Filosofi og metafilosofi

aug012012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

ApokalipsisInnledning

Fra min tid som universitetslærer i filosofi var det helt alminnelig å henvise til Platon som 'filosofenes filosof: Hvilken grov fornærmelse overfor den største av dem alle, nemlig Sokrates. Platon var talsperson for den greske overklassen og denne overklassens tankeforestillinger, mens Sokrates var filosofen til det greske proletariat Således hadde Platon mektige venner, og når livet kjentes for ubekvemt for Platon, så assisterte de ham, slik at han kunne komme seg ut av klemma. Platon var elev av Sokrates; det som faktisk skjedde med Platon var at han ble altfor opptatt av tall og tallmystikk. Tallmystikken ble Platons fatum(skjebne). Det er, så langt en vet, lite eller ingenting, av tallmystikk hos Sokrates.

Typiske filosofiske anliggender

Hvordan kommer en inn i filosofi? Første skritt henimot filosofi og metafilosofi er at en kjenner en viss dragning overfor filosofiske anliggender, der streben etter forståelse er primus motor for all filosofisk virksomhet, og ikke opphopning av kunnskap, som er vitenskapenes domene.

Å drive med filosofi, i termer av metafilosofi, er å ta opp radikale spørsmål om den radikale realitet.

Med mindre spørsmålstillingen er radikal og at den er anvist på den radikale realiteten, faller spørsmålene utenfor metafilosofi og metafilosofisk refleksjon, og de blir til spørremåter for en eller annen vitenskapsgren, om for eksempel etikk, sosialfilosofi eller politikk(statslære).

Å drive med metafilosofi, er å prøve ut finne ut av 'hvordan livet henger sammen', og da skal 'henge sammen' forstås i bredest mulig forstand og på en bredest mulig måte. Å snakke om liv, er i denne sammenheng, å snakke om singulære liv, livet i sin alminnelighet og den universelle rammen omkring menneskeliv og singulære liv: menneskelivet. Menneskelivet er den fundamentale kategorien, og som danner livets form eller dets ytterste grense, dvs. at kategorien menneskelivet er livets a-prioriske horisont(synsrand). Vel å merke: at menneskelivets universelle struktur eller dets a-prioriske form, er taus om hva for substansielt innhold som gis i strukturen, som, for eksempel, hva for agentrelaterte kapasiteter av kognitiv, konativ, sosial, kulturell og perseptuell art som er nødvendig for at en skal kunne betegne dette livet som «menneskeliv»; noen mennesker er svært fordomsfulle, noen er voldelige og aggressive, og atter andre er svært sjalu og misunnelig: det betyr ikke at de dermed blir ekskludert fra begrepet om menneskeliv. Dermed er diskursen om menneskelivet ikke om en abstrakt idé om menneskenaturen, skjønt det peker i retning av at visse stater og land er mer aggressive enn andre stater og land, og at visse stater og lamd står i et vedvarende konkurrerende og aggressivt forhold til hverandre.

Når diskursen er om 'mitt' eller 'ditt' liv, i kontradiksjon til den generelle termen «menneskeliv»,¨så opererer en med en helt annen dimensjon, i og med at det har som forutsetning og betingelse at en har klarert betydningen til notasjonen om 'biografiske' liv, der 'biografisk' liv verken faller sammen med 'autobiografi' eller med 'biografi'. Hva betyr det? Betydningen er at det verken er den som skriver om sitt eget liv eller den som skriver om andre menneskers liv, som holder pennen når metafilosofi er med referanse til 'biografisk liv'. Livet er omstendighetsrelatert, det er dynamisk og dramatisk. Jeg nærmer meg konsepsjonen om 'dynamisme' slik. Gitt at et menneske setter seg som mål og formål å oppnå den og den agentstatusen, eller de og de kvalifikasjoner; når kvalifikasjonene er oppnådd, så er det videre spørsmålet: Hva gjør det singulære individet ut av det.

Å finne fram til hva en skal gjøre med og ut av livet sitt, er å finne fram til når livet er på det mest intense; for mitt vedkommende er saken klar: At jeg foretrekker å leve skapende og produktivt, framfor å nøye meg med å gå opp og inn i den sosiale strukturen i samfunnet jeg er en del av.

Med henblikk på 'omstendigheter', som, i bredeste forstand av begrepet, er alt som står eller finnes rundt singulære individ, så forandres omstendighetene over tid og sted; i enkeltvitenskapene, så som i vitenskapsetikk og i politisk filosofi, tar en opp spørsmål om 'forandring', og dermed er sammenhengen begrenset til vitenskapsetikk eller til politisk filosofi: en metafilosof er ikke opptatt av hvordan de enkelte forandringer kommer i stand: hovedanliggendet for en metafilosof er spørsmålet om å forstå hvordan det har seg at forandring finner sted, eller at forandring i det hele tatt er mulig.

Den dramatiske dimensjonen ved livet kommer inn på ulikt vis; den primære betydningen til 'drama' og 'dramatisk', er at livet er en 'hendelse', og hvor ytterpolene for hendelse er 'fødsel' og 'død'. I basal forstand står 'hendelse' for 'tildragelse'. For zynisisten eksisterer ikke begrepet om livets dramatiske aspekt, med unntak av vedkommende kan avlegge et besøk på et teater: zynisten sier til seg selv og til andre mennesker, at jeg er forberedt på alt, og at alle skal dø. Punktum. Deretter haster zynisisten av sted til jobb eller et eller annet møte, gitt at vedkommende har en jobb eller at den eneste dette menneske møter på sin vei gjennom livet, er seg selv.

Kanskje er det slik at zynisisten tror og mener at hva det kommer an på, er at en blir frisatt fra livets realiteter, og jo mer en klarer å kvitte seg med det som bekymrer andre mennesker, desto friere er en.

Dermed er jeg framme ved begrepet om frihet, skjønt jeg innfallsvinkelen min til dette besværelig emnet ikke er helt alminnelig. Det har seg slik at i de mange enkeltvitenskapene tar en opp spørsmål om 'frihet', og da er gjenstandområdet gitt via rekkevidden for den aktuelle disiplinen eller faget; i metafilosofi er en opptatt av hva som menes med 'frihet', og ikke bare i den brede betydningen 'at en velger den ene eller den andre handlingskursen'; å ta opp spørsmålet om frihet, er å gå grunndiger tilverks ved at en søker etter de faktorer eller determinasjoner, som bidro til at en valgte slik en faktisk valgte. Gitt et menneske som har blitt født inn i en viss samfunnskultur, at det har vokst opp i en viss familie, har fått seg den og den utdanningen, med påfølgende relevante yrket, e.g. ut fra bakgrunn og kvalifikasjoner. Nåvel. Gitt at dette individet står i valgsituasjonen s og at det velger handlingskursen h1, istedenfor h2 eller h3: kunne dette individet, gitt at det ønsket og ville utføre h1, ha valgt h2 eller h3? I alle fall, det synes om, bakgrunn, oppdragelse, skolering og det å inneha en viss sosial rolle i et partikulært samfunn, langt på vei er slik at det determinerer og influerer dets faktiske valg av handlingskurs.

Dermed er det sentrale spørsmålet, gitt at konkrete valgsituasjoner er betinget av sett av diverse betingelser: kunne kunne dette individet ha valgt annerledes enn en faktisk gjorde? Om svaret er nei, hva mener en dermed med begrepet om frihet, i betydningen 'valgfrihet', e.g. at det synes rimelig å hevde at en ikke kunne ha valgt annerledes, eller at en valgte en annen handlingskurs.