Filosofiske anliggender

sep012010

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

altÅ drive med filosofi er å ha kjennskap til virksomhetens opprinnelse, og å kjenne til virksomhetens opprinnelse er å oppnå kunnskap om dens røtter og stamme, dens vugge eller fødsel - at filosofi er knyttet til den greske bystaten Athen; fra og med at filosofi dukket opp dreide det hele seg om det gudommelige som modus versus den jordiske eksistensen, kunnskapens natur, moraliteten, estetikken. I sikten til den greske tanke framstod det å finne ut av alle disse ting som typiske menneskelige anliggender, og dermed som typiske filosofiske anliggender.
Således er det på sin rette plass å kjenne til noen av de sentrale begrepsord for hva filosofi er om. I det greske språk gis en rekke begrepsord som kan hjelpe oss et stykke på vei. For det første, philein, som betyr å elske, og, for det andre, ordet for venn, elsket, som er philos. Det greske begrepsordet for visdom er sophia, som er det tematiske objektet for filosofi, det vil si dets formale aspekt.

Begrepsordet sophia har bygd inn i seg en henvisning til at det gis en eksisterende entitet, sophos, der referansen for sophos er et singulært menneske, og hvor den nærmere bestemmelse for referansen gis for oss eller kommer tilsyne, gjennom følgende språklige ytring, som også er av predikativ art: At det singulære menneske er vis: således betyr filosof elsker, venn av visdom, eller at det er det singulære mennesket som tilskrives det å være vis, og hvor begrepsordet venn har i seg begge betydninger: elsket og elsker.
Blant og mellom de anliggender som var påfallende i oldtiden finner en at betydning og mening for begrepsordet filosof ikke ble satt likt med 'elsket', respektivt, 'elsker', det vil si når referansen er mennesker, er det i alminnelighet slik at hva angår kjærlighet, så har den å være en resiprok kjærlighet, idet et forhold består av to mennesker, og kjærligheten skal gjelde  mellom to parter. Nå er det utvilsomt slik at jordiske bånd er sårbare, de kan gå i stykker, og når de bryter sammen, er sjansene ganske små for at det skal finne sted en helning, tilhelning.

Dermed mente de gamle, at med kjærlighet, og elsker og elsket, er det om det som varer ved over tid, og som ikke bryter sammen, selv under de sterkeste prøvelser. For å sette det på spissen: I dag gifter en seg under forutsetning av at et ekteskap skal kunne oppløses, og ikke at det skal vare livet ut, og at en er inderlig forbundet, selv etter at døden har inntruffet for begge parter.
I den senere tid, det vil si fra psykologi vokste fram som en selvstendig fagvitenskapapelig disiplin, er det ikke uvanlig å få høre og å lese at ingen kan elske uten først å ha blitt elsket; det er ikke opplagt at det er den fulle og hele sannhet om det å kunne elske, for den rent verdslige kjærlighet er også slik at ett singulært menneske kommer fram til ett visst sted i sitt eget liv, og  at det som nå står på spill, er at det har å godkjenne seg selv - at det lærer så vel sine gode som mindre gode sider  å kjenne: det er vel begynnelsen til å bli i stand til å elske seg selv, uten at en dermed blir seg selv nok, eller at en blir til et mennesker som ruller og kretser rundt seg selv - at en lever selvinnkrøkt.

Ja, hva er det en har å lære for at det skal kunne telle som å ha lært noe i det hele tatt, og her det ikke om å tilegne seg faktakunnskap, som at 2+2=4 eller at den korteste vei mellom to punkt er den rette linje, for det singulære menneske har å lære at det er dårlig medisin å forsette å forbanne seg selv og sitt eget liv gjennom å forbanne den dagen det ble født, eller da det ble satt inn i verden. Istedenfor en slik svært negativ orientering overfor livet, der en hittil har opplevd og fått erfart at det er som om det hele tiden er noe som tas fra en, skjønt dagen i dag er ikke som igår, og dagen i morgen, er en annen enn den du har levd deg i gjennom i dag, og om det blir slik at du kommer hjem til deg selv via refleksjoner over hva livet er og ikke er, kan en også tilslutte seg den danske filosof Søren Kierkegaard, når han et sted i sine papirer skriver at livet har blitt en til en «sann velsignelse».
Vel og bra; en etymologisk framstillingen lar det aller meste forbli uvavklart, for en ting for seg er at trenden i moderne filosofi peker i retning av at «prudence», i betydningen «klokskapsorienteringer», som synes å være en betydning som har erstattet tanken om å søke etter visdom, eller at det er om helt andre ting, så som å svinge seg opp i den karrieristiske verden, og om det er slik, har moderne filosofer helt andre ting på dagsorden enn filosofiske refleksjoner over 'visdom' og hva «'visdom er om'».

Dermed er det slik at med mindre nevnte forståelse svinger med når en tenker gjennom hva som menes med filosofi og filosof, er det tvilsomt om referansen er til filosofi - som autentisk og genuin virksomhet. I alle fall, det er ikke dumt å anvende noe av tiden sin til å prøve å finne ut av det.
Filosofi har en rekke andre aspekt, som er streben etter økt sosial rettferdighet, som er en streben med universelle aspirasjoner, sammen med at filosofi er anvist på sannhet, og ikke spredning av propaganda, og ulike typer av ideologi, som et mer materielt aspekt, der en tar opp spørsmål som Guds eksistens, kunnskapens natur, vår egen natur, relasjonene mellom sigulære, menneskelige personer, og størrelser som samfunn/stat, som er om moraliteten, det vil si det grunnleggende skillet mellom godt og ondt, rett og galt. Mer konkret uttrykt: filosofi er om hva jeg skal tro på, hva jeg skal støtte meg på og hvordan jeg som et selv skal relatere meg til verden.
Ett svært sentralt aspekt for filosofi, og for den som har startet opp med filosofii, det vil si når en alt allerede har blitt ført inn i filosofi, er knyttet til spørsmålet hva en tenker å gjøre med det at en allerede har kommet godt inn i filosofi: skal en trekker seg ut av det hele? Eller skal en en fortsette med filosofi, og det betyr det som har dannet form og innhold for en selv og andre mennesker,som har blitt berørt av det, som har støttet og hjulpet en, slik at en har blitt til den en er i dag: ett filosoferende menneske - blant og mellom andre filosoferende mennesker.

Bakgrunnen for de nevnte spørsmål er at det faktisk gis folk som trekker seg ut av filosofi, og at dette skjer før en har avsluttet studiene sine eller umiddelbart etter at de er unnagjort,  og når situasjonen blir slik at en kvitter seg med det hele, kan det gjerne hende at en blir fisker, får et stilling i et bokforlag, eller at en blir ansatt i et eller annet statlig departement. I visse tilfelle er det vel også slik at en har fått prøve seg som lærer i filosofi mens en er student, innen en har avsluttet universitetsstudiene. Når en først har fått prøvd seg, og det har gått relativt bra, trenger ikke veien til fast stilling som filosofilærer være spesielt lang, skjønt det gis visse unntak, der en sliter en stund før ansettelsen kommer.

Filosofi er både livsform og kall, og å ha filosofi som livsform  og kall, beror på at en har fattet et grunnleggende valg av hva vil gjøre ut av sitt eget liv. Å drive med filosofi betyr å identifisere seg med det en har som sin virksomheten, og når en identifiserer seg med de aktiviteter en slik virksomhet innebærer, er identiteten til den som involverer seg bundet opp til aktivitetene og virksomheten, i den mening at den aktuelle personen er sine egne aktiviteter og sin egen virksomhet. Det sistnevnte betyr at brillianthet i utøvelse av det en driver med, er ikke nok: en har også å kjenne seg forpliktet på det en driver med. Det vil si at en har dedikert seg til virksomheten, eller at en har viet seg til det, og som betyr at en elsker det en driver med.

Dermed kan en formulere det på den måten at veien inn til filosofi går gjennom å bli ført inn i filosofi, inn i dens typiske tematikk og problematikk.
Det jeg har snakket om over, er også det jeg mente med at filosofi beror på at en har fattet et forutgående, grunnleggende valg, med henblikk på den videre fortsettelsen - det foranstående livet, som er ens eget liv, og ingen andres liv. En av grunnene til at livet er beroende av et grunnleggende valg, er at hvert enkelt liv har en viss fleksibel, åpen, struktur, der begrepet om åpen og åpenhet, viser hen til at livet  ikke foreligger som en hendelse, et objekt, en tilstand, en tilstand som følger på grunn av at noe annet har inntruffet, som om livet ikke er annet enn en kausal mekanisme.
I sikten min er hver eneste ekisterende entitet(singulære personer) kausalt uanhengig av og selvstendig i forhold til hver eneste annen eksisterende entitet. Det betyr, mellom annet, at livet beror på hva en gjør ut av det.  Om det stemmer, er kausaliteten som sådan en begrenset forklaring på hva som menes med menneskelig liv, i det andre fortåelsesmodi har å bli trukket inn som forklarende og avklarende moment, og det betyr med henblikk på deres tyngde - seriøsitet.
Det foregående er i overenstemmelse med hva Aristoteles(f. 384, d.- 322.f. Kr.f.) har skrevet om filosofi: at det er «streben etter visdom», der streben ikke bare innebærer orexis, som har ulike betydninger, idet begrepet er adekvat også for biller og maur, for hos mennesker kommer det inn deliberative, overveiende, moment eller akter, som, på den annen side, er betinget av det foreligger visse forutgitte mål, standarder, som er standarder den strebende har å legge til grunn for sin gjøren og laden.

Dessuten er det slik at all praktisk gjøren har et formål: at en viss gjøren skjer med henblikk på et etterstrebelsesverdig formål, som, sett ut fra forløpets gang, som er forløpets avslutning, er identisk med dets sluttresultat mens formålet alt allerede er lagt inn og ned i aktiviteten, som det en sikter henimot å oppnå ved ens gjøren(aktivitet): Menneskelig streben har en teleologisk struktur, skjønt ikke i betydningen «biologisk determinert teleologi».   
Det foregående kan tjene som en grov skisse av Aristoteles' konsepsjon om streben etter visdom, og spesielt siden Aristoteles skjelner mellom det kontemplative liv og det praktiske livet, der den greske termen «sophia»(viten,  innsikt) og «sophos»(den som er vis) synes langt mer relevant enn termen «phronesis»(dømmekraft, vurderingsevner, skjønnet), og slik termer som «prudence», «prudencial», begrepsord som heller viser hen til klokskapsmaximer, eller den type kunnskaper og ferdigheter som er nyttige med henblikk på det praktiske liv.  
Begrepet om visdom og begrepet om sannhet, er internt forbundne begrep, og om en fjerner referansen til sannhet, fjerner en referansen til visdom, uansett hva en mer presist mener med slike begrep og det de står for.
De ulike språk har ulike begrepsord for sannhet, så som veritas(lat.), aletheia(Gresk) og emunah(Hebraisk). Ut fra konsepsjonen min er det greske begrepsordet et særs velegnet begrepsord for filosofi, og det betyr «avdekking», «avsløring»: å finne fram til hva som er virkelig og sant, i nevnte forstand, har som forutsetning og betingelse at det en således finner ut av var «tildekket», «tilslørt», forut for at en gikk i gang med gjøremålet. Merk at hver eneste avsløring, i betydningen det som er virkelig og sant om denne, bestemte, tingen, finner sted gjennom at andre aspekt tildekkes, eller at disse ikke kommer til syne i ett eneste nå, som  sub specie aeternitatis, og at de blir sett under evighetsaspektet, som de essensielt er, slik Benedictus(Baruch) Spinoza(1632-1677) forestilte seg det. I lys av aletheiafiguren kan en hevde at tingene har svært mange forskjellige aspekt, og at istedenfor å tenke oss at det gis et blikk som tar opp i seg alt som er og at vi mennesker er kapable til det, anlegger et perspektiv som er uttrykk for tanken sub specie humanitas - verdsettiger, vurderinger, verdier og dommer finner sted ut fra sikten vår som mennesker.

Mange år senere, i det attende århundret, gjorde Immanuel Kant(1724-1804) sapere aude, våg å bli vis(Horace), om til opplysningstidens motto ved at han tydet det til «du skal våge å stole på dine egne forstands-og fornuftskrefter», der retningen hans synes rimelig bra, selv om han knytter den filosofiske refleksjonen posisjonen sin før han når fram til fast - sikker -  grunn.
Dermed er det langt mer dekkende beskrivelse av det Kant drev med at stedet han tenker ut fra blir karakterisert i termer av «hva som er nyttig, gunstig, klokt» for oss mennesker, heller  enn å forveksle ståstedet hans med «visdom», eller som «den som har blitt vis», slik en kan hevde er langt mer treffende for filosofen Herakleitos(ca. 540 -480 f.Kr.f.), en filosof som hadde ry på seg å være vis - i betydningen «den som er vis», som verken faller sammen med «den vise eller «visdommen».
Dette gjelder også når Kant driver på med moralteori, eller etikk - at det er det pragmatiske som dominerer, sett ut fra en teori om relasjonene mellom singulære individ og samfunnet/staten, og omvendt, mellom samfunnet/staten og ned på mikro-nivået, der hver og en av oss befinner oss.