Om aktualiteten til Epiktetos og Ludwig Wittgenstein

mar172012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Av Hebriana AlainentaloVerken Epiktetos (ca. 55 til 138 f.Kr.) eller Ludwig Wittgenstein(1889-1951) involverte seg i politiske affærer. Likevel, begge tenkerne var opptatt av saker som er om å ha anstendige og fordragelige liv å føre. Imidlertid, det synes fremdeles å forholde seg slik at den som stiller seg utenfor politikken, blir betraktet som en som derigjennom stiller seg utenfor samfunnet og samfunnsfellesskapet. Eventuelt, at en blir sett ned på som et heller lavpannet individ. Fra tidligere tider, så er en fortrolig med at folk som var uinteressert i politkk ble betegnet med «idiot» I alle fall at de nevnte ting finner sted blant og mellom dem som hevder om seg selv at de ivaretrar samfunnets felles interesser, der vikåret for dette er at en har å vise interesse for politikk og det politiske. Det er ikke helt opplagt at de foregående idéer stemmer.

Dermed tar jeg opp følgende spørsmål: Hvordan skal en forstå hva som menes at å ha anstendige og fordragelige liv å føre er forenelig med at en lar være å involvere seg i politisk saker, og i den politiske verden?

 Hvordan skal en forstå hva som menes at å ha anstendige og fordragelige liv å føre er forenelig med at en lar være å involvere seg i politisk saker, og i den politiske verden?

Under alle omstendigheter, så var det slik at for Epiktetos og for Wittgenstein at deres liv ble holdt oppe og båret fram av det åpne sinnet – at menneskenes liv i verden er flettet inn i og sammen med store og omfattende sosio – kulturelle sammenhenger, sammenhenger som er langt større enn oss selv. Overdriver jeg det hele, eller er det slik at jeg gjør hver og en av oss til mindre enn vi er? Verken det ene eller det andre stemmer: mens det åpne sinnet overfor singulære mennesker i verden, inkludert deg selv og ditt eget sinn, er sine qua non for filosofiske refleksjoner, er den ene av tankesøylene hos Epiktetos óg Wittgenstein med henvisningen til menneskenes overordentlige store beroendehet av alt som står eller finnes, omkring dem, e.g. at idéer, ideal, verdier og normer strømmer inn i oss fra utsiden, utenfor oss selv, og at relasjonen mellom oss selv og verden er beskaffen på nevnte måte, har validitet for hele livsformer.

Resonnementet er slik. Siden det ikke gis noen som helst garanti for at alt som kommer drivende langs den store flod eller fra den kollektive overleveringen og det som gis omkring i vår egen tid, er gagnlige for oss selv og vårt eget liv, så nødvendiggjør uvissheten om dette vilkåret, at vi inntar en kritisk innstilling overfor omstendighetene og omgivelsene, hva nå de mer presist måtte være. Faren ved å være beroende av forhold som er unndratt vår egen kontroll, er slettes ikke ubetydelig, for denne sterke avhengigheten av de kontingente omgivelser vi vokser opp i, og som, om vi ønsker eller vil det eller ikke, kan komme til å prege oss i så stor grad at det kritiske blikket på hva vi er og hvem vi er blir gjort om til diverse adaptive mekanismer, e.g. at sosialisering og den sosiale dimensjonen blir til krumtappen i livet vårt. Eventuelt, at hva det hele er om, er å hevde seg selv – at en av grunnverdiene i den materielle og individualistiske kultur er aggressiv selvhevding, der de øvrige grunnverdiene er 'unikhet', 'individualitet', 'autonomi' og 'frihet'. I skarp kontrast til tanken om det sosiale som høyeste verdi, eller den individualistiske og aggressivee selvhevding, er det min mening at den andre tankesøylen hos Epiktetos og Wittgenstein skal kunne uttrykkes på følgende form:'At med heblikk på livet vårt i verden, (så)er selvforvaltning å foretrekke framfor fremmedforvaltning'.

I vår tid er diskursen om 'behov': begrepet om behov er ikke så enkelt at det er om skillet mellom 'dine egne behov' vs. 'de andres behov', for problemet om behov er rotfestet i selve begrepet, der det ikke bare er om å svare på spørsmålet om hva som menes med 'behov', siden det i like stor grad er om hvordan mylderet av behov oppstår. Det vil si at hva vi mennesker, i streng forstand, behøver og trenger(behov), er kulturelt og historisk formidlet, slik selve påminnelsen om hva vi mennesker behøver og trenger er kulturelt og historisk formidlet.

Dette betyr at over tid, sted og omstendigheter har 'behovene' hos mennesker gjennomgått endringer av sosialhistorisk og kulturell art, en transformasjon som ikke har kommet dalende ned fra himmelen, eller som har oppstått fra det store 'intet' – fra ingenmannslandet. Med andre ord: At grenseoppgangen mellom hva som er samfunnsframbrakte behov og hva som er naturgitte behov, er ikke alltid så helt enkelt å holde fra hverandre: hver eneste menneske trenger mat og drikke, klær og tak over hodet; en trenger ikke konsultere Maslow for å skjønne at mennesker behøver og trenger mer og annet enn at deres rent materielle eksistens er trygg. Forøvrig, en kan latterligegjøre Victor Frankl så mye en bare orker, men det endrer ikke en tøddel på at Frankl er inne på senrale moment når han skriver om mennesker som meningsøkende dyr.

I vår tid gis det mye 'luksus', og 'luksus' står for det som er overflødig, eller alt det en, i streng forstand, ikke trenger å ha for å kunne leve et godt og bra liv. Dessuten er det gjerne slik at om en har svært mye av ting, så har dette i seg selv en tendens i retning av å forderve den som har tingene, eller at det er tingene som har – eier – har makt over det singulære menneske. Det vil si at 'meningssøkingen' settes opp som ren egoisme, især i en verden der naturkatastrofer, nød og sult, borgerkriger og lidelser, terror og terrorisme, eller i en verden der faren for at enkelte stater tar i bruk kjernefysiske våpen er overhengende, o.l.

Mer konkret: At det hører med til notasjonen om å ha et lykkelig liv at en tenke over hva en trenger og behøver, og i den grad og utstrekning slik refleksjon uteblir, så er en rett over på fremmedforvaltningens domène: Epiktetos og Wittgenstein hyldet prinsippet om størst mulig grad av 'egenforvaltning'('selvstyre', 'selv-forvaltning').