Tro og metaetisistisk kritisisme. Del III. Naturvitenskap og metafysisistisk livsfenomenologisme.

jun072011

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

alt Innledning.
Livsfenomenologismen er en filosofisk retning og som går ut på at livet har forrang framfor verden eller ego. Metafysisistisk livsfenomenologisme er en metafysisk skoleretning; den metafysisistiske livsfenomenologisme går ut på at menneskelig liv er beroende av at det hviler på en indre forankret trosvisshet, e.g., når livet ditt har blitt slik at du kjenner det som det har blitt til et forlatt hus på et øde og forblåst sted, og hvor det eneste du merker deg er at husets dører og vinduer slamrer og slår i vinden, er det noe melder seg for deg, og som aldri svikter deg: filosofi og filosofisk refleksjon.

Et biovitenskapelig perspektiv på mentale hendelser som kausalt  frambrakte effekter fra neurologiske mekanismer og fysiologiske prosesser

På grunnlag av den forutgående skisse til forståelse av visse former for tro, og som jeg skrev om i Del I, under overskriften Emosjon og Affekt, åpner dette opp for å konstruere en eksperimentalt basert teori om mennesker som går ut på «at «menneske ikke er annet enn en komplisert maskin», en antakelse som ikke akkurat er en sjokkerende nyhet; den radikale forskjellen mellom antakelser om menneske  som ble satt fram i fortiden og de som settes fram i dag, er at vår tids vitenskaper er empirisk og eksperimentelt orienterte vitenskaper.

Ren allment nyter empirisk vitenskap stor prestisje og høy status i post-industrielle stater og samfunn, idet hver eneste tekniske innretning vi omgir oss med og som omgir oss - fra den elektriske tannbørsten til jet-drevne passasjerfly, og fra mobiltelefonen til internett - har oppstått som resultat av teknologisk anvendelse av empirisk basert forskning. Det som står på den vitenkapelige agendaen er mennesket selv. Således er det ikke et lite prosjekt som er satt i gang, for vi mennesker har så mange idéer om oss selv, og som er kostelige for oss å ta vare på, så som vår unikhet, individualitet, autonomi, og, ikke minst, at vi er frie, selvstedninge og uavhengige værender, og ikke at mennesker er ett og det samme som de ting mennesker selv konstruerer - maskiner - roboter - automater.

Ut fra et biovitenskapelig perspektiv på det som betegnes som «menneske», og som er en instans av Homo Sapiens Sapiendum, er nøkkeltermene inn til disse biovitenskaper - vitenskapene om livet - «nevrologiske mekanismer» og «fysiologiske prosesser».  Teorien eller modellen, er av ren fysisk art, og teorien trekker veksler på kunnskaper og erfaringer  mennesker  som innhentes via kliniske laboratorieeksperiment, og hvor mye av arbeidet består av bearbeiding og systematisering av resultatene fra de eksperimentelt basert undersøkelser. Statistisk teori, statistiske beregninger, oppstilling av tabeller og grafiske framstillinger, inngår som  nødvendige forutsetninger for utarbeidingen og videreutviklingen av et biovitenskapelig perspektiv på menneske. Invariante lover og lovmessigheter, som er operative i naturen forøvrig, eller som antas å være det, er en likeså viktig del av biovitenskapelig forskning som har mennesker som gjenstandsområde.

I sikten til biovitenskaper blir tro, følelser, tanker eller mening, til bivirkninger ved selve maskineriet, eller at det blir til sekvenser av kausalt frambrakte effekter fra putative nevrologiske mekanismer og fysiologiske prosesser, og hvor det er de nevrologiske mekanismener og fysiologiske prosesser som som kontrollerer og styrer mennesker.

Tro som eksplisitt tro(dom og overbevisning) blir ekvivalent med en viss sinnstilstand , stabil eller forbigående, og som er en kausal frambrakt effekt av at den fysiske organismen er i en viss tilstand. Bevisstheten og selvbevisstheten, som er sete for dom og overbevisning, følelse og mening(tanke), blir likeledes ført tilbake til forklaringer som er om at den aktuelle fysiske kroppen er i en viss tilstand.

Dersom en tilslutter seg det teoretiske språket for de nye biovitenskaper, så støtter en seg på at det fins cerebrale mekanismer og prosesser, som er av fysisk og målbar art, og hvor det inngår elekto-kjemiske prosesser, og at ved hjelp av slike størrelser er en fullt ut i stand til  å forklare hva vi mennesker er og hvordan vi fungerer som vi til enhver tid fungerer, og om det fører til uregelmessigheter, hva angår tanker og følelser, de ulike former for tro, og det disse ting foranledinger i form av handlinger, interagering og kommunikasjon med andre, så skyldes det dysfunksjonelle mekanismer og prosesser  i selve maskineriet, og ikke at det skal føres tilbake til  menneskelige fenomen som som forståelse eller misforståelse.

Gitt at biovitenskaper er en form for «spillteori», og spillteorier går ut på å forklare menneskelig interaksjon og kommunikasjon ved hjelp av ulike former for spill, det vil si i fom av gevinst eller tap, seier elller nederlag, eller, eventuelt, som en tilstand der verken den ene eller den annen part taper eller vinner, og resulatet er således uavgjort - remi.

La oss se litt mer inngående på en slik forståelse av mennesker. Det er slettes ingen selvfølge at det en gruppe av folk tror om en annen gruppe av folk stemmer overens med det den andre gruppen tror om seg selv, og omvendt, at kommuniseringen av det andre tror om oss ikke alltid faller sammen med vår egen tro om oss selv: fravær av gjensidg forståelse kan føre til at to ulike grupper av mennesker, gruppe A og gruppe, B, ikke har annet å holde seg til enn at begge grupper prøver å gjette seg til hva deres neste trekk er, i den forstand at gruppe A prøver å gjette seg fram til hva gruppe B prøver å få til, og omvendt, at gruppe B prøver å gjette seg fram til hva for intensjon gruppe A har.

Skjønt det er et legitimt prosjekt å prøve å forstå, forklare og begrunne hva vi mennesker er og hvem vi er via kompliserte matematiske modeller og teorier om mennesket som en velfungerende maskin, eller som en dysfunksjonell størrelse, som kan eller ikke kan, repareres, står dette for meg som rene fiksjon, med mye tullprat, prat som er godt pakket inn med ting som henviser til eksperimentelle og kliniske undersøkelser i dertil tilpassede arbeidsrom.

Jeg forbinder heller ikke mye mening med  tanken at de ulike former for tro er kausalt frambrakt, i den forstand at hver eneste antakelse, tro, formodning, eller overbevisning, har diverse neurale mekanismer og elektromagnetiske bevegelser i hjernen som deres årsak, og at effekten av de envnte, fysiske, ting, dukker opp eller ikke, som en mental hendelse.

Resonnementet mitt foranlediger ikke at jeg benekter at det gis neurale mekanismer og prosesser; det jeg reiser tvil om, er at forbindelsen mellom disse ting er så opplagt at de ulike slags typer av tro er kausalt determinert; et relevant spørsmål er også spørsmålet om hva for status ulike serier av mentale hendelser, eller hva for status hver enkelt singulær mental hendelse, for å holde meg til en slik terminologi, har i vårt liv som sansende og tydende værender, som ser på oss selv som frie og anvarlige agenter/forfattere, og at vi ikke er på limje med østers og flaggermus, hunder og hester, der de to sistnevnte værender nyter en viss form for agentstatus, skjønt i begrenset form.

Mennesker har «saker på gang».

Ruten jeg forfølger er dermed en helt annen enn det som utbasuneres av de nye biovitenskaper. I grove trekk er ruten  er slik. En av de ting som karakteriserer mennesker  er at de «har saker på gang», planer og prosjekt, eller at de har diverse anliggender, og at de forfølger det de oppfatter som deres egne saker: verken østers, kyr eller løver har saker.

Her følger en av mine mindre lystelige ytringer om hva det betyr, eller kan bety, å forfølge og tro på virkelige store saker, sammen med en bemerkning om den ubarmhjertige individualismen, og hvor det dreier seg om å svinge seg høyest opp i det sosiale hierarkiet.

Det sistnevnte betegnes i vår tid med «å lykkes», eller «å ha suksess at Fortuna har holdt et godt øye med deg; det sistnevnte kalles «realpolitikk»; det som er virkelig og sant, er at de uhyggelige ting som finner sted(systematisk spaning på systemkritikere, ettersøking og arrestasjoner, tortur, og ikke sjelden med døden til følge, og det hele blir iscenesatt med henvisning til at det er de nasjonale interesser som står på spill, og at medminde en avstår fra preventiv krigføring, er det selve friheten som lider nederlag.

Blant og mellom  saker mennesker som forfølger, er troen på svært abstrakte idéer, så som frihet og

demokrati, politisk rettferdighet, eller idéen om liberale demokratier, eller, som det heter idag: «pro.choice» - valget. Tanken med en pro-holdning overfor valget, hva det enn mer presist måtte utgjøres av, er at valget qua valg er langt viktige enn streben etter lykke, skjønt det å basere seg på at det å velge har forrang framfor streben etter lykke, kan innebære at de singulære mennesker, som går inn på det, uvisst av hvilke grunner, derigjennom ruinerer deres liv.

For å uttrykke det foregående på en beskjeden måte: at det synes ikke opplagt at de abstrakte ideal og pro- choice holdningen og troen på en slik innstilling, er verdt å ha som etiske kompass, idet omkostningene eller ulempene, synes langt verre enn fordelene.

Den skrankeløse selvhevdelse, eller som det ubarmhjertige kappløpet mellom mennesker, der idée som unikhet, individualitet, autonomi og (personlig) frihet, inngår også som en fast bestandel av vokabularet for det som menes med «å forfølge abstrakte idéer»; vi har fått mer enn nok av.

På den annen side, mennesker har «pasjoner», eller lidenskaper og drifter; poenget er at medmindre en trekker inn de affektive og emosjonelle aspekt, i alle fall for visse typer av tro, tømmes sinnsbevegelsene(overbevisningene) for kraft - de blir gående på tomgang. Imidlertid, hva det er om, er konkretisering av det en brenner for, og det inkluderer såvel både midler som mål; målet kan være fagert og etterstrebelsesverdig, en rår ikke over midlene, og omvendt, midlene kan være forferdelige(målt ut fra moralske standarder), og således står en overfor et forbidabelt problem: at en anvender grusomme midler for å realisere en fager drøm!

I dag synes mye å kretse rundt poenget at hva det kommer an på, er å ha en sterkest mulige tiltro til idéen om å forandre verden; verden er i bevegelse hele tiden - med eller uten vår egen medvirkning: å forandre verden synes å være et svært dårlig alternativ til å forandre sitt eget liv: livet kommer først og livet kommer sist; resten er, var og forblir, taushet: den som velger verden framfor livet, velger samtidig bort det som er mest kostbart av alt som er kostbart: livet. Hva er verden uten livet? En kolossal ting eller at det gis uendelig mange disparate ting, og 'verden' står for det som er i bevegelse, og som er uten struktur, orden, sammenheng. Livet er ikke identisk med en ting. Så, hva er livet uten verden? Et stort intet - en intethet - siden livet er slik at det gir ikke mening å snakke om det uten relasjon til tingene, og således er livet om å relatere seg til tingene.

Således er det å være et singulært selv å relatere seg til tingene, og hovedspørsmålet er: hvordan skal et singulært selv relatere seg tingene?

Dermed er mitt credo at siden livet ikke er en ting, skjønt å forme og utforme livet er å gjøre dette gjennom å relatere seg til tingene, er valget klart: at jeg velger livet framfor verden, og at det foranlediger at jeg velger det som betyr mest for meg: kallet mitt og kjærligheten til livet.

Rangering av tro.

I hva forstand gir det god mening å hevde at tro er om slike ting som er anvist på rangering? Tro er ikke under bevisst kontroll, den er før-etisk, har i seg karakteren av å være forut for den reflekterte forståelse og innsikt, og således  er tro ufrvilling: i fundamental forstand av begrepet 'passivitet' faller tro inn under en slik kategori som ikke beror på oss selv, skjønt vi har kapasitet til å tenke over og igjennom hva det foranlediger at tro er sin qua non for livet vårt.

Det er mye som taler for at å spørre om tro er gjenstand for rangering, er enten et pussig spørsmål, eller at det er et helt alminnelig spørsmål, på linje med å finne ut av hva for livssyn eller hva for grunnleggende verdier du har, og hvor enkelte mennesker setter kjærlighet høyest, andre er opptatt av kunnskap, og atter andre av vennskap og gode venner. Naturligvis, det gis mennesker som er mest opptatt av god mat og god drikke, samt å være i lystelig lag.

Troen på livet er den høyeste form for tro, og hvor troen på livet ledsages av at det gis en viss form for frihet, som er frihet som spontanitet, der friheten som spontanitet er livets egen iboende bevegelse; ja,  det kommer inn et moment til, nemlig streben etter lykke, som verdi i seg selv, er for mennesker en del av deres natur.

Av nevnte grunner hevder jeg at verdirangeringen er slik: 1. Liv. 2. Frihet. 3. Streben etter lykke.

Hva angår, 'frihet', gjelder det at en ikke bare er opptatt av det negative frihetsbegrepet, som er frihet fra sult, nød, og all slags represjon; hva det kommer an på, er å gjøre seg tanker om det immaterielle frihetsbegrep, et frihetsbegrep som peker ut over positivistiske eller neo-positivistiske oppfatninger av begrepet, inkludert troen på at posivistiske/neo-positivistiske idéer om frihet, er det eneste realistiske frihetsbegrepet.  Begrepsordet «'immateriell'» står for det som peker framover, eller utover det som er positivt gitt i den materielle, fysiske, sansningen, der de sansende værender tar opp spørsmålet om betydningen og meningen til det som er gitt i den materielle sansningen.

Ett godt eksempel på dette, er at når en hører en eller annen snakke, så er selve det faktum at en hører, et ufrivillig fenomen; vi kan ikke annet enn å høre; til begrepet om å høre svarer begrepet om å lytte, og å lytte er en aktiv prosess, som forlanger møye, konsentrasjon om det utsagte i det sagte.

Distinksjonen mellom «å høre» og «å lytte» får sitt sidestykke til relasjonene mellom «den ytre sansen» og «den indre sansen»; bestridelsen av en slik distinksjon foranlediger deremed at hver enest tydning og framstilling av en slik distinskjon er en falsk tydning og, dermed, en framstilling som er uten rot i realiteten. Det er å forutsette at ens egen tro(oppfatningen) er en sann oppfatning.,

I alle fall, det synes klart at en slik distinksjon, gitt at den fins, ikke er av verbal eller rent semantisk art, i det den angår det vi holder for virkelig og sant, og i dette tilfelle er det om en utenomspråklig kapasitet, en kapasitet som vi mennesker enten har eller ikke- tertium non datur. Jeg vender tibake til det.

Dermed våger jeg å hevde at tro har en så overordnet plass og grunnleggende betydning i livet vårt at med mindre hver og en av oss lever  vårt eget liv ut fra og i lys av tro, er det besværlig å forstå hva som menes med at vi mennesker erverver oss kunnskap og at vi er istand til å hevde at vi har eroobret et stykke viten.

Hva angår vitenskapelig utforskning av de ulike typer for tro, og hvor disse blir tolket  som alternerende psykologiske sinnstilstander, og hvor psykologi som vitenskap, er basert på ekstern metodologi, og hvor subjektene for forskningen - forsøkspersonen - gir opphav til et mylder av data, som har å bli samlet inn, klasifisert og undersøkt ut fra den selvsamme prosedyre, de samme teorier og de samme metodologier, er menneskelig personer henvist på instrospeksjon, og på å kunne trekke skiller mellom pålitelig anvendelse, mindre pålitelig bruk av observasjonskapasiteten deres, og slike tifeller hvor det synes rimelig klart at den euforistiske trangen har tatt over den nøkteren anvendelse av dets åndskrefter: i slik tilfelle gjør en rett i å forkaste de sistnevnte obsevasjoner(introspeksjoner), og troen på at en er henvist på å stole på at de er korrekte.

Med henblikk på et partikulært, vitenskapelig basert trosinnhold, eller som stadfestet empirisk kunnskap, er det slik en agent er kapabel til å innta en annen ordens refleksjon overfor de partikulære trosinnhold i de enkelte vitenskaper, idet en verken bekrefter eller avkrefter holdbarheten til et bestemt innhold; det betyr at vi har kapasitet til å gi tilkjenne at vi bare har 'annenhåndskunnskaper' om vitenskapelig basert tro.

Det er et universelt utbredt fenomen at vi mennesker baserer det vi gjør(og som inkluderer tenkningen vår) ut fra og lys av det vi tror er tilfelle. Vi formulerer dette slik:  at menneskers overbevisninger, eller det mennesker holder for virkelig og sant, utgjøres av sett av stilltiende antakelser, antakelser som ligger til grunn for og er grunnlaget for det de gjør eller det de lar være å gjøre.

En antakelse, som ikke har steget fram i sinnet, og dermed for sinnet, beskriver jeg i termer av  «en implisitt betraktning(holdning) overfor en tro, formodning»; en antakelse(tro, formodning) som har blitt gjort ti gjenstand for vedvarende og grundige undersøkelser, betegner jeg med «eksplisitt dom overfor en velprøvet antakelse, tro, formodning», det vil si at den aktuelle troen har fått status av indre trosvisshet

Logisk argumentasjon.

Alternativt utrykt: at svært mange av våre stilltiende, eller implisitte antakelser, er av en slik art at det ville ta mye mer enn et alminnelig liv for å eksplisere hva de er om; således nøyer vi oss med noe langt mer beskjedent, som at vi gir enkelte eksempler for å illustrere hva vi mener med å snakke og tenke på at det gis ting som vi overhodet ikke bør innlate oss på siden det ville kunne får den uheldige konsekvens at det ikke bli så mye tid til overs for andre og mer presserende oppgaver. Spissformulert kan det foregående utrrykkes på følgende måte: at hver eneste fundamentalt forankrete tro, er med henvisning til faktuelle og evaluative premisser, premisser som det ikke gis gode grunner til å trekke i tvil, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter, omstendigheter som gjør at det er berettiget å tvile på premissenes samlete sannhet, eventuelt, at en benekter en eller flere av premissene, og at en dermed trekker konklusjonens holdbarhet, eller at en bestrider at konklusjonens sannhet/holdbarhet følger fra de gitte premisser.

Kanskje forholder det seg på den måten at det foregående er for sterke kriterier for når en står i en slik posisjon eller at en er situert i en situasjon, der det har blitt presserende å ta opp grunnlaget for premisssettingen og de konklusjoner en trekker på grunnlag av premissettingen, eller det en har som input: det kan jo tenkes at det gis mellomformer, i form av fornemmelser eller intuisjon: at en fornemmer at en kommer galt av sted om en trekker de og de premisser i tvil, eller at en rent umiddelbart kjenner det slik at det å betvile et visst grunnlag, er å sette seg selv i en selvmotsigende posisjon eller i en situasjon, der en hevder proposisjonen p og dens negasjon og/eller at en både tilslutter seg en viss gjøren(faciniendum) og dens negasjon. Rent allment er det slik at (alminnelig) tro er amvist på at den følgende logiske slutningsformen er tilfredsstilt: at p & at q; navnet på den logiske slutningsformen «p & q» er konjunksjon, der «p» og «q» er, respektivt, konjunkter; «&» eller «og» er den logiske konstanten. For den logiske slutningsformen konjunksjon, gjelder det at begge konjunkter har å være sanne for at konjunksjonen skal kunne hevdes som sann. Om èn av konjunktene usann, eller at begge konjunktene er usanne, er konjunksjonen usann.

Definisjonen for 'konjunksjon': hvis og bare hvis begge konjunkter er sanne, er konjunksjonen sann, ellers er den usann.

Naturligvis, det gis også logiske vansker, som når en hevder at setningen p, som en antar er sann, og hvor en mener å ha  uavhengig belegg for at p er sann, så følger det ikke at dersom p er sann, så er q også sann(en setning som er forskjellig fra p); q kan være usann eller falsk(!).

Dessuten har begrepet tro bygd inn i seg at det som inntil nå har vært implisitt, eller uutalt, usagt, er slik at en kan hevde det som en proposisjon via en deskriptiv setningsmodus, og  at det en hevder som virkelig og sant, er basert på grunner, eller, om en vil, at en kan henvise til at det fins «evidens», fakta eller kjensgjerninger, og i kraft av at det gis evidens for det en hevder, fungerer henvisningen til evidensen eller resonnementet, som begrunnelse for at det en hevder som sant, også er sant, gitt at det en viser hen til som støtte for det en hevder, er pålitelig belegg, bevis, evidens.

Det sistnevnte har likeledes å gjøre med at det i prinsippet skal være slik at andre mennesker enn en selv skal kunne etterprøve sannhetsgehalten til det en framfører i det offentlig rommet, som, for eksempel, at en manipulerer med belegget, eller at en påberoper seg data, data om ikke er forankret i realiteten. Det skal likeledes være slik at evidensen bygger opp under det en holder for virkelig og sant, det vil si at belegget er relevant, for de data en viser hen til kan, riktignok, være pålitelige data, skjønt de har ingen kraft i relasjon til det aktuelle anliggendet en ønsker og vil få belyst.

Persepsjoner, perseptuell oppfattelse og andre non-proposisjonelle oppfattelser.

Det gis også andre typer av tro enn slike trosformer som bygger på den vitenskapelige fornuft, og hvor oppfattelsene har en rimelig kalr non-proposijonell karakter. Eksempler på slike typer for oppfattelser, er persepsjoner(sanseoppfattelser), men også med henvisning til fornemmelser, erfaringer, minner, og gjenkjennelser av objekt/figurer basert på tidligere perseptuelle iakttakelser.

Persepsjoner og perseptuell oppfattelse(dom, overbevisning, tro) er om sansning, og ett godt eksempel som kaster lys over hva som menes med en perseptuell oppfattelse, er dette: om jeg sitter  med det høyre benet over det venstre kne, så får jeg den korrekte tro at nå sitter jeg med høyre benet over det venstre kne.

Ett annet eksempel, som er om de strukturelle relasjoner mellom perseptuell basert oppfattelse og teoretisk basert kunnskap, er dette:  Om vi hevder at sirkler er runde, og at vi tror at sirkler er runde, er ikke det å ha sagt så svært mye om hva som er særegent for sirkler, like lite som at en gjennom henvisning til en geometrisk formel for sirkler blir så mye klokere av det. Forslaget mitt til en økt forståelse for hva som karakteiserer sirkler som sirkler, og hvorfor vi fester større lit til en slike prosedyr enn de to øvrige forkalringer, er slik. Gitt at vi at vi tror at sirkler utgjøres av figurer med en viss form, og at bare slike figurer med en viss form tilfredstiller forståelsen vår av hva som teller som sirkel, så er vi rustet til å prøve denne forståelse ut i praksis. Testen på at vi rår over begrepet om sirkel er ganske enkel. I den grad og utstrekning vi gjenkjenner figurer med en viss form som en instans av begrepet 'sirkel', og at dette skjer i situasjoner som er uavhengig av de situsjoner hvor vi ervervet oss bforståelsen av hva som karakteriserer sirkler(består av figurer med en viss form), rår vi over et begrep om sirkler som er baseert på en annen forståelse enn det tomme utsagnet at sirkler er runde, er begrepet/kategoren rund er bygd inn i en annen kategorie, nemlig sirkel.

Det vanlige er at en regner med følgende sanser: (a)synssansen, (b)hørselsansen, (c)smakssansen, (d)luktesansen, (e) følelelsessansen/berøringssansen. Det gis likeledes folk som er opptatt av at det gis ytterligere sanser, som for eksempel intuisjon og intimitetssansen. Utover de nevnte sanser, er det ikke på avveie å snakke om at det gis folk som har eller ikke har, sansen for litteratur, kunst og filosofi, eller en annen immateriell virksomhet, og hvis hovedanliggende er spørsmålet om verdi og mening.

Personlig foretrekker jeg å kategorisere sansene hos menneske på følgende vis:den ytre sansen; den indre sansen og den vertikale sansen: sansen for ekstradimensjonen i tilstedeværelsen, og hvor den sistnevnte dimensjonen ikke er et spørsmål om enten - eller, en innstilling som innebærer at Das Ganz Andre blir værende uformidlet innenfor den verdslige, horisontale, dimensjonen. Å innta en enten - eller posisjon synes å være identisk med at den tradisjonelle logikken får det ganske bekvemt med å  avfeie religiøs tro  eller andre former for teologisk/deistisk tro som indre former for overbevisninger som bygger på selvmotsigende premisser og en falsk konklusjon.

Å henvise til den indre sansen, er likeledes å vise hen til at en av de ting som særkjenner mennesker: at i kraft av at de er utstyrt med evner som imaginasjon, sentiment, følelser og fornuft,  har de kapasiteten til å skape fiktive univers. Forutsetninger som faglige kunnskaper, erfaringer og minner hører også med for den eller de som har viet livet sitt til å skrive, male, tegne eller å drive med musikk.

Å drive med filosofi likner mer på kunstnerisk virksomhet enn på det å utøve en eller annen vitenskapelig aktivitet, skjønt det kan argumenteres for at det gis klare likheter mellom poesi, lyrikk, drama, eller romanskriving, så består det en signifikant forskjell: filosofer har bundet seg til utforskningen av realiteten, og det betyr å relatere seg som et singulært selv til verden, og en slik relatering, som går begge veier - fra det indre selv til verden og fra verden til det indre selv, er ikke ekvivalent med en ytring at slike ting lar seg subsumere under overskriften Diktning.

Et annet aspekt er dette: at hele idéen og begrepet om det som er virkelig og sant, har lidd under en viss statisk form: at hele virkelighet er gitt som en størrelse der ute, utenfor sinnet vårt; slik jeg har argumentert for i andre sammenhenger, er det en falsk oppfatning, som for eksempel med henblikk på den ontologiske og ontiske statusen til 'verdier', som, i det minste, har en tvetydig eksistens.

Dermed våger jeg å tro på at eksistensen av persepsjoner, fornemmelser, erfaringer, imaginasjon og minner, og som er bundet opp til og formidlet til oss mennesker via den indre sansen, er slike fenomen  som ikke er gjenstand for logisk holdbar bevisførsel. Det foregående holder stikk uavhengig av om det kommer i former av en konklusjon som følger fra sanne premisser. M.a.o, mennesker er perseptuelt orienterte værender, værender som har på fornemmelsen at det og det stemmer eller ikke, og de har minner eller indre hukommelse.

Det gis, naturligvis, persepsjoner, fornemmelser og minner, og som viser seg ikke å stemme; det betyr ikke at hver eneste èn av våre våre perspepsjoner, fornemmelser og minner er falske, eller at de er omtrentlige.

På den annen side, det fins mennesker som tror at de har sett, hørt, smakt, luktet, følt/kjent visse ting, og at disse ting, som de har sanset, står klart i deres erindirng, ting som den sunne fornuft, og troen på den, ikke kan dømme om. Det gis likeledes folk som tror på hekser og hekseri - trolldom - og at de, følgelig, hevder at den og den personen er en heks, eller at personen de ser foran seg er en trollkarl, eller at han sier om seg selv at han er en djevel, en trollkarl: det som er sant er at verken hekser, djevler/trollkarler fins. Imidlertid, troen på at djevler fins, synes fremdeles å ha de beste kår, for eksempel i Egypt, pace Robert Fisk. Blant andre ting som har blitt hevdet, eller som, fremdeles blir hevdet, er at de gis ulike menneskeraser, eller at jorden vi bor på er flat, og at det å hevde at den er kuleformet er å ha blitt manipulert av folk som har laget falske bilder av jorden, bilder som har blitt til under reiser utenfor jorden, enten fra en satelitt eller et romskip.

Omtrentlig tro fins, uten at en omtrentlig tro dermed har å bli klassifisert seom enten sann eller falsk, og et godt eksempel på en omtrentlig tro, er om jeg går ut fra at jeg har en blyant i lommen; når jeg griper tak i gjenstanden og holder den framfor meg, så ser jeg at det er en kulepenn jeg har i hånden: var antakelsen min usann? På sett og vis var den det, men på den annen side det forholdt seg slik at det var en gjenstand til å skrive med som jeg trakk opp av lommen, og ikke en pinne eller et trestykke.

Å resonnere langs etter den foregående bane, er å ha fått fra poenget at det er slettes ikke hvert eneste tifelle som passer inn med at en overbevisning og en påfølgende dom går smertefritt inn i skjemaet for sant/usant, for det er snarere slik at det passer inn i kategorien for omtrentlig tro.