Når det gode livet er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag

mar052012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Bild av Hebriana AlainentaloInnledning.

Å ha et helt liv å føre betyr ikke det samme som å snakke om og kjenne at livet har i seg en form for helhet, e.g. at begrepsliggjøringen av at at livet er helt, er å tenke på og å snakke om livet i kvalitative termer. Den kvalitative vurderingen av livet er om trivsel vs mistrivsel, fornøydhet vs misfornøydhet, velvære vs ubehag, lyst vs. smerte, savn vs lidelse, tilfredshet vs utilfredshet, lykke vs. ulykke, lykkelig vs. ulykkelig, glede og gladhet vs. tristhet og sorg. Den kvantitative dimensjonen, grovt uttrykt, er om livsvarigheten, og, kan en føye til, hvor stor grad av trivsel, respektivt, mistrivsel som gis i et liv: Et helt liv kan således inneholde både nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poterer, og at en er tilfreds med at det er slik. Punktum. Det gis mennesker som bor dårlig, spiser usunn mat, de har ingen utdanning, ingen jobb og de har ingen utsikter til å få seg en jobb, skjønt de hevder om seg selv at de er fornøyd med livet slik det er.

Noen mennesker er opptatt av 'store og sterke (sanse) opplevelser', og som er forenelig med 'lykkemaskiner', som simulerer sterke syns-og hørselsinntrykk. Alminnelig erfaring tilsier at det gis en terskel for sanseopplevelser, der styrkegraden slår om i det stikk motsatte, nemlig som stigende grad av ubehag, smerte eller smertefulle fornemmelser.

En helt annen inngangsport er å hevde at eksistensen av diskordans eller uoverenstemmelse, er et påfallende karaktieristisk trekk i hvert eneste liv, og at uoverenstemmelsen er livets kår, og at dette gjelder såvel livet i fortiden som innover i framtiden; her er det om splittelsen mellom ønsker og fordringer, håp og forventninger, og hvordan livet faktisk er; eller om livssituasjoner i termer av helhetlige situasjoner, og der livet endrer seg når den helhetlige situasjonen, og som en befinner seg i, endrer seg, gitt at den som er situert i en helhetlig situasjon identifiserer seg med de partikulære situasjoner.

I den kvantitative dimensjonen lever en fra øyblikk til øyblikk, så lenge det varer, i skarp kontrast til tanken om liv som henger sammen over tid, sted og omstendigheter: livssammenhengen. Med andre ord: ut fra den kvantitative konsepsjonen er livet om, la oss si og mene, nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poteter, samt at en kjenner en stor glede over å være til, eller at en hevder at en kjenner at livet er stort, mens ut fra den kvalitative konsepsjonen er det om hva slags liv det er tale om: om det er et liv med referanse til kreativitet og estetiske erfaringer, diverse utfordrende oppgaver eller om det bare er om å leve det hen: at en rir på bølgetoppene, følger livstrømmen. Livet med og uten andre enn seg selv – den sosiale dimensjonen – er likeledes av betydning; det er nå en gang slik at mange av oss er sosialt anlagt, dvs. at vi trives best i samvær med andre mennesker, og at det er samværet som gir betydning og mening til livet vårt, og omvendt, i den grad og utstrekning det sosiale menneske ikke får anledning og muligheten til samværet med andre mennesker, så kjennes livet ganske utålelig. Jeg skynder meg med å tilføye at den som finner kontrasten mellom den kvantitative og den kvalitative distinksjon for svært besværlig, problematisk eller forvirrende, kan bare glemme hele distinksjonen.

Dermed kan en uttrykke det slik at diskordansen gis i et liv gis i og med gårdsdagens liv, nåtidens liv vs. morgendagens liv, mens et annet aspekt er det sosiale livet, og de mange ulike 'sosiale' selv, og hvor den sterke splittelsen som kan oppstå mellom de ulike sosiale selv er av en slik voldsom karakter at i det forrige århundret ble splittelsen mellom de mange sosiale selv betegnet med 'schizofreni'. Eventuelt, at disharmonien eller diskordansen, mellom livet som kirkegjenger på søndager og den kyniske forretmingsmannen i ukedagene, for øvrig, blir nedtont ved at en slår seg til tåls med at det er nå en gang slik livet er – at det består av motsetninger som ikke går opp i en høyere enhet – og at en har å tilpasse seg den verden en faktisk lever i, der pengeinntjening og egeninteresser er dominerende: for meg er den andre dermed en potensiell kunde – en kjøper av produkten som jeg selger til alle og enhver, gitt at de betaler cash. Følgelig, om salget går dårlig for firmaet eller forretningen, så tar jeg alt, og mine tilsatte får ingenting. Omvedet er: at i en kynisk verden har den som kan og vil berge seg selv, å berge seg selv, med mindre hun ønsker og vil gå i hundene.

Jeg går nå over til å snakke om min egen konsepsjon, for så å vende tilbake til hovedveien, og som innebærer at jeg tar opp spørsmål med referanse til etikk og til tanken om hva som menes med 'lykke', der begrepet om lykke har mange andre betydninger enn å snakke om at det gode livet er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag.

Om å ha et livslangt kall.

Å ha et liv å føre er et svært komplisert og svært seriøst anliggende, i sær med med henblikk på at idéen om å ha et livslangt 'kall' er en ytterst fremmed idé for de aller fleste voksne mennesker lever i dag. Hvorfor er det slik? Én av grunnene for at en skyver kallstanken fra seg er vel at en tror og mener at den er hører hjemme i i en radikalt annen tid og verden enn vår avmystifiserte verden, e.g. at kallstanken passer godt inn med den slags kosmoøogi som postulerer at livet i verden er forutbestemt, og at det er ingenting å gjøre med det:; det er jo dette som betegnes med «'skjebnetro'»: at ting og forhold er som de er, og at tilstanden er urokkelig – uforanderlig.

Likevel, jeg tror og mener at det er verken logisk eller empirisk umulig å gi god mening til uttrykket å ha et kall, uten at denne beskrivelsen og tydningen impliserer at en trekker inn tanken om Gud eller Skjebnen(Fatum), eller at livet vårt er hugget inn i stein, i vår genetiske utrustning eller at det er forsankret i vår psyko-somatiske konstitusjoen. Med andre ord: en trenger slettes ikke tro på trollkarler, at noen leser i krystallkuler, at en leser det ut av hellige skrifter eller at det står skrevet i sternene(astrologien har talt!), for å kunne følge den prakiske intelligibilitetet til måten jeg tenker om det. Resonnementet er slik. For meg er filosofi om å ha et globalt og personlig prosjekt, der det å ha et slikt globalt og personlig prosjekt er gi alt du har å gi i et eneste kast, og når loddet først har falt, så er gis det ingen mening til tanken om tilbaketrekking fra det du dermed har bunder deg til for resten av livet: livet med filosofi.

Sagt og ment med andre ord: At den alminnelige betydningen til 'dedikerthet' er at livet ditt har fått en viss bestemmelse, med en viss retning, og når det er slik at en viss retning har blitt utpekt, og at det har oppstått i og gjennom det grunnleggende valget, så er det nettopp hva vi mener med å snakke om «å ha fått et kall» eller «at et menneskeliv har fått en skjebne».

På denne bakgrunn gis det heller ingen begripelig mening til tanken om å trekke seg tilbake til en tid da du levde uten prosjektet ditt, siden å ha viet seg til et grunnleggende prosjekt, er å ha bundet seg med henblikk på en framtid som er åpen og uferdig, så er dette ikke på linje med å ha én eller annen stilling, og når tiden er inne, eller regelverket åpner opp for det, så trekker en seg fra stillingen har stått i og går over i pensjonistenes rekke.

Sentralt, vesentlig og betydningfullt for forståelsen av hva som menes med å snakke om et helt liv i termer av kast, lodd, skjebne, bestemmelse og retning, er at de nevnte begrep er ufravikelige for den nærmere karakteristikk av hva for egenskaper/kvaliteter det har å involvere seg i filosofi, dvs. med henblikk på hvilke aktiviteter, virksomheter og livsformer en snakker om når en snakker om filosofi.

Å snakke om retning og mål betyr ikke bare at det er målet eller formålet, som angir retningen for aktiviteten og virksomheten, siden 'mål' også har betydningen standard, norm og verdi: At den som måler en gjenstand, en sak, eller en eller annen menneskelig virkomhet, vurderer den ut fra visse 'målestokker', e.g. med henblikk på dens klarhet, koherens, kompletthet og komparabiltet, slik filosofen R. S Peters gjorde i sin tid da han forfulgte prosjektet sitt om utdanningfilosofi og hva det er om.

I basal forstand er det globale og personlige prosjektet mitt beroende av at jeg har tatt opp dette forutgående spørsmålet: Hva skal jeg gjøre ut av meg selv og livet mitt? Svaret jeg gav på spørsmålet jeg tok opp til nærmere undersøkelse, trakk meg dermed i følgende retning: At jeg den grad og utstrekning jeg ønsket og ville drive med filosofi, så hadde jeg å ta skrittet utover én eller annen 'livsfilosofi', eller en 'verdensanskuelse', og over i livet med filosofi. Dermed er det denne overgangen fra den rene biologiske bestemmelsen av filosofi, i termer diverse drifter og lidenskaper, instinkter og impulsstyrte reaksjoner, til en situasjon hvor de teoretiske, praktiske og etiske bestemmelser er avgjørende for å forstå hva for livsformer som er inkludert i kategorien filosofi. Om en knyttet betydningen til 'filosofi' til 'livssyn' og 'verdensanskuelse', så kunne en jo komme til å tro og mene at betydningen til 'filosofi' er ett og det samme som 'mat', respektivt, 'terror', især om en betenker at 'lykke', 'lykkelig', 'tilfredshet, og liknede synonyme betydninger hører med til de anliggender en tar opp i filosofi; det gis nemlig mennesker som er ekstremt opptatt av velsmakende mat, slik det gis perverterte mennesker som får et stort kick av å påføre andre mennesker store lidelser, eventuelt at de tar livet av dem: å tenke om filosofiske aktiviteter, virksomheter og livsformer på den sistnevnte måten, er å ha fjernet seg svært langt fra det som med all rimelighet skal kunne forstås med begrepet, siden opphavet til filosofi, i fortiden, nå og i all overskuelig framtid, er 'undring' og hvor dets mål er streben etter forståelse, innsikt – klarhet.

At det globale prosjektet er av personlig art, gjør at det er mitt eget prosjekt, e.g. at jeg har overtatt det personlige ansvaret for det, dvs. at ingen kan tre inn i mitt eget sted, og utføre arbeidet for meg, samtidig som jeg pukker på at det er mitt og bare mitt prosjekt. Dermed følger det som konsekvens, at om noe går galt, eller at progresjonen i arbeidet mitt stanser opp, så kan jeg ikke velte skylden over på andre enn meg selv, i og med at det er jeg som er initiativtakeren til prosjektet og at det er jeg som har å streve med og etter å fullbyrde det.

I sistnevnte forstand er det globale prosjektet et grunnprosjekt, og som består av en rekke del prosjekt, der relasjonene mellom helhet og del, det globale og delprosjektene, er mer og annet enn summen av grunnprosjektets deler: I den grad det gis oveflateliv og menneskeliv i dypere forstand enn det overflatiske liv, dvs. at en rir på bølgende, følger livsstrømmen, så er hvert eneste menneske mer enn summen av de historier det forteller til andre om seg selv.

Sett fra en annen inngangsport, er det slik at filosofi har seg selv som sitt eget problem, emne eller anliggende, og at å avgrense hva som teller som filosofi er det opp til filosofene selv å avgjøre, og ikke at det presses eksterne meninger inn i en filosof fra utsiden, dvs. fra mennesker som befinner seg utenfor filosofi.

Ut fra alminnelige og utbredte oppfattelser om filosofi og de mange utfordringer en blir stilt overfor i filosofi, er filosofiske saker avgrenset på følgende vis: at de er om forholdet mellom liv og ren materie, det universelle og det individuelle, om skillet mellom sant og falskt, godt og ondt, rett og galt, om skjønnet og hva skjønnet er, om menneskenes vilje er fri eller ikke, og om det sakrale og det sekulære, óg, og ikke minst, at det er om det gode livet, eller hva som teller som å ha ett godt liv.

Det gis folk som steller med politisk teori og politisk filosofi, der det sistnevnte hører inn under vitenskapsfilosofi, mens 'politisk teori' er om ulike måter å styre og organisere samfunnet på. To eksempler illistrerer min mening om dette: at de ulike konsepsjonene til Niccòlo Machiavelli(1469 - 1527) og Hannah Arendt(1906 - 1975) står for politisk teori, mens konsepsjonene til idealisten Platon(427 – 347 f. Kr,) og den naturalistiske/materialistiske filosofien til Thomas Hobbes(1588 – 1679), står for politisk filosofi. Grenseoppgangen mellom 'politisk teori' og 'politisk filosof', kan helt sikkert framstå som ytterst hårfin, skjønt det er ikke logisk eller empirisk umulig å trekke opp en slik grense. Foruten at filosofi er om de sakene jeg har nevnt over, er det om å ta opp spørsmål om hva som teller som å ha et godt liv å leve, eller skal en beskrive det i termer av ett godt liv å leve, gitt at hvert eneste menneske, i streng forstand, har ett og bare ett liv å leve. Imidlertid, hva angår notasjonen om å ha ett godt liv å leve, så er det ikke slik at dette, hva det nå mer presist måtte være, faller sammen med moral/etikk, siden det førstnevnte er om å ha det best mulige liv, gitt de singulære menneskenes evner og anlegg, deres globale livsvilkår og hva de gjør ut av det, mens det sistnevnte er med henvisning til 'ros og ris', 'billigelse og misbilligelse', 'anerkjennelse og fordømmelse'.

Utover å rå over moralske begrep, gis det en rekke ulike teorier om moral, eller det som betegnes med 'etikk', så som deontologisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensetikk/konsekvens utilitarianiske etikk, situasjonsetikk, religiøs etikk og teologisk etikk. Personlig foretrekker jeg «'Humanistisk etikk'» ved at ut fra min egen erfaringen og begrepene mine, så har de ulike former for moralteori ikke ført til økt innsikt i spørmål om moral og den moralske dimensjonen, og som er om å knytte liv og moral sammen, for først når en får koblet liv og moral sammen, så får oppstår det en moral som befordrer og fremmer livet, og ikke at livet vårt blir styrt i kraft av en eller annen teori om moral: Det er OK å ha det slik at teorier om moral har overlevd seg selv, siden det har blitt sagt og ment så mange underlige ting om moral at en skulle tro at det bare er den som rår over en viss teori som skjønner seg på det.