Litterära avgudar och charterturism

Litterära avgudar och charterturism Allt är inte guld som glimmar? Steven Ekholm skriver om den lönlösa jakten efter litterära reliker i bland annat Prousts Combray. Ett märkligt fenomen, även om det ...

Av: Steven Ekholm | 09 februari, 2011
Essäer om litteratur & böcker

Ljusets skugga. Del 1. Kroppens avsked

Den grekiske mästaren Parmenides påstår att alla former av tillblivelse och mångfald är illusion, och säger att Varats verklighet är oföränderlig, ofödd, sluten, evig, orubblig. Samma sak finner vi i ...

Av: Gilda Melodia | 07 december, 2014
Utopiska geografier

Ernest Hemingway tillsammans med Hadley1922 Bild: Schawed

Försvunna manuskript

Ivo Holmqvist om tre mytospunna. försvunna manuskript

Av: Ivo Holmqvist | 05 december, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Vem var Pontius Pilatus?

Det glada budskapets tid är nu. Det börjar med förväntan och glädje, men allt tar en ände med förskräckelse, anklagelser om terrorism och förräderi, förakt och hat, rädsla och plågsam ...

Av: Bo I Cavefors | 09 juli, 2014
Essäer

Om det moderne. Del I



Wilhelm OckhamInnledning

Artikkelen min bygger på følgende tese: at for de aller fleste begrepsord gjelder det at det ikke er helt opplagt/innlysende hva for betydning og mening de aktuelle begrepsordene har, eller hva de står for: å hevde at 'betydning' og 'mening' er ett og det samme som 'bruk, e.g. at mening er bruk, synes å føre til langt større uklarhet(forvirring) enn klarhet.

Om det stemmer at 'omtrentlighet', 'vaghet', 'tvetydighet', 'ubestemthet' eller 'flertydighet', er gjennomgående trekk for de aller fleste begrepord, så følger det som ufravikelig konsekvens at å stipulere at «'moderne'», 'modernitet', «'modenisme'» eller «'modernisering'», har én og bare én grunnbetydning og grunnmening, er en heller tvilsom prosedyre å slå inn på. Siden «global'», «globalisme'» og «'globalisering'», så langt jeg kan se, tilhører samme kategori av uklare begrepsord som moderne, modernitet, modernisme, etc., så er det inkonsistent eller inkoherent, å gjøre unntak for de førstnevnte begrep, mens en konsentrerer seg om den videre undersøkelsen av de sistnevnte begrep: klarhet og koherens er to betydningfulle kriterier for ryddig tenkning, gitt at en foretrekker klarhet og koherenthet framfor uklarhet og inkoherenthet(logiske selvmotsigelser).

Dermed har jeg som formål å finne ut av om undersøkelsens gjenstand(moderne) viser hen til faktisk eksisterende ting, om det er med henvisning til spatio-temporale bestemmelser(egenskaper kvaliteter). Eventuelt, at det gis andre bestemmelser ved undersøkelsens gjenstand, så som en nærmere klargjøring av hva for omstendigheter som gis rundt de som strever med å bringe inn økt klarhet med henblikk gjenstanden for undersøkelsen.

 

Global og moderne

Arbeid med begrepsforståelse ble ikke satt i gang igår; allerede Wilhelm Ockham, og som levde fra 1285 – 1349, involverte seg i et slikt anliggende. I nyere tid var det annen filosof som brukte mye av tiden sin eller livet sitt, på å klargjøre det som er høyst uklart, nemlig filosofen Jacques Derrida(1930 – 2004): denne gang fant det sted i form av en kritkk av 'nærværsmetafysikken'(Ny-strukturalismen, Filosofien for demontering: Of Grammatology, 1967). Noen år senere fikk Jean – Francois Lyotard(1924 - 1998) publisert boken sin om den post-moderne tilstanden(The Posmodern Condition: A Report on Knowledge, 1979), en diskurs som raskt ble fulgt opp med en ytring fra den tyske samfunnsteoretiker Jürgen Habermas om 'at begrepet om moderniteten(Jürgen Habermas, 1929 - ) er et langt mer fruktbart allmennbegrep, dvs. med henblikk på å forklare hvordan verden har forandret seg etter den annen verdenskrig, enn de ting en får presentert vi post-modernistiske tenkere'(Min egen uthevelse).

I dag er det helt alminnelig å slå om seg med ord som «global», «globalisme», «globalt» og «globalisering», sammen med «globale aktører»(globale spillere), uten at det går fram hva den intenderte intensjoner er og hva for størrelser eller objekt som faller inn under begrepet. Mest vanlig er vel dette: At betydningen til 'global' blir forutsatt å peke i retning av 'verdensomspennende' eller at det er om hele jorden vår – Terra Så enkelt er det ikke. Anta at en tror og mener at når varer, tjeneste og diverse goder, blir distribuert til flest mulig mennesker, så er det med henvisning til 'globalisering'. Forslaget mitt til økt klarhet for rekkevidden av 'globalisering, er slik: (A) det nasjonale nivået, det (B) regionale nivået og til slutt, nivået for hele verden, og som utgjøres av (C) nivået. Dermed har en fått en inndeling av begrepet langsetter en akse som står for begrepet omfang – des putative ekstensjon, skjønt ingenting er sagt og ment om maktrelasjonen mellom de ulike nivåområder('det nasjonale', 'det regionale' og det ''globale'), der det sistnevnte synes å ha et langt større omfang enn de to andre nivå, for på C-nivået er det virkelig med henvisning til en størrelse av verdensomspennende art. Hva angår 'det moderne' og det begrepet er om, er det helt sikkert langt mer komplekst å bestemme og fastlegge hva som menes med dette begrepet enn rett og slett å fastslå at 'det moderne' betyr 'det nye', vel å merke i kontradistinksjon til 'det gamle': realiteten består ikke av etymologiske forklaringer, eller av rene semantiske oversettelser fra et språk til et annet språk, selv om det er ved hjelp av språk og ord at vi blir i stand til å ytre oss på meningfylte og begripelige måter om realiteten og hva den er om; e.g. at en altfor levende og aktiv fantasi, og som løper av sted, er heller en hindring, snarere enn en fordel, med henblikk på å ha kontakt med realiteten. Det teller for oss å ha ha kontakt med realiteten.

En kan likeledes ta opp spørsmål om relasjonene mellom det moderne og globalisering: er det moderne ekvivalent med globalisering, det vil si at det moderne følger som konsekvens fra globaliseringen, eller er det omvendt, at globaliseringen følger som konsekvens fra det moderne? Gitt at en makter å sette fram en klar, koherent, komplett og kompatibel definisjon av hva en mener med 'det moderne', så kan en ta opp spørsmålet om den begrepsmessige sammenhengen mellom disse størrelser. På den annen side, kanskje er det slik at å fastlegge de indre sammenhenger mellom det moderne og globalisering, er en blindvei?

Gangen i artikkelen min er slik. I Del I griper jeg tilbake til Wilhelm Ockham og den antatte oppfatningen hans om at 'modermitas' er et svært uklart begrep, mens i Del II kommer jeg inn på nyere begrepsforståelser(Lyotard, 1979). I sikten min er hele den filosofiske diskursen om det moderne om verden og livets grunnløse avgrunn, eller at livet i verden er uten et sikkert ankerfeste og at det dermed er uten stabile former for tror og mening, at hele meningsfundamentet har kollapset, det vil si at alt som tidligere ble forstått som urokkelig, stabilt og permanent, har fordampet – forduftet På de neste sider kommer jeg til å se nærmere på det.

Om den materielle kulturen

Økonomisk fattigdom er en før-etisk verdi, for hver eneste dag gis det mennesker som blir født inn i økonomisk rikdom, mens andre blir satt inn i verden i en campingbil. Ja, på den tiden da jeg vokste opp – i femti – og sekstiårene – leste jeg at i USA bodde en viss andel av befolkningen i campingvogn/campingbil, og som var utstyrt med fjernsynsantenne og fjernsyn. Alminnelig lønnarbeid var en knapp ressurs, skjønt campingbilmenneskene var i fart og bevegelse, ingen tvil om det. Dessuten hadde barna til campingbilmenneskene drømmer og lengsler, slik hver og en av oss har, og som var om et annet liv enn å reise rundt i campingvogn. Forfølger en spørsmålet om og etter det moderne(og globalisering), så hadde unevnelig store mengder av mennesker i USA, allerede for femti-seksti år siden et moderne liv, for de hadde følgende ting til rådighet: 1. campingvogn. 2. Fjernsynsantenne. 3. Fjernsynsapparatet. Dessuten var de mobile. Det vil si at campingbilmenneskene hadde å reise dit hvor det var arbeid å få.

Vi forflytter oss til Norge: Med demokratiseringen, og som det var fagforeningene som stod for, kom regulering av arbeidstiden, e.g. nedsatt arbeidstid og mer fri-tid. I ettertid synes det at hva som var svært presserende for de som satt med og ved makten var at folk folk flest fikk noe å fylle fri- tiden med, og hva var vel kke mer egnet til et slikt formål enn å alminneliggjøre fjernsynet, eller at en sørget for spre det «nye» mediet til flest mulig mennesker, ut fra slagordet: «fjernsyn for alle». På den annen side, da fargefjernsynet kom til Norge, hadde millioner av mennesker rundt om den såkalt riker del av verden alt allerede hatt fargefjernsyn i ganske mange år, og dette gjaldt ikke bare USA. For den norske befolkningens del ble det slik at nå fikk helt alminnelige mennesker anledning og mulighet til å og høre om hendelser som de bare hadde lest om i avisen eller fått høre om gjennom å lytte på radioen, det vil si at folk fik se opptak fra hendelser i Vietnam, e.g. at det folk ble vist var krigen, slik den virkelig var, og hvor mye var i rødt. Imidlertid, og det har å stå fast, majoriteten av den norske befolkning visste mye om krigens grufulle realitet lenge før fjernsynet kom!

Fjernsynet, eller tv, er ingen ny konstruksjon, skjønt er det slik at tv er ett av kjennetegnene på det moderne? Folk hadde levd tusener av år uten tv, og det forekommer meg å være ren propaganda å hevde at menneskene hadde et dårlig liv av den grunn at de var uten den blinkende kassa i hjørnet, og som, etterhvert, har sendinger døgnet rundt! Naturligvis, «fri informasjon for frie mennesker», skjønt det aller meste av det som vises på tv er sterkt vinklet: at det har en sosial, politisk og kulturell slagside. Et annet aspekt er at konfidensielle opplysninger sjelden blir offentliggjort før i ettertid, og alltid når den lokale, regionale og globale verdenssitasjonen har blitt en annen enn den var før. Det er handlingregelen, og den kan en feste sin lit til, for den ligger til grunn for telekratier, og som de aller fleste betegner med «demokratier». Massemediene er uttrykk for det passive, lidende, aspekt ved den materielle kulturen, og det gjelder ikke minst for fjernsynet, der en tar i bruk sterkere og sterkere virkemidler, ettersom ord og uttrykk synes å ha en tendens til å bli til ordhylstre, tømt for indre mening, e.g. at tapet av mening skjer over tid.

Å være borger av en materiell kultur som vår, er å være et lidende menneske. Vel å merke at betydningen til 'lidelse' ikke er at en har en eller annen psykisk lidelse, det vil si at en kommer i kategorien psykologisk eller en psykiatrisk pasient: å være borger av en materiell kultur er ikke å være mindre lidende nå enn det var før, siden ett av kjennetegnene ved menneskenes eksistens er å holde ut(«to endure»).

Eksempler på passivitetskulturen, eller om en ønsker og vil, 'lidelseskulturen', er at barnet og den unge har å vente til de blir voksne; den som har blitt gravid og de som dermed ser fram til å få et barn, har å vente til tiden er inne, slik at fødselen kan komme igang; om du har en samtalepartner, så er det ikke bare slik at du bare kan prate i vei om ditt eller datt, eller kun om ditt eget, for du blir gjerne motsagt, eventuelt at du har holde tilbake ditt eget, og at du har å lytte oppmerksomt på hva den andre har å komme med; det er slettes ikke alltid slik at det er spesielt hyggelig å få innsigelser av ymse slag, og særdeles når innvendingene som stiger fram er overfor oppfattelser du selv holder for å være rene selvfølgeligheter: innsigelser er alminnelig i mellommenneskelige relasjoner, og den som hevder at mellommenneskelig kommunikasjon er enveistrafikk, holder tilbake sentrale karakteristikka ved menneskeværen.

Utover det jeg har nevnt så langt, ønsker og vil jeg betone at det gis mange godt impregnerte myter om mennesker, det vil si hva og hvem mennesker er, og hvor denne er svært seiglivet: at mennesker er autonome(selvstyrte) individ, en myte som har blitt og blir kringkastet som grunnparadigmet på det moderne mennesker: dersom autonomimyten er sann, så har ingen av oss noen gang blitt moderne.

Dermed er det på sin rette plass å gå nærmere inn på 'det moderne', der det gis legio grunner for å gjøre det. En av disse grunner for å ta opp begrepet, er at det gis folk som snakker om modernitetskulturen som et globalt prosjekt, hva nå enn måtte tro og mene med det: hva som, etter min mening, volder mye tankebry med 'modernitetskulturen som et globalt prosjekt', er ikke idéen om helhet: det er heller at idéen om det moderne blir koblet til idéen om kultur. Det forholder seg nemlig slik at vi som lever i dag er til i en materialistisk kultur, og når det er sagt og ment, så stiger følgende spørsmål fram: hva med den immaterielle kultur, e.g. med henblikk på den allmenne kulturen og verdiene som er bygd inn i en levende og livskraftig kultur? Det er, og det er slik jeg ser på det, ikke slik at enten tror en «at kulturen er alt» eller så gis det «dødbringende og uforsonelig kamp og fiendskap mellom de ulike kulturer»; om en kun fokuserer på 'kultur', uten å trekke inn den aksiologiske dimensjonen', så står en overfor karikering av kulturbegrepet, og slikt kjenner en godt til ut fra de svært negative konsekvenser som fulgte med Jyllandsposten og Kurt Westergaard, der de som insisterte på den allmenne kuluren selv ble utsatt for hets og beskyldinger om manglende hensynstaken til folk fra andre kulturen enn vår eget,

Det er ingen tvil om danske designtegneren har en svær bisarr logikk, for først sørger han for at han hisser han på seg mennesker, for derigjennom å få de fornemmede, eller de som kjenner seg alvorlig krenket av Westergaard. til å begå lovbrudd. Når så lovbruddet kommer opp for en domstol, så får Westergaard medhold av retten, angivelig av den grunn at han hele tiden har insistert på at trykkefrihet har å gjelde uinnskrenket, uforkortet, absolutt, uavhengig av om en sårer andre mennesker. I vår tid teller følelser lite eller ingenting.

Mitt første diktum om kultur og verdi er slik. Kultur og verdi beror ikke på hvilke resepsjonssammenhenger menneskene står innnenfor, eller på hva for virkningshistorie hver og en av oss lever innenfor, for kultur og verdier går fra munn til øre, og fra menneskekropp til menneskekropp, og dermed blir hver eneste hermeneutiske beskrivelse og tydning av livet vårt til abstrakte og virkelighetsfjerne konstruksjoner, og dermed er det besværlig å forstå at det er hold i at jo lenger vekk en befinner seg fra det konkrete, levde livet, desto bedre er en rustet til å få grep om hva som finner sted når den allmenne kulturarven blir ført videre fra generasjon til generasjon.

Det betyr ikke at teori er overflødig, eller at teori, teoretiseringer og refleksjon er unyttig, for i regelen er det slik at det kommer godt med om en har litt teori i bagasjon, slik at en kan få et bedre grep om det en alt allerede har fått kjennskap til gjennom at en har vokst opp og inn i en viss kulturverden.

Wilhelm OckhamInnledning

Artikkelen min bygger på følgende tese: at for de aller fleste begrepsord gjelder det at det ikke er helt opplagt/innlysende hva for betydning og mening de aktuelle begrepsordene har, eller hva de står for: å hevde at 'betydning' og 'mening' er ett og det samme som 'bruk, e.g. at mening er bruk, synes å føre til langt større uklarhet(forvirring) enn klarhet.

Om det stemmer at 'omtrentlighet', 'vaghet', 'tvetydighet', 'ubestemthet' eller 'flertydighet', er gjennomgående trekk for de aller fleste begrepord, så følger det som ufravikelig konsekvens at å stipulere at «'moderne'», 'modernitet', «'modenisme'» eller «'modernisering'», har én og bare én grunnbetydning og grunnmening, er en heller tvilsom prosedyre å slå inn på. Siden «global'», «globalisme'» og «'globalisering'», så langt jeg kan se, tilhører samme kategori av uklare begrepsord som moderne, modernitet, modernisme, etc., så er det inkonsistent eller inkoherent, å gjøre unntak for de førstnevnte begrep, mens en konsentrerer seg om den videre undersøkelsen av de sistnevnte begrep: klarhet og koherens er to betydningfulle kriterier for ryddig tenkning, gitt at en foretrekker klarhet og koherenthet framfor uklarhet og inkoherenthet(logiske selvmotsigelser).

Dermed har jeg som formål å finne ut av om undersøkelsens gjenstand(moderne) viser hen til faktisk eksisterende ting, om det er med henvisning til spatio-temporale bestemmelser(egenskaper kvaliteter). Eventuelt, at det gis andre bestemmelser ved undersøkelsens gjenstand, så som en nærmere klargjøring av hva for omstendigheter som gis rundt de som strever med å bringe inn økt klarhet med henblikk gjenstanden for undersøkelsen.

 

Global og moderne

Arbeid med begrepsforståelse ble ikke satt i gang igår; allerede Wilhelm Ockham, og som levde fra 1285 – 1349, involverte seg i et slikt anliggende. I nyere tid var det annen filosof som brukte mye av tiden sin eller livet sitt, på å klargjøre det som er høyst uklart, nemlig filosofen Jacques Derrida(1930 – 2004): denne gang fant det sted i form av en kritkk av 'nærværsmetafysikken'(Ny-strukturalismen, Filosofien for demontering: Of Grammatology, 1967). Noen år senere fikk Jean – Francois Lyotard(1924 - 1998) publisert boken sin om den post-moderne tilstanden(The Posmodern Condition: A Report on Knowledge, 1979), en diskurs som raskt ble fulgt opp med en ytring fra den tyske samfunnsteoretiker Jürgen Habermas om 'at begrepet om moderniteten(Jürgen Habermas, 1929 - ) er et langt mer fruktbart allmennbegrep, dvs. med henblikk på å forklare hvordan verden har forandret seg etter den annen verdenskrig, enn de ting en får presentert vi post-modernistiske tenkere'(Min egen uthevelse).

I dag er det helt alminnelig å slå om seg med ord som «global», «globalisme», «globalt» og «globalisering», sammen med «globale aktører»(globale spillere), uten at det går fram hva den intenderte intensjoner er og hva for størrelser eller objekt som faller inn under begrepet. Mest vanlig er vel dette: At betydningen til 'global' blir forutsatt å peke i retning av 'verdensomspennende' eller at det er om hele jorden vår – Terra Så enkelt er det ikke. Anta at en tror og mener at når varer, tjeneste og diverse goder, blir distribuert til flest mulig mennesker, så er det med henvisning til 'globalisering'. Forslaget mitt til økt klarhet for rekkevidden av 'globalisering, er slik: (A) det nasjonale nivået, det (B) regionale nivået og til slutt, nivået for hele verden, og som utgjøres av (C) nivået. Dermed har en fått en inndeling av begrepet langsetter en akse som står for begrepet omfang – des putative ekstensjon, skjønt ingenting er sagt og ment om maktrelasjonen mellom de ulike nivåområder('det nasjonale', 'det regionale' og det ''globale'), der det sistnevnte synes å ha et langt større omfang enn de to andre nivå, for på C-nivået er det virkelig med henvisning til en størrelse av verdensomspennende art. Hva angår 'det moderne' og det begrepet er om, er det helt sikkert langt mer komplekst å bestemme og fastlegge hva som menes med dette begrepet enn rett og slett å fastslå at 'det moderne' betyr 'det nye', vel å merke i kontradistinksjon til 'det gamle': realiteten består ikke av etymologiske forklaringer, eller av rene semantiske oversettelser fra et språk til et annet språk, selv om det er ved hjelp av språk og ord at vi blir i stand til å ytre oss på meningfylte og begripelige måter om realiteten og hva den er om; e.g. at en altfor levende og aktiv fantasi, og som løper av sted, er heller en hindring, snarere enn en fordel, med henblikk på å ha kontakt med realiteten. Det teller for oss å ha ha kontakt med realiteten.

En kan likeledes ta opp spørsmål om relasjonene mellom det moderne og globalisering: er det moderne ekvivalent med globalisering, det vil si at det moderne følger som konsekvens fra globaliseringen, eller er det omvendt, at globaliseringen følger som konsekvens fra det moderne? Gitt at en makter å sette fram en klar, koherent, komplett og kompatibel definisjon av hva en mener med 'det moderne', så kan en ta opp spørsmålet om den begrepsmessige sammenhengen mellom disse størrelser. På den annen side, kanskje er det slik at å fastlegge de indre sammenhenger mellom det moderne og globalisering, er en blindvei?

Gangen i artikkelen min er slik. I Del I griper jeg tilbake til Wilhelm Ockham og den antatte oppfatningen hans om at 'modermitas' er et svært uklart begrep, mens i Del II kommer jeg inn på nyere begrepsforståelser(Lyotard, 1979). I sikten min er hele den filosofiske diskursen om det moderne om verden og livets grunnløse avgrunn, eller at livet i verden er uten et sikkert ankerfeste og at det dermed er uten stabile former for tror og mening, at hele meningsfundamentet har kollapset, det vil si at alt som tidligere ble forstått som urokkelig, stabilt og permanent, har fordampet – forduftet På de neste sider kommer jeg til å se nærmere på det.

Om den materielle kulturen

Økonomisk fattigdom er en før-etisk verdi, for hver eneste dag gis det mennesker som blir født inn i økonomisk rikdom, mens andre blir satt inn i verden i en campingbil. Ja, på den tiden da jeg vokste opp – i femti – og sekstiårene – leste jeg at i USA bodde en viss andel av befolkningen i campingvogn/campingbil, og som var utstyrt med fjernsynsantenne og fjernsyn. Alminnelig lønnarbeid var en knapp ressurs, skjønt campingbilmenneskene var i fart og bevegelse, ingen tvil om det. Dessuten hadde barna til campingbilmenneskene drømmer og lengsler, slik hver og en av oss har, og som var om et annet liv enn å reise rundt i campingvogn. Forfølger en spørsmålet om og etter det moderne(og globalisering), så hadde unevnelig store mengder av mennesker i USA, allerede for femti-seksti år siden et moderne liv, for de hadde følgende ting til rådighet: 1. campingvogn. 2. Fjernsynsantenne. 3. Fjernsynsapparatet. Dessuten var de mobile. Det vil si at campingbilmenneskene hadde å reise dit hvor det var arbeid å få.

Vi forflytter oss til Norge: Med demokratiseringen, og som det var fagforeningene som stod for, kom regulering av arbeidstiden, e.g. nedsatt arbeidstid og mer fri-tid. I ettertid synes det at hva som var svært presserende for de som satt med og ved makten var at folk folk flest fikk noe å fylle fri- tiden med, og hva var vel kke mer egnet til et slikt formål enn å alminneliggjøre fjernsynet, eller at en sørget for spre det «nye» mediet til flest mulig mennesker, ut fra slagordet: «fjernsyn for alle». På den annen side, da fargefjernsynet kom til Norge, hadde millioner av mennesker rundt om den såkalt riker del av verden alt allerede hatt fargefjernsyn i ganske mange år, og dette gjaldt ikke bare USA. For den norske befolkningens del ble det slik at nå fikk helt alminnelige mennesker anledning og mulighet til å og høre om hendelser som de bare hadde lest om i avisen eller fått høre om gjennom å lytte på radioen, det vil si at folk fik se opptak fra hendelser i Vietnam, e.g. at det folk ble vist var krigen, slik den virkelig var, og hvor mye var i rødt. Imidlertid, og det har å stå fast, majoriteten av den norske befolkning visste mye om krigens grufulle realitet lenge før fjernsynet kom!

Fjernsynet, eller tv, er ingen ny konstruksjon, skjønt er det slik at tv er ett av kjennetegnene på det moderne? Folk hadde levd tusener av år uten tv, og det forekommer meg å være ren propaganda å hevde at menneskene hadde et dårlig liv av den grunn at de var uten den blinkende kassa i hjørnet, og som, etterhvert, har sendinger døgnet rundt! Naturligvis, «fri informasjon for frie mennesker», skjønt det aller meste av det som vises på tv er sterkt vinklet: at det har en sosial, politisk og kulturell slagside. Et annet aspekt er at konfidensielle opplysninger sjelden blir offentliggjort før i ettertid, og alltid når den lokale, regionale og globale verdenssitasjonen har blitt en annen enn den var før. Det er handlingregelen, og den kan en feste sin lit til, for den ligger til grunn for telekratier, og som de aller fleste betegner med «demokratier». Massemediene er uttrykk for det passive, lidende, aspekt ved den materielle kulturen, og det gjelder ikke minst for fjernsynet, der en tar i bruk sterkere og sterkere virkemidler, ettersom ord og uttrykk synes å ha en tendens til å bli til ordhylstre, tømt for indre mening, e.g. at tapet av mening skjer over tid.

Å være borger av en materiell kultur som vår, er å være et lidende menneske. Vel å merke at betydningen til 'lidelse' ikke er at en har en eller annen psykisk lidelse, det vil si at en kommer i kategorien psykologisk eller en psykiatrisk pasient: å være borger av en materiell kultur er ikke å være mindre lidende nå enn det var før, siden ett av kjennetegnene ved menneskenes eksistens er å holde ut(«to endure»).

Eksempler på passivitetskulturen, eller om en ønsker og vil, 'lidelseskulturen', er at barnet og den unge har å vente til de blir voksne; den som har blitt gravid og de som dermed ser fram til å få et barn, har å vente til tiden er inne, slik at fødselen kan komme igang; om du har en samtalepartner, så er det ikke bare slik at du bare kan prate i vei om ditt eller datt, eller kun om ditt eget, for du blir gjerne motsagt, eventuelt at du har holde tilbake ditt eget, og at du har å lytte oppmerksomt på hva den andre har å komme med; det er slettes ikke alltid slik at det er spesielt hyggelig å få innsigelser av ymse slag, og særdeles når innvendingene som stiger fram er overfor oppfattelser du selv holder for å være rene selvfølgeligheter: innsigelser er alminnelig i mellommenneskelige relasjoner, og den som hevder at mellommenneskelig kommunikasjon er enveistrafikk, holder tilbake sentrale karakteristikka ved menneskeværen.

Utover det jeg har nevnt så langt, ønsker og vil jeg betone at det gis mange godt impregnerte myter om mennesker, det vil si hva og hvem mennesker er, og hvor denne er svært seiglivet: at mennesker er autonome(selvstyrte) individ, en myte som har blitt og blir kringkastet som grunnparadigmet på det moderne mennesker: dersom autonomimyten er sann, så har ingen av oss noen gang blitt moderne.

Dermed er det på sin rette plass å gå nærmere inn på 'det moderne', der det gis legio grunner for å gjøre det. En av disse grunner for å ta opp begrepet, er at det gis folk som snakker om modernitetskulturen som et globalt prosjekt, hva nå enn måtte tro og mene med det: hva som, etter min mening, volder mye tankebry med 'modernitetskulturen som et globalt prosjekt', er ikke idéen om helhet: det er heller at idéen om det moderne blir koblet til idéen om kultur. Det forholder seg nemlig slik at vi som lever i dag er til i en materialistisk kultur, og når det er sagt og ment, så stiger følgende spørsmål fram: hva med den immaterielle kultur, e.g. med henblikk på den allmenne kulturen og verdiene som er bygd inn i en levende og livskraftig kultur? Det er, og det er slik jeg ser på det, ikke slik at enten tror en «at kulturen er alt» eller så gis det «dødbringende og uforsonelig kamp og fiendskap mellom de ulike kulturer»; om en kun fokuserer på 'kultur', uten å trekke inn den aksiologiske dimensjonen', så står en overfor karikering av kulturbegrepet, og slikt kjenner en godt til ut fra de svært negative konsekvenser som fulgte med Jyllandsposten og Kurt Westergaard, der de som insisterte på den allmenne kuluren selv ble utsatt for hets og beskyldinger om manglende hensynstaken til folk fra andre kulturen enn vår eget,

Det er ingen tvil om danske designtegneren har en svær bisarr logikk, for først sørger han for at han hisser han på seg mennesker, for derigjennom å få de fornemmede, eller de som kjenner seg alvorlig krenket av Westergaard. til å begå lovbrudd. Når så lovbruddet kommer opp for en domstol, så får Westergaard medhold av retten, angivelig av den grunn at han hele tiden har insistert på at trykkefrihet har å gjelde uinnskrenket, uforkortet, absolutt, uavhengig av om en sårer andre mennesker. I vår tid teller følelser lite eller ingenting.

Mitt første diktum om kultur og verdi er slik. Kultur og verdi beror ikke på hvilke resepsjonssammenhenger menneskene står innnenfor, eller på hva for virkningshistorie hver og en av oss lever innenfor, for kultur og verdier går fra munn til øre, og fra menneskekropp til menneskekropp, og dermed blir hver eneste hermeneutiske beskrivelse og tydning av livet vårt til abstrakte og virkelighetsfjerne konstruksjoner, og dermed er det besværlig å forstå at det er hold i at jo lenger vekk en befinner seg fra det konkrete, levde livet, desto bedre er en rustet til å få grep om hva som finner sted når den allmenne kulturarven blir ført videre fra generasjon til generasjon.

Det betyr ikke at teori er overflødig, eller at teori, teoretiseringer og refleksjon er unyttig, for i regelen er det slik at det kommer godt med om en har litt teori i bagasjon, slik at en kan få et bedre grep om det en alt allerede har fått kjennskap til gjennom at en har vokst opp og inn i en viss kulturverden.

sida 2

Wilhelm Ockham drev ikke med hårkløveri

Imidlertid, vi har å gå langsomt fram: allerede Wilhelm Ockham, og som var filosof og teolog, henviste til at prosedyren for skarp tenkning er at en skal unngå å foreta mer finmasket oppdeling av et sujett enn det som er praktisk-teoretisk formålstjenelig. M.a.o., at for mye hårkløveri, flisespikkeri eller altfor mye subtilitet, tjener ikke til å bidra til at vi forstår hva det snakkes om. På den annen side, et minimum av klarhet er betingelsen for en standardisert diskurs: at diskursen er vel avgrenset; diskursen om det moderne oppfyller verken den ene eller den andre betingelsen, og således er diskursen om det moderne en høyst uklar og svevende diskurs, en diskurs som spriker i flere ulike retninger, retninger som er uforenelige med hverandre. Å tenke langsetter stier, veier og gater, der det moderne inngår som ingrediens eller komponent, er å forflytte seg i den tjukkeste tåke, og i tåkeverdenen er det tåkefyrstene de som fører ordet. Dermed er det slettes ikke en umulig tanke at om vi som lever i dag hadde lagt spørsmålet om det moderne fram for Ockham, så hadde svaret hans blitt slik: utrum modernitas, sit res, locus, aut tempus, e.g. hvorvidt det moderne er en ting, et sted eller en tid.

Oversatt til vår tid og vår verden: «det moderne» står ikke for de samme ting i New York som det gjør i Kirkenes, eller i Paris: skyskraperne kom verken til Kirkenes eller Paris; De to tvillingtårnene – TT – i New York, WTC(World Trade Center), og som ble rammet av terrorangrep den 11. september, 2001, symboliserer ikke det samme som Eiffeltårnet i Paris, der de førstnevnte bygg står for USA som verdens finanssentrum, mens det sistnevnte står for vitenskapelig vekst og teknologisk innovativitet og effektivitet, e.g. at vitenskap og anvendelse av fruktene av vitenskapelig forskning, teknologien, er instrumentet for realiseringen av det fullkomne og perfekte samfunnet, i alle fall at i den vitenskapelige – tekniske delen av verden trodde og mente en rekke mennesker at de «naturgrodde», konvensjonelle samfunn, hadde de lagt bakom seg, en gang for alle.

Det gis mennesker som tror og mener at det er slik at bevegelse er utvikling, og at utvikling er forandring: spørsmålet er bare: er det alltid til det bedre at det skjer store endringer i verden og med verden, det vil si dens strukturelle egenskaper? Griper vi tilbake til året 1914, så er ingen overdrivelse å hevde at det som så å si var utenkelig i årene før 1914, faktisk inntraff i 1914, e.g. at i og med det skjevnessvangre skuddet i Sarajevjo fant sted, for det som skjedde da var at produktene fra den vitenskapelige og teknologiske revolusjon ble satt inn mot menneskene selv(på dødsmarkene i Verdun); vel og merke at de fryktelige våpnene ikke bare ble satt inn overfor overfor andre enn dem selv: i og med den første verdenskrig fikk menneskenes tro på sin egen menneskelighet en svært alvorlig brist ved at mange mennesker fornemmet at krigsutbruddet, og krigens påfølgende enorme ødeleggelser av den materielle verden og med det kolossalt store tapet av mennesker, satte menneskene tilbake til null-punktet, e.g. at ikke engang steinaldermennesket hadde kunnet begå så forferdelige ting i løpet av de fire årene den første verdenskrig varte – fra år 1914-1918.

Vel, hva er så krig og krigføring, eller hva er krig og krigføring om? Krig og krigføring er i mot menneskenes natur, og krig og krigføring er om erobring av land og kontroll over det erobrede landområdets ressurser, der manipulering av sentiment, fornemmelser, følelser og oppfatninger er integrerte deler av krigsdriveriet, e.g. at propaganda og ren ideologi er nødvendig for å kalle fram det aller verste i kjelleretasjen hos menneskene, eller at nattsiden stiger fram for bevisstheten: det destruktive hatet og den perverterte gleden ved å få hevn overfor fienden av all «sann» humanisme: det starter med den ekstreme ydmykelsen av individ og grupper av individ, og som kaller fram desperasjon hos den som blir tråkket under fot, og derigjennom kan en hevde følgende ting: se hvor forykte de er. Imidlertid, despoten og hans regime har å bli gjort til intet. Naturligvis, iblant dukker det uhyggelige skikkelser opp i historien; skjønt de store og sterke alltid går fri, eller så ombringer de seg selv, gitt at den kortsiktige planen synes å slå feil. Spørsmålene står i kø: er det den sosiale, politiske og kulturelle verden som trenger «å bli pusset opp», eller at det er den politiske og kulturelle verden som trenges å endret på, eller er det menneskenes «ego», deres oppblåste ego? Kanskje forholder det seg på den måten at det er menneskene bevissthet og selvbevissthet som trenger å bli forandret ved at hos visse folkeslag synes det å være slik at den store og sterke leder står som garantist for at nasjonens grunnverdiene blir tatt vare på, så som i Russland, der Putin streber etter å gjenreise den russiske befolknings ære gjennom å henvise til landets grunnverdier, eller dets tre hovedsøyler, og som, ifølge Putin, er familien, landet og den usvikelige troen på lederens troskap overfor familien og landet?

Lederen og befolkningen blir til speilbilder av hverandre; slik var det før og slik er det nå, og det er bekymringsfylt. Hva er så problemet? Er et menneske ikke bra nok som det er eller som det ikke er? Er det menneske selv eller er det dets bevissthet som trenger opppussing/modernisering? Har modernisering noe å gjøre med livet, og som, derigjennom ikke er bra nok?

Å ha et anstendig liv, er å kunne gjøre seg gjeldende, eller at en finner sitt sted og sin plass i samfunnet; om selvhevdingen foranlediger at andre mennesker blir tråkket under fot, betyr ikke bare at det oppstår lemlestede liv, det vil si at den som blir forydmyket lider en slik skjebne, for det som er minst like ille er at det betyr en uendelige lemlestelse av medmenneskeligheten hos den som forvolder slik forferdeligheter overfor den andre. Med andre ord, om represjonen og dens åndsløshet eller åndssvakhet, kun impliserer at det gis undertrykkere og undertrykt, har en ikke nådde fram til forståelse og innsikt i hva represjon er om: om makt korrumperer, så er det slik at den som har fått mye makt vil å ha mye mer makt, og «'makt'» betyr her kapasiteten til og villigheten til å kvitte seg med store grupper av individ, koste hva det koste vil.

Det heter seg at krig er forretning; hva med alle dem som søker spenning, og rus, eller «kick», og som er avveksling fra den monotone hverdagrealiteten: i alminnelig har menneskene stor sperrer overfor å ta liv av et annet menneske: en kan bare undres på hva som skjer når sperren blir fjernet, for når det er krig, er det tillatt å ta liv, e.g. at organiserte drap er krigens primus motor. Naturligvis, det hele endrer seg når en får elektronisk styrt krig, med førerløse fly, og hvor det sitter folk og trykker på utløserknapper, og som sender dronene over fiendens installasjoner, og som er målskivene for rakettene som blir avfyrt. Det heter seg at når de rakettene treffer non-stridende, så er det tale om «kollateral damage»; når summen av utilsiktet tilintetgjørelse av sivile er større enn summen av de ødeleggelser som kommer i stand på grunn av at en kun treffer militærinstallasjoner, så kan en også undre seg over om tiltroen til menneskenes egne produkter har blitt for stor, og at en viss ydmykhet overfor alt som kan skje når det går så langt at en våpenbruk har blitt det eneste alternativet henimot den verden der menneskene kan omgås på sivilisert vis, uten at trangen til å ta liv blir tilfredsstilt, e.g. at de onde begjær ikke blir holdt i sjakk, eller at de blir forvandlet til fredelige syssler? Uttrykt med andre ord: at hver og en av oss har ett og bare ett liv å leve, og om det dermed er slik at det normale ikke er godt nok? I parentes bemerket: den som ikke er i stand til å skape, kan rive ned, og å rive ned er en form for skaping, skjønt med negativt fortegn: det gis mennesker som betrakter det onde som sitt gode.

Er det slik at verden har blitt mer usikker enn den var i fortiden, eller er det livet som er usikkert? Er det menneskene som svikter, eller er det livet, eller verden? Er det språket vårt som trenger å bli pusset opp, slik at det kommer inn langt flere floskler, blødmer og klisjeer, som for eksempel «super», eller «globalisering», og hvor begge ord synes å stå for visse ting i vår tid, og som er ord som, for det meste, anvendes i tide og utide, uten at folk tar seg tid til å tenke over hva ordene står for. «Super» står for det som går ut over alt som kan forestilles, det vil si at det er om «Das Ganz Andere», og som ikke er av «denne verden», mens «globalisering» har grunnbetydningen at diverse salgbare tjenester, varer og goder blir spredt til flest mulig mennesker: på makronivået og i makrosammenhenger, er gjenstandsområdet for tjenester, varer og goder hele kloden; på mikronivået er gjenstandsområdet avgrenset til en nasjon og på mellomnivået er det med referanse til de ulike regionale områder på jorden vår, så som de nordiske land eller Nord-Afrika(de arabiske land).

I dag gis det svært mye trygghet og enda mer av all slags komfort, og de mange bekvemligheter, i form av bruksting, så som støvsuger, oppvaskmaskin, kjøleskap, bredbåndstelefoni, radio og tv, videospiller og internett, er produkt av vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet, og de nevnte ting står, i alminnelighet, for ting som er typisk for det moderne og moderniseringen av verden:

Hva med ting som Facebook og Twitter, står disse ting for slikt som er typisk for moderniteten? Ut fra begrepene og erfaringen min, er Facebook og Twitter steder for tull og tøys: hvordan er været hos deg, og hos meg var det svært kaldt i natt; jeg har merket meg at nå er det billigsalg, så jeg har tenkt å sjoppe litt i de kommende dager.

Hva angår autoen, eller bilen, så er det alminnelig i vår tid at folk, i de minste, har to biler, slik at barna, om de har barn, og som ennå bor hos mor/far, skal kunne få farte rundt i bil: er det bekynringsfylt at nåtidsmennesker har langt mer enn av det meste av det de trenger for å ha et rimelig bra liv?

Selvfølgelig, her kan en trå galt på ulikt nivå og ut fra ulike perspektiv, så som at det gis kontroverser om hva som teller som den største kunstmaleren(den mest moderne kunstneren, eller den som satte fart på det moderne), og da er det til liten hjelp om en vet at det en har på veggen hjemme i stua er Henri Matisse, og Claude Monet, gitt at en holder Matisse for størst. Eventuelt, at en tror og mener at kun det å ha Matisse eller Picasso på veggen er bra nok; det aktuelle mennesket har bilder av Fritz Thaulow, og hun er svært misfornøyd med det, skjønt det er bra nok som det er å ha bilder av Thaulow i huset sitt. Selvbedraget er legio, og av ulike grunner(uoppnålighet, hva angår kriterier for «den største kunstmaleren», eller at det er av holdningsmessig art: bare Picasso er bra nok!). Om de sistnevnte synspunkt og betraktninger hører med til det moderne, eller til «moderneværen», så måtte Gud forby den slags prat, gitt at det fins en Gud, og at Gud legger seg opp i eller at Gud bryr seg om menneskenes ulike anliggender, så som sansen eller ikke, for moderne kunst, og alt det snobberiet som det foranlediger. Joda, det fins kunstlelskere og det fins folk som skjønner seg på kunst; det er bare det at det gis langt flere mennesker som ønsker og vil imponere folk ved at de har billeder av kjente kunstmalere rundt om i huset sitt, uten at de har den minste anelse om hva kunst går ut på.

Ett annet aspekt er dette: er betydningen til begrepsordet(«'moderne'») fiksert straks en kjenner tidspunktet for når det steg fram i og for den menneskelige bevissthet? Gitt at tidspunktet er sentralt: hva inntreffer om det gis kontroverser for tidsplasseringen, for det er ikke urimelig at det oppstår stridigheter om hvilken epoke eller periode, som er perioden for moderniseringsprosesser. Om stedsangivelse er sentralt og viktig for bestemmelsen av begrepet, og det viser seg at på de ulike steder i verden gis det ulike oppfattelser om hva begrepet betyr for dem som lever og virker der og da, er det av avgjørende betydning med henblikk på klargjøring av det moderne. Om begrepet står for en ting, eller en viss styreform, som for eksempel «representativt demokrati», «frie, åpne og rettferdige valg», i motsetning til «tyranni», «despoti» eller «diktatur», eller «tvang, lukkethet og ett-partisystem», foranlediger det at en kommer til økt klarhet om hva begrepet om det moderne betyr? I alle fall, at bruk av begrep og, som, i utgangspunktet trenger å bli forklart, skjønt det er i omløp som om det er en ren selvfølgelighet at hvert eneste menneske vet hva det betyr eller hva det står for, bidrar knapt nok til informative og konstruktive samtaler.

Dermed virker det som det fins pålitelig belegg for å hevde at modernisering betyr ulike ting, og at det ikke er helt opplagt at alt som er bygd inn i det, er av det gode, uansett hva for termer en anvender når en beskriver og tyder begrepet om modernisering; menneskene hadde fått kjenne krigen og hatets og hevnens sorte blomster på kroppen lenge før den første verdenskrig, og en av dem som hadde sterke meninger om det var Henry Ford, han med Forden, og som trodde og mente at historie ikke er annet enn krig og krigføring, vil si at historien er en eneste slagmark.

På Fords tid var bensinmotoren for lengst konstruert, og så ledes kunne Ford bare plukke ut det han trengte fra historiens slagmark, for så å sette skrotet sammen, og, således oppstod autoen – bilen. I manges øyne er ennå autoen sinnbildet på frihet, ja, selve friheten; i antikken, middelaldren og i renessansen, fantes ikke autoen, og da som nå hadde folk et liv å leve, skjønt de var uten friheten- auto-mobilen. Likevel, det gis folk som holder damplokomotivet, jernbanen og jernbanestasjoner for sinnbilder på det moderne ved at det antas, og mennesker antar så svært mange ting og de trekker svært ofte vide slutninger på grunn av det de antar er tilfelle eller ikke, at reiser med jernbane ikke bare var om å forflytte seg fra et sted til et annet sted, for med ett ble hele sensibiliteten hos menneskene forandret, e.g. at hele settet av fornemmelser og følelser, tanker og forestillinger forandret seg. Ut fra nevnte perspektiv får menneskene først nå et blikk for naturen og dens mange ulike former, mens den før-maskinelle tidsalder(forut for jernbanen) ble preget av det kroppslige slitet, der elver og floder, for eksempel, står for sinnbilder på livets korthet, og at vannet som strømmer av sted i elven eller floden, står for naturens rytnmiske gjentakelser – fra fødsel til liv, og fra liv til død. Følgelig, det nye med jernbanereiser er en endring av menneskenes sensibilitet: at enger og marker, skoger og åser, elver og vann, får en verdi i seg selv ved at naturen blir til rekreasjonssteder for rastløse og statusorienterte bymennesker. Metropolenes enorme jernbanestasjoner erstatter likeledes gotikkens veldige kirkebygninger, skjønt det religiøse aspektet er borte ved at det er lite ved jernbanestasjoner som minner om møtesteder for det sakrale og det sekulære, slik en kan tenke på om kirker og bedehus.

Det får være som det er eller ikke er

Rent allment har idéen om modernisering å gjøre med idéen om opplysning, der opplysningsidéen, er like gammel som filosofi, siden lys, og opplysthet, har stått for «forstand» og «fornuft», og hvor viljen(forstanden) har å adlyde fornuften e.g. at det i kraft av logos(tanken) at menneskene kaster lys over tingene, i kontradistinksjon til en tilstand hvor det er pasjonene som har kontrollen over menneskenes sinn: ut fra lysmetaforen er det omvendt: at det er fornuften som har og skal belære pasjonene, og i begrepet om pasjoner er viljen inkludert, for viljen har en tendens til å operere på egenhånd, e.g. at intendert intensjoner ikke faller sammen med dommene om dem, der dommene om pasjonene er basert på fornuften. Dette stikker i at pasjonen, ut fra nevnte konsepsjon, er så voldsomme at fornuftens røst ikke blir hørt, og dermed har de å bli overlistet – av fornuften.

Platon hadde sans for bilder, og ikke bare at han var opptatt av matematikk, og som skyldtes Platons ervervelse av Pythagoras idé om matematikkens betydning for eksakt kunnskap – filosofisk kunnskap, og det er i dialogene at Platons glede ved billedlig framstillinger av menneskenes kår som beboer av to verdener kommer fram, det vil si at foruten at hvert eneste menneske fins som korporlig værende i sansenes verden, har menneskene en iboende lengsel etter å nå utover alt det som er en effekt av den naturlige persepsjon av sanselige værender, så som et tre, et menneske, en statue, et torg, e..g, at destinasjonen er idéverdenen.

En av de dialoger der lengselen etter idéverden er eksplisitt tematisert i en billedlig uttrykkform, er Faidros, og i Faidros blir leseren gjort kjent med fire sentrale figurer: vognmannen, vognen, og to hester – den hvite hesten og den sorte hesten. Den hvite hesten er både fyrrig og villig, og den går raskt henimot målet, mens den sorte hesten er sendrektig, og den lar seg lett avlede av synet og lukten av de ting den kommer over på reisen, så som gressbevokste sletter og velduftende enger, eller at den simpelthen blir stående, uten å rikke seg av flekken. Målet for reisen er det gode, det skjønne og det sanne, og målet forlanger tankens fasthet og at vognmannen, og som er filosofen Theaetetus, har styring på hestene sine. Imidlertid, Theaetetus har kun styring på seg selv ved at han har styring på vognen, og at han har styring på vognen ved at han har kontollen over hestene, for vognen er transportmiddelet og den blir trukket av hestene; om hestene nekter å lystre Theaetetus, står det dårlig til med ham, og således har han å se til at de to hestene ikke drar hver sin vei, for det er uforenelig med at Theaetetus når fram til målet.

Legg merke til den figurative anvendelsen av det som trekker i retning av hindringer og blokkering: at det er den sorte hesten som står for det som kan føre på avveie, og at den sorte hesten står for begjæret, mens den hvite hesten står for viljen.

Beskrivelser av Platons oppfattelse av sjelen ved å hevde at den besår av tre deler: fornuftsdelen, viljesdelen og begjærsdelen/den animale delen av sjelen, er, i beste fall, en omtrentlig framstilling, for det kommer en rekke nyanseringer inn, og uten at disse inkluderes, blir en ikke i stand til å yte Platon full rettferdighet.

For det første, Platon opererer med begrepet om forstand, og som er bindeleddet mellom den deliberative delen – fornuften – og viljen, og hvert eneste menneske tilkommer såvel begrepet om fornuft som begrepet om forstand, skjønt begge deler kan forbli underutviklet, eller at de ikke har blitt gitt anledning og mulighet til å få utfolde seg.

For det andre, hva angår begjærene, så er forbindelsen mellom fornuften, forstanden og viljen indirekte, det vi si at det går ingen direkte vei fra tenkningen via forstanden og viljen og ut til begjærene – lystene.

Dermed fordrer influeringen på begjærene, og som er det tredje, at innvirkningen og formingen av begjærene skjer via systematiske læringsprosesser, eller via oppdragelse, skolering, og som er om innpodning av praktiske og moralske dygder i de lærende, det vil si at måtehold, selvbesinnelse – moderasjon – er kulturprodukt, og at de praktiske og moralske dygdene ikke hører til i den naturlige verden, og hvor menneskenes liv er bundet opp til de kroppsbaserte appetitter, lystene, fristelsene, e.g. at menneskene jager av sted etter det neste velsmakende måltidet og inntak av mer alkohol, gjerne koblet med seksuelle affærer, eller, kort sagt: at livet er om det søte livet, og som det er så mye av i vår tid.

Et liv bundet opp til det naturlige livet, i nevnte forstand, der det er lystene som styrer, er å leve i mørke, i villfarelsen, eller, for å støtte seg på Sokrates, at det er å ha et liv som grisen. Således er all god oppdragelse orientert på den måten at det går fra de mørke sidene ved menneskene og fram til et nivå hvor det gis lys og glede i og for livet, og det er bare mulig i kraft av opplæring eller fostring, for det dygdige livet er verken er basert på natur eller konvensjon: hva de trenger til er gudinngitt inspirasjon, og hvis opprinnelse går ut over det instinktbundne livet – det animalske livet.

Det er ikke bare slik at destruktive sentiment som hat og hevn er dominerende karaktertrekk for stammefolk; det er ren ideologi, og en av dem som kjente godt til det var nettopp Platon, og de som stod for slike ting som skyldes at en ikke har styring på seg selv, ble betegnet med «tyranner»; i vår tid synes en å foretrekke navnet «despoter», skjønt det har samme betydningen som «tyrann».

Platon strebet etter å reformere tyrannene, og så lenge det kun var tale om verbal uenighet mellom filosof og tyrann, syntes det hele å gå greit for seg; når den maktbesatte forstod at Platon tok det hele bokstavelig, hadde han å stole på at de gode vennene hans kunne få ham ut av tvangsituasjonen han befant seg i ved at de ville komme ham til unnsetning.

Om jeg skal gi et navn på Platons visjon, og som har validitet for oss som lever idag, vil jeg foreslå at en beskriver det i termer av et «Pasifistisk fellesskap», hvilket foranlediger en kolossal re-orientering av den materielle kulturens hang til organisert aggeressivitet, i fom av bombing av hele folk til frihet, menneskerettigheter, demokrati og velstand.

Med henblikk på uklarhet – klarhet, mørke – lys, kan vi formulere dette på følgende vis: at for all god tenkning gjelder det at en går en vei fra fra uklarhet til økt klarhet, og at å vandre langsetter veien for uklarhet, dunkelthet, mørke, fører ikke til at en finner fram til klarhetens vei, e.g. at en driver ikke vekk tåke gjennom å spre mer tåke(-prat); forståelsen går henimot klarhet; viljen har å ledsages av forståelsen: når viljen søker objekt, objekt som er lite eller dårlig forstått, er risikoen for å trå galt langt større enn om føringen overfor objektene skjer under forståelsens kontroll, og som er kompasset for inklinasjonene(viljesaktene og begjæret). Det blir dårlig tenkning av slikt som avviker fra standardene forståelsen setter for viljen.

Det er mye som skiller antikken fra vår egen tid, så som empirisk og eksperimentell vitenskap, teknologi, ulike kommunikasjonssystem(IT), diverse transportstrukturer, så som fly, båt, jernbane og buss: at Platon, i mange henseende, er en opplyst tenker, er det ingen tvil om, og at Platon var en autoritær filosofkonge, og som la grunnlaget for all slags økonomisk, sosial, politisk og kulturell undertrykkelse, i kraft av læren hans om de tre mennesketyper, og at hver og en har å kjenne sin plass i samfunnet og i staten, er, mildt sagt, et manifest uttrykk for at en ikke har skjønt særlig mye av det Platon skjønte, og som han snakket og skrev om, gitt at det er Platon som er forfatteren til Platons verker, og at det ikke er umulig å finne fram til hva Platon selv måtte ha trodd og ment med det han snakket om og det han skrev om.

Forøvrig, 'filosofkonge' er et politisk belastet begrep, og det er uforenelig med det en finner hos Platon, for i vår tid, og i den nære fortid, så er vi vel fortrolige med statsledere som var alt annet enn fylt av visdom; når Henry Kissinger ytrer seg om Formann Mao, så har han, sannsynligvis, rett i at Formann Mao hadde 10 millioner mennesker på samvittigheten sin, e.g. at det han kunne var å ta liv av folk; Kissinger bommer stygt når han karakteriserer Mao som en typisk «Filosofkonge», og en av begunnelsene for det er at russeren Leo Davidovitsj Trotskij(1879-1940) var Maos store forbilde eller politiske helt, det vil si at Mao stod for den permanente revolusjon i Kina(les.at Formann Mao stod ansvarlig for terroren overfor Kinas befolkning), samme hva, bare det tjente de dialektiske forandringene i samfunnet og i staten, det vil si at at det bygget på en naiv tiltro til at den teknisk-vitenskapelige utvikling ville å føre fram til et mer sivilisert samfunn enn tidligere.

Det er ingenting i veien for å bli beskrevet i termer av «filosofenes filosof», i alle fall at det ikke faller sammen med idéen at det er filosofen som skal stå for styringen av staten/samfunnet.

Artikkelen fortsetter med DEL II.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen.
Forsker og faglitterær forfatter i filosofi, psykologi og etikk.     

 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress  Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Det där med matematik och kärlek

Det är väl det svåraste som finns, relationer, vilken typ av relation det än är. Vi är en massa av människor som ingår i diverse relationer med varandra, ibland förstår vi ...

Av: Jenny Berggren Keljevic | Gästkrönikör | 24 augusti, 2014

Det är inte en riktig post!!!

  Nu är äldsta Postryttaren läst som jag har tillgänglig i sadeln [stapeln i förvaringsmöbeln], tidigare har jag även anmält flera andra hejdlösa årgångar. Den har tett sig ganska lik under ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 03 mars, 2011

Sånglösa. Spelar på mer än bara känslor

En gråtande flicka som inte kan sjunga, så lyder sammanfattningen av nyoperaföreställningen Sånglösa, som under måndagen hade nypremiär på Atalante i Göteborg. Med nyopera menas att en operaform tas upp ...

Av: Frida Sandström | Reportage om scenkonst | 03 december, 2013

Dante Gabriel Rossetti. Plötsligt ljus

Dante Gabriel Rossetti (1826-1882)  var en av de ledande bland de s k  prerafaelitiska konstnärerna, som sökte sig tillbaka till medeltida motiv. Han var också poet, och är nu kanske ...

Av: Dante Gabriel Rossetti | Utopiska geografier | 05 juli, 2014

Den målande arkitekten. Om Friedensreich Hundertwasser

Böljande fasader, organiska former och byggnadsverk som sticker ut i stadsrummet. Byggnader som uppfattas som annorlunda, roliga, konstiga, eller fantastiska. Arkitektur som bryter med funktionalismens strikta formspråk, och istället inbjuder ...

Av: Simone Frankel | Konstens porträtt | 15 juni, 2013

En musikkrönika om Gary Moore

Det kan handla om musik i snart sagt vilken genre som helst… Det kan vara filmmusik: exempelvis temat i ”Schindlers list”… Philipp Glass kompositioner för ”The hours”… Cavatina-temat i ”Dear ...

Av: Björn Gustavsson | Gästkrönikör | 08 juni, 2014

Fladdrande vattenskuggor

Anne-Sofie Nielsen är född 1948 i en mindre stad i Småland. Hon har bedrivit humanistiska studier på universiteten i Lund och Stockholm, har en fil. kand. i franska, konst- och ...

Av: Anne-Sofie Nielsen | Utopiska geografier | 17 juni, 2017

Benjamin och dr Krabba

   

Av: Håkan Eklund | Kulturen strippar | 08 oktober, 2011

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.