chagal malte bilder av høyblokker i stål og betong såvel som pittoreske landsbyhus – i ett og det samme bilde. Mens Chagal var opptatt av de store linjer i landskap og arkitektur, så kunne de revolusjonære kunstnerne få fram poengene sine på annet vis, nemlig ved å trekke inn helt alminnelige bruksgjenstander, og dette skjedde ved at tingene, og som derigjennom ble til motiv, ble hentet fra klart atskilte livsområder: paraplyen og symaskinen er eksempler på det.

Forklaringen er vel at maskinkulturen for lengst hadde avløst håndverkskulturen, slik at paraplyen ikke lenger var forbeholdt mennesker fra bedrestilte samfunnssjikt, eller at syersker sydde tingene sine for hånd: den nye teknikken hadde gjort den hårdt tikjempede yrkesstoltheten til skamme, i og med at maskinproduserte artifakt ble distribuert og solgt på markedet til anonyme kjøpere, eller skal vi si og mene at en mer treffende beskrivelse av det som skjedde var at menneskene ble til 'konsumenter av artifakt'.

I årene etter den første verdenskrig kjente en knapt nok til sosial boligpolitikk, e.g. at de dårligst stilte i samfunnet skulle kunne nyte godt av samfunnsendringer. Et eksempel på det, er da det ble satt i gang storstilte byggeprosjekt i Berlin, med reising av høyhus, så var det folk med velfylt lommebok som flyttet inn i de nye bomaskinene; arbeidssøkende mennesker, og som strømmet inn i byen – innvandrerne – måtte ta til takke med husværet de velstående flyttet fra, uten at de som flyttet inn var i stand til å holde det nye husværet sitt ved like, for det koster penger: Om lønnen rakk så langt at arbeideren selv og hans familie ikke sulter i hjel, slik at en kunne komme seg på arbeid neste dag med realtivt velfylt mage, hvor skal de så få penger fra, penger nok til å dekke vedlikeholdet av husværet? Svaret er: at det var utelukket.

Fra og med 1920 steg Berlins folketall voldsomt, og da den annen verdenskrig var et faktum, hadde Berlin 4, 7 millioner innbygger, og som er langt mer enn det bor i bykommunen Berlin i dag(i i overkant av 3 millioner mennesker). Således var denne perioden en svært vanskelig tid – på flere måter.

Ser vi stort på det, så var land som Tyskland, Frankrike og England blitt rammet av store og gjennomgående kriser, der flere og flere mennesker hadde falt ut av samfunnet, i den forstand at de hadde blitt alkoholmisbrukere, prostituerte, kriminelle. Naturligvis, som allerede nevnt, hadde Europa andre spesifikke problem enn de som hadde å gjøre med gjenreisningen et den første verdenskrig, og som skyldtes selve den første verdenskrig som hendelse, for krigen hadde påført et kolossalt stor antall mennesker ufattelige lidelser, mennesker av kjøtt og blod, slik som du og jeg er det. Hva angår landet over Atlanteren, USA, så hadde også amerikanerne deltatt med soldater i krigen, og slik sett fikk det amerikanske samfunnet merke hva det betyr å være i krig, i form av krigsinvalider og mennesker som var blitt offer for de uhyggelige kreftene som slippes løs når det er krig.

Imidlertid, i denne perioden ble ikke bare Europa mer og mer teknifisert; den omfattet både USA og USSR, og som kom i stand via store industraliseringsprosjekt, for eksempel gruvedrift. Et annet aspekt var at prestasjonsnivået for deltakelse i samfunnslivet, i byråkrati og administrasj, i skole og ved universitet og på høyskoler(de tekniske høyskolene) steg voldsomt Følgelig, de nødvendige betingelse for å få arbeid var skolering, det vil si at den fagbaserte utdanningen var i orden. Med andre ord: at vilkåret for at en skulle kunne ta del i rotteracet om stillinger, verv, oppdrag og posisjoner, var at en hadde gjennomført en viss akademisk utdanning, og således ble yrkeskarrieren forbeholdt mennesker med vel tilpassede faglige kvalifikasjoner.

alt

Mentalhygiens far: Sigmund Freud (1856-1930)

Sigmund FreudDeler av artikkelen bundet opp til følgende moment: at jeg ser nærmere på psykoanalytisk teori og psykoanalysen som verktøy for å rette opp sosial desintegrasjon, der en antok at årsakene til sosial desintegrasjonen var alkoholisme, prostitusjon, ungdomskriminalitet. Datidens forslag til løsning på de heterogene samfunnsproblemene betegnet en med 'atferdsmodifikasjon', og som ble lagt fram i statsoppnevnte kommisjoner, og som, på basis av diskusjoner mellom vitenskapelig skolerte folk, med bakgrunn i allmenn sosialforskning, biologi, kriminologi, kulturantroplogi, psykologi, psykiatri og nevrologi, la fram et komplett atferdsmodifikasjonsprogram: psykoanalytikeren Sigmund Freud var en av deltakerene på dette atferdsmodifikasjonsprogrammet, hvis hovedsete var USA og med forgreninger til Tyskland

Således tar jeg opp spørsmålet om hva empiriske sammenhenger som gis mellom psykonalytisk teori, slik den ble utviklet av Sigmund Freud, mytologi og kritisk teori, gitt at det i det hele tatt er intelligibelt å innlate seg på å få til en slik kobling. For å foregripe min egen diskurs: étt av svarene går i følgende retning. For det første, psykoanalysen er om «ønsker», mens 'myter' og 'mytologi' henviser oss til menneskenes barndom, hvilket vil si at myter og mytologi refererer til en tid og en verden der menneskene blandet sammen føelser, fantasi, imaginasjon med realiteteten, eller at følelser, fantasi og imaginasjon ble oppfattet som realiteten selv: den som baserer livet sitt på myter og mytologi, bygger livet sitt på kimærer, eller at rene tankefostre inntar plassen for en mer nøktern innstiling overfor det som utgjør realiteten.

Med henblikk på kritisk teori, så opereres det innenfor denne vitenskaps-filosofiske skole med skillet mellom «'opplyst sinnstilstand'» vs. «'uopplyst/maipulert sinnstilstand'», der den sistnevnte begrepsbeskrivelsen og tydningen står for en «falsk»/«fordreid» sinnstilstand, i kontradistinksjon til den førsnevnte oppfattelsen, og som talsperonene for kritisk teori satte ekvivalent med en «sann» sinnstilstand, eller at den står for en non – manipulert sinnstilstand. I vår tid oversetter vi dette skillet mellom uopplyst og opplyst med 'å være mottakelig for informasjon som sendes ut til borgerne vs. de som ikke forstår det som sendes ut av informasjon: det er slettes ikke opplagt at de som arbeidet med kritisk teori forstod skillet på den nevnte måte. Én av grunnene for at det er slik, er at vår tid er en svært overflatisk tid, e.g. at det gjerne skorter på intensjonsdybde.

Dermed står en overfor følgende situasjonsbeskrivelse og tydning av realiteten: at sosial og politisk ideologi, inkludert kulturideologi, er betingelser og vilkår for å kunne henvise til at det foreligger menneskelig bevisstheter som er manipulerte bevisstheter. La oss se nærmere på resonnementet. Gitt at politiske partier er om organisering av samfunnslivet og statens ulike organ i relasjon til samfunnet. Dessuten at hvert eneste politiske parti har såvel et arbeidsprogram som et langtidsprogram, og at det er i langtidsprogrammet at deres idéer og tanker om samfunnsorganiseringen kommer til uttrykk. Gitt at hvert eneste samfunn har ulike «'sosiale klasser, grupper av individ, sjikt og lag'», og at de ulike sjikt, lag, grupper av folk, eller de mange ulike klasser, har deres spesifikke preferqnser og strategier, interesser og verdier, samt eksplisitte eller implisitte sosio – kulturelle normer, så følger det at hver eneste sosiale, politiske og kulturelle ideologi, er med henvisning til visse sosiale klasser i en gitt populasjon av mennesker. Naturligvis, samfunn og samfunnskulturer endrer seg over tid, sted og omstendigheter, slik at i løpet av en viss tid har de sosiale klasser, og som tidligere var utenfor det partikulære samfunnets maktapparat, ervervet seg innflytelse gjennom å ta skrittet over fra en ren tilskuermentalitet til aktiv deltakelse i de mange politiske partier og kommunale, fylkeskommunale styrer og statlige organ, sammen med at de har fått deres plasser i de mange råd, utvalg, komiteer og kommisjoner som har blitt etablert på de ulike nivå i samfunnet de er født inn i, og som de har vokst opp i.

Karl Marx (1818-1883)

Karl MarxVi har å ta et tilbakeblikk. Siden folk som tilsluttet seg kritisk teori drev med nylesninger av samfunnsfilosofen Karl Marx, og at en hos Marx støter på idéer som arbeid og marked, kapital og penger, ulike sosial klasser og klassekamp, og, ikke minst, det flertydige begrepet om fremmedgjøring, e.g. at mennesker ikke gjenkjenner seg selv i produktene de selv har frambrakt, dvs. at arbeiderne har blitt fremmedgjort fra produksjonsprosessene som fører fram til det endelige produktet, et produkt som er et kollektivt opparbeidet produkt, eller at det er med referanse til en situasjon der en står fremmed overfor seg selv, og som er en form for 'underlggjøring' i relasjon til et menneskes erfaringer med sin egen tilstedeværelse i verden – at en ikke lenger forstår seg selv og sitt eget liv, e.g. at det er et fremmed ansikt en får øye på i speilet hver eneste morgen.

Ressonementet hos Marx, i den politiske varianten, grovt uttrykt, går ut på at de kapitalistiske samfunns infrastruktur, samt overbygningen, hviler på at det er arbeiderklassen som holder hele samfunnet oppe, i og med at det er den produktive klasse som produserer såvel de materielle goder, tjenester og varer som de imaterielle verdiene, e.g. at det menneskelige intellektets kraft og styrke og lemmenes uttrettelig samvirke samvirke som frambringer kunst og kultur, vitenskap og filosofi, for eksempel.

I praksis betyr det foregående at for det fremmedgjorte sinn er samfunnsrealiteten, i dens totalitet, og med dens mylder av ulike sosiale roller, ugjennomtrengbar, ubegripelig, skjønt det som er virkelig, er at samfunnet, med dets ulike kommandostrukturer, dets mange arrangement, dets kultur og dets historie, først har oppstått som følge at de mange anonyme hoder, kropper og ben har bidratt til at det gis et visst samfunn, med en viss arbeidsdeling, og ikke en annen enn den faktisk er.

Det gis folk som leser Marx slik at han er den radikale revolisjonære versjonen av Hegel, for i skriftene sine hevder Marx at all forutgående filosofi er bundet opp til tydninger av realiteten; hva det hele kommer an på, er at en forandrer realiteten(Min utheving).

Sett ut fra tanken om moral/etikk, er moralske forestillinger ikke annet enn politiske ideologi, der de besittende og mektige klasser søker etter å legitimere klasseherredømmet sitt. Étt ganske opplagt kontra-argument overfor å redusere moral og moralbegrep til politisk ideologi, e.g. at den som hevder at det gis et fundamentalt skille mellom moral og politikk, og at dette skillet er et reelt skille, har fått et alvorlig problem med å forsvare et slik synspunkt, siden en kan stille spørsmålet om hva som skulle kunne telle som sannhet, gitt at totaliteten av realiteten kun er et produkt av den manipulerte eksistens. Det vil si at det en oppfatter som virkelig og sant, er et kausalt produkt fra mennesker som befinner seg oppe i samfunnshierarkiet, og som arbeider for å legitimere sin egen eksistens, en eksistens som er uavhengig av de basale lover som driver menneskenes liv og historie framover, skjønt det for det meste er slik at disse drivkrefter/mekanismer virker bak ryggen på den det er om: ut fra datidens marxistiske sjargong, er det tale om moral som borgerlig moral.

I perspektivet til Marx er det arbeiderklassen som er den undertrykte klassen, og at det er den kapitalistiske staten som undertrykker alle dem som produserer de materielle verdiene, samt forutsetningene for at det kan oppstår en overbygning, og som utgjør den intellektuelle dimensjonen i samfunnet. Således hevder Marx at all undertrykking først kan opphøre når arbeiderklassen organiserer seg, og at den opptrer på den måten at den knuser undertrykkeren, og som er statens manifeste talspersoner – kapitalistene. Dermed hadde representantene for kritisk teori å se til at folk flest ble opplyste mennesker, det vil si at de nådde fram til et punkt der de oppnår en dobbelt erkjennelse: For det første, at gjennom passiv akseptasjon av de sosiale forholdene de levde under, ville det føre til at undertrykkelsen bare forstatte å holde fram, og, for det andre, gjennom å arbeide aktivt for endring av den asosiale ordningen, e,g, som består av undertrykkere og undertrykte, herskere og behersket, ledere og ledet, ville de ta styringen på hele samfunnets videre utvikling, i retning av frie og selvstendige mennesker. Dermed heter det hos Marx: Arbeidere i alle land, foren dere. Meningen hos Marx syntes klar: at arbeiderne, proletarene, hadde ingenting å minst, med unntak av lenkene, det vil si at de var bundet på hender og føtter til den kapitalistiske vognen, og som gjorde majoriteten av menneskene på jorden til produsenter av profitt, og som gikk rett i lommene på kapitalistene.

For å uttrykke det foregående så enkelt som mulig: kapitalistene har å se til at reproduksjonsomkostningene blir holdt på et så lavt nivå som overhodet mulig, slik at overskuddet av arbeidet, dels tilflyter dem selv, dels at overskuddet fra produksjonen og omsetningen av varene blir investert i ny teknologi. Parallelt med dette, ifølge Marx, arbeider kapitalistene for å utvide grensene for omsetning av de produserte varene, og, om dette blir besværtlig, så kan en alltids ty til velkjente midler: at krig og krigføring er veien å gå for å anskaffe seg nye landområder, med ditto tilgang til nyervervet råstoff og en arbeidskraft som foretrekker å arbeide for en lav lønn, framfor at de er uten lønnsarbeid i det hele tatt.

Psykoanalysen som verktøy for frigjørende praksis

Hva angår psykoanalysen som verktøy for frigjørende praksis, så er det langt fra opplagt at den tilfredsstiller normale fordringer for en slik praksi, og en sentral grunn er at psykoanalysen, slik den ble etablert og videreutviklet av Freud, har så mange uklarheter og selvmotsigelser bygd inn i seg at å snakke om en vitenskapelig teori, er lite relevant. En kan uttrykke den sistnevnte bemerkning i retning av at det er en svært alvorlig innvending overfor en konsepsjon om det menneskelige sinn, og som aspirerer henimot vitenskapelig/filosofisk status, at den ikke er i stand til å innfri kriterier for vitenskapelighet: hva Freud fryktet aller mest, var ikke å være vitenskapelig nok.

I det hele tatt, det virker som at Freud gjorde det svært lett for seg selv når han, rent utkritisk, overtok sett av notasjoner fra gresk mytologi, og især når han bygger teorien sin opp på overleveringer fra mennesker som ennå befinner seg i sin barndom, som, for eksempel, at i den greske kulturkrets ble fantasi og imaginasjon tatt som det som konstituerte realitetet, og ikke at pålitelige observasjoner av naturens fenomen, sammen med nøkterne observasjoner, beskrivelser og tydninger av observasjonene dannet basis for å trekke konklusjoner på grunnlag av det en hadde iakttatt. Rent allment var det slik at grekerne skjelnet ikke mellom beskrivelser av fenomenene og den innvirkning fenomenene hadde på menneskenes bevissthet/sinn og sinnstilstander; en kan uttrykke det foregående slik at når forutsetningene og betingelsene ikke er tilstede for å skjelne mellom ren subjektivitet og mer nøkerne, uhildete, beskrivelser av fenomenene, er heller ikke forutsetningene og betingelsene tilstede for å etablere saklige beskrivelser og vurderinger av det som finner sted, verken med henblikk på menneskenes indre natur eller med henblikk på det som finner sted utenfor dem selv, e.g. i den ytre natur og i omgivelsene, i det egne samfunnet og i andre samfunn enn sitt eget samfunn.

alt

Sigmund Freud var lidenskapelig opptatt av det seksuelle som primus motor i menneskelivet, og han syntes å ha trodd og ment at blant og mellom pasjonene(«driftene»), er seksualdriften den aller viktigste: at det seksuelle utgjør den primære pasjonen hos menneske, er helt sikkert en forestilling som ikke holder stikk ved at menneskeværen foranlediger så svært mange ulike inklinasjoner, tendenser og disposisjoner, så som den indre trangen til å utfolde seg gjennom lek og spill(Homo Ludens), eller til å engasjere seg i sosialt arbeid eller kunstnerisk skaping. Dessuten er det slik at det gis folk som har legning for intellektuelt arbeid, så som ulike typer av forskning og at det gis mennesker som vier livet sitt til tenkning/filosofi. Å utforske skapingsprosessen hører med når en streber etter å forstå hva som menes med menneskeværen. Det gis likeledes spesielle slags mennesker, og som er opptatt av å kontrollere andre, e.g. at slike mennesker passer svært godt inn i kategorien for 'maktmennesker', der livsorienteringen deres er overfor andre enn dem selv, det vil si at hele deres eksistens synes å rulle og kretse rundt ordrgiving, og at andre har å adlyde de ordrene de får. For min egen del er det slik at jeg ser på det religiøse språket og det religiøse sentimentet som en av de mest sentrale element hos mennesker. Å ta opp følgende spørsmål, og å prøve å besvare dem, er å drive med filosofi: menneskeværen er å søke etter sannhet, og det er å spørre seg selv om hvordan en oppnår den. Mennesker spør etter opprinnelsen til hele Universet, og hvem som skapte det, og hvordan det gikk for seg. De undres over hva det er med alt snakket om guder, eller, gitt at det fins en og bare èn gud, så spør de seg om Gud blander seg inn i menneskenes affærer. Det gis mennesker søker også etter å finne ut av hva som er menneskenes natur, om hva for plikter de har og hva som er deres skjebne('Fatum').

Freud hadde liten eller ingen sans for de nevnte anliggender i egenskap av seriøse anliggender, og som har blitt tatt opp av mennesker ved at de setter livet sitt på prøve for å finne ut av dem. Slike anliggender er en sentral del av kultur og verdiarven, og det beskrives som dimensjonen for det intellektuelle/åndelige livet, i kontradiksjon til den materielle kulturen og den form for liv som er knyttet til alle de ting og forhold som er om produksjon og reproduksjon livsbetingelsene, så som om å få seg en utdanning, og etter at utdanningen er over, så finner en seg et arbeide, og som er slik at en kan forsørge seg selv, og avkommet, gitt at en finner seg en samboer, eller at en gifter seg, og at en får barn. Dessuten om diverse former for konkurranse, konsum og kommersalisering.

Menneskeliv er ikke bare om å jobbe og sjoppe, for å være menneske er anvist på spørsmål som er om mening med eksistensen og om transcendensen, det vil si anliggender som går ut på å finne ut av hva de er og hvem de er som menneske, og hva de skal gjøre ut av deres korte tid på jorden.

Jeg går nå over til å se nærmere på 'mentalhygiene', der jeg starter opp med en skisse av min egen oppfatning om hva det går ut på.

 

Livtak

En av de ting som kan knyttes til 'mentalhygiene', er 'livtak', i betydningen 'å ta opp livet' eller 'å ta tak i sitt eget liv'. I en helt annen sammenheng enn den herværende har jeg denotert et slikt grep med «'livtak'». Det eksplisitte mål(verdi) for livtak er å oppnå økt grep på sitt eget liv, e.g. at det er om å få makt over sitt eget liv. Ut fra begrepene og erfaringen min, er dette med henvisning til livsformer som har selvrelatering som forutsetning og betingelse, uten at det er et tilstrekkelig vilkår for vellykket selvrelatering siden det er mulig å relatere seg til seg selv på mange ulike dårlig måter, og enkelte av disse er langt dårligere enn andre måter, så som at en kan tre inn i et forhold til sine egne forhold(=selvrelatering) ved at en dyrker sine negative sider eller sine onde begjær, istedenfor å samle seg om informative og konstruktive planer og prosjekt.

Å rose seg selv av sine egne dårlige sider, eller at en er stolt av at en har den og den karakter, og som er slett eller fordervet, er vel ett og det samme som hovmodighet, eventuelt, at en har blitt pervers, det vil si at en dyrker det onde som det gode.

For å nevne et eksempel: det fullt ut mulig for en notorisk kriminell å anvende tiden han har fått innenfor murene til å klekke ut de neste forbrytelse, og at bestrebelser på å forandre seg selv og sitt eget liv, blir sett på som borkastet møye ved at det gis få eller ingen som ønsker og vil å ha noe å gjøre med en person som har et dårlig rulleblad. I alle fall, fengselsstraff er en ting, om det fører til en gjennomgripende selvforbedring, det vil si at personen angrer, og at vedkommende derigjennom får til en gjennomgripende endring i livet sitt, er en helt annen ting. Ja, det samme gjelder også for folk som blir sperret inne på et mentalsykehus; når de slipper ut fra den mentale anstalten, varer det ikke lenge før de er der igjen. Det er slikt som faller inn under tanken om den onde sirkel; en sitter fast, og en er underlagt gjentakelsestvang, så vel i kriminell forstand som i sosialpatologisk mening.

Atferdsmodifikasjon

Dette bringer oss over i en helt annen tydning av begrepet mentalhygiene enn å ta opp sitt eget liv, nemlig «atferdsmodifikaksjon'» og/eller «'sosial ingeniørkunst'». Adferdsmodifikasjon og sosial ingeniørkunst, gitt at en forstår hva som menes med 'atferd' og 'ingeniørkunst', har helt andre forutsetninger og betingelser enn selvinitierte livtak; både atferdsmodifikasjon og sosial ingeniørkunst har sosial kontroll som eksplisitt mål(verdi). Begge retninger dukket opp i første halvdel av det 20. århundre. Hva er disse retninger mer presist om? Her følger svaret mitt. I alminneliget er betingelsene og forutsetningene for atferdsmodifikasjon og sosial ingeniørkunst slik: at det fins fagfolk som tror at natur- og samfunnsvitenskapene er kapable til å utvikle diverse agendaer, lister eller program, og programmet foranlediger at det skal kunne implementeres, der formålet er å få kontroll over individ og grupper av individ som ikke er i stand til å kontrollere seg selv; programmet har bygd inn i seg at å skaffe seg kontroll over slike individ er svært viktig, for de representerer en betydelig trussel for velfungerende samfunn og samfunnsliv.

Sentralt i denne sammenheng, er presiseringen at atferdsmodifikasjon er om «tunge, store og omfattende atferdsforstyrrelser», så som alkolisme, prostitusjon, ungdomskriminalitet, men også om diverse fobier, hysteri og nevroser, det vil si at det er om foreteelser som sorterer under det som betegnes med «sosialpatologi», og hvor referansegruppen er individ som har fått diagnosen at de er eksepsjonelt farlige for seg selv eller for andre mennesker, eller begge deler.

Med den relativt knappe skissen i bagasjen, er vi parate til å ta opp følgende spørsmål: hva er årsakene/grunnene til sosial- og kulturell mistilpasning? Er årsakene forankret i individets genetiske utrustning? I miljøet? Er det tale om vekselvirkning mellom gener og miljø? Hva for funksjonelle roller spiller sosialisering, sosiale verdier og allmengyldige normer, på den ene side, og kultur - og kulturnormer for danning av velfungerende individ, respektivt, når den sosiale tilpasningen ikke slår til? Er en slik todeling, der det er om genetikk og dysfunksjonelt miljø, på den ene side, og fraværet av allment aksepterte sosio-kulturelle normer, på den annen side, en altfor enkelt opposisjon? Det er plausibelt at andre forhold spiller inn, så som forfordeling av den sosiale velstanden, at gapet mellom de som har og de som ikke er, er svært stort, og at oppgjennom historien har ulike innsiktsfulle mennesker, så som Aristoteles, framholdt at store sosio-kulturelle uliheter tenderer i retning av uro, splid, vanskeligheter, mellom annet, at den negative affekt 'misunnelse' konsolideres, snarere enn svekkes under sosialt urettferdige livsforhold.

En av dem som hadde svært sterke overbevisninger og tanker/meninger om motivene/bevegrunnene for menneskenes atferd, var psykoanalytikeren Sigmund Freud, og svaret han gav er ett av flere partielle bidrag til spørsmålet om forbindelsen mellom seksuelle begjær, personligheten og kultur. I korthet er teorien hans slik: at hovedmotivet for alt det mennesker gjør er seksuelt fundert(i det seksuelle begjæret) og alt det som det seksuelle begjæret frambringer, uavhengig om det gjelder «sublimering» av driftsenergien(det seksuelle), eller, om en vil, at kultur ikke er annet enn kompensjon for villdyret/råskapen i menneske. I sikten til Freud er kultur og kulturfenomen dermed ikke annet enn sublimeringer av seksualdriften(libido), og således skriver Freud om at alt ubehag i kulturen skyldes seksuelle forstyrrelser eller at dårlig seksualliv gir dårlig kultur.

Freuds psykoanalytiske teori passer, muligens, best som en mellomløsning: å gå i psykoanalyse er en omfattende prosess og det kan ta mange år innen det gir gode resultater, om den i det hele tatt fører til positive resultat, for en side av psykoanalysen som metode og teknikk, er at den ikke synes å fungere særskilt godt for hvert eneste menneske. Eksemplene på at de ikke er slik at psykoanalyse er en universal medisin for hver kvinne og hver mann, er legio: Kanske var det slik for personer som trakk seg ut fra den terapeutiske prosessen at det var pykoanalytiske teori som ikke holdt mål, snarere enn at ansvaret for det ikke fungerete ble lastet over på klienten – pasienten?

På den annen side, å ha en vitenskapelig teori og å arbeide for å få stadfestet at teorien er korrekt, er ikke ett og det samme som å ha visse sett av hypoteser: hypoteser er sanne eller falske, og hvor det ofte viser seg at blir svekket i møte med realiteten, e.g. data som innvinnes på grunn av diverse eksperiment, og som er uforenelig med hypotesenes sannhet, det vil si at i de tifelle en kan påvise at de empriske konsekvenser, og som antas å følge fra disse hypoteser, er falske, så er det ting som ikke stemmer med hypotesene.

Det foregående er elementært innenfor vitenskapelig tenkning. Imidlertid, om en hevder at den vitenskapelige teorien er sann uavhengig av om den støttes opp av hypoteser og pålitelige data, det vil si at validiteten til teorien er der, samme hva som ellers gjelder, så har en gode grunner for å stusse over om hva som har gått galt med hele prosjektet: det virker som en står overfor et lukket land, og at teorien truer med å bli total og totaliserende.

Hva jeg tenker på, er ikke bare at rivaliserende, konkurrerende og alternative teorier blir ignorert; det kan jo godt være at samtlige alternative teorier er på avveie, e.g. at hver og en teori og deres kapasitet til som eksplanatoriske teorier/modeller er slik at de synker henimot null. La meg få forklare hva jeg mener. Dersom en qua vitenskapsutøver forfekter synspunktet at andre teorier, i utgangspunktet, har å bli ekskludert fra det videre forskningsforløpet, så står en overfor et lukket sinn, uten logiske og empiriske anledninger og muligheter til å foreta endringer innenfor den egne teorien, for det gis, eo ipso, bare én teori: forskerens egen teori.

All læring har som nødvendig betingelse at den lærende er villig til å justere/korrigere settet av oppfatninger om realiteten, beroende av nye kjensgjerning som stiger fram. Med andre ord: konfrontasjonen med realiteten er testen for oppfatningenes sannhet/falskhet, der noen av oppfatningen blir justert, i den grad de er uforenelig med realiteten, andre blir rett og slett forkastet som falske oppfatnnger, så som at de er logisk kontradiktoriske oppfatninger: de øvrige, og som passerer testen, tar en vare på ved at det gis ingen gode grunner for å trekke dem i tvil.Naturligvis, i prinsippet er det empirisk umulig å teste hver eneste oppfatning en har, og at det forholder seg slik, er et faktum som en har å leve med.

Med henblikk på Freud og Freuds psykoanalytiske teori, er det ikke fullstendig galt å hevde at det er en totaliserende teori, i den mening at Freud griper tilbake til myten, myter og mytologi, og at motivet/intensjonen hans var å forsterke sin egen teori, som, for eksempel, «ødipus-komplekset», og som bygger på myten om sønnen som drepte sin far og giftet seg med sin mor: hos Freud synes konkurrensen mellom far og sønn, om morens gunst, nærmest å bli satt ekvivalent med en naturlov, og at den som benekter den negative relasjonen mellom far og sønn, eller at sønnen bestrider hver eneste aggressive innstilling overfor far, har dermed bekreftet at fortrengninger av libido er en realitet: ødipus-komplekset er en ren myte, hentet fra det gamle Grekenland: i den grad og utstrekning Freud trodde og mente at mytologisk stoff har i seg en kjerne av sannhet, så, er det relevant å referere til myter og mytologi som en form for opphavsberetninger, eller fortellinger – med mytisk opphav – som kan fungere slik at de bidrar til å forklare hvordan mennesker fornemmer og føler, tror og tenker og handler, eller hva som motiverer dem til å gjøre dette eller hint. Merk at Freud var opptatt av at motiver, som ønsker og begjær, for det meste, var ubevisste ting, e.g. at psykoanalytikerens forklaring av det som foregår i et menneskes sinn, er en annen enn de forklaringer som settes fram av den som blir psykoanalysert, eventuelt, at pasienten ikke har en har en eneste formening om det som finner sted, annet enn at det er i form av store og sterke drifter/ lidenskaper, og som individet ikke har kontroll og styring på, det vil si at de sterke lidenskapene er utenfor individets rekkevidde.

alt

Karl Jaspers og idéen hans om altet, Kosmos eller Universum

Det gis enn rekke andre oppfatninger om mennesker og det som motiverer dem enn diverse teorier som bygger på Freud, og en av disse er med henvisning ti «ur-historier»: ur-historier springer ut fra menneskenes søken etter oprinnelsen til «det hele»:, opphavet til alt det Karl Jaspers tyder som det som er «alt-om-seg- gripende» - Altet, Kosmos eller Universum.

 

Idéen om Edens Hage

Karl JaspersEn annen vinkling inn til menneskenes barndom, eller hvordan en ønsker og vil uttrykke det, er idèen en 'opprinnelig uskyldstilstand', eller, om en vil, idéen om det jordiske paradis, Edens Hage. Ut fra og i lys av kristendommens ortoksi, doktriner og dogmer har det jordiske paradiset blitt framstilt som et sted hvor de de to første menneskene, Adam og Eva, levde i harmoni med seg selv, med hverandre og naturen; jeg skynder meg med å tilføye at det er ingen kjente og erkjente filosofer som har trodd på at det faktisk fantes to mennesker som vandret rundt i hagen, og som gjorde ingen fortred. Et framragende eksempel på bestridelsen av en slik tilstand som Edens Hage, er Thomas Acquino. Dermed er hele beretningen om en slik uskyldstilstand et påhitt fra folk som har en fantasi som har kommet på ville veier, og en bare undrer seg over om det skjedde med det for øyet at en skulle føre svært enkle sjeler bak lyset: forledete folk er enklere å holde styr på enn folk som er kritiske overfor det som blir forkynt på og fra en prekestol, og som aatas å stamme fra den hellige skrift, e.g. Det Gamle Testamentet(G.T), til forskjell fra Det Nye Testamentet(N.T), og hvor oienteringen er en helt annen enn i G.T, der Gud(Jahve) er fremmed og fjern, samtidig som Gud er ubarmhjertig hård – uten nåde. Dermed samler jeg meg om å snakke om følgende ting: på den ene side, kristendommens fortolkning av Paradiset og, på den annen side, Freuds tydning av urhistorier eller hendelser av mytisk karakter – myter – og forsøket hans på å konstruere en troverdig framstilling av hvordan utviklingen fra lavere livsformer til høyere livsformer fant sted.

Jeg starter med min egen tydning, sett ut fra kristendommens synsrand(horisont), en tydning som bærer klare preg av virkningshistorien vår siden en synes å lese historien ut fra det som inntreffer langt senere i tid, og som en ikke kunne ha kjent til så langt tilbake i fortiden: vi setter således som premiss at det som fant sted, hvis det fant sted, skjedde forut for religiøse profetier, Naturligvis, det som følger er ikke ment som faktiske hendelser, kun som hypotetiske hendelser, der en tenker seg at det ikke strider i mot menneskelig fornuft å tro og mene at det kunne ha hendt, i en fjern fortid, lenge før Babylon og Mesopotamia, som, tross alt, var regulerte samfunn med lover og bestemmelser, og en viss urban kulturform.

Å lese tydninger av de første menneskene er kjedelig stoff, og en forstår temmelig hurtig at utgangen av en viss hendelse ikke ender særskilt bra. Eeventuelt at en har å prøve å finne fram til tydninger som kan peke i retning av at den antatte hendelsen ikke var så dum likevel, især når en ser den i lys av hendelser som kommer langt senere.

Nok om det, så langt: i Edens Hage kunne Adam og Eva og deres slekt, gjøre det som behaget dem; med unntak fra to klare forbud, og disse to forbud gjaldt to trær i Hagen: Treet for Forståelse og Livstreet: Gud hadde gitt urmenneskene ordrer eller lagt ned to forbud, hvis gylidghet var absolutt – disse forbud var betingelsesløse forbud: enten en åt fruktene fra treet for forståelse eller om en åt fruktene fra livstreet, handlet en i strid med Guds vilje. Leseren kjenner godt til at Adam og Eva satte forbudene tilside, og hva som hendte med dem på grunn av det. Vi merker oss at i en alminnelig framstilling av Paradiset, gis det ett forbud, som gjaldt å overfor det så spise(epler) fra forståelsens tre; i realitete opereres det med to klare tabuer: gjennom å ta til seg fra forståelsens tre ville den som åt få bevissthet om forskjellen mellom moralsk godt og moralsk ondt eller det som er moralsk rett og det som er moralskgalt; den som tok til seg fra livstreet kom til bevissthet om livets endelighet – at ingen lever evig og at døden er viss for den som har blitt satt inn i livet: liv og død viser hen til hverandre, slik moralsk galt har som betingelse at det moralsk rette fins.

Hva skal en hevde om det foregående, især med henblikk på «uskyldsstanden»? At det fantes en tid og en verden der menneskene ikke kjente til forskjellen mellom sant og usant, løgn og bedrag, sannferdighet og bløff, rett og galt, godt og ondt, hvilket innebærer at de første menneskene var uten moral og uten samvittighet?

I motsetning til å anta at det fantes en slik tilstand, og at denne tilstanden inkluderte mennesker, så hevder jeg at vår faktiske eksistens som mennesker er en helt annen enn det som har blitt holdt fram for oss: at idéen om uskyldsstanden er en fiksjon, og at vi mennesker vet at det er galt å stjele, at det er galt å lyve, og at å bedra, plyndre og slå i hjel er svært galt, slik dødens faktum kom til oss mens vi var helt små – i vår tidlige barndom. Følgelig tok det ikke svært lang tid innen vi oppdaget at den som har blitt født skal dø, om ikke i morgen men heller slik at etter voksen alder kommer alderdom, sykdom, og, til slutt: døden.

I følge en tydning av Forståelsens tre, det vil si i termer av kunnskap og kunnskapstørst, er begjæret av syndig natur, og at synden bestod i at Adam og Eva bommet på målet da de ikke tok hensyn til forbudet om å la være å ete av treet for kunnskap. Inter alia, det samme gjelder for det andre forbudet – Adam og Eva syndet nok engang – uheldbredelige syndere. Synden var født, synden hadde kommet inn i verden, og fra generasjon til generasjon av etterkommere fra Adam og Eva lå det en evig forbannelse over dem: at synden fulgte dem, hvorhen de gikk; synden var blitt deres lodd i livet, en arv fra deres forfedre. Det er det som ligger i uttrykket arvesynden: at den følger med deg som din egen skygge: menneskene hadde reist seg overfor Gud, gjort opprør overfor Gud, og de var blitt skyldige overfor ham: Gud hadde gitt dem frihet, frihet til å velge mellom å følge hans to enkle forbud, men de hadde ignorert begge to.

Nå, som forståelsen var blitt et element i menneskenes liv og at bevisstheten om livets endelighet og at dødens visshet hadde meldt seg med full tyngde, måtte menneskene, utstyrt med en slik forståelse og en erfaring som sprang ut av det som var hendt, enten velge på nytt eller å la det være, skjønt i begge tilfelle med en viss forståelse i bagasjen.

Det foregående kan sammenfattes ved hjelp av følgende overskrifter: 1. At det kommer i gang en læringsprosess. 2. At samvittigheten oppstår hos mennesket. 3. At tanken om det onde har gitt seg til kjenne. 4. At begrepet om ondskap har blitt en del av realiteten. 5. At rituelle praksisser som ofring, offeret, syndebukken og tilhelning har fått en framskutt plass i menneskenes liv.

Jeg starter med idéen om syndebukken, med påfølgende praksis. Det er gjerne slik at idéen om syndebukk stiger fram, og blir akutt i tider preget av stor uro, som kan skyldes naturkatastrofer, feider, stammekriger, konflikter i relasjon til folk som ikke tilhører de stammer som finnes der en bor, og med påfølgende forfall i seder og skikker, der syndebukk står for den eller de som antas å ha forårsaket all elendighet, i egne rekker eller som en ytre makt, og hvor visse individ og grupper av individ blir demonisert, og som betyr at en har å kvitte seg med dem, slik at fred og ro pånytt kan opprettes i samfunnskroppen.

Det betyr at visse individ og grupper har å bli ofret, og at selve offerhandlingen står for at en fjerner det onde fra samfunnskroppen. Legg merke til at det alminnelige er at livet flyter enkelt og greit av sted, uten rystelser eller anomalier av noe slag; med ett velter en fremmed stamme inn, og plyndrer og herjer, eller at visse grupper av individ innenfor den egne stamme reiser seg overfor stammens høvding og høvdingslekt, og så braker det løs med indre stridigheter, inntil blodet har fosset ut, og at ingen ser seg tjent med at grusomhetene fortsetter: de som antas å ha startet det hele, og at det er den rene ondskap som har drevet dem til å begå ugjerningene mot sitt eget folk eller stamme, og derfor har de har å bli straffet- og at straffen er nådesløs – døden.

Med henblikk begrepet on samvittighet, som rent semantisk er beslektet med bevissthet, det vil si som fellessans, har fortiden belært menneskene at de ikke er lytefrie; de kan trå galt, og således forvolde onde ting: dermed aktualiseres tanken på mennesker som er mest mulig fri for all slags lyter og skavanker, og at det er disse mennesker de ikke bare betror seg til når de har gjort noe de kjenner eller vet er galt; de overlater også ledelsen av hele samfunnet til den som de tror har de aller beste forutsetninger til å lede dem trygt og sikkert framover: presteskapet(teokratiet) har oppstått som institusjon eller som fast arrangement.

I og med at teokratiet antas å være mest fullkomment og perfekt med henblikk på å forstå hva stammens guder vil med stammemedlemmene, har teokratene en annen rolle enn de øvrige medlemmene av stammen, idet de kan utstede befalinger, og at det er stammens oppgave å adlyde hver eneste befaling de får fra teokratiet, og som antas å ha inngått en særskilt pakt eller overenskomst, med gudene: ut fra en slik religiøs-mytologisk tydning av relasjonen mellom Guden eller gudene, som en pakt mellom teokratiet og gudene, blir teokratene til mellommenn, eller at de pendler mellom Guden/gudene og stammens medlemmer, og når teokratene snakker, så snakker de på vegne av Guden/gudene når de utsteder befalinger til de øvrige stammemedlemmene.

Rent teoretisk synes alt å være i sin skjønneste orden, gitt at det er virkelig og sant at teokratene står i direkte kontakt med gudene eller den høyeste guden; det gis et alvorlig aber: om teokraten(e) viser seg å ha en agenda som ikke er i stammens selvinteresse som stamme, hva skjer da?

Dermed kan en annen vinkling inn til urtidens mennesker bli presentert enn slike historier som har blitt spunnet og vevd av geistlige forlk, nemlig som Freuds tydning og framstilling av «ur-faderen» - en uhyggelig skikkelse. I vokabularet til Freud var Adam ikke annet enn en gestalt som var identisk med sine seksuelle begjær, og som forbrøt seg overfor sine egne kvinnebarn. Med andre ord: «Gamle Adam» var en gestalt uten akseptable kulturnormer og, følgelig, måtte Adam dø, for at ursamfunnet skulle kunne bestå: Den gammeltestamentlige forklaringen går ut på at Jahve sørget for at Adam og hans slekt ble fordrevet fra Edens Hage, og, følgelig, begge urhistoriene jeg har snakket om over, kan beskrives i termer av en form for «adamisme», og grunnen til at det er slik, er at uansett hva for fabula en setter fram, så blir hver og en av dem sentrert rundt faderskikkelsen Adam, for Adam blir betraktet som «ur-faderen», e.g. opprinnelsen eller opphavet, til eksistensen til hvert eneste stammemedlem – uten den mytiske figuren Adam, som kun finnes i diverse fabula, ville det ikke ha eksistert det en betegner med «Adamisme», samt troen på at adamismen er en realitet, der hver den som tror på en slik fantasifigur, er en «adamist».

Det gis andre språklige uttrykk enn de som har opptatt meg over, idet de aller fleste av oss har lest og hørt om «gamle Adam», og da er ikke de ting som er lagt ned og inn i denne bestemmelsen av Adam intendert som en urhistorie, e.g. at menneskeslekten har utviklet seg fra Adam og hans etterkommere; bestemmelsen har en helt annen valør ved at det er om måter menn relatere seg til kvinner, og disse måter har i seg overtoner og undertoner av krenkende art ved at fra mannens ståsted er kvinner bare erobringsobjekt, eller at hva det kommer an på i forhold til kvinner, er at en mann forfører dem, og at kvinner er den som lar seg forføre. I og med at det antas at i fokus for menns blikk på kvinner, er det kun det seksuelle som teller, har en slik oppfatning i seg at i intime relasjoner mellom kjønnene, er det egoistiske begjær som styrer det en gjør eller lar være å gjøre.

Uttrykt med andre ord, her er det om kontroversen mellom egosentrisitet, egoisme, og altruisme, nestekjærlighet, og hvor det ut fra idéen om gamle Adam er slik at Adam er underlagt sitt eget driftsliv, i den mening at relateringen hans overfor kvinner beror på egeninteresse, eller at Adam får tilfredsstilt sine sanselige lyster; ut fra en slik oppfatning er det irrelevant om kvinner kjenenr kjønnslig lyst eller ikke. Ja, det er mannen som er giver og kvinnen som er mottaker; mannen er aktiv, kvinnen er passiv; mannen utforsker, forestiller seg ting, er nyskaperen, fatter avgjørelser, handler, mens kvinner er sosiale skapninger som tar seg av det hjemlige, så som oppdragelse av barna, at bostedet er i orden, og, ikke minst, at mannen får tilfredstilt sine lyster.

Det foregående er kortversjonen av hele idéen om gamle Adam

Dermed er det mannens ve og vel, eller hans velvære som veier tyngst i skålen, og omtanke, hensyntaken til den andre, og at i intimitetsrelasjoner er det om resiproke relasjoner, er hinsides en oppfatning som har gamle Adam som sin målestokk.

Adamismen er knapt nok den beste teori, hva angår å forstå, forklare og begrunne hvorfor mennesker tenker og handler som de gjør eller ikke, og at hysteriske og nevrotiske anfall skyldes dårlig seksualliv. Ja, at det har inntrådt en disharmoni i driftslivets økonomi, som at en ikke har tatt et oppgjør med ødipus- eller elektrakomplekset. Det er her Freud kommer inn, idet Freud hentet mye av stoff stoffet sitt fra gresk mytologi. En bra måte å beskrive myter og mytologi, og da gjelder det ikke dens form, men dens innhold, er at det som er karakteristisk for all overlevert mytologi, er at straks en gransker en myte og mytens innhold, og mytologiske framstillinger består nettopp av en rekke enkeltstående myter, så fordufter det som dugg for solen, idet myter verken har universell utbredelse, universell gyldighet eller universell validitet, men de er kun av lokal og kulturbetinget art, der innholdet er generaliseringer fra tvilsomme enkelttilfelle: en kan hevde at i alt mytologisk stoff er menneskenes hang og trang til å pynte på realiteten på ferde, som betyr at det synes å være bygd inn i menneskenes væremåter at de utstyrer mennesker med egenskaper som de slettes ikke har, eller kan ha, men at det alltid er noen som har utstyrt andre mennesker med visse egenskaper.

Når en arbeider ut fra en teori, som, per definisjon, skal føre til økt forståelse og kunnskap, uavhengig av om det gis belegg som peker i en annen retning enn teorier og hypoteser + hjelpehypoteser, så har en forsøkt seg på å få til en lufttett teori eller at en har lagt et sanitærbind rundt teorien, slik at den skal kunne bli beskyttet overfor harde angrep: teorien har blitt til en uinntakelig festning, og en har gitt slipp på den tentative innstilling som preger all god forsking: at ens egne undersøkelser av et visst fenomen er ett av flere enkeltbidrag til belysning av fenomenet.

Det kreves en god porsjon med sinnro for å kunne kvitte seg med den uheldige kulturelle ballast som strømmer ut fra folk som Freud, hvis største frykt i livet var frykten for ikke å være vitenskapelig bra nok, eller at arbeiden hans ikke holdt vitenskapelig mål. Svært mye av det Freud bringer til torgs, er ting som ikke henger sammen, og om en bestrider eller benekter, at det analytikeren(freudianeren, for så vidt som slike ennå fins) hevder er virkelig og sant om deg selv, er det slik at benektelsen bekrefter teorien.

Ifølge Freud er kultur bare en tynn hinne over en bunnløs grunn av animalske, kaotiske drifter: at det gis mørke krefter dypt nede hos oss selv er ingen sjokkerende nyhet; det har menneskene visst om i lang tid. De flest av oss har vel hatt svært ubehagelig opplevelser i livet vårt, og de kan være slik at vi simpelthen ikke orker å dvele ved dem; vi skyver dem så å si tilside, og går over til å gjøre noe annet, av mer konstruktiv art, enn å gå å huske på ting som har hendt for mange år siden. At det er slik, er helt normalt, og ingen kan vel ha unngått negative opplevelser i livet sitt.

Graver en litt videre, kan en hevde at Freud var ute etter å få belyst hendelser som satt så langt nede i underbevisshetsnivået hos mennesker og så dypt at de i alminnelighet var utilgjengelige for vår egen bevissthet. Dermed var det nyskapende hos Freud knyttet til at han utviklet en hel teori for å utforske menneskets underbevissthet, gjennom styrte samtaler og assosiativ metode

Ett av de spørsmål mange har stilt seg i forbindelse med psykonalyse og psykoanalytisk teori, er med henblikk på relasjonenene mellom individet og samfunnet, kulturen og politikken: er det slik at psykoanalysen bidrar til frisetting av bunden driftsenergi hos mennesker, eller er det slik at den har blitt utviklet som instrument for sosial kontroll og tilpasning til samfunnet? Tilhengere av psykoanalyse vil mene at det første er tilfelle mens kritikere av Freuds lære vil helle til synspunktet at Freuds psykoanalytiske teori passer som hånd i hanske som instrument for sosial kontroll og tilpasningerstrategier. Det er mye hos Freud som peker i sistnevnte retning: at pykoanalysen blir til et verktøy med henblikk på sosial kontroll og tilpasningstrategier overfor tendenses i tiden som ukritiske sinn tar for gitt – at tendensene er ufravikelige.

I alle fall, det gis ingen tvil om at Freud hadde merket seg at de høyt utviklede industrilandene hadde en tendens til ignorere reproduksjonsbetingelse for å bevaring, opprettholde og videreføring av samfunnet og dets sosiale struktur, som at Lamarck utformet en teori om at det selektive utvalg ikke lenger fungerte blant og mellom samfunnets øverste klasse, idet medlemmene av overklassen ikke lenger betraktet det som sin plikt å føre slekten videre. Dessuten at samfunn i stor forandring gjerne medførte sosial oppløsning og normløsthet: at kriminalitet, prostitusjon, mentale forstyrrelser var en del av prisen en hadde å betale for å leve i den industrielle del av verden. Spørsmålene var bare: er prisen en altfor høy pris å betale? Dessuten: er det mulig å gjøre noe med det? At Freud ikke var i tvil om at noe måtte gjøres, er det ingen grunn til å trekke i tvil; en trenger bare minne seg selv på at Freud levde i en tid hvor troen på vitenskap som verktøy i samfunnsutviklingen var svært iøyenfallende.

 

Om forhold og saker som faller inn under fagområdet Medisinsk Antropologi

Under betingelse av at psykoanalysen kan fungere som sosial kontrollmekanisme via dens potensial som atferdsjusterende kraft, så er det vel også tale om en tilsiktet sosial tilpasningstrategi?

Gitt at det har noe for seg at psykonalysen som metode har en slik kapasitet at den som gjennomgår en slik analyse er en annen ved behandlingens slutt enn den hun var da hun startet opp med å gå i psykoanalyse, så reiser det seg store og tunge spørsmål, og som ut fra begrepene mine faller inn under den vitenskaps-filosofiske disiplinen Medisinsk Antropologi: 1. Hva betyr å være mentalt syk? 2. Hva betyr å være mentalt frisk? 3. Hvem definerer hvem som syk? 4. Hvor skal grensen trekkes mellom mental sunnhet og mental sykdom? 5. Dersom en innfører en fast standard for hva som teller som 'mental sunnhet'/'friskhet', og at alt annet som avviker fra den innførte standard, betyr etableringen av en slik standard at en, grovt sett, har fått delt et gitt samfunn inn i sunne(og veltilpassede mennesker), på den ene side, og syke og mistilpassede mennesker på den annen side?

Nå har det vel seg slik at en viss nervøsitet og en tendens i retnng av hysteri neppe kvalifiserer for merkelapper som «sykt menneske» eller et «sosialt mistilpasset individ», skjønt det nok kan kjennes som ubehagelig for individets nærmeste omgivelsene til stadighet å være henvist på å pleie omgang med (lett) hysteriske og nevrotiske personer, det vil si at det omfatter slike individ som har en tendens til å ta på vei for den minste ting, og at de dermed bringes i en viss mental ubalanse. Mennesker kan jo ha de mest besynderlige forestillinger om hva som bringer med seg fred og ro, eller den store lykken i livet, og som slettes ikke er uvanlig i ekteskapet/i parforhold: At bare husværet blir holdt rent og , så er den ekteskapelige lykke i havn. Det vil si at en synes å tro og mene at et harmonisk liv beror på rent ytre forhold.

Et annet aspekt ved tematikken, og som de aller fleste av oss vet har hørt eller lest om, er at det ikke bare var i Sovjetunionen at en sperret folk inne på psykiatriske asyl, gitt at en trodde at de var fiender av staten/samfunnet; også i de nordiske landene gis det bred og grundig dokumentasjon av at såvel psykologer som psykiatere har handlet på tvilsomme måter overfor folk med tunge psykiske og somatiske lidelser. Dermed har en å skjelne mellom følgende tilfelle: for det første, at det gis folk som enten er svært farlige for seg selv eller andre, eller at begge forhold har validitet, og at det trenges vern overfor farlig folk, bør ikke trekkes i tvil; problemet er bare, for det andre, at det ikke alltid er slik at de personer som fatter avgjørelse om aktiv inngripen baserer deres avgjørelse på nøkterne beskrivelser og vurderinger av farlighetsgraden.

alt

Frankfurterskolen: Kritisk teori

Adorno Horkheimer Habermas av Jeremy J ShapiroHorkheimer & Adorno var svært sentrale personer ved Frankfurter Instituttet, et institutt som er best kjent under navnet «Kritisk teori». Med 'kritisk' skal en forstå at instituttet var svært skeptisk innstilt overfor scientistiske strømninger innenfor datidens fagvitenskaper, eller, om en vil, at i fokus for prosjektet deres stod tankegangen at vitenskapelig forskning har blitt til en produktivkraft i utviklingen av samfunnet, kulturen og politikken. Med andre ord: at hva Frankfurter Instituttet rettet søkelyset henimot, var den instrumentelle innstillingen overfor vitenskapelige forklaringer som verktøy i samfunnets/statens tjeneste.

Rent allment drev Horkheimer og Adorno med samfunnsforskning og dyptpløyende kulturstudier, samtidig som de var svært opptatt av tvetydigheten i Freuds psykoanlytiske teori, e.g. de men de mange uklarheter som heftet ved Freuds teoretiske ansatser.

En ting for seg er den private og personlige tilnærmingen til psykoanalyse ved at en selv blir pykoanalysert; noe annet er dens potensiale som sosial politisk instrument for sosial tilpasning, og en av de forhold som gjorde at psykoanalysen ble gjenstand for diskursjoner var at den «klassiske» verjsonen av teorien var belemret med en rekke selvmotsigende element, slik at en dermed fikk problem med å forsvare psykoanalysens status som fullt ut utviklet vitenskapelig teori.

Den humanistisk orienterte etiker, Erich Fromm(1900 – 1980), tilhørte Frankfurterskolen, og han var likeledes bidtagsyter til det radikale filosofisk-politiske tidsskriftet Praxis (i det tidligere Jugoslavia); Fromm hadde svært mange innsigelser overfor Freuds egen mangel på selvinnsikt, e.g at Freud gjerne hentet materiale fra den greske mytologien, og at han projiserte det han trodde og mente var universelle trekk hos menneskene inn i kulturer som stod fullstendig fremmed overfor dens slags tenkemåter en støter på i visse samfunnskulturer, i form av sagn, myte, myter og mytologi, og som Freud tok på ramme alvor ved at han førte visse tankeforestillinger fra gresk mytologi til torgs. Poenget hos Fromm er at store porsjoner av det han projiserte over på pasienter, var saker som han selv slet med, uten at derigjennom følger konklusjonen at vanskeligheten er en universell vanskelighet, det vil si i hvert eneste samfunn som gis på kloden.

Ett av flere eksempler på det sistnevnte, er far – sønn relasjonen, der såvel far som sønn konkurrerer om 'mors' gunst. Det vil si 'mors-komplekset', eller, om en fører inn en term som gis i den greske mytologi: 'Ødipus – komplekset'. Følgelig hevder Fromm, ut fra hans inngående kjennskap til Freuds eget liv, at beskrivelsen og tydningen av relasjonen mellom far og sønn, som et kappløp om morens, respektivt, ektefellens gunst, passer svært godt på Freud selv, for Freud hadde et svært anstrengt forhold til sin egen far.

Imidlertid, det er langt fra slik at hver eneste sønn har et anstrengt forhold til sin egen far. I Freuds tankeliv synes det å ha forholdt seg på den måten at hver eneste benektelse av uerkjente, fortrengte, ønsker eller det Freud beskrev og tydet i termer av driftssundertrykkelse, var en stilltiende bekreftelse på at det faktisk forelå en skjult driftsundertrykkelse. Derfor synes Freud å ha trodd og ment at enten er en person uvillig til å erkjenne for seg selv og andre at det faktisk er slik at relasjonen til far er problematisk('ødipus-komplekset') eller så er den aktuelle person uvitende om at det er slik vi mennesker faktisk er: at farskomplekset er en del av oss selv, en del vi ikke kan flykte fra eller som ikke blir borte om vi forsøker å dekke over det.

Hva angår bekreftelser av fars-komplekset, er det i seg selv uproblematisk, idet det støtter opp under den psykoanalytiske teorien Freud gjorde seg til talsperson for. Det vil si at Freuds psykoanalytiske teori, slik den ble utformet av ham, trekker i retning av en totalitær teori, e.g at det er ingen ting i veien med teorien; det som er problemtatisk er all den usikkerhet som hefter ved hypoteser/hjelpehypoteser, for de kan vise seg å være falske/usanne: om eksistensen av den avskyelige snømannen i Himalaya anses som reel, skjønt ingen mennesker, ved deres fulle fem, noen gang har observert dette fabeldyret, har en fått seg et vitenskapelig/filosofisk problem på nakken, siden det å hevde eksistensen av den avskyelige snømannen er ikke ett og det samme som å hevde eksistensen av skaperen av alt som er: Gud. Det synes rimelig å sammenlikne tanken om Gud med Tid, tidene og Tiden: tid er ikke ekvivalent med informasjon vi mennesker får via de naturlige sanser, så som berøring, smak, syn, lukt og hørsel: å benekte at det gis et logisk før og et logisk etter, i tidsrekkefølgen synes å bryte med logisk holdbar argumentasjon, samtidig som det bryter med hverdagslige oppfatninger om at tid ikke bare er et påhitt, eller at det kun er om følelser og rene fantasier.

Freud hadde svært små kunnskaper om logikk, samtidig som han trodde og mente at kultur bare er er et tynt ferniss(slør) over tingene og menneskene, og om en river vekk fernisset(sløret), så trer det rene villdyret fram: Freud hadde svært mange grunne tankeforestillinger om mangt og meget.

Vi kan uttrykke det slik at det er ikke usant å hevde at Freud generaliserte det han kom over av evidens til støtte for teoriens sannhet ut fra en naivistisk oppfatning om kultur, slik en finner den i den greske kultur, som i det store og hele ble dominert av mytologi og mytologiske forestillinger: ut fra deres form appellerer myter og mytologisk tenkning til menneskene, men deres innhold er falskt, og således er det å bygge livet sitt på myter ett og det samme som å foretrekke det falske framfor det som er virkelig og sant: å binde seg til å leve i falskhet, er å leve imot den menneskelige natur, som er streben etter et liv i sannhet; uavhengig av hva for livssyn, verdensanskuelse, filosofisk retning en støtter seg på, når en reflekterer over sin egen kunnskap og viten, eller om en distanserer seg fra hver eneste filosofiske retning, verdensanskuelse og livssyn, så forholder det seg slik at det å holde oppfatninger om seg selv og verden, er å basere seg på at sanne oppfatninger er å fortrekke framfor falske, og at de aller fleste oppfatninger en har og som en støtter seg på når en tenker og handler, er sanne oppfatninger, og ikke at de er falske.

Mennesker støtter seg på grunner når de handler, og om de grunnene en støtter seg på ikke stemmer eller er uholdbare(usanne), er en ute i hardt vær, fordi realiteten viser seg å være en helt annen enn en gikk ut fra på forhånd: en finner ikke fram i verden, men en havner på steder hvor en ikke hadde tenkt å havne: om en er fast kinogjenger, er det som å komme inn i en sal, der det vises en helt annen film enn en plukket ut, på grunn at en ønsket og ville se nettopp denne, bestemte, filmen.

Desto flere usanne oppfatninger du har, jo mer desorientert er du, og desto mer desorientert du er, jo mer besværlig blir det for deg å relatere deg til dine affektive-emosjonelle reaksjoner, som at du (feilaktig) tror at sinne er farlig, uavhengig om sinnet kommer til uttrykk gjennom fysiske uttrykk eller ikke: det er tilstrekkelig å kjenne sinne(tror du) for at farlighet på farlighet kan skje ute i verden. Ja, det gis seriøse rapporter om folk som har trodd at de hadde tatt livet av tusen vis av mennesker ii kraft av å tenke farlige tanker: i psykologien beskrives slike fenomen i termer av tunge forbier, det vil si at en tror på ting som er fysiske umulige.

Ved hjelp av diverse teknikker og metoder er det mulig å få den den det gjelder til å vedkjenne seg at det hun tror er tilfelle, er forankring i den reelle, fysiske verden utenfor personens eget sinn, skjønt fobien fortsetter å rumstere og herje, i den forstand at det er et tibakevendende tankemønster, som personen har å akseptere for seg selv, ja, kanskje ut gjennom hele livet.

Forøvrig, hva angår Fromms forfatterskap, så er det svært rikt, og hvor jeg bare nevner at Fromm til og med utviklet sitt eget synspunkt på matrisene for politikk og politiske styringsformer, etikk og etisk tenkning, nemlig det Fromm betegnet med «'humanistisk demokrati'», en styringsform som står for en åpen og uferdig styringsform, der det er menneskene selv som er grunn og grunnlag for all organisering av samfunnslivet, politkken og det etiske liv, og ikke at det er den kapitalistiske kulturen, og dermed at det er den nekrofile kulturen som sitter i førersetet for de turbokapitalistiske vognene. Det vil si at det er den materielle kulturen som har forrang framfor livet selv: ut fra idéen om det parlamentaristiske demokratiet gis det ikke en holdar tanke om personlig ansvar, siden mekanismene, ordningene, strukturene, er alt, og dermed er den menneskelige personen ensom om å ha et globalt og personlig liv.

Fromm er likeledes opptatt av at «'kapital'», «'kapitalist'» og «'kapitalisme'» er begrepsord som er gjenstand for mye tankeløshet, som når det hevdes om de som elsker penger at klokkeren nyter også godt av kapitalisten, for når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. For å uttrykke det så fiorsiktig som mulig: At det er høyst uklart hva som menes med at kapitalismen som organisert produkssjonssystem er slik at produktene av systemet kommer hvert enkelt menneske tilgode. Det som er virkelig og sant, er at vi(kapitalistene) tar alt, og dere(non-kapitalister) får ingen ting.

Kapitalismen er bygd opp på pengesystemet og pengemakten, og ingen kan spise mynt eller sedler, og heller ikke det mest verdiløse av alt verdiløst: elektroniske penger. Før i tiden var det jakten på gull og sølv som dominerte store deler av verden; i vår tid er det jakten på oljen, der de som styrer verden, og dermed langt på vei, menneskenes livsforhold, er oljestatene Russland, Brasil, India, Kina og Venezuela, og hvor Gasprom(Russlandseiet foretak) har mye makt over menneskene i Europa. Ja, folkefordrivinger, krig og mord, skyldes den verdensomspennende «oljefeberen», svarende til tidligere tiders «gullfeber»(Klondyke mentalitet)

Tilbake til Fromms kulturfilosofiske konsepsjon om humanistisk demokrati, en konsepsjon som, uten tvil, er klart forskjellig fra den reifiserte idéen om representative demokratier, eller, om en ønsker og vil, «'parlamentarismen'», der 'frihet' betyr at det er den store og sterkes rett til å styre alle dem som er små og svake, og som derigjennom betraktes om hinsides evner og anledning til å styre seg selv.

Ut fra selvsamme sjargong betyr «rett» og «rettigheter» at det er gruppen av mennesker som til enhver tid sitter ved og med makten som avgjør når, hvor og for hvem rett og rettigheter skal gjelde, og under hvilke omstendigheter disse skal settes til side. Imidlertid, om forholdene i verden ofte er komplekse, uoverskuelige, snarere enn enkle og lett fattbare, hvordan kan en under slike vilkår være sikker på at rettighetsbeskyttelse faktisk finner sted, e.g. at de som virkelige trenger det også får det de trenger: rettighetsbekyttelse?

Naturligvis, situsjonene en tenker på er under krig, der vonde affekter, grove emosjoner, samt den gjensidige projisering av all ondskapen over på de andre – fienden – er regelen heller enn unntaket.

Framstillingen min passer godt inn med hvordan Russland og Kina blir styrt den dag i dag, respektivt, hvordan de liberale demokratier praktiserer en politikk som unnlater å ta opp en grunnleggende diskursjon om sitt eget verdigrunnlag, for eksempel at en tror og mener at ytringsfriheten har å gjelde uinnskrenket, absolutt, uavhengig av om dette innebærer at annerledes tenkende mennesker lider under knesettingen av det selvsamme prinsippets ufølsomhet overfor andre menneskers livsformer.

Poenget mitt er like enkelt som det er besværlig å praktisere: at makthaverne i representative demokratier, og som maskerer seg som varme beskyttere av menneskerettighetene, mens det faktisk gjør er at de fører krig overfor små og svake nasjoner, har å gjentenke hva de mener med at krig er det beste forsvar for det de påberoper seg som universelle verdier: I alminnelighet får den som dreper et annet menneske en streng dom, mens i krigssammenhenger er det helt vanlig at den som forvolder andre menneskers død, blir æret som en modig soldat. Dessuten er det slik at verdien av et menneske ikke er det samme som verdien til et annet menneske: om en stat og dens soldater dreper 100 soldater i et fremmed land, er det langt mindre ille om en av våre egne blir drept i det samme land. Dobbeltmoralens tid er ikke over: det er mye som peker i retning av at en har å gjentenke betydningen til tanken om liberale verdier, i sær når vernet om nasjonale interesser veier langt tyngre enn hensynet til interessene til mennesker som lever i andre land enn ditt eget land.

Skjønt Fromm ikke la fram sakene sine slik jeg har snakket om over, er det jeg har sagt og ment forenelig med Fromms frihetlige orientering henimot langt mer sosialt rettferdige samfunn enn de som fins i dag, og hvor det ikke bare er slik at jo større og mektigere de materielle objekt er, desto sikrere kan en være på at en står overfor det beste i alt hva den flate kulturen kan oppvise av pompøsitet, for det stikker mye dypere ned enn til all hulheten og tomheten som gis i nåtidens verden, for det som er riktig ille, er at den døde materien, i form av betong, glass, stål og neonlys, settes over det pulserende og levende livet.

For å illustrere hva jeg mener med at den materielle kulturen verdsettes høyere enn den immaterielle kulturen, så er tankegangen min slik. I den grad og utstrekning den immaterielle kulturen få innpass på børsen, i form av en skjønnlitterær bok, eller et helt verk, bestående av lyrikk/romaner, så får det en viss pris ved at det litterære kunstverket, med dets antatte kvaliteter, har blitt transformert til markedsimmanente, der aksjekursen foreskriver verkets pengeverdi.

Således befinner Nobelprisen i Litteratur seg på samme plan som Atombomben, og begrunnelsen for sammenlikningen av Nobelprisen med Atombomben, er at begges faktiske eksistens er rotfestet i den allstedsnærværende angsten for den store utslettelsen: Atombomben er riset bak speilet, mens Nobelprisen i litteratur skal få oss til å tro og mene at den som blir tildelt en slik pris, har gitt oss en ny og annerledes tilgang til realiteten, og, følgelig, vi er alle på vei henimot det store paradiset på jorden – med eller uten angsten for den definitive utslettelsen av alt liv.

En trenger ikke mene at det følgende er en eksrem mening, for å skjønne at det ikke er så dumt: at Nobelprisen i Litteratur er bygd på en bløff, det vil si at kulturen skal kunne berge oss fra vår egen dårskap. I skarp kontradiksjon til et synspunkt på menneske som perfekt, så hevder jeg at mennesker er begrensede værender, og at å svikte dermed hører med til kåret vårt. Det betyr at botemiddelet overfor alle slags former for tilkortkomming, er det personlige ansvaret for livet vårt, et liv som inkluderer, om vi vil det eller ikke, andre mennesker enn oss selv: Ingen mennesker er til i et vakum.

Dermed synes Sigmund Freud å ha rett i at kultur ikke er annet enn et tynt ferniss over en stor og grunnløs avgrunn, og at i slike situasjoner hvor hatet og hevntrangen veier langt tyngre enn hver eneste motforestilling om å legge godviljen til, innen de destruktive kreftene slippes løs, er krigen et faktum.

En tungtveiende innvending overfor synspunktet hos Freud, er at visse samfunnskulturer er svært resistente: at de bevarer deres grunnkarakter over hundreder av år, og at denne grunnkarakteren er dypt integrert i medlemmenes psyko-somatiske struktur, og som befinner seg så langt ned i samfunnsborgernes psyko-somatiske sjikt, at det skal mye mer enn en revolusjon til for å forandre på grunnkarakteren til medlemmene innenfor den aktuelle kulturkretsen.

Mao ZedongSåledes er følgende dygder av stor betydning i den kinesiske samfunnskulturen: Respekt overfor eldre og lydighet overfor foresatte, viljen til store selvoffringer i krisesituasjoner, e.g. at samfunnet7statens antatte ve og vel går foran enkeltindividets interesser og verdier. Dessuten at det hersker full konsensus om hvem som utgjør den ytre og indre motstander, eventuelt, hvem som står for den virtuelle fiende, og at denne har å bli nedkjempet. Merk likedes at idag er det ikke Formann Mao Zedong som sitter i førersetet, siden forbildet for styring av Kina er forankret i de tanker Konfutse(551 – 479 f.kr.) gjorde seg om de kinesernes særskilte grunndygder; i Kina er det ingen hyperbol å snakke om tradisjonsbundethet: Sannsynlighet er ombyggingen av det politiske apparatet kun å sammenlikne med ombyggingen av et stort skip, og hvor utskiftingen av visse elementer, og opppussingen av styringsapparatet hviler på de godt impregnerne strukturer som gis, inter alia, i den kinesiske folkesjelen.

Det er mye som taler for at det største problemet en sliter med i vår tid, er alle hatskulturene, og ikke at det gis små og middelsstore stater som oppfører seg så dårlig overfor omverdenen, at de derimgjennom står i fare for å havne i så alvorlig konflikter med andre statsmakter at de kan risikere at deres egen stat/samfunn kollapser, og dermed forsvinner fra jordens overflate. Spørsmålet er: er økt overvåking og ytterlige sikkerhetskontroll det som fører til et godt liv. Å besvare bekreftende på spørsmålet, er vel å stå overfor ytterligere vansker, så som at en undres over hvem som skal overvåke overvåkeren, ad absurdum.

Ett annet aspekt hos Frankfurterskolens skarpskodde forskere, var at de til stadighet viste hen til at samfunnets 'skinn' eller dets overflate, e.g. at det ikke var samsvar mellom samfunnets ulike framtredelsesformer og hva disse formene bar bud om med henblikk på det gode liv – den store lykken i og for livet.

Hos Adorno heter det at reklamens verden er gjennomtrukket av ren propaganda – av sosialideologi – og at å tro på markedsføringens subtile mekanismer, er å feste lit til et håp som alltid brister.

Forøvrig, Fromm uttalte seg slik om brukstingenes status, som for eksempel autoen: at den(bilen) har blitt mer kostbar for brukeren enn hva samboeren/ektefellener, og med 'kostbar' mente Fromm ikke bare hva en har å betale i kroner og øre for anskaffelsen av en bil; det han var ute etter å formidle overfor leserne sine, var at en bilbruker/bileier er mer opptatt av bilen enn av ektefellen: bilen kan en skifte ut med en annen modell, mens det er langt verre med en ektefelle, og som eldes og eldes – uten at en kan gjøre noe som helst med det.

Kynisismen til side; poenget er at hva reklamen og markedsføringen leverer, er stiliserte, stereotype, framstillinger av såvel mennesker som bruksting, og ikke at det er om en langt mer edruelig oppfattelse av realiteten, nemlig at det gis en ikke så liten forskjell mellom å ha idealer, på den ene side, og å ha idoler, på den annen side, og at får et slags kjærlighetsforhold til en bil, på grunn at den kan en kvitte seg med uten at det gir opphav til samvittighetsnag, på den tredje side: et genuint kjærlighetforhold mellom to mennesker, forlanger mye av begge parter, mens forholdet mellom en bileier og bileierens bil gis det ingen slik resiprok relasjon.

Tanken om menneskerettigheter eksemplifiserer tanken om resisproke relasjoner, i alle fall ut fra begrepets intenderte intensjon. Starter en med begrepets universelle rekkevidde, så inkluderer menneskerettighetsrealiteten hvert eneste menneske, e.g om innbyggerne i Kina har rettigheter, så har innbyggerne i Norge rettigheter, og i denne forstand omfatter resiproke relasjoner mellom to land/samfunn/stater. Imidlertid, begrepet går lenger enn som så, for det inkluderer både de som er født og de som ennå ikke er født så vel de som er syke og døende og alle de mennesker som ikke lenger er blant og mellom oss. Det vil si døde mennesker. Det synes nesten overflødig å nevne at rettighetsbegrepet har validitet for flykaprere og togrøvere, samt krigsfanger, og at en ikke bare tar livet av dem.

Jeg skynder meg å føye til at det virker svært problematisk å overholde siviliserte normer for framferd, i de tilfelle der krigens grusomme ansikt er en realitet, for all krig skyldes at menneskenes mørke krefter slippes løs, og at til grunn for forferdligheten finner en demoniseringen av andre mennesker, der det er slik at de onde skal knuses, ydmykes, og, i ytterste konsekvens, at de drepes.

På den annen side, om menneskerettighetsbegrepet snevres inn til å gjelde visse mennesker, og som ennå ikke har oppnådd statusen å ha få innfridd deres rettigheter, så har en funnet fram til etniske grupper av folk, for eksempel visse indianerstammer i Canada. En tredje vinkling er at begrepet har validiitet for konkrete mennesker, og som lever her og når. Det vil si for deg og meg, henne og han, eller de som bor der nede i gaten.

Vi som kjenner til grunnbegrepene i menneskerettighetes erklæringene, vet også at begrepet om anstendig liv er nøkkelbegrepet for hver eneste av de uavhendelige rettighetene som tilskrives mennesker qua mennesker, og da er det om dem som alt allerede har oppnådd slike rettigheter, og, dessuten, at de er om alle dem, som er altfor unge til at de forstår hva rettigheter går ut på,. eller at de er alvorlig psykisk syke, at tilstanden deres er demente pre-cox, eller at de er i koma.

Kultur og verdi er det vi mennesker har å støtte oss på – gitt at vi fremdeles ønsker og vil ha anstendige liv for alle de unevnelige menneskene som menneskenes åpne framtid rommer.

Ett står fast: at det er ikke en selvinnlysende sannhet at framtidige generasjonene kommer til å føle og tenke at de tidligere generasjonene gjorde alt som stod i deres makt for at kloden vi lever på og av skulle kunne bli et levbart sted innover i framtiden.

Naturligvis, om en er en hardkokt filosof, og som er tilhenger av induksjonsprinsippet, så kan en gå seg fullstendig bort i verden ved at en reiser tvil om det er faktisk sant at dagen i dag ledsages og følges av dagen i morgen: hardkokte induksjonister skal ha bevis eller demonstrasjon, innen de trekker konklusjonen sin, og ikke at argumentasjonen er ad hominum. Med henblikk på induksjonister, så er det mye som taler for at de bygger resonnementene sine på falske premisser, siden det er uomstvistelig sant at der det gis et før, eller et tidligere, så gis det et etter, eller et senere, og om det er tilfelle at det gis en slik nødvendig sammenheng mellom disse tidsmodi, så er det med referanse til en logisk nødvendig relasjon. At en ikke kan utlede sosiale og etiske normer for framtiden på grunn av logiske nødvendige relasjoner, synes å være et rimelig kriterium for sammenhengen mellom logisk argumentasjon og anliggender som er om hva nålevende mennesker har å foreta seg med henblikk på den totale velferden for kommende generasjoner av mennesker.

Fromm gikk inn for 'borgerlønn' for hvert eneste menneske, et forslag som ikke, så langt jeg vet, har blitt gjenstand for grundig behandling, verken i kommuner, fylker, på stortinget eller i noen av de tidligere regjeringer, inkludert Regeringen Stoltenberg.

Å sikre livsgrunnlaget for kommende generasjoner av mennesker, i form av en viss sum penger, og som kan begynne å løpe straks de har blitt satt inn i verden, og hvor foresatte/forelder tar hånd om pengene inntil barnet har oppnådd myndighetsalder, er overhodet ikke et problem for et så rikt land som Norge er, der BNP formodes å være det høyeste på hele kloden, Pr Capita.

Hovedpoenget med borgerlønn går ut på at beløpet er fast for hvert eneste menneske, og at det dermed er et grunnbeløp, et grunnbeløp som hvert enkelt menneske får tildelt for hele livsløpet sitt, uavhengig av om det tar eller får seg lønnet arbeide. Det vi si at individet oppnår inntekter utover borgerlønnen; å sette skranker for hvor store lønnsinntekter et menneske kan ha eller få, støter an overfor følgende realitet: at det vil alltid gis mennesker som får seg et kick, eller som trives best når de yter en viss innsats, slik at inntekten de har kommer som følge av at de har gjort et eller annet, for eksempel at de har solgt epler, eller at de har arbeid på et kontor for næringsdrivende, et kontor som er viet til fremming og befording av den materielle kulturen.

Å trekke til seg IT-folk, kan stå som ett eksempel på driften henimot det som betegnes som med «verdiskaping», mens diverse vedlikeholdsarbeid, reparasjoner og den fortsatte utbygging av samfunnets infrastruktur, så som gater og veier, kloakk og vann, elektrisitet, o.l., kan stå som eksempel nr. 2.

Under alle omstendigheter er det slik at det jeg har snakket om i denne artikkelen skulle kunne gi mer enn nok tankemateriale for den som undrer seg over hva for sammenhenger det er mellom mentalhygiene, mytologi og kritisk teori: fremdeles er det slik at de kapitalistiske samfunn og stater produserer en masse skinn, eller at det utkastes utopier, drømmer og lengsler, og som ingen teknokrater kan innfri, i og med at det bygger på skjønnmalingen av kåret vårt.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen. Forsker og faglitterær forfatter i filosofi, psykologi og etikk.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress    Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Den 14 juli firar jag med pannkakstårta och Burgundsenap

Det finns vissa datum som är fastetsade i mitt minne. Jag kan inte nämna alla här, men jag antar att många av dessa överensstämmer med de flesta människors minnesdagar i ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 14 juli, 2016

Europa och den monumentala väggen – Del 2

Det svenska monumentalmåleriet influerades av artonhundratalets rådande estetiska idéströmningar ute i Europa. Hur det uppstod och kom att blomstra runt om i Sverige kan tecknas i tre delar. Perioden som ...

Av: Allan Persson | Essäer om konst | 17 januari, 2013

En missionär utan lärjungar om John Cowper Powys

John Cowper Powys var en engelsk-walesisk diktare (1872-1963) som under ett tjugotal år reste runt som föreläsare i USA innan han återbördades till Europa och Wales och sitt egentliga författarskap ...

Av: Gunnar Lundin | Essäer om litteratur & böcker | 29 juni, 2010

Om storögda ansikten och inspiration i vågor. Intervju med Lisa Rinnevuo

Det är svårt att tro att Lisa Rinnevuo befinner sig i en oinspirerad period när vi träffas. Hon sprudlar nämligen av inspiration och just det ämnet uppehåller vi oss mest ...

Av: Jessica Johansson | Konstens porträtt | 03 augusti, 2011

Kaj Svensson. Foto: Joanna Gapinska

Kaj Svensson. Tre dikter

THE DAY DYLAN DIED He gain´d from Heav´n (´twas all he wish´d) a friend - Thomas Gray

Av: Kaj Svensson | Utopiska geografier | 10 augusti, 2015

Erotisk krönika VII – Ensamhetens lust

Nätterna är ljusa, lämnar inget i skugga. De ord som nyss lämnat deras läppar hänger kvar i rummet. Ingen av dem ville höra, än mindre se. I en hårslinga fastnat ...

Av: Karin G. Eng | Gästkrönikör | 09 augusti, 2012

Två svenskar och en spansk helgedom

Två svenskar och en spansk helgedom Santiago de Compostela i Spanien är en av de allra heligaste platserna i Europa. För där hade man på ett mirakulöst sätt omkring 818 upptäckt ...

Av: Mohamed Omar | Kulturreportage | 15 mars, 2007

Komedins ansikte. Del 1. Om Laurie Anderssons tidiga verk

Denna korta essä handlar om Laurie Andersons liv och verk fram till mitten av 1990-talet.I en kommande text ska jag försöka skriva om det Laurie Anderson har producerat under de ...

Av: Gilda Melodia | Musikens porträtt | 08 maj, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.